Nesten hver dag når jeg går til jobb i vintermorgenen ser jeg noe vakkert- den første antydningen til soloppgang, refleksjoner i vannet, mildt lys på klokketårnet i domkirken… og jeg fryder meg. Så tar jeg bilder- for å dele øyeblikket, for å høre hva andre har sett for noe vakkert. Det rare er at på bildet er alt annet med, og det som vakte glede hos meg er knapt synlig.

Jeg ser lyset og ikke kaos, trafikk eller mørke, men begge deler er sant. Selv om huset på det første bildet ligger i skyggen av et fjell, og skogen er mørk og truende- så finnes det lys, også.

Jeg går inn i et nytt år i takknemlighet, med samme innstilling til livet. Det går ikke an å late som om det mørke og vanskelige ikke eksisterer, men det er mulig å lete etter hvor det også er lys og finne styrke i det. For de fleste av oss er denne julen den første hvor krig og nød er tett innpå. Da kan det være at lyset og styrken må hentes fra det vi vet er sant, det vi har opplevd før, ikke fra det vi er i stand til å se nå. Først når vi vet at lyset kan skinne i mørket,kan vi våge å håpe og tro at det også skal komme dager der det bare er lys.