En førjulstid for lenge siden, i en stor gammel, prestegård på landet … hadde storesøster Solveig funnet ut at hun skulle lese Dicken’s «A Christmas Carol» høyt for oss søsknene som en slags adventskalender. Boken har bare fem kapitler, så det passet fint: Ett kapittel for hver av de fire adventssøndagene, og det siste, jublende kapitlet på selveste julaften. Så satt vi der da i lyttende undring rundt den allvitende storesøsteren, fulle av førjulsfred og av undring over historien.

Jeg syntes det var mye å fundere over i historien. Spøkelser og ånder, av juler som har vært og som kommer! Pudding og gås hos familien Cratchitt! Juleselkapet hos Fezziwig! Og det kjempeskumle kapitlet om julen som kommer! Mye å tenke på, og rarest og mest fascinerende av alt var personen i midten: Ebenezer Scrooge! Han som stavret skjellende og smellende rundt og kalte JULEN for «humbug»! Så utrolig rart! Hvordan kan noen mene noe sånt? Julen er jo FANTASTISK!

Mange år er gått siden dette første møtet. Det undrende barnet Trygve er blitt middelaldrende, – og det verste er at nå forstår jeg ham: Gamle, sinte og ensomme Scrooge. Noen dager støter jeg selv på min indre Scrooge, og merker potensialet: Ja, sånn kan man nok lett bli, – om man ikke passer seg. For hva kjennetegner egentlig Scrooge? Han føler seg utenfor. Han er ensom. Han tenker at han aldri er blitt elsket. Og alt dette fører til at han mistror menneskene. Og til at han prøver desperat å sikre seg selv og sin egen trygghet. Til at han ikke unner hverken seg selv eller andre noe. Til at han føler seg utestengt fra hva andre driver med, og ikke engang forstår poenget med JULEN! Og til at han ender opp som en sint, sur og uelsket gammel grinebiter.

Ja, jeg kjenner ikke meg igjen i ALT dette da, takk og lov. I alle fall ikke ennå. Men hvilken person som har levd noen år kan med hånden på hjertet nekte for at hun eller han aldri har kjent seg igjen i noe av det?

Det går heldigvis bra for Scrooge til slutt. Med overnaturlig hjelp får han lære at den fryktbaserte veien han vandrer ikke fører til noe annet enn tomhet og meningsløshet. At han ikke har vært utestengt, men har stengt seg selv ute. At han ikke lenger skal si «Humbug» men heller si «Ja, takk!» Og i bunn og grunn at den beste kuren mot ensomhet, frykt og mistenksomhet er tillit, mot og kjærlighet.

Scrooge bestemmer seg for at han heretter vil holde jul hele året, – for slik er den julen han nå ser for seg: En tid for å ta vare på hverandre, for å bry seg, for å være sammen, for å bestemme seg for å ha det hyggelig og glede hverandre som best man kan. Og alt dette er det jo verdt å satse på, både i dårlige og i gode tider, og like viktig både i julen og i alle resten av årets dager.