Hva er akkurat de små tingene, – i et liv, i en verden, i en liten irsk landsby som forbereder seg på jul, – som forteller den store historien og den ufattbare sammenhengen alle de små tingene er bundet sammen av?
Det er ikke uten grunn at Claire Keegan hylles som vår tids språklige mester. Helt presist løfter hun frem kråkene som sloss om pizzaesker, et langt blikk mot en blå veske, en jente med uklipte tånegler, et puslespill med 500 brikker som julenissen aldri kom med, og gjennom disse bildene kjenner vi at vi forstår hele livet til de menneskene vi møter.
Gjennom øyeblikk som kan virke tilfeldige, ser vi utover landsbyidyllen og inn i et samfunn kontrollert av frykten for å gjøre noe som vekker de «stores» mishag.
Og så er det nettopp det hovedpersonen, William, gjør – en handling han nesten ikke tør, men som han vet må gjøres, for å vite at en gang gjorde han det eneste rette.
En stille, modig familiefar – et sosialt opprør som vil koste. Jeg blir glad i William og familien hans, og fylt av undrende respekt over valget hans.
Enn om jeg hadde vært så modig! Enn om det er noen små ting i det store jeg ikke har sett, men som det er jeg som skal gjøre noe med?
«Paradise» av Abdulrazak Gurnah Det er rart hvordan vi ikke leser det samme, selv når vi leser samme bok. Jeg var helt betatt av skildringene i denne boken. Lille Yusuf blir solgt for å dekke farens gjeld – og gjennom hans troskyldige øyne skildres afrikansk landskap, kultur og skikker som er i ferd med å endres. Han er med på utrolige handelsreiser gjennom jungel og over fjell, og jeg har snakket med mange som først og fremst kjenner at det er Gurnahs tema. For meg var det mest fascinerende alle samtalene ved leirbålet når den strevsomme dagen var over – der kristne, muslimer og de gamle religionene beskriver hvordan Gud er, og hvordan han absolutt ikke kan være, og hvordan hver enkeltes livserfaring og barnelærdom gir helt ulike resultater. Så lærer Yusuf seg å lese,og kan fortelle fra koranen hvordan det egentlig er – men det stemmer jo ikke med den handelsreisende som har lest Bibelen og mener han har svaret. Lange samtaler med undring, noe som deles og det vanskeligste som holdes tilbake. Og midt i alt dette, Yusuf er jo slave, og på utsiden av de store festene – for meg blir det en tankevekker, hvor er klokskapen, undringen, refleksjonen? Iallefall ikke der alle sannheter er etablert og fastlåst uavhengig av livet selv. Og ikke nødvendigvis der religion er å holde fast på tradisjoner, det som støtter det etablerte, men ikke er en del av et levd liv – imøte med det uforklarlige guddommelige.
«Maureen Fry and the Angel of the North» av Rachel Joyce
Om det er noe jeg har lært om sorg og sorgarbeid, så er det dette: Alle måter å sørge på er like «riktige» – men mange familier som rammes av felles sorg lar tanken «de andre sørger ikke riktig» slå rot. Da er det ikke rom for å trøste eller bygge hverandre opp. Der vi virkelig trenger hverandre, makter vi ikke å favne forskjelligheten og bredden i sorgen.
Maureen og Harold Fry hadde det slik, da sønnen tok sitt eget liv, kapslet inn i egen sorg og uuttalte formeninger, går de seg mer og mer inn i hver sin sorgboble. Helt til Harold legger ut på sin pilgrimsreise mot nord og finner en slags forsoning og en vei å gå videre. Det er en annen bok: «The pilgrimage of Harold Fry». I «Angel of the North» har det gått ti år, og Maureen er fremdeles gledesløst fanget i sorgen. Hun hører om et minnested der det er et minnesmerke over sønnen – og må bare se det. Underveis møter hun alt hun ikke vil møte, ukjente, rare, anderledes tanker og mennesker – og i gjennom disse motvillige møtene går hennes vei til sjelero. Historien må leses, jeg kan bare fundere på hvorfor den er en av bøkene som har gjort mest inntrykk på meg gjennom året. Ytre sett skjer det ikke så mye, en godt voksen dame kjører nordover, det er snø, korona og mørkt, hun møter noen og kjører hjem igjen. Innvendig og i forholdet mellom ektefellene røres de dypeste strengene som har nesten har rustet bort.
Jeg tror det er dette som berører meg.
Sønnen er like død, årene har gått, men de famler seg til en slags ny start sammen.
Maureen møter ikke vidundermennesker og klokskap, men helt vanlige mennesker som tar seg tid, aksepterer at sorgen tar den plassen den tar, mennesker som orker å stå i det sammen med henne uten å overdramatisere. Det kjennes riktig, og kan hende er det slik vi kan hjelpe hverandre. Det er ikke de ekstraordinære, fantastiske tingene vi skal lete etter når vi undres på hvordan ialledager vi kan hjelpe. Maureen får hjelp av tørt tøy, en seng når hun trenger det, en bolle med suppe, det kan vi vel klare gi?
Triste, redde, gjerrige og hissige Scrooge har blitt ledet av ånden for juler som var, gjennom glimt av triste juler som har vært, og han vet at det kommer flere ånder. Han gruer seg, men er ikke forberedt på hva som har skjedd i hans egen stue. Det strømmer lys under døren og han gløtter forsiktig inn – i en overdådig, overstrømmende, voldsom julefest der det bugner av mat, eføy, pynt, lys – og midt i det hele en lystig, grønnkledd mann – som viser seg å være denne julens ånd.
Scrooge har da lært litt, og blir villig med for å se hvordan julen feires. Når jeg leser historien nå, blir jeg litt overrasket, for med den rikholdige opptakten skulle en tro julereisen fortsatte til alle de bugnende julebord, men nei. Tvert imot, denne julens ånd er der han trengs mest og strør julestøv over fattige middager, enkle stuer og slitne mennesker.
Vi får stå ved siden av sjømenn på vakt som nynner på barndommens julesanger i vinternatten, vi ser hvordan krangling legges til side, takknemlighet og glede fyller luften, og vi får besøke to familier Scrooge kunne gjort noe godt for.
Gleden, samholdet og takknemligheten i familien til Bob Cratchitt, Scrooges kontorist, er vel slik vi skulle ønske det var rundt alle julebord, selv midt i losslitt nød.
På juleaften forsøkte Scrooges nevø å ønske ham god jul – og ble møtt av et fnysende «Humbug» fra onkelen. Sammen med ånden står Scrooge nå ivrig i kroken og fryder seg i selskapslekene hjemme hos nevøen, en jul med lek, moro, godmodighet og velvilje som han aldri har opplevd.
Ingen steder er det overflod av ting, alle steder er det fryd og glede, helt til ånden – i det hans tid renner ut – viser Scrooge to stakkarslige barn.
Om ikke annet er Scrooge blitt stadig mildere stemt, vi aner en gryende medlidenhet og et lite håp om at det kan bli en god jul.
Det samme temaet finner vi igjen i mye av julefilmer og bøker nå tenker jeg, først er det noen som av en personlig grunn er skuffet over julen, så løser det seg og så blir det jul. Men så slår det meg, her er det motsatt. Det er ikke Scrooge som skal sørge for julen, julen er der, strålende perfekt, helt uten ham, slik den alltid har vært, Scrooge skal bare ta imot og våge å være til stede i gleden, selv om ingen ting har løst seg.
Vi sier jo ofte – det blir jul allikevel – men tør vi å leve i det? Tre inn i julegleden uansett hvilke materielle rammer den er har?
Helt uforvarende plukket jeg opp en bok om en antikvitetshandler i en engelsk by – kosebok tenkte jeg. Og ja, det var noen skildringer av vakkert treverk, nydelige restaureringer og en tråd av klassisk musikk gjennom historien, men undertonen ble mer og mer urovekkende. Hva er det som er faktisk skjer, hva er forvirrede, stadig verre fantasier om hva som skjer? Vi får medfølelse for stakkars Mr Cave som jo bare vil vel, som vil beskytte og passe på det aller dyrebareste han har, datteren. Og særlig i julen – den rare, lille, sårede familien forsøker å finne frem til det gode sammen. Og der kan vi vel alle kjenne oss igjen, vi vil jo bare det gode. Men så trer et annet bilde klarere frem. På engelsk er titelen «The Possession of Mr. Cave», og underveis tipper det, fra å eie til å være besatt. Og vi står igjen i uro, med spørsmålet: hvor er skillet mellom plikten til å ta vare på og retten til å begrense et annet menneskes liv?
Dette er ikke en julebok, men for meg likevel en bok for julerammen – er det plass til hver enkelts levde liv, eller er det en enkelt julearrangørs ansvar at ingen er lei seg, ingen blir såret, alle er venner og alt er vakkert. Kan hende må alle få ta ansvar for seg selv – samtidig med at alle har omsorg for hverandre …
«A Christmas Carol» av Charles Dickens, første kapittel
I femte klasse begynte vi å lære engelsk, og jeg fikk en «Easy Reader» versjon av «A Christmas Carol» Jeg visste jo slett ikke, før mange år senere, at det var en forenklet versjon, og at vi gikk glipp av mange kostelige funderinger i originalversjonen. Det gjorde ingen ting, jeg introduserte umiddelbart et ny juletradisjon, hver adventssøndag skulle jeg lese et kapitel for mine tålmodige småsøsken.
Metoden var å oversette til norsk, mens jeg leste. Haltende og sannsynligvis ganske upresist. De mest alminnelige ord ble omhyllet av en egen mystikk, som «dead as a doornail»…virkelig snodig. Men mest av alt var det så skummelt at det nesten var for mye, og så frodig, festlig og anderledes at vi fikk hjertet fullt av forståelsen av at skikkelig julefeiring var som hos kjøpmann Fizziwig, og kjærligheten til engelske tradisjoner, folkeliv og litteratur var skapt hos oss alle.
I første kapitel frøs vi sammen med Scrooge som tar seg frem gjennom en førjulståke så tung at den sniker seg inn, selv i husene. Vi er rystet over hvor slem han er med kontoristen sin, og hvor ubarmhjertig han er mot alle som trenger hjelp. Vi følger med når han får se tilbake på julene som var, men det tar nok noen år før vi skjønner hvor heldige vi var. Vi som levde i de julene som skulle bli våre Christmasses past, og at vi aldri skulle måtte se tilbake på manglende omsorg, jul uten familien eller juler helt uten glede. Og kanskje, muligens er vi nå kommet dit, at vi skjønner at tilbakeblikk på det som vi likevel kanskje ville gjort anderledes- er gaver som kan gi oss muligheter til å skape noe bedre, for julene og dagene som kommer, og for oss og dem som skal se tilbake på denne julen, julen 2024, som en gledelig jul som har vært.
«A Christmas Carol» ble utgitt i 1843. Siden den gang er den utgitt i en myriade med utgaver, på de fleste språk. Dette er førstesiden i originalutgaven.
Fire venninner rundt kaffebordet, noen eldre enn de andre, klagde over at det gikk saktere å få gjort ting nå. Da lurte jeg på om det også førte til mer tid til refleksjon og ettertanke? Nei slett ikke, fikk jeg høre, tankene sprang avgårde og tiden raste forbi, det var snarere mindre tid og kraft til å reflektere nå.
Jeg tenkte tilbake på dette da vi begynte å planlegge hva årets julefrydkalender skulle handle om, – hva med å gi plass til ettertanken, stoppe opp ved det som har berørt og gitt ny klokskap i året som gikk? For meg er det møtet med andre og bøker som er døren inn til slike ettertanker. Så i år skriver vi om bøker som på et eller annet vis har berørt oss, noen som har vært med gjennom alle år og alle juler og som gir nye tanker hvert år – og noen nye oppdagelser som kanskje har gitt ny innsikt i løpet av 2024.
Del gjerne dine bokmøter også! Vi sees 1. desember!
Vi satt ivrige rundt bordet med hver våre lister. Vi hadde fått beskjed om å skrive opp hva vi ønsket oss til jul, og det hadde vi gjort, men så var det den morsomste biten, å prøve å gjette hva de andre ønsket seg, fundere på om det gikk an å oppfylle ønsket, eller om de kanskje egentlig ville bli like glade for noe litt enklere?
Det mest irriterende var når vi spurte de voksne hva de ønsket seg. Vi hadde jo så lyst til at alle skulle bli glade for julegaven, og aller helst forstå når de åpnet, at det jo var akkurat dette de hadde ønsket seg innerst inne! Men de voksne svarte omtrent det samme hvert år- enten ingenting eller snille barn og fred på jorden.
Akkurat som ikke vi var snille – skikkelige gullunger vel? Og fred … nei sånne ønsker kunne vi ikke gjøre noe med.
I begynnelsen av voksenlivet var det så mye vi trengte og så mye å bli glad for – så det tok noen år før vi også var uten gaveønsker, og nå er også våre barn blitt så voksne at de ikke ønsker seg noen ting. For det er jo akkurat det, vi ønsker oss ikke ting, men ønskene for julen er uendelig store.
Jeg for eksempel ønsker meg fredelige dager – og mange gode måltider. Jeg ønsker meg hyggelige samtaler – og tid til å lese eller tegne. Jeg ønsker meg kirkegang, mye julesang, besøk og hygge. Og aller helst ville jeg hatt hele familien samlet. Selvfølgelig ikke bare for meg selv- alle vi som får være sammen i julen skal kjenne i hele seg at akkurat denne julen var god. Det er vel dette vi strever for å få til, alt vi gjør i stand er for å sette en ramme der alles ønsker om gode stunder sammen oppfylles.
Og all denne julehyggen vi ønsker oss – kan hende er den et utilstrekkelig uttrykk for hvordan vi skulle ønske hele verden var- om det bare var fred på jorden, om det bare var frihet og rettferdighet for alle, jo det skulle vi ønsket oss.
Da blir ikke ønskene lenger noe vi ønsker å få – men noe vi ønsker å være. I Bibelen står det, salige er de som skaper fred, de skal kalles Guds barn.
Så da vet jeg hva jeg innerst inne og alltid ønsker, slik Frans av Assisi sier å få være et redskap for Guds fred … enn om jeg kunne få bidra til å bringe lys der mørket ruger og glede der sorg og tyngsel råder!
Jeg går gjennom vinterskumringen i Oslos gater, det er ikke et snøfnugg å se – men er det julestemning? Ja, som på en film, julelys over alt, mennesker som ikke har rukket å bli stresset, men som rolig drøfter gaver til den ene og andre. På stasjonen står et kor og synger, I’m dreaming of a white christmas, det deles ut varme kanelboller og kaffe, og toget er fullt av studenter som ivrig snakker om å komme hjem til jul, en helt ikke-hvit jul.
Senere på kvelden sitter jeg på bussen, regnet sildrer ned over rutene, det er svart ute, ikke et snøfnugg å se – men er det julestemning? Ja, folk takker og sier god jul når de går av bussen, bussjåføren spiller julesanger og av og til skimter vi julelys, på trær og verandaer, i vinduer og på garasjer. Den lille fuktige bussverdenen er fylt av julehumør i et helt ikke-hvitt Trøndelag.
Men så er reisen slutt og rett før jeg går av bussen begynner det å snø. Når jeg kommer til trappa hjemme er alle trærne, hver eneste grein i hagen dekket av snø. Julelysene rundt døra og på trærne skinner ut gjennom et dekke av snø, verden er stille og vakker, og jeg kjenner julestemningen i hele meg. Jeg har juleferie og det ble hvit jul allikevel!
Men hvorfor i alle dager skulle det bety noe?
Jeg har jo opplevd mange ikke-hvite juler, ja både med grønne plener og sanddyner, og det har aldri blitt mindre jul av det.
I det siste har jeg tenkt på hvordan vi iscenesetter julen, som en fin ting. Det er jo sånn ellers også, at det er lettere å få noe til å skje om vi legger til rette for det. Og da drømmer vi om og håper på de rammene som gav julen magi da vi var små.
Da jeg var liten var det veldig populært å legge bomull i vinduskarmen så det skulle se ut som snø. Senere limte vi rød tape på vinduene og sprayet på kunstig snø. Ja i USA kan en få kjøpt ferdig «flocked» juletre – ekte tre, men hvitsprayet fra topp til tå. Og selv nå, når mikroplast og snøspray er politisk ukorrekt er vinterskogen tema for veldig mye julepynt.
Kan hende ønsker vi oss rammen rundt en jul der vi kan gå tur, ake kjelke, gå på skøyter og ski, lage snølykter og engler i snøen – det er ikke like mange morsommme uteaktiviteter knyttet til regn, slaps eller sludd.
Kan hende er det til og med en slags «gjøre det beste utav det»? Når det først er snø og kaldt så la oss omgi oss med snøkrystaller og istapper og idylliske snølandskap og understreke alt som er vakkert! Jeg vet ikke, og ettersom jeg elsker vinter og vinterpynt burde jeg vel ha tenkt i gjennom det. Men det jeg vet er at når jeg pynter til jul tegner jeg en ramme og legger til rette for at det bildet jeg ønsker vi skal ha opplevd kan skje.
En ramme som skaper nye minner og får frem de gamle, en trygg ramme der det er godt å være sammen, en ramme om morsomme spill, leker og dype samtaler.
Jeg tror nemlig at det å pynte huset og seg selv, vaske og gjøre i stand stemmer oss til høytid og gjør oss mottakelig for det egentlige innholdet i en hver høytid – på en helt annen måte enn om alt var som alle andre dager.
Og når det gjelder white christmas – den sangen hører hjemme når det spilles og lekes, i travelhet og forberedelser. Men når alt dette stilner, julen ringes inn og vi står klare til å ta imot julevidunderet, da er det akkurat det samme hva slags farge julen skulle ha, og de aller fleste steder i verden er den iallefall ikke hvit.
Det finnes mange sorter undring. Den største må vel være undringen over i det hele tatt å være til, over universet, over Guds kjærlighet, over hvert eneste menneskeliv – alt dette som omgir oss alltid, men som fyller oss med undring, tenk at det er sånn … ja mer enn det, ærefrykt, respekt … og denne undringen kan ikke åpnes opp med en forklaring, den må bare få være stor og verdifull.
Så er den undringen som kan føre frem til et svar, når vi tenker dette var snodig, hvordan skal det løses, enn om vi så på det hele på en ny måte, tenk om – ja så sannelig, det kunne løses! Undringen som gir oss svar, nye spørsmål og ny erkjennelse.
For meg er den forunderligste undringen de små glimtene av noe som gjør at jeg stopper opp og kjenner takknemlighet og fryd over noe helt hverdagslig som likevel er så stort. Som da jeg gikk hjem en sen, bitende vinterkveld og la merke til at hele skogen var dekket av flere centimeter lange rimkrystaller som funklet mot den midnattsblå himmelen. Eller når jeg i full fart gjennom huset ser at amaryllisen har sprunget ut og bare må stoppe, takke og nyte.
Disse hverdagsmiraklene kan både forklares og forutsees, men da er vi over i undringen som krever svar. For meg er noe av rikdommen i livet å kunne stoppe opp, undres over det forunderlige midt i alt det som må gjøres. Kan hende er det en av grunnene til at jeg liker jul så godt – denne felles innsatsen for å gjøre det vakkert, hyggelig og trivelig midt i vintermørket – en tid for både ærefrykt, forundring og undring.
Julefryd 