For over 40 år siden var jeg i Oberammergau, for å se pasjonsspillet. Før vi dro fikk jeg høre at noen av verdens beste treskjærere kom derfra og at jeg burde kjøpe med noe hjem. Vi fant flere verksted og sto som fjetret og så på hvordan krybbefigurer og engler vokste frem av helt vanlige trekubber. Tenk at noe så vakkert kunne være skjult i noe så hverdagslig! Det var selvfølgelig altfor dyrt å kjøpe for en student, nå derimot har jeg gjort noen søk på «engel» på Finn, for å se om kanskje noen har en til overs. I de overveldende mange treffene slår det meg, hva slags engler er dette? I juleevangeliet var jo englene så fryktinngytende at de måtte si i fra, midt i lovsangen, ikke vær redd! Vi har godt nytt! Englene vi ser rundt oss er ikke verken veldige eller skremmende, de er snarere litt nusselige. Ja de passer perfekt inn i en vakker jul som verken utfordrer eller kommer med noe nytt. Det er jo greit det, men når Bibelen sier at det er engler som vokter oss og beskytter oss, er det vel ikke lubne, halvnakne småbarn vi hører om?

Og om noen sier «tror du på engler», så er det vel heller ikke kjerubene vi tenker på. Det jeg lurer på da er hvorfor de virkelige englene ikke er særlig synlige, hverken i kunst, juledekorasjoner eller i kirken for den saks skyld? Er det for sterkt? For stort? For vanskelig å våge å tro på? Jeg velger å tro at når englene sier vi ikke skal være redde, er det fordi engler faktisk er fryktinngytende. Men jeg tror også at juleevangeliets engler også i dag sier» du trenger ikke være redd, fordi Gud er kommet til oss, men også fordi englene fortsatt går med oss» . Som regel i skjul, og som julepynt? Det er noe helt annet, vakkert, stemningsskapende, trygt – men ikke særlig mer i tråd med juleevangeliet enn alt det andre vi pynter med.

Det er tidlig mørkt denne desemberettermiddagen. Jeg går gjennom storbyen, hundrevis av fremmede mennesker haster forbi. Jeg går inn på t-banen, finner min plass, og ser ukjente kvinner og menn komme på og stige av, mens andre sitter stumme og ser på mobilene sine, noen få ser matt ut i lufta. Men jeg vet det godt: Bak hverdagsfasadene bærer de alle sammen på den samme hemmeligheten, den de aldri har snakket om, den hemmeligheten de nesten ikke tør håpe på lenger: De bærer på Drømmen. Drømmen om å komme fram, om å finne sitt hjem. Drømmen om tilhørighet, om fred og harmoni, om lykke og forståelse. Drømmen om at én dag, så skal endelig alt falle på plass, og alt skal bli rett og godt.

Noen få av mine medreisende på t-banen har åpne ansikter, og kan ikke hindre Drømmen å skinne svakt ut gjennom fasaden. Hos noen i form av et forsiktig håp, hos andre med det motsatte fortegn – hvor håpet om Drømmen nesten har sviktet, og ensomhet og fortvilelse bryter hjerteskjærende nesten helt opp i dagen. Men de aller fleste av medpassasjerene mine har nøytrale, hverdagslig uttrykksløse ansikter – hvor den unevnelige Drømmen er stengt inne og låst bort bak stress og støyete hverdagsmas, bak karriere og forventninger, bak flinkhet og usikkerhet, bak murer av ensomhet. Men dypt, dypt der inne, så hvisker den private, unevnelige Drømmen, også hos dem.

Og nå kommer t-banen opp over bakken, det er kveld, og jeg ser julelys og julestjerner glitre i blokkvinduene utenfor. Og brikkene faller på plass: For det er jo du og jeg, og alle de andre hverdagsslitne medpassasjerene våre som har hengt opp alle disse lysene som håpstegn i vinternatten, som livsgnister fra vår indre, hemmelige drøm. For dypest sett er det jo Drømmen som skaper julens kraft og styrke, det er Drømmen som viser seg i den ømme, nesten såre lengselen etter å én gang få oppleve den aller vidunderligste julen.

Når vi skaper jul, når vi feirer jul, så prøver vi å gjøre små glimt av vår indre paradisdrøm synlig. Gang på gang, år etter år. Fordi aller dypest inne, så dypt at vi nesten ikke kan erkjenne det selv – bærer vi alle sammen på en svak anelse og et stille håp om at Drømmen er mer enn en drøm. Om at vi kanskje en gang, langt der framme, gledestrålende vil oppdage at vi var sanndrømte.

Har du kjent på hvor lett en trasig, og lang tur blir lettere med en vandresang?

Det er vel ingen hemmelighet at jeg elsker julesanger, fra alle land og fra alle epoker, med alle slags kor, solister, instrumenter- men ikke all slags musikk. Da vi begynte å lære engelsk i femte klasse fikk jeg Charles Dickens «A christmas Carol» og lenge trodde jeg carol var et slags eventyr og ikke hadde noe med sang å gjøre. Etterhvert oppdaget jeg den rike engelske salmetradisjonen, med de særegne harmoniene som egner seg så godt til allsang, men aller vakrest tradisjonen med å samle venner og gå rundt i vinternatten og synge julesanger, to go carolling. Enn å få oppleve at noen sto på trappen og sang » In the bleak midwinter»! Og tenk om jeg engang fikk overbevist tilstrekkelig mange venner til å bli med på julesangvandring! Min totale mangel på erfaring med carolling gir selvfølgelig et romantisk bilde, uten islagte veier, forkjølede halser og irriterte naboer- så derfor fortsetter jeg å tro at å gå, sammen, og la lunger og sinn fylles av samme sang, samme håp og samme mål for veien gir en ekstra dimensjon, og veien lettere.

Tider skal komme, tider skal henrulle … og brått er det lille barnet jeg engang var blitt en middelaldrende mann, både grå og skrukkete. På uforklarlig vis er det plutselig gått over et halvt århundre siden pepperkakebakst og sølvpuss og vedbæring og julerengjøring i barndommens prestegårds-desember, siden jeg stod med undrende øyne og sugde inn det minste lille inntrykk fra all juletreets skjønnhet. Den gang da julen var magisk, mer magisk enn selveste Narnia.

I mange år prøvde jeg å gjenskape barndommens jul. Tradisjonene var nærmest høyhellige: Slik måtte juleduken være og akkurat slik måtte nøttefatet være – for da, og bare da, kunne kanskje glitteret fra prestegårdsjulen senke seg også over denne julen, og fylle den med sårt etterlengtet julestemning og undring. Joda. Det gikk en stund, på et haltende vis, men det er jo ikke på sikt slik hverken julen eller livet fungerer, viste det seg. Barndommen er jo bare én del av livet, barnemennesket bare én del av hele mennesket. Så nå lar jeg istedet julen utvikle seg, slik jeg selv også gjør det. Jeg lar nye ting og opplevelser slippe til, og lar hver jul få være akkurat seg selv, akkurat slik som den nå engang ender opp med å være. Og da opplever jeg at barndommens juler, ungdommens juler, og alle mine voksne juler i alle varianter – alle møtes i julen jeg får oppleve i år, som fasetter og utdypninger av den samme julen, det samme stedet, den samme virkeligheten. Den gamle grå middelaldrende mannen får ta barndommens Trygve i hånden, og sammen går vi inn i juletiden.

En lang rekke av hverdager er lagt bak oss. Mange svært gode hverdager, noen aldeles forferdelige hverdager innimellom, og mange, mange helt vanlige, uspektakulære hverdager som kommer og går, den ene etter den andre. Men plutselig kommer det noe nytt! Det er 1. desember, det er advent! Snart skal vi tenne det første adventslyset, og adventsstjernen henger allerede i vinduet som et glitrende vern mot vintermørket. Og i dag: den første luken i årets adventskalender er åpnet. Det er nå! Det er DESEMBER! Langt, langt i det fjerne skimter vi julens underfulle lysglitter, men enn så lenge er det vidunderlig at det bare er helt i begynnelsen av julemåneden, forventningstiden, den helt spesielle og herlige adventstiden. Alt er langt unna, alt ligger foran. Og de ensformige, helt greie hverdagene erstattes av høytid.

Selv syns jeg det er aldeles vidunderlig fint å vandre inn i adventstiden, opplyst av håpet om julen i det fjerne. Tenk om vi kunne ha gjort noe sånt litt oftere! Funnet flere anledninger gjennom året for å legge bort tøv og stress og meningsløst tidsfordriv, for i stedet la livsbrikkene falle på plass ved å fokusere på å glede hverandre, på å gjøre det vakkert rundt oss, på å søke skjønnhet og hellighet og samvær. Kanskje verden ganske enkelt hadde vært mye bedre, om vi lot lyset fra adventstiden sette himmelfarge på hverdagene – hele året gjennom?

Det er selveste julekvelden, for nesten et halvt århundre siden … Snøen ligger hvit over jordene rundt den gamle prestegården i Overhalla, og jeg er seks år. Jeg er gammel nok til å huske tilbake på veldig mange juler, synes jeg selv, og vet inderlig godt at julaften er den aller vakreste dagen i hele den aller vakreste tiden av året! Morgenen og formiddagen har forløpt som de pleier på alle mine barndoms julekvelder: Vi våkner tidlig, går på en stille og mirakuløs oppdagelsesferd gjennom alle stuene i prestegården, hvor vi oppdager, gjennkjenner, og gleder oss over den ene juledekorasjonen etter den andre, julekrybbene, de gamle lysestakene, engler, julevinduet. Juletreet sparer vi til slutt, det gjør vi hvert år. Vi studerer pynten på treet grundig, alle de vidunderlig vakre kule, den gamle glasslenken, engler i glass og keramikk. Langvarig betraktning av pakkene under treet: Det er strengt forbudt å røre, forbudt å snu pakkelapper. Så istedet ser vi, undrer hvem som får hva, spekulerer og fryder oss. Man kan snu noen av lappene ved å blåse på dem, finner vi ut – det er vel ikke å røre? Så juleaftens-barnetv på NRK, – så koselig! Julefrokost med varm sjokolade med krem, påsmurte snitter med smakebiter av de mange sortene julepålegg. Vi blir sendt til sengs en times tid, så vi skal orke å være våkne om kvelden. Som om vi kan sove! Som om det er noe problem å være våken på selveste julaften! Endelig er timen over, og vi får komme ned til den julepyntede stua igjen, for kaffe og julekaker før pappa skal avgårde å holde sine julegudstjenester. Mamma begynner å gjøre klar julemiddagen, bordet dekkes med det fineste porselenet, de fineste glassene, sølvtøy, tøyservietter med serviettring i tinn. Hele tiden er vi omgitt av julens underfulle glitrende skjønnhet. Og hele tiden den fantastiske kriblingen i kroppen: Det er i dag! Det er JULAFTEN!

Og dagen er lang. Lang som en uke. Lang som et år! Og det er vidunderlig at det er sånn!

Så kommer det overraskende høydepunktet på dagen, som av en eller annet grunn står skinnende i minnet mitt som ett av mine mest elskede juleminner: Vi barna har begynt å kjede oss, og mamma finner på at vi kan sette oss i peisestua for å høre på radioen. Sølvguttene, julegudstjeneste. Etterpå, klokka fem, kommer det et pussig program som gikk på radioen hver julekveld på den tiden, som sendte høytidsringingen fra kirker landet rundt som ringer julen inn. Av en eller annen grunn synes seksåringen Trygve at dette slett ikke er kjedelig, men høytidelig og veldig fint. Så sitter vi der høytidsstemt i finklærne våre og hører hvordan julen kommer til kirke etter kirke, i Oslo, i Møre og Romsdal, i Gudbrandsdalen og i Finnmark. Mellom hver klokkeringing sier en tørr og saklig kommentatorstemme ting som «Her er den gamle kirkeklokken i Valdres», og «I Oslo Domkirke har julen blitt ringt inn siden 1632» eller hva det nå måtte være, før en ny klokke begynner med sitt «dingedingedinge DONG … DONG … DONG».

Julen brer seg klokkeringende som en velsignelse ut over landet, – og da plutselig skjer det vidunderligste: Plutselig sier kommentatorstemmen disse fantastiske ord: «Vi skal nå til den gamle middelalderkirken Ranem i Overhalla.» Men – fet er jo vår kirke! Det er jo HER! Vi spretter opp, og åpner vinduene mot den stille vinterkvelden.

Det er som om tiden stanser opp. Julenatta der ute er klar, kald og dyp blå. Langt der utefra, forbi snødekte åkre, fjerne gårder og skogholt tunge av snø, synes vi såvidt at vi kan høre klemtingen fra vår egen kirke i synkron julehilsen med de samme klokkene i radioen. Nå ringes høytiden inn, nå er selveste Julen kommet – overalt i hele landet, i hele verden, og nå også hit til oss! Akkurat nå, i dette øyeblikket har Julen begynt, og jeg vet langt inne i sjelen at alt er godt i hele verden.

Jeg sitter og ser på tv. Det er et program om universet, totalt ufattbart. Fargesprakende gasskyer som glitrer i verdensrommet, som trekker seg sammen og føder galakser. Galakser som blir til, vokser og blomstrer, hjem til milliarder av stjerner. Sorte hull som folder stjerner og verdensrom sammen, evig kvernende i galaksenes midte. Stjerner som eldes og eksploderer og sprer de tunge grunnstoffene sine som støv utover i himmelrommet, støv som kan brukes som byggeklosser til å bygge liv.

Jeg sitter og ser på tv. Et av uendelig mange programmer om livet på jorden, men allikevel totalt ufattbart. I den minste lille pytt, i havets dypeste groper, i den minste lille sprekk og fold av vår underfulle planet kravler og kryper og lever og ånder det. Underlige livsformer som passer til hverandre som hånd i hanske, hver tilpasset til sin lille nisje i livsveven som spenner om kloden.

Jeg lar tv-kvelden utfolde seg foran meg. Og program etter program er i bunn og grunn et portrett av menneskene, i all sin ufattbare skjønnhet og skaperkraft, sin dårskap og sin ondskap, sin kjærlighet, sitt kunstnerskap, sitt mot, sine mangefasetterte muligheter og uttrykk. En gåtefull skapning i bunn og grunn, uforståelig selv for seg selv.

Og hva så med Skaperen? Han som laget alt dette? Og som en del av sitt ufattbare prosjekt, blir et barn i den første julenatten. En hjelpeløs, liten baby. En skaper av galakser og svarte hull, som nå må mates og stelles og skiftes på og passes på av en landsbyjente. En skaper som overlater seg så tillitsfullt og hjelpeløs i menneskenes hender? For så å vokse opp, gjennomleve menneskenes mangesidige plager og gleder, og så overlate seg tillitsfullt til de som så vil torturere og drepe ham? Som syns at vi er verdt alt dette, bare fordi han elsker oss! Hva sier dette om skaperen? Og hva sier det om oss?

Da jeg var ung, trodde jeg at jeg kunne lære og forstå det meste. Men slik er det jo ikke. Jo eldre jeg blir, jo mindre forstår jeg. Og slike mysterier kan man heller ikke gripe med kald forståelse eller fatte med logisk tenking. Så store hoder har vi ikke, at vi kan spenne over og gjennomskue Guds tanker og forstå alt han gjør og er. Noen ting her i livet er istedet mat for ærefrykt, undring – og takknemlighet. Slik som det sårbare lille skaperbarnet i Betlehem. Barnet som er selve julemysteriet. Og i bunn og grunn selve kjernen i livsmysteriet.

Hvorfor gir dette bildet meg julestemning? Det handler ikke om lyset, det synes jeg ser mer ut som sommerlys, kanskje senvinter? Det handler ikke om hva de to gjør, for det er ikke lett å se. Tegner de? Følger minstemann med på at storesøster gjør lekser? Lager de julepynt? Eller pusser de sølv? Som sagt ikke godt å si.

Det vakre for meg er at de gjør det sammen. Jeg har fått oppleve en lang rekke førjulstider der det å være sammen om å lage jul har gitt det hele en ekstra verdi. Sammen med foreldrene våre, sammen som søsken, sammen som venner, som ektefeller, som småbarnsmor og nå med voksne barn.

Det er også noe av det som gir julefeiringen verdi også uavhengig av hvilket innhold vi gir den- nettopp det at vi som samfunn, i store og små sammenhenger,forbereder oss til feiring og så har disse dagene som er noe spesielt for alle.

Kan hende er det også dette- at en tradisjon som bare er noe noen andre lager i stand, fort blir tom og meningsløs, mens det vi forbereder sammen er noe mer enn tradisjon, det er fellesskap?

.

Det var bare noen få dager igjen til jul. Jeg stod og vasket opp etter frokosten, og så ut på den snødekte skogen utenfor kjøkkenvinduet vårt. Mens jeg vasket julekrusene våre, småtrallet jeg på en julesang. «Fred på jord, fryd på jord», nynnet jeg for meg selv. Jeg ristet på hodet. Verden er vel slett ikke preget av fryd og fred, ikke engang i julen. Hva da? Er det bare en søt drøm vi synger om? Kanskje jeg bare skal skifte ut ordene i teksten?

Krig på jord.
Nød på jord.
Jesusbarnet blant oss bor.

Da ble det plutselig veldig tydelig. Det er jo nettopp det som er grunnen, jo! Det er nettopp fordi det er krig og nød og sult og sott at Jesus ble født. Nettopp fordi det er ondskap og dårskap og grådighet og selviskhet. Nettopp fordi vi roter det til, gang etter gang etter gang. Guds kjærlighet kommer med svaret på vår nød og elendighet i den aller første julenatten. Og svaret er et hjelpeløst lite nurk, et nyfødt barn, i en liten stall ved Betlehem.

Det er bare noen dager igjen til jul. Jeg har stresset avgårde tidlig fra jobben på Alnabru for å rekke dette. Først bussen ned til byen, full av julehandlende, juletressende, hverdagslitne på vei hjem, tettpakket på bussen som snegler seg avgårde gjennom snøslaps og trafikkaos. Inn til sentrum, jeg småløper gjennom julepyntede gater, forbi julehandlende, julestressende, hverdagsslitne mennesker, jeg har stappet i meg en burger på veien, og endelig fått skiftet fra arbeidsklær til dress med julerødt slips. Og nå står jeg til slutt på kortribunen: Det er julekonsert i konserthuset.

Salen er full av et dannet konsethuspublikum, pent velkledd, høflig applauderende. Vi har sunget om at vårt hjerte alltid vanker, orkesteret har spilt en festlig nøtteknekkersuite. Høflig applaus og smil i salen, dette er julestemningen de har kommet for. I stillheten før neste sats kan vi såvidt høre trikken skramle forbi der ute.

Og så stemmer orkesteret i: Händel! Og nå koret: «For unto us a child is born!» Koret vugger lett der vi lar oss rive med av musikken. Og så kommer det, som en jublende fanfare: «And his name shall be called: Wonderful Councellor! Almighty God, the Everlasting Father, the Prince of Peace!»

Og Briskebytrikken skrangler videre, og sluddværet går over i regn. Konserten er over, og konsertpublikum, kor og orkester blir til julehandlende, juletressende og hverdagsslitne der vi drar alle hjem, hver til sitt sted. Og Jesusbarnet og Briskebytrikken, fredsfyrsten og de narkomane tiggerne utenfor t-banestasjonen på Nasjonalteateret, den allmektige Gud og alle vi små mennesker som låser seg alene inn i hver sin stille leilighet er alle biter av samme puslespill. Guds ufattbare puslespill.