I går var jeg i Bergen. Tidlig, tidlig sto jeg opp og raskt, raskt gjorde jeg meg klar. Litt for raskt, for plutselig hadde jeg ti minutter før drosjen kom. Leste jeg avisen? Nei. Drakk jeg mer kaffe? Nei. Gikk jeg en tur med hunden. Nei, slett ikke.

Jeg rakk akkurat å rydde genserskuffen min.

Så jeg er ikke av dem som sier det ikke trengs å ryddes og vaskes og få skikk på ting før jul.

Riktignok er vi ikke akkurat ferdig med vedsjau og slakting slik som i gamle dager. Riktignok trenger vi ikke ny halm i madrassen eller einer på gulvet. Og ikke trenger vi å skure vegger for sot og aske heller. Kort sagt, livene våre gjør det ikke så skittent som før. Og faktisk så vasker vi jo hele tiden.

Mange sier derfor at julerengjøring er gammeldags, nærmest latterlig. Jeg tror at den overlever som en symbolsk renselse. Hvorfor sier vi ting som: vi må ha dette møtet før jul, eller vi treffes før jul eller…

Jeg tenker at vi trenger en tid på året der vi rydder opp i ting, gjør ferdig, rydder unna, klarer opp og løser. Noen ganger i overført betydning, men også rent praktisk. En skikkelig storvask gir rom for nye tanker og muligheter. Og det er noe som er mulig å få gjøre. Dessverre har vi lett for å la den stå i veien for den ryddingen som er mer krevende.  Det er lett å holde seg opptatt med kulturelt godtatte førjulssysler. Det er vanskeligere å rote bort i og rydde opp i alt det andre, hva med den relasjonelle storvasken? Hva med ryddingen i prioriteringer og ressursbruk?

Hva ligger i vår relasjonelle genserskuff?

Kan det være noe jeg skal slutte å gjøre som gjør andre glad?
Kan det være noe jeg skal slippe andre til for å gjøre som gjør andre glad?
Kan det være noen som skal ha et unnskyld fra meg før livet kan gå videre?

Hva skal legges bak oss og hva skal løftes frem?

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.