Jeg var fire år gammel. Gården lå hyllet i snø og en lett døsig romjulsstemning. Alle var opptatt med sitt, i hver sin krok av den store prestegården, og selv stod jeg alvorlig og levde meg inn i de ulike julepyntene på treet. Det var så mye som var så vakkert, på sitt helt spesielle julepyntvakre vis! Små engler med vakkert malte ansikter, nesten gjennomskinnelige tyllvinger, med kanter i lett glitrende gull! En lenke av glass i dypt mettede julefarger. Glitter og norske flagg! Kremmerhus med glansbilder av engler! Små blanke klokker av messing med røde sløyfer på! Noen fantastisk nydelige glassfugler kunne jeg såvidt skimte høyt der oppe, langt utenfor rekkevidden til nysgjerrige småunger. De var pastellfargede, i glass, med glitrende haler. Å, så fine de var! Høyt, høyt i toppen var stjernen, vakrest av alt, såklart. Men nede i høyden av ca 1 meter hvor jeg kunne titte litt mer nøye, var det glasskulene jeg likte aller best. Jeg studerte hver enkelt lenge – hvilken var egentlig den nydeligste? Tilslutt fant jeg en i dyp grønt, den hadde en prismesliping som vendte innover i kulen, så all verdens lys ble reflektert og brutt i pastellfargene der inne. Åååå!

Fortsatt er julens skjønnhet noe av det jeg elsker aller høyest i denne dypt elskede årstid. De korte desemberdagene er vakre på en helt spesiell måte, med sarte pastellfargede desemberdemringer i blått, blekrosa, gyllengult og sølv. En fugl lander på en snødekket gren, et dryss av snø lar røde nyper dukke fram som et vinterlig ornament langs grenkniplingene. Noen har pyntet et utejuletre, det står og lyser gyldent i den blå ettermiddagen, omgitt av snødekte trær i den store hagen. Fiolettlilla kvelder med snø i luften, dypblå vinternetter med stjerner som gnistrer lydløst over skogen. Der er det fakler i snøen utenfor et hus, de skal visst ha selskap i kveld. Og alt dette var bare ute.

Inne er det som vi har pyntet huset for at kongenes konge skal komme. Det er lys der det var mørkt, det glitrer der det var goldt, det bugner der det var hverdagslig og tamt! Time etter time har vi funnet fram den ene gjemte skatten etter den andre fra julekassene, tilslutt er huset transformert som om vi levde i en bedre og vakrere tidsalder! Julekrybben med malte figurer, nystrøkne broderte juleduker, blomsterdekorasjoner med nyutsprugne svibler over dypgrønt granbar, nypussede messingstaker med røde lys, glasskuler i vinduene, engler og et lite vinterlandskap på spisebordet, og midt i stuen troner julens dronning: Juletreet. Musikken er vakker, samværet er vakkert, samarbeidet på kjøkkenet er vakkert, gudstjenester og juleselskaper og en tur i frisk luft før vi fyrer i peisen og smaker på julekakene – alt er nydelig vakkert og akkurat som det alltid burde ha vært!

Fortsatt tenker jeg at julen har sin helt egen versjon av skjønnhet. Ikke bare er den så rik som fløyel, gullglitrende og lysskimrende herlig, en ekstrem kontrast til hverdagenes enkelhet, med en barnlig fryd over det hele: jo mer det stråler, jo finere er det! Juleskjønnheten har også et element som har svært lite plass resten av året: Skjønnheten i det inderlige. En mild skjønnhet, ubeskjemmet over sin barnlige enkelhet, ikke redd for å bli misforstått som søtsuppe eller sentimentalitet. En sart skjønnhet, som om man bærer et sovende barn i seng.

Det er i grunnen ganske spesielt med julen at skjønnheten har så stor plass. Resten av året er superlativene andre: kul, moderne, minimalistisk, stilig, sexy, fancy, trendy, retro eller hva vet jeg. I julen holder det at det er vakkert. I tidligere tider tenkte man at skjønnheten var en form for sannhet, at det avspeilet skaperverkets og skaperens herlighet på en spesiell måte. Kanskje det er en tanke å ta med seg? Jeg vet i alle fall at når jeg møter juleskjønnheten på ny, føles det ikke bare som en berikelse, men også som en bekreftelse: Ja, i bunn og grunn og bakenfor alt er det akkurat slik det er: Inderlig vakkert.