«Unna vei, unger!» Stemningen på det store prestegårdskjøkkenet var hektisk og smultduftende varm. Den lettere og mer barnevennlige kakebaksten var unnagjort, og pepperkaker, sirupsnipper og serinakaker var pent bortstablet i fargerike og gjentapede kakebokser, på rekke og rad i spiskammerset. Men i dag! I dag var Målfrid, en av de godt voksne damene fra bygda, kommet for å bistå med den skremmende og mystiske smultbaksten!

Fra tidlig morgen til sent på ettermiddagen skuttet mamma og Målfrid mellom bakstebord og smultgryte, den ene kjevlet, den andre passet nøye på så fattigmann og hjortetakk ble akkurat passe stekt, og smultgryta hele tiden akkurat passe varm. Innimellom ble også goroen kjevlet og stekt – også dette var arbeid for to bakere: Målfrid kjevlet deigen så tynn som overhodet mulig, og skar til emner av deigen ut fra malen i vokset kartong. Og imens stekte mamma den ene goroen etter den andre i det svarte gorojernet på plata – først den ene siden, så den andre. Vi ungene kikket av og til spent inn gjennom dørsprekken – så spennende! Og så godt det luktet! Men alltid ble vi føyset unna – dette er ikke arbeid for unger! Vi var på forhånd blitt advart om brennende smultgryter og det som verre var, så for vår barnlige forestillingsevne var det som om mamma og Målfrid balanserte på vulkanens rand med livet som innsats, der de svettende varme fisket opp den ene fattigmannen etter den andre av smultgryta.

Men heldigvis – da mørket falt på utenfor var bakstedagen over, og adventsfreden senket seg på nytt over gården. Og noen goroer var heldigvis gått i knas, noen smultringer var heldigvis blitt litt for mye stekt, så med kjøkkenet atter gjenopprettet som familiehjemmet trygge, varme senter så fikk vi smake nystekte julekaker med kald melk til. Ute var det blå skumring, inne var det varmt og vidunderlig, og ennå var det lenge, lenge til jul.

Nå er jeg voksen, og baker småkakene mine selv. Og jeg innser at det slett ikke er bare smør, sukker, malte mandler og annet fra kjøkkenskapet i julekakene. Hver lille serinakake er som en slags minnepinne, et lagringsmedium, propp fullt av gyldne barndomminner. Hver sirupsnipp, hver lille peppernøtt er små bærere av en lang og rik kulturhistorie, og når jeg tar på meg forkleet og setter fram mel og sukker og mere til på kjøkkenbenken, så får jeg tre inn i rekken av en lang rekke av julekakebakere i generasjon etter generasjon som har gått foran meg. Når jeg kjevler ut sirupssnippene, så kjevler på en måte både mamma og mormor – og Målfrid også – med meg. Det syns jeg er rørende fint, rikt og herlig.

Og når jeg så endelig, en stille romjulskveld, sitter der ved juletreet med et lite brett med småkakene mine, så er et helt livs romjuler levende til stede på kakefatet. Julekvelden, etter alle gavene, første ordentlige servering av julekanene – som er vidunderlig gode samme hvor ribbemett man er, for det er jo JULEKVELDEN! Første juledags kirkekaffe, høytidsstemt med bugnende kakefat! Morsomme juleselskaper med venner og familie, alltid med kaffe og småkaker utpå ettermiddagen. Eller bare lite uhøytidelig kakefat til en fredelig ettermiddagskaffe, en helt vanlig romjulsdag uten at noe spesielt skal skje på lenge, lenge. Ja – og en liten smak av en nystekt goro på prestegårdkjøkkenet i Overhalla for mange, mange år siden. Den er der, den også. Er det rart jeg sitter her og smiler for meg selv?

Da jeg var liten varte den lilla og sølvfargede adventsiden helt til kvelden på lillejulaften. En underfull kveld, hvor vi ungene ble sendt til sengs tidlig, og lå med vidåpne øyne og hørte på hvordan mamma og pappa romsterte der nede i stuene. “I morgen er det julekvelden!” hvisket vi til hverandre, det var helt umulig å sove. Men tilslutt sovnet vi allikevel, og slo øynene opp – «Det er i dag! Det er julaften!»

Vi listet oss ned i pysjen, og åpnet stille døren inn til stuene i den store, morgenstille prestegården. I løpet av natten var stuene på underfullt vis blitt forandret til en helligdom, et nypusset, nystrøket, granduftende tempel av JUL. Ærbødig listet vi oss fra dekorasjon til dekorasjon og beundret dem etter tur: Juleduken, julekrybba, julevinduet, sjenken med en juleløper under bugnende fruktfat og nøtteskål! I alle døråpninger hang det gyldne juleklokker med røde bånd. Å, der står julekirken med spilledåse som kunne spille “Glade Jul”! Næ, og næ, og næ!

Og det beste, det mest vidunderlige hadde vi spart helt, helt tilslutt. For der, i hjørnet av finstua, på det gamle strieteppet med pålimte nisser, katter og grøtgryter av fargerik filt, der tronte selve dronningen av hele julevidunderet: Juletreet! Fra gulv til tak, så julestjernen sopte i lerretstaket, omkranset av mystiske, spennende julegaver, stille klingende av glassklokker og messingtrompeter, med glitter og glanspapirkurver, glasskuler og vidunderlige vakre små engler, høyt der oppe små fugler av farget glass, englehår og norske flagg! ÅÅåååå! Der, der er det! Nå, ja akkurat nå er det JUL!

Senere i julen, da alt var falt på plass i en salig evigvarende romjul, forklarte mine gode foreldre meg symbolikken med juletreet. Det eviggrønne treet symboliserer evig liv, fikk jeg vite. Julekulene symboliserte jorden, glitteret lysstrålene fra julestjernen, de små englene var englene fra betlehemsmarken! Og slik fortsatt det. Som barn aksepterte jeg jo at det kanskje var slik, men jeg husker jeg tenkte at det føltes litt stusslig å drive å bortforklare juletreet på den måten. Kan det ikke bare få være seg selv, bare få være “Juletreet” – et mystisk vidunderlig og juleglitrende nærvær i julehjemmet vårt?

Jeg elsker fortsatt mine juletrær. Hvert år, når vi har pyntet det ferdig til tonene av Mahalia Jackson, så føles det som: Ååå! Der ER du jo, kjære, kjære juletre! Det føles som å endelig få treffe igjen en god, god venn, etter et altfor langt fravær. Nå har vi ENDELIG funnet hverandre igjen, og sammen skal få få gå inn i den velsignede juletiden.

Innboksen min fylles opp av gode forslag fra dusinvis av nettbutikker, det ene mer fristende enn det andre. Og tar jeg en tur på byen, bugner butikk etter butikk over av allverdens ideer: Gaver til store og gaver til små, gaver til bestemor og gaver til inngifte grandtanter på farssiden, gaver til barna og enda fler gaver til barna! Og hvorfor ikke gi gaver til hunden, har du husket katten og hva med hamsteren – skal ikke den også få noe? Og hva med en gave til deg selv, har du ikke fortjent det? Alle overbyr hverandre i lokkende førjulsrabatter og spesialtilbud, og betal gjerne hele sulamitten i februar – for det viktigste er jo at du gir pengene dine nettopp til OSS! Ja, tenk – du får denne flunkende nye blinkende dingsbomsen, – til og med ferdig innpakket! Kjør på! Og ta gjerne to, eller hvorfor ikke tre, når du først er i gang!

Samfunnet vårt flommer over av lettkjøpte ting, og det har det gjort lenge. Jeg hører svært ofte at folk er frustrerte over at de har for mange ting, og ikke vet hvordan de skal få orden på alt de har samlet på seg gjennom årene, med loft og kjellere, skap og boder som er fulle av ting de har stablet bort i påvente av at de skal få bruk for dem en eller annen gang. Men mer skal vi ha – og mer skal du få, for nå er det jul! Og enda en haug med mer av det samme vel den aller beste måten å fortelle folk at du er glad i dem? For tilslutt er det vel det som er poenget med alle disse gavene – å glede de du er glad i?

Jeg klør meg i hodet, tenker meg om. Er dette egentlig en så velfungerende måte å glede folk på? Hvor glad blir jeg selv av å få ting jeg ikke trenger, selv om det er snilt og godt ment? Det er klart, det er en fin og hyggelig skikk å gi en gave til jul. Men for de fleste av oss kan det kanskje være en fordel å bremse opp og tenke seg litt om? Det er lett å la seg rive med av all markedsføring som spiller grådig på ditt stille håp om å redde julegleden for alle dine kjære. Blir de egentlig mer glad om du blakker deg enda mer, eller er det bedre at du tar deg litt mer tid til å tenke deg om hva som faktisk er tilstrekkelig for å glede? Kanskje man kan gi færre julegaver, mer gjennomtenkte julegaver, mer personlige julegaver? Eller kanskje man kan gi noe helt annet?

Jeg filosoferer videre. Hva ER det egentlig som gleder meg mest, og hva har jeg gjennom livet erfart at faktisk gleder andre mest? Alt jeg kommer på, er ting som umulig kan pakkes i gavepapir: Gi andre tid, virkelig lytte til folk, bruke krefter og kjærlighet på å gi folk forståelse og følelsen av å bli sett. Si til folk at du er glad i dem. Ja, tilogmed nevne enkeltting du setter pris på hos dem. Rose folk, takke folk. Være sammen. Være snill og omtenksom. Hjelpe andre, med både det de synes er komplisert å få til eller ganske enkelt er kjedelig å gjøre alene: Vi kan hjelpe deg å male huset, klippe plenen, rydde i kjelleren, høste ripsbusken din så kan du få saft etterpå! Altså ganske enkelt være et medmenneske – og kanskje enda vanskeligere: Å åpne seg selv såpass at du lar andre få plass og tid og tillatelse til å være et medmenneske for deg. Og slike gaver har som du vet en ekstra fordel: De gleder giveren like mye som mottakeren, så man kan nesten ikke snakke om hvem som gir eller hvem som får – det handler om å være medmennesker, sammen. Og det er jo selvsagt ikke noe man bør spare til jul, men en god plan for hele året, hele livet.

Det er tidlig mørkt denne desemberettermiddagen. Jeg går gjennom storbyen, hundrevis av fremmede mennesker haster forbi. Jeg går inn på t-banen, finner min plass, og ser ukjente kvinner og menn komme på og stige av, mens andre sitter stumme og ser på mobilene sine, noen få ser matt ut i lufta. Men jeg vet det godt: Bak hverdagsfasadene bærer de alle sammen på den samme hemmeligheten, den de aldri har snakket om, den hemmeligheten de nesten ikke tør håpe på lenger: De bærer på Drømmen. Drømmen om å komme fram, om å finne sitt hjem. Drømmen om tilhørighet, om fred og harmoni, om lykke og forståelse. Drømmen om at én dag, så skal endelig alt falle på plass, og alt skal bli rett og godt.

Noen få av mine medreisende på t-banen har åpne ansikter, og kan ikke hindre Drømmen å skinne svakt ut gjennom fasaden. Hos noen i form av et forsiktig håp, hos andre med det motsatte fortegn – hvor håpet om Drømmen nesten har sviktet, og ensomhet og fortvilelse bryter hjerteskjærende nesten helt opp i dagen. Men de aller fleste av medpassasjerene mine har nøytrale, hverdagslig uttrykksløse ansikter – hvor den unevnelige Drømmen er stengt inne og låst bort bak stress og støyete hverdagsmas, bak karriere og forventninger, bak flinkhet og usikkerhet, bak murer av ensomhet. Men dypt, dypt der inne, så hvisker den private, unevnelige Drømmen, også hos dem.

Og nå kommer t-banen opp over bakken, det er kveld, og jeg ser julelys og julestjerner glitre i blokkvinduene utenfor. Og brikkene faller på plass: For det er jo du og jeg, og alle de andre hverdagsslitne medpassasjerene våre som har hengt opp alle disse lysene som håpstegn i vinternatten, som livsgnister fra vår indre, hemmelige drøm. For dypest sett er det jo Drømmen som skaper julens kraft og styrke, det er Drømmen som viser seg i den ømme, nesten såre lengselen etter å én gang få oppleve den aller vidunderligste julen.

Når vi skaper jul, når vi feirer jul, så prøver vi å gjøre små glimt av vår indre paradisdrøm synlig. Gang på gang, år etter år. Fordi aller dypest inne, så dypt at vi nesten ikke kan erkjenne det selv – bærer vi alle sammen på en svak anelse og et stille håp om at Drømmen er mer enn en drøm. Om at vi kanskje en gang, langt der framme, gledestrålende vil oppdage at vi var sanndrømte.

Tider skal komme, tider skal henrulle … og brått er det lille barnet jeg engang var blitt en middelaldrende mann, både grå og skrukkete. På uforklarlig vis er det plutselig gått over et halvt århundre siden pepperkakebakst og sølvpuss og vedbæring og julerengjøring i barndommens prestegårds-desember, siden jeg stod med undrende øyne og sugde inn det minste lille inntrykk fra all juletreets skjønnhet. Den gang da julen var magisk, mer magisk enn selveste Narnia.

I mange år prøvde jeg å gjenskape barndommens jul. Tradisjonene var nærmest høyhellige: Slik måtte juleduken være og akkurat slik måtte nøttefatet være – for da, og bare da, kunne kanskje glitteret fra prestegårdsjulen senke seg også over denne julen, og fylle den med sårt etterlengtet julestemning og undring. Joda. Det gikk en stund, på et haltende vis, men det er jo ikke på sikt slik hverken julen eller livet fungerer, viste det seg. Barndommen er jo bare én del av livet, barnemennesket bare én del av hele mennesket. Så nå lar jeg istedet julen utvikle seg, slik jeg selv også gjør det. Jeg lar nye ting og opplevelser slippe til, og lar hver jul få være akkurat seg selv, akkurat slik som den nå engang ender opp med å være. Og da opplever jeg at barndommens juler, ungdommens juler, og alle mine voksne juler i alle varianter – alle møtes i julen jeg får oppleve i år, som fasetter og utdypninger av den samme julen, det samme stedet, den samme virkeligheten. Den gamle grå middelaldrende mannen får ta barndommens Trygve i hånden, og sammen går vi inn i juletiden.

En lang rekke av hverdager er lagt bak oss. Mange svært gode hverdager, noen aldeles forferdelige hverdager innimellom, og mange, mange helt vanlige, uspektakulære hverdager som kommer og går, den ene etter den andre. Men plutselig kommer det noe nytt! Det er 1. desember, det er advent! Snart skal vi tenne det første adventslyset, og adventsstjernen henger allerede i vinduet som et glitrende vern mot vintermørket. Og i dag: den første luken i årets adventskalender er åpnet. Det er nå! Det er DESEMBER! Langt, langt i det fjerne skimter vi julens underfulle lysglitter, men enn så lenge er det vidunderlig at det bare er helt i begynnelsen av julemåneden, forventningstiden, den helt spesielle og herlige adventstiden. Alt er langt unna, alt ligger foran. Og de ensformige, helt greie hverdagene erstattes av høytid.

Selv syns jeg det er aldeles vidunderlig fint å vandre inn i adventstiden, opplyst av håpet om julen i det fjerne. Tenk om vi kunne ha gjort noe sånt litt oftere! Funnet flere anledninger gjennom året for å legge bort tøv og stress og meningsløst tidsfordriv, for i stedet la livsbrikkene falle på plass ved å fokusere på å glede hverandre, på å gjøre det vakkert rundt oss, på å søke skjønnhet og hellighet og samvær. Kanskje verden ganske enkelt hadde vært mye bedre, om vi lot lyset fra adventstiden sette himmelfarge på hverdagene – hele året gjennom?

Det er selveste julekvelden, for nesten et halvt århundre siden … Snøen ligger hvit over jordene rundt den gamle prestegården i Overhalla, og jeg er seks år. Jeg er gammel nok til å huske tilbake på veldig mange juler, synes jeg selv, og vet inderlig godt at julaften er den aller vakreste dagen i hele den aller vakreste tiden av året! Morgenen og formiddagen har forløpt som de pleier på alle mine barndoms julekvelder: Vi våkner tidlig, går på en stille og mirakuløs oppdagelsesferd gjennom alle stuene i prestegården, hvor vi oppdager, gjennkjenner, og gleder oss over den ene juledekorasjonen etter den andre, julekrybbene, de gamle lysestakene, engler, julevinduet. Juletreet sparer vi til slutt, det gjør vi hvert år. Vi studerer pynten på treet grundig, alle de vidunderlig vakre kule, den gamle glasslenken, engler i glass og keramikk. Langvarig betraktning av pakkene under treet: Det er strengt forbudt å røre, forbudt å snu pakkelapper. Så istedet ser vi, undrer hvem som får hva, spekulerer og fryder oss. Man kan snu noen av lappene ved å blåse på dem, finner vi ut – det er vel ikke å røre? Så juleaftens-barnetv på NRK, – så koselig! Julefrokost med varm sjokolade med krem, påsmurte snitter med smakebiter av de mange sortene julepålegg. Vi blir sendt til sengs en times tid, så vi skal orke å være våkne om kvelden. Som om vi kan sove! Som om det er noe problem å være våken på selveste julaften! Endelig er timen over, og vi får komme ned til den julepyntede stua igjen, for kaffe og julekaker før pappa skal avgårde å holde sine julegudstjenester. Mamma begynner å gjøre klar julemiddagen, bordet dekkes med det fineste porselenet, de fineste glassene, sølvtøy, tøyservietter med serviettring i tinn. Hele tiden er vi omgitt av julens underfulle glitrende skjønnhet. Og hele tiden den fantastiske kriblingen i kroppen: Det er i dag! Det er JULAFTEN!

Og dagen er lang. Lang som en uke. Lang som et år! Og det er vidunderlig at det er sånn!

Så kommer det overraskende høydepunktet på dagen, som av en eller annet grunn står skinnende i minnet mitt som ett av mine mest elskede juleminner: Vi barna har begynt å kjede oss, og mamma finner på at vi kan sette oss i peisestua for å høre på radioen. Sølvguttene, julegudstjeneste. Etterpå, klokka fem, kommer det et pussig program som gikk på radioen hver julekveld på den tiden, som sendte høytidsringingen fra kirker landet rundt som ringer julen inn. Av en eller annen grunn synes seksåringen Trygve at dette slett ikke er kjedelig, men høytidelig og veldig fint. Så sitter vi der høytidsstemt i finklærne våre og hører hvordan julen kommer til kirke etter kirke, i Oslo, i Møre og Romsdal, i Gudbrandsdalen og i Finnmark. Mellom hver klokkeringing sier en tørr og saklig kommentatorstemme ting som «Her er den gamle kirkeklokken i Valdres», og «I Oslo Domkirke har julen blitt ringt inn siden 1632» eller hva det nå måtte være, før en ny klokke begynner med sitt «dingedingedinge DONG … DONG … DONG».

Julen brer seg klokkeringende som en velsignelse ut over landet, – og da plutselig skjer det vidunderligste: Plutselig sier kommentatorstemmen disse fantastiske ord: «Vi skal nå til den gamle middelalderkirken Ranem i Overhalla.» Men – fet er jo vår kirke! Det er jo HER! Vi spretter opp, og åpner vinduene mot den stille vinterkvelden.

Det er som om tiden stanser opp. Julenatta der ute er klar, kald og dyp blå. Langt der utefra, forbi snødekte åkre, fjerne gårder og skogholt tunge av snø, synes vi såvidt at vi kan høre klemtingen fra vår egen kirke i synkron julehilsen med de samme klokkene i radioen. Nå ringes høytiden inn, nå er selveste Julen kommet – overalt i hele landet, i hele verden, og nå også hit til oss! Akkurat nå, i dette øyeblikket har Julen begynt, og jeg vet langt inne i sjelen at alt er godt i hele verden.

Jeg sitter og ser på tv. Det er et program om universet, totalt ufattbart. Fargesprakende gasskyer som glitrer i verdensrommet, som trekker seg sammen og føder galakser. Galakser som blir til, vokser og blomstrer, hjem til milliarder av stjerner. Sorte hull som folder stjerner og verdensrom sammen, evig kvernende i galaksenes midte. Stjerner som eldes og eksploderer og sprer de tunge grunnstoffene sine som støv utover i himmelrommet, støv som kan brukes som byggeklosser til å bygge liv.

Jeg sitter og ser på tv. Et av uendelig mange programmer om livet på jorden, men allikevel totalt ufattbart. I den minste lille pytt, i havets dypeste groper, i den minste lille sprekk og fold av vår underfulle planet kravler og kryper og lever og ånder det. Underlige livsformer som passer til hverandre som hånd i hanske, hver tilpasset til sin lille nisje i livsveven som spenner om kloden.

Jeg lar tv-kvelden utfolde seg foran meg. Og program etter program er i bunn og grunn et portrett av menneskene, i all sin ufattbare skjønnhet og skaperkraft, sin dårskap og sin ondskap, sin kjærlighet, sitt kunstnerskap, sitt mot, sine mangefasetterte muligheter og uttrykk. En gåtefull skapning i bunn og grunn, uforståelig selv for seg selv.

Og hva så med Skaperen? Han som laget alt dette? Og som en del av sitt ufattbare prosjekt, blir et barn i den første julenatten. En hjelpeløs, liten baby. En skaper av galakser og svarte hull, som nå må mates og stelles og skiftes på og passes på av en landsbyjente. En skaper som overlater seg så tillitsfullt og hjelpeløs i menneskenes hender? For så å vokse opp, gjennomleve menneskenes mangesidige plager og gleder, og så overlate seg tillitsfullt til de som så vil torturere og drepe ham? Som syns at vi er verdt alt dette, bare fordi han elsker oss! Hva sier dette om skaperen? Og hva sier det om oss?

Da jeg var ung, trodde jeg at jeg kunne lære og forstå det meste. Men slik er det jo ikke. Jo eldre jeg blir, jo mindre forstår jeg. Og slike mysterier kan man heller ikke gripe med kald forståelse eller fatte med logisk tenking. Så store hoder har vi ikke, at vi kan spenne over og gjennomskue Guds tanker og forstå alt han gjør og er. Noen ting her i livet er istedet mat for ærefrykt, undring – og takknemlighet. Slik som det sårbare lille skaperbarnet i Betlehem. Barnet som er selve julemysteriet. Og i bunn og grunn selve kjernen i livsmysteriet.

Det var bare noen få dager igjen til jul. Jeg stod og vasket opp etter frokosten, og så ut på den snødekte skogen utenfor kjøkkenvinduet vårt. Mens jeg vasket julekrusene våre, småtrallet jeg på en julesang. «Fred på jord, fryd på jord», nynnet jeg for meg selv. Jeg ristet på hodet. Verden er vel slett ikke preget av fryd og fred, ikke engang i julen. Hva da? Er det bare en søt drøm vi synger om? Kanskje jeg bare skal skifte ut ordene i teksten?

Krig på jord.
Nød på jord.
Jesusbarnet blant oss bor.

Da ble det plutselig veldig tydelig. Det er jo nettopp det som er grunnen, jo! Det er nettopp fordi det er krig og nød og sult og sott at Jesus ble født. Nettopp fordi det er ondskap og dårskap og grådighet og selviskhet. Nettopp fordi vi roter det til, gang etter gang etter gang. Guds kjærlighet kommer med svaret på vår nød og elendighet i den aller første julenatten. Og svaret er et hjelpeløst lite nurk, et nyfødt barn, i en liten stall ved Betlehem.

Det er bare noen dager igjen til jul. Jeg har stresset avgårde tidlig fra jobben på Alnabru for å rekke dette. Først bussen ned til byen, full av julehandlende, juletressende, hverdagslitne på vei hjem, tettpakket på bussen som snegler seg avgårde gjennom snøslaps og trafikkaos. Inn til sentrum, jeg småløper gjennom julepyntede gater, forbi julehandlende, julestressende, hverdagsslitne mennesker, jeg har stappet i meg en burger på veien, og endelig fått skiftet fra arbeidsklær til dress med julerødt slips. Og nå står jeg til slutt på kortribunen: Det er julekonsert i konserthuset.

Salen er full av et dannet konsethuspublikum, pent velkledd, høflig applauderende. Vi har sunget om at vårt hjerte alltid vanker, orkesteret har spilt en festlig nøtteknekkersuite. Høflig applaus og smil i salen, dette er julestemningen de har kommet for. I stillheten før neste sats kan vi såvidt høre trikken skramle forbi der ute.

Og så stemmer orkesteret i: Händel! Og nå koret: «For unto us a child is born!» Koret vugger lett der vi lar oss rive med av musikken. Og så kommer det, som en jublende fanfare: «And his name shall be called: Wonderful Councellor! Almighty God, the Everlasting Father, the Prince of Peace!»

Og Briskebytrikken skrangler videre, og sluddværet går over i regn. Konserten er over, og konsertpublikum, kor og orkester blir til julehandlende, juletressende og hverdagsslitne der vi drar alle hjem, hver til sitt sted. Og Jesusbarnet og Briskebytrikken, fredsfyrsten og de narkomane tiggerne utenfor t-banestasjonen på Nasjonalteateret, den allmektige Gud og alle vi små mennesker som låser seg alene inn i hver sin stille leilighet er alle biter av samme puslespill. Guds ufattbare puslespill.