Det var bare noen få dager igjen til jul. Jeg stod og vasket opp etter frokosten, og så ut på den snødekte skogen utenfor kjøkkenvinduet vårt. Mens jeg vasket julekrusene våre, småtrallet jeg på en julesang. «Fred på jord, fryd på jord», nynnet jeg for meg selv. Jeg ristet på hodet. Verden er vel slett ikke preget av fryd og fred, ikke engang i julen. Hva da? Er det bare en søt drøm vi synger om? Kanskje jeg bare skal skifte ut ordene i teksten?

Krig på jord.
Nød på jord.
Jesusbarnet blant oss bor.

Da ble det plutselig veldig tydelig. Det er jo nettopp det som er grunnen, jo! Det er nettopp fordi det er krig og nød og sult og sott at Jesus ble født. Nettopp fordi det er ondskap og dårskap og grådighet og selviskhet. Nettopp fordi vi roter det til, gang etter gang etter gang. Guds kjærlighet kommer med svaret på vår nød og elendighet i den aller første julenatten. Og svaret er et hjelpeløst lite nurk, et nyfødt barn, i en liten stall ved Betlehem.