En førjulstid for lenge siden, i en stor gammel, prestegård på landet … hadde storesøster Solveig funnet ut at hun skulle lese Dicken’s «A Christmas Carol» høyt for oss søsknene som en slags adventskalender. Boken har bare fem kapitler, så det passet fint: Ett kapittel for hver av de fire adventssøndagene, og det siste, jublende kapitlet på selveste julaften. Så satt vi der da i lyttende undring rundt den allvitende storesøsteren, fulle av førjulsfred og av undring over historien.

Jeg syntes det var mye å fundere over i historien. Spøkelser og ånder, av juler som har vært og som kommer! Pudding og gås hos familien Cratchitt! Juleselkapet hos Fezziwig! Og det kjempeskumle kapitlet om julen som kommer! Mye å tenke på, og rarest og mest fascinerende av alt var personen i midten: Ebenezer Scrooge! Han som stavret skjellende og smellende rundt og kalte JULEN for «humbug»! Så utrolig rart! Hvordan kan noen mene noe sånt? Julen er jo FANTASTISK!

Mange år er gått siden dette første møtet. Det undrende barnet Trygve er blitt middelaldrende, – og det verste er at nå forstår jeg ham: Gamle, sinte og ensomme Scrooge. Noen dager støter jeg selv på min indre Scrooge, og merker potensialet: Ja, sånn kan man nok lett bli, – om man ikke passer seg. For hva kjennetegner egentlig Scrooge? Han føler seg utenfor. Han er ensom. Han tenker at han aldri er blitt elsket. Og alt dette fører til at han mistror menneskene. Og til at han prøver desperat å sikre seg selv og sin egen trygghet. Til at han ikke unner hverken seg selv eller andre noe. Til at han føler seg utestengt fra hva andre driver med, og ikke engang forstår poenget med JULEN! Og til at han ender opp som en sint, sur og uelsket gammel grinebiter.

Ja, jeg kjenner ikke meg igjen i ALT dette da, takk og lov. I alle fall ikke ennå. Men hvilken person som har levd noen år kan med hånden på hjertet nekte for at hun eller han aldri har kjent seg igjen i noe av det?

Det går heldigvis bra for Scrooge til slutt. Med overnaturlig hjelp får han lære at den fryktbaserte veien han vandrer ikke fører til noe annet enn tomhet og meningsløshet. At han ikke har vært utestengt, men har stengt seg selv ute. At han ikke lenger skal si «Humbug» men heller si «Ja, takk!» Og i bunn og grunn at den beste kuren mot ensomhet, frykt og mistenksomhet er tillit, mot og kjærlighet.

Scrooge bestemmer seg for at han heretter vil holde jul hele året, – for slik er den julen han nå ser for seg: En tid for å ta vare på hverandre, for å bry seg, for å være sammen, for å bestemme seg for å ha det hyggelig og glede hverandre som best man kan. Og alt dette er det jo verdt å satse på, både i dårlige og i gode tider, og like viktig både i julen og i alle resten av årets dager.

Etter at kloden har ligget i koronaens skyttergraver i to år, kræsjlandet vi alle rett i krig, dyrtid og klimakrise. Som mange andre har jeg følt meg motløs, sliten og nedfor. Hvordan skal jeg egentlig få til å feire jul, i en tid hvor håpløshetens trår oss alle så farlig nær? Er det virkelig noen vits i å prøve å prøve å mane fram juleidyllen, å finne fram alt dette stæsjet, å lage en virkelighetsflukt i et par uker, og så rydde bort skramlet igjen? Skal jeg virkelig orke?

Jeg har gått og tenkt på dette i den mørke novembermåneden. Etterhvert innså jeg at julen egentlig ikke fant sted i en så spesielt idyllisk situasjon: Jesusbarnet ble ikke bare født i en fattig stall, han ble født i et land som var okkupert av en overmektig, diktatorisk militærmakt. Og så måtte jo den lille familien flykte fra landet sitt for å berge livet, det er kanskje ikke så idyllisk heller?

Men i dag skjønte jeg mer: Det er jo først når man møter mørket i sitt liv at julens puslespillbrikke faller på plass. Julen er svaret på motløsheten, Guds eget svar. For det er absolutt for de motløse, de som er slitne og nedfor at Jesus ble født. For å komme med håp til de som er uten håp. Å fødes som et lys i mørket, for å rope ut et nådens år fra Herren.

Og da er kanskje ikke julefeiringens håp om fred, idyll og harmoni egentlig noen virkelighetsflukt i det hele tatt. Kanskje det er motsatt; – at det er å fokusere på mørke og håpløshet som er en den dypeste virkelighetsflukten. Og at julens iboende lengsel i bunn og grunn er en dragning mot et glimt av himmelens strålende virkelighet.

Det var søndag etter jul, midt i den salige romjula. Mett av sylterull og julekaker, fredsæl av juleidyll og harmonisk familiesamvær gikk jeg inn til Nidarosdomen for å få med meg høymessen. Snødde det? Ja, la oss si det, – la oss si at tunge snøfnugg dalte sakte ned nedover den romjulsstille byen. Og nå: Julesanger i katedralen! Korsang og orgelbrus under middelalderhvelv! Høykirkelig liturgi med en fyldig styrkende preken som selveste rosinen i julepølsa! Så herlig! Nå er julen fullendt!

Det var full høymesse, og etterhvert tid for nattverd. Som alltid er det majestetisk flott å vandre som i et pilegrimstog opp til alteret i domkirka mens menigheten synger og orgelet jubler. Og så kneler jeg da der, ved alterringen i oktogonen. Dette er også jul, tenker jeg – det er jo som når gjeterne og de hellige tre konger knelte i stallen rundt Jesusbarnet. Så fint, nå får jeg være med på det også! Nå er julen fullendt!

Da kom det. Nattverdsliturgien, brutal og rett fram: «Dette er Jesu legeme. Dette er Jesu blod».

Det var som et slag i ansiktet, som en bøtte kaldvann slått over min deilige juleidyll. Jesu blod?! Hva med Jesusbarnet i stallen, englesang og fred og fryd på jorden? Er det dette som er jul?

Endelig er det julaften, årets mest underfulle dag. Puslespillet for årets jul er ferdiglagt: Slik ble det i år! Juletreet står og glitrer, vi rakk det vi rakk, og brikkene falt på plass på et vis, slett ikke i forhold til den tenkte idealjulen – men det henger jo sammen på et vis, og det ble jul i år også!

Dette er den siste luken i årets Julefrydkalender, og jeg sitter og ser på juletreet og filosoferer: Har jeg egentlig blitt noe klokere i denne desemberjakten etter julens brikker? Undring og hellighet, høytid, kjærlighet, skjønnhet, musikk – hva slags bilde danner egentlig alt dette?

For meg gir disse brikkene et bilde av helhet. Av sammenheng. Av sannhet. Jeg fryder meg når jeg endelig har fått komme tilbake til julen – og det er fordi det er her jeg er hjemme. Det er i julen jeg føler meg nærmest meg selv. Nærmest andre. Nærmest Gud. Alle skrinne og meningsløse viktigheter fra året bak oss faller plutselig vekk som skjell fra øynene: «Men dette er jo ikke viktig, nå er det jo jul!» Vi forsøker og vi lykkes og vi mislykkes i å være nær de vi er glad i, fordi vi ser hvor viktig det er. Guds himmel over oss er sann, medmenneskene våre trer i fokus, englene synger og alt er vel på denne vår stakkars jord.

Den konkrete julefeiringen gir bare små glimt av disse julebrikkene. Men i glimtene ser jeg jo at de dreier seg om mer enn julen: De er livsbrikker. Dette er slik livet egentlig skal være, det er dette jeg ønsker meg og håper på, hele året. Det er derfor jeg gråter når jeg pynter juletreet – for lengst inne vet jeg at julebrikkene, livsbrikkene – de er enda mer – for de er bare avspeilinger av himmelbrikkene.

Julen kan aldri fylle lengselen som julen skaper. For julen er drømmen om Paradiset.

Gledelig jul, alle sammen!

Min far var prest. Uke etter uke, år etter år forberedte og holdt han sine prekener, søndag etter søndag, kirkeåret igjennom: Om den barmhjertige samaritan. Om kvinnen ved brønnen. Om det bortkomne fåret.
Noen søndager var tunge som selveste Domssøndag, noen herlige som Påskemorgen (Å salige stund uten like!). Men det var en helt annen preken som var den viktigste, den han jobbet mest med, og gledet (og gruet) seg mest til: Det var julekveldsprekenen!

Se for deg en snødekt kirke på landet. Ute på kirkegården flakker lyset fra hundrevis av lykter på gravene til de som har gått foran, bygdefolket i kåper og pelser og frakker og boblejakker er på vei inn til kirka, i små og store familiegrupper, alene, sammen med venner. «Hei, er det du!» «God jul!» «God jul!» Inne i kirka, her er det varmt og godt, for kirka er full, og i de nypussede messingkronene er dusinvis av stearinlys tent. Framme ved alteret er juletre og julekrybbe på plass, et lite hornorkester spiller julesanger som preludium mens vi alle i vår fineste stas finner plasser og trenger oss sammen i benkene, ja noen må stå! Barna må sitte på alterringen, der er det ennå plass! For i dag er det selveste julekvelden, og alle skal i kirka, for hvordan skal det bli jul ellers!

«Glade jul» er sunget, juleevangeliet er lest, prekenen begynner! Hvordan skal nå presten preke i år? Dette er årets største oppgave for pappa prest: å formidle julebudskapet på en måte som alle kan huske og forstå, om de så er barn eller gamle, fiskere eller tømmermenn. Til å hjelpe menigheten å se og huske poenget, har han gjennom årene med seg en rekke ulike hjelpemidler opp på prekestolen: En kakeboks full av julekrybbefigurer! To hånddukker! En engel! Et overføldighethorn! Og hvert år ender det opp med en ny måte å preke om Juleevangeliet på.

Men hver gang er poenget det samme. For budskapet er kjærlighet. Hverken mer eller mindre. I år etter år. Julekveld etter julekveld. Kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet. Ikke vår kjærlighet til Gud, men Guds kjærlighet til oss. Den grenseløse kjærligheten som gir alt for den han elsker. Som roper kom se nå er himmelen din. Til menneskene, som har Guds velbehag.

Gjennom desember har jeg tenkt mye på julen og julefeiringen. Hvorfor gjør vi sånn og ikke sånn? Hva er det som får så mange til å gjøre ditt og ikke datt? Det er interessant å tenke fritt rundt noe som blir tatt for et etablert faktum, det hjelper i alle fall meg selv i å oppdage nye fasetter i mysteriet Julen. Men det er kanskje ikke gjennom å analysere julen at man ser den best. For den er jo slett ingen matematisk formel, intet logisk puslespill. Julen er som et kunstverk, som må oppleves. Poesi, ikke prosa. En høytid, en seremoni, som man må tre inn i og delta i for å realisere. En gledesfest som man må åpne seg for og bare slippe til.

Men det er elementer i helheten som taler sterkere til meg. Skjønnheten. Helligheten. Og mer og mer jo eldre jeg blir: Håpet.

Et håp bortenfor meg selv og mitt strev. Et håp som man kan lene seg mot, selv når man ikke har håp selv.

Kjem du med håpet, julenatt,
om framtid og fred?
Uroa gnagar, er framtida vår?
Grøda blir vemod når tvilen sår.
Lys stjerne, her ned!

Kjem du med håpet, julenatt,
gleda som gjer at gråtonen ikkje får farge mitt sinn?Som ropar: Kom, sjå no er himmelen din,
lag himmelen her!

Ein gong i den første julenatt vart framtid og fred
født i ein stall medan englar song.
Syng songen på ny, syng han gong på gong.
Lat frøet bli tre.
( Lars Havåg )

Plutselig er det under en uke til jul! Hvert år tenker jeg at jeg har uendelig mange dager å fylle med adventstanker her i Juefrydbloggen, men brått går det mot slutten. Jeg har fortsatt mange brikker igjen i min voksenjul, men rekker ikke å fortelle om alle. Så nå må jeg prioritere, og da tar jeg like godt den som stikker seg ut. Den ubehagelige. Den som ikke «passer inn» sammen med all hygge, skjønnhet og gode følelser. Det er julens handling.

Og da mener jeg ikke det å kjøpe julegaver, julepynt eller julemat. Nei: Det jeg tenker på det å oversette julegleden til handling: Love into action! Det er på tide å snakke om noe så gammeldags som gode gjerninger.

Det å gi til dem som virkelig trenger det, er like «gammeldags» som julen selv, og har vært en del av julefeiringen mye lenger enn det meste annet som vi synes hører til. I århundrer. I årtusener. Det å gi almisser var ikke bare god skikk og bruk, det var en del av en kristens oppgaver her i verden.

Dette er virkelig ikke noe jeg føler meg særlig velberettiget til å skrive om. Det er faktisk nokså flaut. For selv har jeg alltid vært veldig dårlig på «veldedighet». Kanskje jeg av og til har gitt en skjerv her og der, en klattgave nå og da. Men jeg bryr meg jo mest om meg selv og mitt. Men jeg ønsker at dette også skal bli en av julebrikkene mine. Slik jeg er av naturen, vil jeg jo helst ha julen slik at det føles som verden bare består av vårt eget, koselige trygge hjem, omgitt av fred, skjønnhet og harmoni, med en velsignende himmel spent over. Men samtidig lider mennesker der ute. I våre egne byer, i vårt eget land, og medmennesker overalt på kloden. Og de får det ikke bedre av at jeg synger Glade jul.

Tilslutt må man faktisk gjøre noe. Er det noe jeg kan gjøre? Hva? For hvem?

Jeg kan alltids bidra litt økonomisk. Alle monner drar. Men jeg kan vel også bidra lokalt, med gaver, klær, mat, frivillig arbeid, eller noe? Og enda enklere: Kanskje også litt mer snillhet og vennlighet mot de som jeg ser trenger det?

Og etter jul – kan jeg gjøre noe annet? Noe mer?

I gammel norsk lov var juletiden fredet. Man skulle holde fred med sine, det var stans i alle søksmål, og det skulle gis trygghet til alle som ble forfulgt. Julen var altså som et slags kirkeasyl, eller Sanctuarium som det opprinnelig heter: Hellig rom. Et hellig sted blant årets dager, nå skal man få fred og hvile.

Også for meg er julen et tilfluktssted. En etterlengtet hvile. Hverdagslivet føles ofte fullt av kjas og mas hvor uviktige ting tar mer tid og krefter enn det som er viktig, og kortsiktig strev og bekymringer fort farger dagene grå. Men så kommer takk og lov julen, og endelig kan jeg legge bort alt. Stormen er over, jeg er i havn. Det er fred, og det er hellig høytid. Forhenget mellom himmel og jord kjennes ekstra tynt, og man kan nesten skimte det stille lyset bakenfor.

Julen min har mange andre brikker også, som du har sett tidligere i kalenderen, og flere kommer det framover mot jul. Men julens hellige fred er kanskje en av de jeg elsker høyest. Og det er derfor jeg fester meg ved slike linjer i julesangene:

For happiness I long have sought, and pleasure dearly I have bought
And weary with my former toil, here I will sit and reast a while
Rest beside the weary road, and hear the angels sing!

Den første gangen jeg feiret jul i eget hjem, så hadde jeg tre juletrær. Ja, dette var forsåvidt bare trærne på stua! Hvert tre var pyntet i sin egen stil så klart, – såvidt jeg husker var det ett tre med festlige leker, ett i slottsaktig stil med kuler og perlelenker, og et i tradisjonell stil med flagg og glitter og alt som hører til. I tillegg hadde jeg også et stort tre i entreen for å ønske eventuelle julegjester velkommen, og et lite tre på balkongen som det kunne snø på og lyse for seg selv i julenatten. Det er underlig hva stor julekjærlighet kan presse inn på 32 kvadratmeter!

Etterhvert innså jeg at man trenger ikke å ha slik en skog av juletrær for å få en hyggelig jul. Jeg prøvde meg frem, fjernet ting og la til noen andre, og endte tilslutt opp med Trygves minimumsjul: Jeg trenger igrunnen verken juletrær, engler, pakker eller tradisjonell julemat – det er nok med:

1) en stk vakker juleduk
2) en pakke røde stearinlys
3) og selvsagt: julemusikk

– så blir det jul!

Et år feiret vi julen i utlandet, og der var det verken vakre duker eller røde lys å få tak i. Dermed fikk vi se at det går fint med en juleserviett i papir og et telys på et tefat også. For når julemusikken tonet inn, da ble det jul!

For hvordan kan man ha jul uten musikk! Morsom musikk, vakker musikk, musikk jeg aldri i verden ville hørt på om det ikke var julemusikk! Musikk som vekker minner helt tilbake til mine aller tidligste barndomsjuler! Musikk fra juler opp igjennom livet, musikk fra filmer og fra tv, musikk jeg hørte på en kasettspiller mens jeg bakte pepperkaker på 80-tallet! Musikk jeg har sunget i kor på julekonserter, musikk som er majestetisk, som er vakker, som er inderlig, som er middeladersk underlig morsom! Festlig musikk så man skjønner at julen er en fest! Høytidelig musikk så man husker at julen er hellig! En vev av juletoner i alle julens farger, som maler fram JUL i mitt indre, som binder sammen barndommens juler og fortidens juler og dagens jul, og viser meg at alle er fasetter av én og samme jul! Inderlig lengende vakker julemusikk, som om det var englesang ved et sovende barn i en krybbe i julenatten, som får meg til å lengte etter julen som kommer, én gang, langt der framme. Julesangene vi synger selv; rundt juletreet, ved middagsbordet på julaften, i kirken til julegudstjenesten! Glade Jul og Hellige Jul! – mens stearinlysene flakker i de gamle kirkekronene! Tider henruller, englene sang den, og det gjør vi også!

Hvordan er den perfekte julen? Er det en jul hvor snøen daler stille ned der ute, familen er samlet i det julepyntede hjemmet, julemiddagen dufter fra ovnen, og forventingsfulle barn ser med tindrende øyne på juletreet og pakkene under det?

Kanskje det? Men – er dette din jul?

Det virker som om kulturen har endt opp med bare to hovedfortellinger om hvordan julen skal være: Den sterkeste er fortellingen om barnas jul, den nære familiens jul. Den fortellingen kommer også i en variant, som dreier seg om å gjenskape barndommens jul. Den andre, svakere fortellingen, ser vi mest i film, tv og bøker, det er kjærlighetens jul, det nyforelskede parets jul.

Men hva med alle oss andre? Alle vi som ikke passer inn i hovedfortellingene? Er det synd på oss? Er våre juler bare en slags stakkarslige erstatningsjuler?

Det å tenke at julen må passe til sjablong-julen for å være verdifull, blir som å tro at du må bo på en nedsnødd gård på landet med fuglenek og fjøsnisse for å feire jul: «Jul i byen? Nei, stakkars deg! Jul i en leilighet? Uff, så sørgelig!!» Dette er tydelig bare tull, såklart. Julen er for alle, og trenger MANGE versjoner og historier. Den er slett ikke snever, men romslig og fleksibel. Den har et overflødighetshorn av tradisjoner å plukke fra, og det er også helt fritt til å finne på nye, bare teste ut noe ett år men ikke neste, droppe allverdens skikker som ikke gir deg noe lenger, feire jul i syden eller på hytta eller med å spille spill med gode venner eller ved å sitte alene og se på tv med julekaker og portvin. Eller hva du nå måtte finne på, akkurat i år. Juletradisjonene og fortellingene om den perfekte julen er jo ikke akkurat skrevet i stein. Det står ikke i norsk lov at man må pusse sølv til jul, og ikke nevner juleevangeliet noe som helst om ribbe og surkål.

For meg har alltid FRIHET vært en viktig brikke i å skape vår egen voksenjul. Frihet til å løsrive seg fra fortellingene om den julen jeg ikke har, men istedet ta i mot den julen jeg får. En jul som får lov å være akkurat DENNE julen, årets jul, vår egen jul, istedet for en slags fortvilt åndemaning av barndommens julestemning, eller et strev mot å nå det ferdigdefinert perfekte. Friheten til å finne de brikkene som gir en god julehøytid for oss, og pusle dem sammen akkurat på vår måte, akkurat i år.

Og når julen endelig kommer, husk at den dypest sett er en gave, – og det gjelder mest å ta imot.