Har du lagt merke til hvor mange vinter og julebilder som handler om å gå fra noe mørkt og kaldt, en skog for eksempel, og mot et lite hus, en kirke, en lysning- fra det strevsomme til det trygge. Vi ser for oss at personen på bildet er på vei mot varme, hygge, fellesskap, glede.

Mange julesangtekster setter også ord på det, til jul vil vi hjem.

Vi vil være der vi hører til, der vi er elsket som vi er, der vi hører sammen, slik vi håper et hjem skal være.

Med denne lengselen i hjertet blir juleprosjektet sårbart om vi tror dette perfekte stedet finnes andre steder enn i hjertet, og at vi kan skape det om bare rammen er perfekt.

Verden er jo ikke sånn, for veldig mange ikke i det hele tatt, for alle oss heldige som har hjem og familie å høre til i, er det heller ikke alltid slik. Selv ikke når julen er der.

Men tenk om det var selve drømmen som var viktig? Selv om det ikke synes sånn nå, er vel lengselen noe som er lagt ned i hjertet vårt for å gi håp og noe å strekke seg

Og kanskje sier det enda mer, kanskje er denne lengselen et glimt av det som skjedde i julen.

Når selve himmelen kommer oss i møte med åpne armer for å si ingen er mer elsket enn oss, når barnet i krybben forteller oss at vi alle er en del sv Guds familie- da har vi et sted å være hjemme.