7. Desember

Etter at kloden har ligget i koronaens skyttergraver i to år, kræsjlandet vi alle rett i krig, dyrtid og klimakrise. Som mange andre har jeg følt meg motløs, sliten og nedfor. Hvordan skal jeg egentlig få til å feire jul, i en tid hvor håpløshetens trår oss alle så farlig nær? Er det virkelig noen vits i å prøve å prøve å mane fram juleidyllen, å finne fram alt dette stæsjet, å lage en virkelighetsflukt i et par uker, og så rydde bort skramlet igjen? Skal jeg virkelig orke?

Jeg har gått og tenkt på dette i den mørke novembermåneden. Etterhvert innså jeg at julen egentlig ikke fant sted i en så spesielt idyllisk situasjon: Jesusbarnet ble ikke bare født i en fattig stall, han ble født i et land som var okkupert av en overmektig, diktatorisk militærmakt. Og så måtte jo den lille familien flykte fra landet sitt for å berge livet, det er kanskje ikke så idyllisk heller?

Men i dag skjønte jeg mer: Det er jo først når man møter mørket i sitt liv at julens puslespillbrikke faller på plass. Julen er svaret på motløsheten, Guds eget svar. For det er absolutt for de motløse, de som er slitne og nedfor at Jesus ble født. For å komme med håp til de som er uten håp. Å fødes som et lys i mørket, for å rope ut et nådens år fra Herren.

Og da er kanskje ikke julefeiringens håp om fred, idyll og harmoni egentlig noen virkelighetsflukt i det hele tatt. Kanskje det er motsatt; – at det er å fokusere på mørke og håpløshet som er en den dypeste virkelighetsflukten. Og at julens iboende lengsel i bunn og grunn er en dragning mot et glimt av himmelens strålende virkelighet.

Advertisement

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s