Fire venninner rundt kaffebordet, noen eldre enn de andre, klagde over at det gikk saktere å få gjort ting nå. Da lurte jeg på om det også førte til mer tid til refleksjon og ettertanke? Nei slett ikke, fikk jeg høre, tankene sprang avgårde og tiden raste forbi, det var snarere mindre tid og kraft til å reflektere nå.

Jeg tenkte tilbake på dette da vi begynte å planlegge hva årets julefrydkalender skulle handle om, – hva med å gi plass til ettertanken, stoppe opp ved det som har berørt og gitt ny klokskap i året som gikk? For meg er det møtet med andre og bøker som er døren inn til slike ettertanker. Så i år skriver vi om bøker som på et eller annet vis har berørt oss, noen som har vært med gjennom alle år og alle juler og som gir nye tanker hvert år – og noen nye oppdagelser som kanskje har gitt ny innsikt i løpet av 2024.

Del gjerne dine bokmøter også! Vi sees 1. desember!

Trygve og Solveig

Den aller siste luken i årets Julefrydkalender åpnet. Endelig er det julaften, den mest fantastiske dagen av alle! I mange år har jeg hatt en helt egen julekveldstradisjon, helt på slutten av dagen. Når julekvelden er nesten over, etter all høytid og sang, samvær og glede, julemiddag og gaver, så går jeg ut. Alene. Og der står jeg, under åpen himmel.

Julenatten velver seg over meg, isgnistrende stille. Jeg lytter ut i natten, lar julenattsstillheten fylle meg.

I den aller første julenatten kom himmelen så nær jorden at de ble ett. Universets konge, som bærer alt det skapte i sin hånd, ble født som et hjelpeløst lite nurk, i en mørk stall i Betlehem. Og mennesket, Maria, får bære skaperen tett inntil seg, og se med undring inn i den allmektiges nyfødte øyne.

Alt dette for at Gud vil være oss nær. Nærmere enn en håndsbredd, nærmere enn din egen pust. Slik at i år etter år, gjennom juledager og hverdager og juledager igjen, helt inn i den dagen hvor vi tilslutt reiser hjem for godt, så er vi aldri, aldri alene. Vi er sett. Vi er elsket. Vi er omfavnet av Gud.

Vi satt ivrige rundt bordet med hver våre lister. Vi hadde fått beskjed om å skrive opp hva vi ønsket oss til jul, og det hadde vi gjort, men så var det den morsomste biten, å prøve å gjette hva de andre ønsket seg, fundere på om det gikk an å oppfylle ønsket, eller om de kanskje egentlig ville bli like glade for noe litt enklere?

Det mest irriterende var når vi spurte de voksne hva de ønsket seg. Vi hadde jo så lyst til at alle skulle bli glade for julegaven, og aller helst forstå når de åpnet, at det jo var akkurat dette de hadde ønsket seg innerst inne! Men de voksne svarte omtrent det samme hvert år- enten ingenting eller snille barn og fred på jorden.

Akkurat som ikke vi var snille – skikkelige gullunger vel? Og fred … nei sånne ønsker kunne vi ikke gjøre noe med.

I begynnelsen av voksenlivet var det så mye vi trengte og så mye å bli glad for – så det tok noen år før vi også var uten gaveønsker, og nå er også våre barn blitt så voksne at de ikke ønsker seg noen ting. For det er jo akkurat det, vi ønsker oss ikke ting, men ønskene for julen er uendelig store.

Jeg for eksempel ønsker meg fredelige dager – og mange gode måltider. Jeg ønsker meg hyggelige samtaler – og tid til å lese eller tegne. Jeg ønsker meg kirkegang, mye julesang, besøk og hygge. Og aller helst ville jeg hatt hele familien samlet. Selvfølgelig ikke bare for meg selv- alle vi som får være sammen i julen skal kjenne i hele seg at akkurat denne julen var god. Det er vel dette vi strever for å få til, alt vi gjør i stand er for å sette en ramme der alles ønsker om gode stunder sammen oppfylles.

Og all denne julehyggen vi ønsker oss – kan hende er den et utilstrekkelig uttrykk for hvordan vi skulle ønske hele verden var- om det bare var fred på jorden, om det bare var frihet og rettferdighet for alle, jo det skulle vi ønsket oss.

Da blir ikke ønskene lenger noe vi ønsker å få – men noe vi ønsker å være. I Bibelen står det, salige er de som skaper fred, de skal kalles Guds barn.

Så da vet jeg hva jeg innerst inne og alltid ønsker, slik Frans av Assisi sier å få være et redskap for Guds fred … enn om jeg kunne få bidra til å bringe lys der mørket ruger og glede der sorg og tyngsel råder!

Det ønsker jeg meg.

Jeg går gjennom vinterskumringen i Oslos gater, det er ikke et snøfnugg å se – men er det julestemning? Ja, som på en film, julelys over alt, mennesker som ikke har rukket å bli stresset, men som rolig drøfter gaver til den ene og andre. På stasjonen står et kor og synger, I’m dreaming of a white christmas, det deles ut varme kanelboller og kaffe, og toget er fullt av studenter som ivrig snakker om å komme hjem til jul, en helt ikke-hvit jul.

Senere på kvelden sitter jeg på bussen, regnet sildrer ned over rutene, det er svart ute, ikke et snøfnugg å se – men er det julestemning? Ja, folk takker og sier god jul når de går av bussen, bussjåføren spiller julesanger og av og til skimter vi julelys, på trær og verandaer, i vinduer og på garasjer. Den lille fuktige bussverdenen er fylt av julehumør i et helt ikke-hvitt Trøndelag.

Men så er reisen slutt og rett før jeg går av bussen begynner det å snø. Når jeg kommer til trappa hjemme er alle trærne, hver eneste grein i hagen dekket av snø. Julelysene rundt døra og på trærne skinner ut gjennom et dekke av snø, verden er stille og vakker, og jeg kjenner julestemningen i hele meg. Jeg har juleferie og det ble hvit jul allikevel!

Men hvorfor i alle dager skulle det bety noe?

Jeg har jo opplevd mange ikke-hvite juler, ja både med grønne plener og sanddyner, og det har aldri blitt mindre jul av det.

I det siste har jeg tenkt på hvordan vi iscenesetter julen, som en fin ting. Det er jo sånn ellers også, at det er lettere å få noe til å skje om vi legger til rette for det. Og da drømmer vi om og håper på de rammene som gav julen magi da vi var små.

Da jeg var liten var det veldig populært å legge bomull i vinduskarmen så det skulle se ut som snø. Senere limte vi rød tape på vinduene og sprayet på kunstig snø. Ja i USA kan en få kjøpt ferdig «flocked» juletre – ekte tre, men hvitsprayet fra topp til tå. Og selv nå, når mikroplast og snøspray er politisk ukorrekt er vinterskogen tema for veldig mye julepynt.

Kan hende ønsker vi oss rammen rundt en jul der vi kan gå tur, ake kjelke, gå på skøyter og ski, lage snølykter og engler i snøen – det er ikke like mange morsommme uteaktiviteter knyttet til regn, slaps eller sludd.

Kan hende er det til og med en slags «gjøre det beste utav det»? Når det først er snø og kaldt så la oss omgi oss med snøkrystaller og istapper og idylliske snølandskap og understreke alt som er vakkert! Jeg vet ikke, og ettersom jeg elsker vinter og vinterpynt burde jeg vel ha tenkt i gjennom det. Men det jeg vet er at når jeg pynter til jul tegner jeg en ramme og legger til rette for at det bildet jeg ønsker vi skal ha opplevd kan skje.

En ramme som skaper nye minner og får frem de gamle, en trygg ramme der det er godt å være sammen, en ramme om morsomme spill, leker og dype samtaler.

Jeg tror nemlig at det å pynte huset og seg selv, vaske og gjøre i stand stemmer oss til høytid og gjør oss mottakelig for det egentlige innholdet i en hver høytid – på en helt annen måte enn om alt var som alle andre dager.

Og når det gjelder white christmas – den sangen hører hjemme når det spilles og lekes, i travelhet og forberedelser. Men når alt dette stilner, julen ringes inn og vi står klare til å ta imot julevidunderet, da er det akkurat det samme hva slags farge julen skulle ha, og de aller fleste steder i verden er den iallefall ikke hvit.

Jeg er ingen utpreget optimist. Eller for å være mer presis: Jeg er nærmest det motsatte. Kan noe overhodet gå galt, har jeg kommet det langt i forskudd og allerede tenkt ut to-tre ulike skrekkscenarioer, og grublet over mulige og umulige løsninger på katastrofen. Jeg er mer opptatt av å være dyktig og flink enn å være glad og tilfreds, mer fokusert på min uendelige liste av alt som skulle vært gjort enn å sette pris på hva som faktisk er gjort. Hodet fylles lett av surrende tanker: Hva skal jeg gjøre for å få alle brikker til å falle på plass, hvordan kan jeg løse alle problemer som måtte dukke opp? Har jeg gjort alt jeg bør ha gjort, eller har jeg glemt noe? Og så videre, du kan jo tenke deg.

Så da jeg skulle finne skrive en julefrydtekst til bokstaven “V” var første tanke: “Vaskebøtta!” En lang tekst om å vaske til jul, om egne krav til perfekthet, om julen virkelig avhenger av dette – alt lå klart foran meg. Men så kom jeg på at jeg har jo faktisk skrevet om vaskebøtta mange ganger før her, så husmorsyndromet mitt skal jeg kanskje la ligge denne gangen? Kanskje det finnes noe annet på “V”? Kanskje om Vinternatt, denne teksten kommer jo ut når sola akkurat har snudd? En fortelling om mørketid og vintersolverv, en slags lignelse om det ytre og det indre mørket, en sammenligning mellom julens glitrende og vårt eget paradishåp? Men det har jeg jo også skrevet om før, og må det da absolutt handle om mørket? Fins det kanskje noe gledelig å skrive om i julen også?

Da dukket det opp en tanke: Skriv om velsignelse! Jeg stusset litt. Kan jeg skrive om det, da? Er det noe som jeg kjenner så godt til? Er det ikke litt for avansert for meg? Ingen lange tekster dukket opp i hodet mitt, her måtte jeg virkelig tenke meg om.

Vel, det er klart. På mange måter er jeg virkelig velsignet. Jeg er faktisk tjuvheldig som har det så bra. Har fått gave etter gave rett opp i hendene, har venner og familie, mat på bord, et trygt og fredelig hjemland, et godt hjem, morsom jobb, kommer fra en trygg og støttende bakgrunn, og har alt jeg trenger og mye mer enn det. Så istedet for å klage og sutre over alt det jeg kanskje ikke har oppnådd, så kanskje man en eller annen gang kan komme dit at man stikker fingeren i jorda og erkjenner: WOW! Så fantastisk BRA jeg har det!

Også i det helt hverdagslige små og nære er jeg velsignet: Jeg får leve, puste, ånde. Jeg hører fuglene synge, trærne bruse i vinden. Jeg går ut i den friske vinterlufta, måker snø og ser desemberhimmelen i rosa pasteller over grenda. Går inn, spiser formiddagsmat med min kjære ektemann. Vi har funnet fram julekrusene, de vakre i tynt porselen. Og om noen dager er det jul. Har vi det bra? Ja, herlighet så bra vi har det.

Så for å slippe taket i alt mitt utilfredse surr, er det absolutt en god idé og istedet løfte blikket og erkjenne takknemlighet for alt jeg har fått, alt jeg lever oppi. At jeg overhodet får leve i det. Ganske enkelt ta imot den velsignelsen jeg har fått, og får hver dag, istedet for å utakknemlig bare lengte videre, videre, alltid til noe annet? Og dette er selvsagt også en god idé når det gjelder julen: Å ta takknemlig imot julen du får, istedet for å lengte etter slags fata-morgana idealjul. Se julen som enda en velsignelse. En du får akkurat her, akkurat nå.

Alt dette er vel og bra. Men så slo det meg: Det er mer her. For hva blir egentlig sagt da de skal lese velsignelsen i kirka? Jo: “Ta imot Herrens velsignelse.” Oj da, her går det dypere. Den første store utfordringen kommer allerede i de to første ordene. For bare ta imot? Dette er helt utenfor min personlighets komfortnivå. Skal JEG slippe kontrollen? Ikke gjøre det selv? Ikke bekymre seg, men bare ta imot? Og verre blir det med de neste to ordene. For det er tydeligvis ikke engang ikke min egen definisjon av hva som er velsignelse jeg skal ta imot. Det er Guds velsignelse. Hans gave til meg, det er han som har bestemt hva gaven er. Ikke jeg. Det blir jo – æh, spennende. Men kanskje man skal stole på giveren, istedet for seg selv? Ta det som ligger foran meg, det jeg står oppi hver dag, som en gave, som jeg for lov å ta imot. Med undring og takknemlighet.

Så får vi se da, om jeg “får det til” å ta livet sånn … Og der ser du, så er jeg igang igjen, med en eneste gang: Stadig like flink og pliktbevisst og kanskje jeg kan prøve å bli flinkere til neste år. Nei, Trygve. Hysj på deg. Du skal ikke “få til” noe som helst. Helt uten prestasjon kan du bare ta imot. Denne dagen. Denne julen. Og dagene som ligger foran deg. Som om hvert minutt var en julegave. Fra Gud. Til meg. Oj.

Det finnes mange sorter undring. Den største må vel være undringen over i det hele tatt å være til, over universet, over Guds kjærlighet, over hvert eneste menneskeliv – alt dette som omgir oss alltid, men som fyller oss med undring, tenk at det er sånn … ja mer enn det, ærefrykt, respekt … og denne undringen kan ikke åpnes opp med en forklaring, den må bare få være stor og verdifull.

Så er den undringen som kan føre frem til et svar, når vi tenker dette var snodig, hvordan skal det løses, enn om vi så på det hele på en ny måte, tenk om – ja så sannelig, det kunne løses! Undringen som gir oss svar, nye spørsmål og ny erkjennelse.

For meg er den forunderligste undringen de små glimtene av noe som gjør at jeg stopper opp og kjenner takknemlighet og fryd over noe helt hverdagslig som likevel er så stort. Som da jeg gikk hjem en sen, bitende vinterkveld og la merke til at hele skogen var dekket av flere centimeter lange rimkrystaller som funklet mot den midnattsblå himmelen. Eller når jeg i full fart gjennom huset ser at amaryllisen har sprunget ut og bare må stoppe, takke og nyte.

Disse hverdagsmiraklene kan både forklares og forutsees, men da er vi over i undringen som krever svar. For meg er noe av rikdommen i livet å kunne stoppe opp, undres over det forunderlige midt i alt det som må gjøres. Kan hende er det en av grunnene til at jeg liker jul så godt – denne felles innsatsen for å gjøre det vakkert, hyggelig og trivelig midt i vintermørket – en tid for både ærefrykt, forundring og undring.

I dag tenkte jeg å være ekstra personlig her i julefryd-kalenderen. Jeg kunne så klart valgt andre, og kanskje mer opplagt meningsfulle juleord på T: Tilhørlighet. Takknemlighet. Tillit. Tro. Men i dag skal det altså handle om forholdet mellom meg selv og julen.

Det er kanskje veldig rart, men for meg oppleves det som om julen er viktig for å være den jeg er. En slags forankring. Folk kaller meg en “julevenn”, men det er et feil uttrykk. Deler av meg er faktisk mer en slags jule-innbygger, det er på mange måter her jeg hører til. Joda, jeg setter stor pris på resten av året og resten av livet, men når jeg kommer fram til julehøytiden – så puster jeg lettet ut. Endelig! Julen er for meg mer enn noen høytidsdager hvert år, det oppleves mer som en slags velsignet sted man vender tilbake til, en slag verden utenfor verden, hvor alle juler jeg har opplevd funnet sted, og tusener av juler før min tid, og helt sikkert mange, mange etter min tid. Men akkurat nå er det jeg som får være her, i akkurat denne julen, sammen med alle dere.

Det er kanskje fordi jeg begynner å bli gammel, men i så fall har jeg vært gammel hele livet. For mye av det som trekkes fram som viktig i hverdagen føles for meg fremmed. Uviktig. Distrakjsoner. Og mye av det som jeg synes er kjempeviktig er ting man aldri snakker om. Jeg kan vanskelig tro at folk faktisk helt på ordentlig synes at tik-tok og maskorama er viktigere enn sjel og himmel, sårbarhet og kjærlighet. Så skjevheten i bildet skyldes kanskje mer mangel på ord overfor de nære, dype og essensielle ting i menneskelivet. Og imens durer media på, med kortvarige skandaler og sensasjoner, skremsler og vulgariteter, med tidsfordriv og underholdning, så vi får brukt opp de korte dagene våre her på jorden på umerkeligst mulig måte.

Men så! Så kommer julen! Og det er som om den trykker på alle mine viktigste tangenter, og den ene etter den andre av mine indre juleklokker toner med som svar. Det er så mange ting, jeg kan nevne noen av dem: Julens stillhet, som i en stjernebestrødd julenatt. Høytiden, som skimrer over dagene, som i en gudstjeneste, som i kirkeklokkeklang over by og bygd, eller bare i duften fra kongerøkelse i hjemmet vårt. Den inderlige uskyldsrene skjønnheten som glimter fra elsket julepynt, fra et kor som stemmer i “Deilig er jorden”, fra en pastellfarget solnedgangshimmel over by og grend. Julens herlige nærkontakt med det hellige! Eller bare freden, som i en stille romjulskveld hvor ingenting skjer og ingenting skal skje, og det er velsignet godt. Tilhørligheten – i arvede tradisjoner, i felleskapet med venner og familie, tilhørligheten til det hellige. Snillhet og godhet, troskyldighet og inderlighet, vennlighet og sårbarhet! Og den barnlige åpne tilliten i å bare takknemlig glede seg over alt dette, som bare å ta imot alt julen har å gi.

For meg føles julen som å komme fram. Som å bli hel. Å herlige juletid!

Da jeg gikk på barneskolen sto vi ved pulten og sang, når dagen startet og når den sluttet. Når vi var på tur sang vi, og når vi hadde sangtime sang vi. I kristendomstimen sang vi så klart, men der var det ikke bare å synge i vei, salmene skulle læres utenat.

Da jeg jobbet som sykehusprest møtte jeg mange som hadde slike utenatlærte salmer med seg. Når verken kropp eller tanke orket mer,var sangen fremdeles levende. Noen ganger som strofer som ble sagt om igjen og om igjen. Noen ganger som salmer vi kunne synge sammen, men oftest som salmer jeg ble bedt om å synge mens pasienten lyttet, ofte med tårer i øynene. Det handlet om gjenkjennelse og minner fra barndommen så klart, men mest handlet det om å holde fast på det som var viktig. Å sørge for at den riktige grunntonen fikk tone, også gjennom de siste dagene.

Jeg synger fremdeles mye, jeg traller og nynner, mye julesanger – hele året, men kanskje litt tilfeldig? Noe nytt, noe gammelt, en strofe her og en strofe der, men de siste årene har jeg bevisst tenkt anderledes. Jeg lærer utenat, jeg leser samme tekst, jeg synger samme sang, jeg sørger for at jeg også synger sanger der innholdet er viktig – hva er det jeg gjør? Jeg tenker på det som å smøre matpakke, noe å ta frem når motbakkene blir strie og det er for slitsomt å tenke ut vakre tanker. Da vil jeg ha et nisteskrin med sanger, der jeg kan plukke frem det som er nærende, sant og vakkert, selv når jeg selv ikke orker synge dem.

Derfor kan det godt hende jeg nynner en julesang midt på sommeren, jeg er ikke forvirret, men lar hjertetonen høres – med sang.

Det er nesten sånn at dette avsnittet i julekalenderen kunne hete: “R for rart”. For julen er rar, i betyningen: Helt spesiell, fullstendig unik! For i løpet av årets gang er det INGENTING av det vi driver med som er så proppende full av skikker, tradisjoner og kulturhistorie som julen. Man skulle jo kunne tenke at kanskje de store overgangsritene: bryllup, fødsel, eller begravelse naturlig kunne være de anledningene hvor det var samlet den største mengden med slikt. Men, nei da. Når det gjelder alle disse er det et ganske smalt utvalg av skikker man kan velge blant når det gjelder hvordan overgangen skal markeres. Men for julen! Her bugner det over! Et fossende overflødighetshorn av nye skikker, gamle skikker, meningsfulle skikker og skikker som vi helt har glemt hvorfor vi gjør.

Det er klart, noen av skikkene har etterhvert forsvunnet bak tidens horisont – hvem skremmer vel barna med julegeita, eller skyter juleskudd utenfor naboens vindu? Og nye skikker kommer langsomt til, morsomme julegensere, kakao med marshmallows, juletrepynting tidlig i advent. Men et stort sentrum av julefeiring varer gjennom generasjoner, noe gjennom århundrer, og noe gjennom årtusener. Er det ikke rart at julen skiller seg sånn ut fra alt annet vi holder på med? Hvorfor er den så viktig for oss? Hvorfor fortsetter vi med dette, gjennom år etter år etter århundre etter årtusen?

Ja, jeg VET at vi feirer julen for å markere Jesu fødsel, men dette også bare en av mange tråder i den fantastiske, underlige billedveven vi kaller JUL. Noen surpomper knurrer for seg selv, som en slags moderne Ebenezer Scrooge, at julen bare handler om penger og det er markedsføringen som gjør den så stor. Tror de virkelig det? Jo, pengene er der, som i det meste av det menneskelige, men at de utgjør kjernen i juletradisjonene, eller er hovedgrunnen til at folk feirer jul, år etter jul, blir jo bare absurd. Julen er noe helt for seg selv, og treffer tydeligvis noe dypt menneskelig.

Jeg har ikke trengt til bunns i dette mysteriet, og er fortsatt undrende til julefeiringens mysterium. Kanskje om det handler om mørke og lys, om død og liv, eller kanskje enda mer: Om kjærlighet og varme? Men kanskje jeg ikke trenger å forstå det heller. Alt trenger ikke å settes ord på, og forstås til bunns. Det viktigste her i livet er oftehensides ordene, og jeg tror sannelig julefeiringen hører til der – sammen med kunst, musikk, og alle slags seremonier og mystiske riter. Julen er næmest et slags totalkunstverk som uttrykker noe essensielt for oss som vi ikke kan uttrykke i ord. Noe arketypisk.

Og nå er jeg snart på vei inn i en ny juletid. En enorm rikdom av mulige juleelementer ligger klare til å inngå som elementer i akkurat min julefeiring, akkurat dette året. Noe av denne rike arven av jul har jeg fra foreldre og besteforeldre, og det beriker julen min å tenke på at jeg bærer små biter av deres jul videre. Noen elementer er overlevert gjennom århundrene fra fjerne stammødre i vikingtiden, fra tidlige kirkefedre, fra førkristne familier i det gamle romerriket, det er det ganske overveldende å tenke på. Noe har jeg fra moderne julefilmer, noe fra bøker jeg har lest. Noe fra Donald Duck, noe fra Martin Luther. Det meste vet jeg slett ikke hvor jeg har fra, men hva gjør vel det? Jeg plukker takknemlig fra overfloden, akkurat de elementene som gleder meg, akkurat det som sier meg “Jul”. For en fryd! For en rikdom!

I julen tar vi unevnelige ord i vår munn. Etter et langt og snusfornuftig år, synger vi plutselig om himmelrik og Jesusbarn, om Gud og om engler – som flyr hit og dit med paradisgrønt! Vi helt vanlige hverdagsmennesker går plutselig til paradis med sang gjennom de fagre riker på jorden, – Eia var vi der!

Der? I paradis? Vi? Passer vi inn der da? I det folkelige bildet av himmelen er det et sted hvor man sitter på skyer og spiller på harpe. Nå er det sånn at de færreste av oss kan sitte på skyer, og antallet som kan spille harpe er nesten like lavt. Altså ikke noe for hverken deg eller meg. Men da er det kanskje bildet som er feil?

Du vet det jo godt, inni deg har du en lengsel som du ikke har fått oppfyllt ennå. Lengselen etter å komme hjem, etter å få være der du passer inn, fullt og helt med hele deg selv. Lengselen etter lykke, fred og harmoni. Etter skjønnhet og glede, vekst og utvikling. Lengselen etter å elske og bli elsket. Lengselen etter å bli forstått, lengselen etter at en dag skal alle brikkene skal falle på plass. Denne lengselen brenner dypt i meg, og jeg vet godt at det er slik med deg – og med alle dem rundt oss også. Og det er kanskje i vår evige søken etter å møte disse lengslene at det gode her i verden blir skapt.

Julen inneholder også forvarsler av himmelriket: Gjennom sin kjærlighet, gjennom sin skjønnhet. Gjennom sin åpenhet mot det hellige. Og kanskje først og fremst: Gjennom sin lengsel. Jeg tror ikke mennesket er skapt med lengsler som det ikke fins noe svar på. Den dype, indre lengselen i mennesket er en paradislengsel. Og jeg tror at når vi går gjennom de ofte så skrekkelige riker på jorden, så er vi langsomt men sikkert på vei dit. Ikke for å spille harper i skyene, men for å endelig få oppleve: Ja, slik skal det være. Det er her jeg hører til.