«Da vi var små delte vi en appelsin til jul og ble så glade»….dette er et autentisk grandtantesitat. Selv om jeg nok tror det er farvet av nostalgiens rosa briller, så er det noe i det. Hva er det som gjør noe til en gave, mens noe annet som koster mye mer er en selvfølge?

Igår morges var jeg på MR undersøkelse. Ta med egen musikk om du vil sto det i velkomstbrevet. Først syntes jeg det var litt tøys, men så tok jeg jo med mine svenske julesanger inn fra bilen. En MR maskin dunker og bråker og bordet rister og trekken blåser og innimellom høres det ut som en tåkelur i feil dur. Rytmen i dunkingen er akkurat litt fortere enn et hjerteslag. Som musikk som vil ha deg til å være litt raskere enn sjelen.Det var ikke snakk om at musikken jeg fikk på øret kunne overdøve det. Det handlet mer  om å strekke bevisstheten ut av bråket og mot svake toner, langt ute i vintermorgenen. Det var hardt arbeid å stemme kropp og sinn mot julens hjerteslag.

Så lå jeg der da og tok imot en gave fra iherdige forskere, fra innsamlede midler og fra bevilgende myndigheter, fra omsorgsfulle pleiere og grundige teknikere. Fra alle som gjør en slik undersøkelse mulig. Takknemlig? Ja.

Men jeg tror, at om en av dem hadde kommet med en aldri så liten klementin, da først hadde jeg kjent jeg hadde fått en gave. Det hadde ikke vært noe jeg forventet eller mente jeg hadde krav på, men bare en gave.

I høst har jeg lest Jan-Phillip Senders bøker om «Kunsten å høre hjerteslag» og «Kunsten å være den man er». Siden da har jeg enda sterkere enn før søkt å vende sjelens øre mot den puls jeg kjenner mitt hjerte må slå i for å være i balanse. Siden da har jeg enda sterkere søkt å være var for hva andres hjerte sier, selv om ordene sier noe annet.

Ikke minst nå, før jul, når lyd og bilder flimrer og hamrer løs med en oppjaget fortelling om juleditt og juledatt. Bortenfor bråket, bortenfor støyen er julens hjerteslag, jeg undres om ikke det er lettere å finne gode gaver om et av våre hvorfor er slik: Hva kan jeg gi deg som gir deg julepuls?

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

1.desember- lysene glitrer fremdeles i formiddagssol, det er fremdeles lenge igjen til jul.

Jeg leste akkurat at de «fleste» er «ferdige» med gaveinnkjøpene før 1.desember. Det er ikke jeg. Jeg har selvfølgelig gode grunner, men hvorfor skal jeg kjenne noe som helst sted at jeg bør ha det?

Hvor kommer forventningene om å være «ferdig» fra?

Hvis tanken er at adventen skal være tid for stillhet og ettertanke, så kan jeg forstå det. Men hvis det å gi gaver er uforenlig med den rette forberedelsen til jul, hvorfor gir vi julegaver da?

Hvis «væreferdigjaget» er et svar på en kollektiv forventing om at den gode julefeirer er den som lever opp til en kulturelt bestemt og tidfestet gjøremålliste, da må det jo være en logikk et sted? Hvem laget prosjektbeskrivelsen som sier at om ikke det blir gjort da og for all del etter det og før det andre, ja da blir det hele mislykket?

Jeg undres.

Enn så lenge har jeg arbeidsteorien at JULEN er så mange ting, og som alltid ellers i livet kommer stresset når verken hva, eller hvorfor, eller hvordan henger sammen med det vi kjenner er viktig. Kan hende gjelder det først å finne svaret på sitt eget hvorfor? Hva vil jeg med julen, ikke bare for meg selv, men hvordan kan det jeg gjør bidrar til å skape den «gode jul» for fellesskapet?

Høres veldig ut som  Aristoteles innspill om jakten på lykken; vi blir lykkelige når vi skaper det gode liv for hverandre, og hvordan finner vi ut når vi sammen tenker over hva som virker og hva som ikke virker.

Skal se det finnes god julelogikk også?

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.