Det er bare noen dager igjen til jul. Jeg har stresset avgårde tidlig fra jobben på Alnabru for å rekke dette. Først bussen ned til byen, full av julehandlende, juletressende, hverdagslitne på vei hjem, tettpakket på bussen som snegler seg avgårde gjennom snøslaps og trafikkaos. Inn til sentrum, jeg småløper gjennom julepyntede gater, forbi julehandlende, julestressende, hverdagsslitne mennesker, jeg har stappet i meg en burger på veien, og endelig fått skiftet fra arbeidsklær til dress med julerødt slips. Og nå står jeg til slutt på kortribunen: Det er julekonsert i konserthuset.

Salen er full av et dannet konsethuspublikum, pent velkledd, høflig applauderende. Vi har sunget om at vårt hjerte alltid vanker, orkesteret har spilt en festlig nøtteknekkersuite. Høflig applaus og smil i salen, dette er julestemningen de har kommet for. I stillheten før neste sats kan vi såvidt høre trikken skramle forbi der ute.

Og så stemmer orkesteret i: Händel! Og nå koret: «For unto us a child is born!» Koret vugger lett der vi lar oss rive med av musikken. Og så kommer det, som en jublende fanfare: «And his name shall be called: Wonderful Councellor! Almighty God, the Everlasting Father, the Prince of Peace!»

Og Briskebytrikken skrangler videre, og sluddværet går over i regn. Konserten er over, og konsertpublikum, kor og orkester blir til julehandlende, juletressende og hverdagsslitne der vi drar alle hjem, hver til sitt sted. Og Jesusbarnet og Briskebytrikken, fredsfyrsten og de narkomane tiggerne utenfor t-banestasjonen på Nasjonalteateret, den allmektige Gud og alle vi små mennesker som låser seg alene inn i hver sin stille leilighet er alle biter av samme puslespill. Guds ufattbare puslespill.