Da jeg gikk på barneskolen sto vi ved pulten og sang, når dagen startet og når den sluttet. Når vi var på tur sang vi, og når vi hadde sangtime sang vi. I kristendomstimen sang vi så klart, men der var det ikke bare å synge i vei, salmene skulle læres utenat.

Da jeg jobbet som sykehusprest møtte jeg mange som hadde slike utenatlærte salmer med seg. Når verken kropp eller tanke orket mer,var sangen fremdeles levende. Noen ganger som strofer som ble sagt om igjen og om igjen. Noen ganger som salmer vi kunne synge sammen, men oftest som salmer jeg ble bedt om å synge mens pasienten lyttet, ofte med tårer i øynene. Det handlet om gjenkjennelse og minner fra barndommen så klart, men mest handlet det om å holde fast på det som var viktig. Å sørge for at den riktige grunntonen fikk tone, også gjennom de siste dagene.

Jeg synger fremdeles mye, jeg traller og nynner, mye julesanger – hele året, men kanskje litt tilfeldig? Noe nytt, noe gammelt, en strofe her og en strofe der, men de siste årene har jeg bevisst tenkt anderledes. Jeg lærer utenat, jeg leser samme tekst, jeg synger samme sang, jeg sørger for at jeg også synger sanger der innholdet er viktig – hva er det jeg gjør? Jeg tenker på det som å smøre matpakke, noe å ta frem når motbakkene blir strie og det er for slitsomt å tenke ut vakre tanker. Da vil jeg ha et nisteskrin med sanger, der jeg kan plukke frem det som er nærende, sant og vakkert, selv når jeg selv ikke orker synge dem.

Derfor kan det godt hende jeg nynner en julesang midt på sommeren, jeg er ikke forvirret, men lar hjertetonen høres – med sang.

Tenk å ha bursdag på selveste overraskelsesdagen! Det er jo lett, ettersom det var vi som valgte ordene for hver bokstav, men jeg tror nå likevel det er en grunnleggende hemmelighet for et godt liv å la seg overraske, å legge merke til de små glimtene av skjønnhet og godhet som er vevd inn i livet der vi minst venter det. Ikke som en Polyanna lek eller som en slags positiv tenkning- men for ikke å gå glipp av det store som omgir oss og som vi er en del av.

Det er mye trasig, i den store verden, i egne liv og i eget land,og det er lett å grave seg ned i dystre forventninger om alt som kan gå galt. Enn om vi i stedet trente på å se alt som pekte i en annen retning? Håpsmarkørene som uventet dukker opp i tåkelandskapet. Alt som ikke går slik det gjerne kunne gått- men der noen overrasker oss med mot og styrke, med store eller små skritt mot noe bedre?

Det er lett å mislykkes, og det er lett å forvente at ting nok går galt igjen om vi har vent oss til å tenke på den måten. Men enn om vi isteden lot oss overraske, nørte opp om den tanken og viljen som dro i riktig retning, enn om vi forventet overraskelser?

Enn om denne julen kunne bli den gangen vi frydet oss over det som ikke ble som forventet og der vi brukte tid på å se mer på, lære mer om og la oss overraske over nye sider hos dem vi er sammen med?

Mor, husmoren, gudsmoren Maria- mor som tenner alle lys så ingen krok blir mørk… på alle plan, med hjertet, det praktiske og det guddommelige gis mor en ekstra viktig rolle i julen.

Hva handler dette egentlig om? Er det lengselen tilbake til det trygge kjente som gjør at omsorgspersonen fra barndommen stilles i et eget lys? Er det nok en fortelling som understreker hjemmet som den viktigste settingen for ekte jul?

Rent bortsett fra at jeg kjenner mange familier der det er far som holder julemagien levende, hvor går balansen mellom å leve opp til alles forventinger og til å gjøre klart for det som er viktigst?

Vi kjenner jo historien om Marta og Maria- det var ikke superhusmoren som fikk høre at hun hadde valgt rett.

Men dette med den andre Maria, Jesu mor, da? Fremstilles hun som den perfekte mor, som vi andre aldri kan leve opp til? Nei, heller ikke hun er den omsorgsfulle, perfekte og kjærlige mor, det er fortellinger vi har utbrodert senere. Kanskje for å ha et ideal, for å vite at noen har klart denne altomfattende omsorgsoppgaven?

En forunderlig ting er at den som tillegges de moderlige egenskapene er Gud selv, Gud sammenligner seg selv med en mor flere ganger. Han sier til og med om seg selv at han var som en høne som samler kyllingene sine under vingene for å beskytte dem. Og denne teksten handler ikke om at vi skal være like flinke til å samle andre under våre vinger- men Guds bekymring for at vi ikke vil la oss samle.

Kan hende det hadde vært godt for både mødre og fedre, å slutte å virre rundt, og i stedet bruke julen til å ta imot den omsorgen som lar oss kjenne oss som små kyllinger trygt og godt gjemt under Guds vinger?

Her er det virkelig en del å fundere på- der logikken kommer til kort, men hjertet forstår alt.

Hvorfor er foreksempel lysglitrende lenker i trærne helt flott, mens skikkelig lys- en lyskaster kanskje, ikke gjør samme susen? Og hvorfor er det koseligere med stearinlys når det er mye lettere både å jobbe, å lese, og kose seg med er strikketøy med et godt lysstoffrør i taket? Og hva er det med glitter?

Jeg synes ikke alt vi gjør i julen skal tolkes ihjel, ting kan få være bare hyggelige, bare vakre, bare akkurat slik som akkurat jeg vil ha det, alt tenger ikke ha en dypere mening. Men glitteret?

Plastikkstrimler med sølvfarge, små lyspærer hengt i trærne, snølignende metall korn spredt både her og der, hvorfor bidrar det til julestemningen?

Tidlig i høst, hadde den første frosten kommet i løpet av natten. Jeg måtte snu og ta på piggsko og ekstra genser, selv Ruffy skled av gårde og bjeffet litt irritert på bakken som forsvant under ham. For kaldt, for glatt og da hjalp det ikke at det var så tidlig på høsten at morgensolen kom frem da vi kom hjem.

Jeg måtte innom drivhuset en tur på veien inn. Rimfrostkrystallene hadde dannet lange kjeder som dekket alle glassflatene. Når solstrålene skinte gjennom vinduene ble det funklende vakkert og underlig fascinerende. Like kaldt, like glatt- men også med glimt av skjønnhet.

Jeg har tenkt litt på dette siden. Selv om jeg liker vinter er det jo ikke alle sider av den jeg vil ha inn i huset til jul. Vi senker ikke varmen, eller heller snø og slaps utover gulvet, sånn vinter tar vi ikke inn. Men det glitrende vakre, lysglimtene som minner om tindrende stjerner og vakker rimfrost i det kaldeste isgrå, det vil vi ha med oss.

Kanskje det er en liten påminnelse i dette også? Let etter det vakre, også midt i vintermørket, ja særlig midt i vinternatten.

Plutselig var vi akterutseilt. Vi fulgte ikke med ettersom årene gikk, og da vi hadde fått pusten igjen etter en travel småbarnstid, var alle tidspunkt i julen opptatt. Vi ville så gjerne skape vår tradisjon med selskap en fast juledag- men vi var for sent ute. Kan dere da? Samme hvilken dag vi foreslo, var det noen av de vi gjerne ville ha med som hadde noe de alltid gjorde og noen de alltid gjorde det sammen med. Derfor ble det flere juler der vi ikke hadde besøk hele julen-og merkelig nok føltes det trist.

Det var ikke det at vi ikke traff folk- vi er jo en del av mange andres tradisjoner. Det er godt når de «faste» invitasjonene kommer, «i år starter vi klokken fire» f.eksempel uten at det er spørsmål om vi vil komme eller ikke! For en gave, være regnet med, være ønsket!

Men gleden over å gjøre invitere, planlegge, gjøre i stand, glede seg og så få hyggelige folk på besøk- en sann glede alltid! Nå har vi begynt å invitere i allefall- og så er det alltid noen som kan komme! Kanskje det gjelder dem som ikke er travelt opptatt også? Kanskje det bare er å invitere, og se hva som skjer? i år gleder jeg meg til 4.juledag- men aner ikke hvem jeg skal feire dagen med, selskap blir det iallefall!

«Når reiser du hjem til jul da?» De unge jentene bak meg på bussen var ivrige opptatt med å planlegge den beste og koseligste julen noensinne. «Nei», sier den ene, «jeg tenkte jeg skulle reise til bestemor i stedet, jeg tror det er siste gangen det er mulig.» Jeg hørte ikke hvorfor det skulle være vanskelig, men jeg fikk med meg venninnens svar «Det blir vel ikke jul uten å reise hjem!»

Så klart blir det jul uansett, men i filmer og sanger, i våre egne og andres forventninger møter vi dette konseptet at jul og hjemme hører sammen, hvor kom det fra? Både Josef og Maria, hyrdene og de vise menn- var slett ikke hjemme, og hørte ikke til samme familie, men de feiret den første jul sammen, før de dro hver til sitt og aldri feiret sammen mer.

Historisk vet vi jo at det er målbevisst politikk at fellesskapets og gledens høytid ble en stille familiesak. Opp gjennom middelalderen hadde juleopptogene og krybbetablåene fått mer preg av fest enn julefryd. I Danmark var julestuene totalt løsslupne. I Tyskland var julemaskeraden dekkoperasjon for bråk og umoral – da verdslige og protestantiske myndigheter slo seg sammen for å få slutt på dette, slo kanskje pendelen den andre veien. Julen ble barnas høytid, ikke nødvendigvis barnets, julestuer og maskerader ble forbudt, og oppfordringen og idealet var storfamiliens jul, der det ble gitt almisser, før familien samlet seg.

Ingen naturlov, intet bibelsk påbud – men en kongelig forordning altså, i julen skal alle være hjemme.

Jeg tror likevel det er noe mer. Jeg elsker å være sammen med familien min i julen, og ville faktisk aller helst hatt et sted hvor absolutt hele storfamilien kunne være feiret jul sammen. Men, jeg tror ikke det er det hjemlengselen handler om. Jeg tror snarere det er en dyp lengsel i oss, etter å ha et sted – fysisk eller åndelig der hjertet er hjemme, der vi vet at vi hører til, er aksptert, ønsket og der vi trengs. Vi håper og planlegger for at julen med familien skal bli slik, og fylle våre dypeste julelengsler. Og ettersom de fleste familier er både sære og pussige på sitt vis, blir det ofte ikke slik.

Da tenker jeg at skuffelse og uoppfylte julelengsler ikke forsvinner med ekstra juleinnsats, enda flere forberedelser, men med å virkelig lete frem til et hjem som er hjemme uansett hvor jeg er, hvem jeg er sammen med og faktisk gjennom hele året.

For meg er det som i salmen,

mitt hjerte alltid vanker til Jesu føderum,

Der samles mine tanker, som i sin hovedsum

Der har mitt hjerte hjemme

Der har min tro sin skatt

Hvor er ditt hjem? Hvor hører du til?

Jeg liker ikke når jeg har det så travelt at jeg går glipp av forventningen, selv om det jo kan være morsomt med overraskelser. Men forventningen til hvordan julen skal bli, er en glede som glimtvis dukker opp gjennom hele året. Da handler det aldri om forventning til å få noe, det handler noen ganger om forventning til å se reaksjonen når noen åpner en lenge planlagt gave, men aller oftest dukker forventningen opp som små tidsønsker. Til jul, da skal vi få tid til, da skal vi endelig, ja til jul, dette magiske tidsrommet mellom 24.desember og 2.januar som skal romme alt vi bortprioriterte i travelheten og likevel være rolig, fredelig med både ettertanke og omtanke. Du store tid, om vi virkelig tenker etter kan jo forventninger ta knekken på noen som helst. Fort gjort å havne der at vi ikke vil ha forventninger da, det får bli som det blir, jeg planlegger ingen ting, det blir jo aldri som jeg ønsket likevel … og tenker vi sånn får vi nok helt rett.

Jeg holder fremdeles på å lære meg å snu på forventningen, tenke «dersom jeg vil at det skal bli slik, hva må jeg gjøre da» eller «dersom det er sånn vi ønsker å ha det, så er vel det jeg stresset med å få gjort kanskje helt unødvendig og uvedkommende det jeg håper å få til?» Kan hende noe da blir så viktig at vi slett ikke kan vente til jul? Kanskje forventning om at noe vi ikke får til nå, kan gjøre at vi tenker nytt om både hva vi må få til og hva vi egentlig ønsker at julen skal være?

For over 40 år siden var jeg i Oberammergau, for å se pasjonsspillet. Før vi dro fikk jeg høre at noen av verdens beste treskjærere kom derfra og at jeg burde kjøpe med noe hjem. Vi fant flere verksted og sto som fjetret og så på hvordan krybbefigurer og engler vokste frem av helt vanlige trekubber. Tenk at noe så vakkert kunne være skjult i noe så hverdagslig! Det var selvfølgelig altfor dyrt å kjøpe for en student, nå derimot har jeg gjort noen søk på «engel» på Finn, for å se om kanskje noen har en til overs. I de overveldende mange treffene slår det meg, hva slags engler er dette? I juleevangeliet var jo englene så fryktinngytende at de måtte si i fra, midt i lovsangen, ikke vær redd! Vi har godt nytt! Englene vi ser rundt oss er ikke verken veldige eller skremmende, de er snarere litt nusselige. Ja de passer perfekt inn i en vakker jul som verken utfordrer eller kommer med noe nytt. Det er jo greit det, men når Bibelen sier at det er engler som vokter oss og beskytter oss, er det vel ikke lubne, halvnakne småbarn vi hører om?

Og om noen sier «tror du på engler», så er det vel heller ikke kjerubene vi tenker på. Det jeg lurer på da er hvorfor de virkelige englene ikke er særlig synlige, hverken i kunst, juledekorasjoner eller i kirken for den saks skyld? Er det for sterkt? For stort? For vanskelig å våge å tro på? Jeg velger å tro at når englene sier vi ikke skal være redde, er det fordi engler faktisk er fryktinngytende. Men jeg tror også at juleevangeliets engler også i dag sier» du trenger ikke være redd, fordi Gud er kommet til oss, men også fordi englene fortsatt går med oss» . Som regel i skjul, og som julepynt? Det er noe helt annet, vakkert, stemningsskapende, trygt – men ikke særlig mer i tråd med juleevangeliet enn alt det andre vi pynter med.

Har du kjent på hvor lett en trasig, og lang tur blir lettere med en vandresang?

Det er vel ingen hemmelighet at jeg elsker julesanger, fra alle land og fra alle epoker, med alle slags kor, solister, instrumenter- men ikke all slags musikk. Da vi begynte å lære engelsk i femte klasse fikk jeg Charles Dickens «A christmas Carol» og lenge trodde jeg carol var et slags eventyr og ikke hadde noe med sang å gjøre. Etterhvert oppdaget jeg den rike engelske salmetradisjonen, med de særegne harmoniene som egner seg så godt til allsang, men aller vakrest tradisjonen med å samle venner og gå rundt i vinternatten og synge julesanger, to go carolling. Enn å få oppleve at noen sto på trappen og sang » In the bleak midwinter»! Og tenk om jeg engang fikk overbevist tilstrekkelig mange venner til å bli med på julesangvandring! Min totale mangel på erfaring med carolling gir selvfølgelig et romantisk bilde, uten islagte veier, forkjølede halser og irriterte naboer- så derfor fortsetter jeg å tro at å gå, sammen, og la lunger og sinn fylles av samme sang, samme håp og samme mål for veien gir en ekstra dimensjon, og veien lettere.

Hvorfor gir dette bildet meg julestemning? Det handler ikke om lyset, det synes jeg ser mer ut som sommerlys, kanskje senvinter? Det handler ikke om hva de to gjør, for det er ikke lett å se. Tegner de? Følger minstemann med på at storesøster gjør lekser? Lager de julepynt? Eller pusser de sølv? Som sagt ikke godt å si.

Det vakre for meg er at de gjør det sammen. Jeg har fått oppleve en lang rekke førjulstider der det å være sammen om å lage jul har gitt det hele en ekstra verdi. Sammen med foreldrene våre, sammen som søsken, sammen som venner, som ektefeller, som småbarnsmor og nå med voksne barn.

Det er også noe av det som gir julefeiringen verdi også uavhengig av hvilket innhold vi gir den- nettopp det at vi som samfunn, i store og små sammenhenger,forbereder oss til feiring og så har disse dagene som er noe spesielt for alle.

Kan hende er det også dette- at en tradisjon som bare er noe noen andre lager i stand, fort blir tom og meningsløs, mens det vi forbereder sammen er noe mer enn tradisjon, det er fellesskap?

.