I går var jeg i Bergen. Tidlig, tidlig sto jeg opp og raskt, raskt gjorde jeg meg klar. Litt for raskt, for plutselig hadde jeg ti minutter før drosjen kom. Leste jeg avisen? Nei. Drakk jeg mer kaffe? Nei. Gikk jeg en tur med hunden. Nei, slett ikke.

Jeg rakk akkurat å rydde genserskuffen min.

Så jeg er ikke av dem som sier det ikke trengs å ryddes og vaskes og få skikk på ting før jul.

Riktignok er vi ikke akkurat ferdig med vedsjau og slakting slik som i gamle dager. Riktignok trenger vi ikke ny halm i madrassen eller einer på gulvet. Og ikke trenger vi å skure vegger for sot og aske heller. Kort sagt, livene våre gjør det ikke så skittent som før. Og faktisk så vasker vi jo hele tiden.

Mange sier derfor at julerengjøring er gammeldags, nærmest latterlig. Jeg tror at den overlever som en symbolsk renselse. Hvorfor sier vi ting som: vi må ha dette møtet før jul, eller vi treffes før jul eller…

Jeg tenker at vi trenger en tid på året der vi rydder opp i ting, gjør ferdig, rydder unna, klarer opp og løser. Noen ganger i overført betydning, men også rent praktisk. En skikkelig storvask gir rom for nye tanker og muligheter. Og det er noe som er mulig å få gjøre. Dessverre har vi lett for å la den stå i veien for den ryddingen som er mer krevende.  Det er lett å holde seg opptatt med kulturelt godtatte førjulssysler. Det er vanskeligere å rote bort i og rydde opp i alt det andre, hva med den relasjonelle storvasken? Hva med ryddingen i prioriteringer og ressursbruk?

Hva ligger i vår relasjonelle genserskuff?

Kan det være noe jeg skal slutte å gjøre som gjør andre glad?
Kan det være noe jeg skal slippe andre til for å gjøre som gjør andre glad?
Kan det være noen som skal ha et unnskyld fra meg før livet kan gå videre?

Hva skal legges bak oss og hva skal løftes frem?

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

«Da vi var små delte vi en appelsin til jul og ble så glade»….dette er et autentisk grandtantesitat. Selv om jeg nok tror det er farvet av nostalgiens rosa briller, så er det noe i det. Hva er det som gjør noe til en gave, mens noe annet som koster mye mer er en selvfølge?

Igår morges var jeg på MR undersøkelse. Ta med egen musikk om du vil sto det i velkomstbrevet. Først syntes jeg det var litt tøys, men så tok jeg jo med mine svenske julesanger inn fra bilen. En MR maskin dunker og bråker og bordet rister og trekken blåser og innimellom høres det ut som en tåkelur i feil dur. Rytmen i dunkingen er akkurat litt fortere enn et hjerteslag. Som musikk som vil ha deg til å være litt raskere enn sjelen.Det var ikke snakk om at musikken jeg fikk på øret kunne overdøve det. Det handlet mer  om å strekke bevisstheten ut av bråket og mot svake toner, langt ute i vintermorgenen. Det var hardt arbeid å stemme kropp og sinn mot julens hjerteslag.

Så lå jeg der da og tok imot en gave fra iherdige forskere, fra innsamlede midler og fra bevilgende myndigheter, fra omsorgsfulle pleiere og grundige teknikere. Fra alle som gjør en slik undersøkelse mulig. Takknemlig? Ja.

Men jeg tror, at om en av dem hadde kommet med en aldri så liten klementin, da først hadde jeg kjent jeg hadde fått en gave. Det hadde ikke vært noe jeg forventet eller mente jeg hadde krav på, men bare en gave.

I høst har jeg lest Jan-Phillip Senders bøker om «Kunsten å høre hjerteslag» og «Kunsten å være den man er». Siden da har jeg enda sterkere enn før søkt å vende sjelens øre mot den puls jeg kjenner mitt hjerte må slå i for å være i balanse. Siden da har jeg enda sterkere søkt å være var for hva andres hjerte sier, selv om ordene sier noe annet.

Ikke minst nå, før jul, når lyd og bilder flimrer og hamrer løs med en oppjaget fortelling om juleditt og juledatt. Bortenfor bråket, bortenfor støyen er julens hjerteslag, jeg undres om ikke det er lettere å finne gode gaver om et av våre hvorfor er slik: Hva kan jeg gi deg som gir deg julepuls?

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

1.desember- lysene glitrer fremdeles i formiddagssol, det er fremdeles lenge igjen til jul.

Jeg leste akkurat at de «fleste» er «ferdige» med gaveinnkjøpene før 1.desember. Det er ikke jeg. Jeg har selvfølgelig gode grunner, men hvorfor skal jeg kjenne noe som helst sted at jeg bør ha det?

Hvor kommer forventningene om å være «ferdig» fra?

Hvis tanken er at adventen skal være tid for stillhet og ettertanke, så kan jeg forstå det. Men hvis det å gi gaver er uforenlig med den rette forberedelsen til jul, hvorfor gir vi julegaver da?

Hvis «væreferdigjaget» er et svar på en kollektiv forventing om at den gode julefeirer er den som lever opp til en kulturelt bestemt og tidfestet gjøremålliste, da må det jo være en logikk et sted? Hvem laget prosjektbeskrivelsen som sier at om ikke det blir gjort da og for all del etter det og før det andre, ja da blir det hele mislykket?

Jeg undres.

Enn så lenge har jeg arbeidsteorien at JULEN er så mange ting, og som alltid ellers i livet kommer stresset når verken hva, eller hvorfor, eller hvordan henger sammen med det vi kjenner er viktig. Kan hende gjelder det først å finne svaret på sitt eget hvorfor? Hva vil jeg med julen, ikke bare for meg selv, men hvordan kan det jeg gjør bidrar til å skape den «gode jul» for fellesskapet?

Høres veldig ut som  Aristoteles innspill om jakten på lykken; vi blir lykkelige når vi skaper det gode liv for hverandre, og hvordan finner vi ut når vi sammen tenker over hva som virker og hva som ikke virker.

Skal se det finnes god julelogikk også?

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.