Hvorfor feirer vi egentlig jul? Har du tenkt på det? Er det ikke litt rart, egentlig? For hvorfor er nettopp julen så viktig for folk? Hvorfor bruker milliarder av mennesker så mye penger, tid og krefter på å gjennomføre dette? Hvorfor finnes det så UTROLIG mye julemusikk?Hvorfor er det så mange tradisjoner, så mange matretter, så mange dekorasjoner, så mange bøker og filmer som handler om akkurat DENNE tiden på året?

Svaret «Vi feirer Jesu fødsel» er sant nok, men er bare en liten bit av svaret – for påsken er religiøst mye viktigere, men feires slett ikke på dette overdådige viset. Så det må handle om noe annet i tillegg. For at det skal være hyggelig for barna? For at vi selv syns det er givende og koselig? Fordi alle andre gjør det? Fordi vi alltid har gjort det? Fordi det er for trist å ikke gjøre det? Kanskje alt dette?

Da jeg begynte å skrive denne posten, tenkte jeg at mye av svaret lå i selve julestemningen. Denne mystiske stemningen som alle ønsker seg som den aller fineste julegaven, som om den uteblir gjør at julen føles aldri så lite som en skuffelse. Håpet om at hvis vi bare legger alt til rette etter akkurat de juleskikkene vi selv er vant med, så vil det hele fungere som en slags liturgi, som – om vi er heldige – vil gi oss denne flyktige, inderlige henførelsen. En følelse av å ha kommet hjem, at barnet meg og den voksne meg er én og den samme, en følelse av å være på plass, trygt i stjerneskinnet mellom himmel og jord, en følelse av at vi todelte vesener av kropp og sjel endelig er blitt hele og alt er godt og rett på denne vår stakkars jord.

Men hvorfor gir julen oss denne følelsen?

Så tenkte jeg: Men kanskje det faktisk er noe biologisk? Noe som ligger i selve menneskehetens genetikk? Selveste Juleinstinktet? Litt som når trekkfugler instinktivt flyr sørover eller når ålen migrerer til Sargassohavet, så har vi det innebygd i oss at når det blir midtvinter, da MÅ vi samles, da MÅ vi tenne lys, da MÅ vi feire! Midtvinterfester har jo vært viktige lenge før Kristi fødsel, – ja, kanskje det startet med at flokken måtte samle seg, varmt og trygt i hulen nå når det var så mørkt og kaldt ute? Kan hende at det å markere den mørkeste, kaldeste tiden på året er en del av definisjonen på hva et menneske er?

Men det forklarer jo ikke hvorfor vi gjør så mye ut av det hele.

Jeg hører kynikeren der ute mumle bedrevitende om at som vanlig er det PENGENE som styrer. Det er selvsagt gamle Mammon har tatt over den kristne høytiden, –som det meste andre. Og det er grunnen til overfloden: Siden det er MYE penger å tjene på julen, er det MANGE som dermed lager film og musikk og bøker og pynt, setter juleetiketter på melkekartongene så det plutselig blir julemelk og igrunnen gjør hva som helst for å slå mynt på det hele!

Men dette forklarer ikke noenting. For det er jo tvert imot! Det er fordi folk syns det er viktig med jul at de vil bruke pengene sine på juleprodukter. Så viktig at de bruker mer enn de har råd til, selv på ting som det til slutt viser seg at ikke gav dem mye glede. For kanskje! Det er håpet om julen som driver pengestrømmen, ikke motsatt.

Så hva da?

Feirer vi jul fordi vi håper? Håper på samvær og glede og julestemning? Håper på at vintermørket går mot en ende og at lyset vender tilbake? Fordi vi håper – å som vi håper – på at det er en sammenheng, en himmel over stjernene, et sted hvor vi egentlig hører hjemme?

Eller er det ganske enkelt – alt disse tingene på en gang?

Min barndoms jul var uten julenisser. Det var ENGLER, ikke nisser som hørte julen til, forklarte vår prestepappa. For julen handler jo om å feire at Jesusbarnet ble født. Så dermed hadde vi engler, i hver krik og hver krok: Glassengler, plastengler, stråengler, keramikkengler og engler laget av strie. Selvsagt også: Julekrybber. Vi hadde en kirke som spilte «Glade jul». I døråpningene hang det gullfargede bjeller med røde bånd, som en slags hjemmet egne kirkeklokker. Og juletreet fikk selvsagt også kristen symbolikk: Det eviggrønne symboliserte evigheten, kulene jorden, kurvene med nøtter og twist var utvilsomt Guds rike gaver, glitteret var lysstråler fra stjernen øverst i treet – og den symboliserte naturlig nok selveste Betlehemsstjernen! Men teologen brukte allikevel å gjemme et par små piperensernisser inne i juletreet, dem skulle vi ungene lete etter. For det skal jo være litt artig i jula, også!

Julen ER naturligvis feiringen av Jesu fødsel, og jeg er absolutt glad for at jeg lærte tidlig at den er en hellig tid. Men den er også utrolig mye mer. For julen er rørende menneskelig: Alt det fine vi fant opp igjennom århundrene skal vi finne fram nå! Se hvor det glitrer og lyser! Opp igjennom to tusen år har julefeiringen samlet på seg enormt mye, en slags rullende julesnøball gjennom kulturhistorien! I julens mangfoldige skattkammer er det bevart førkristne skikker som julebukker og eviggrønne vekster, julesanger helt tilbake til 300-tallet, matretter fra tidligere tiders bondesamfunn, tyske juletrær, italienske helgener og engelske spøkelseshistorier, norske fjøsnisser og en internasjonalisert versjon av en amerikansk nisse som er utviklet fra en nederlandsk versjon av en tyrkisk tidligkristen helgen!

Og hele tiden kommer det nye ting til! Julen er en levende kulturhistorie, hvor noen tror lutefisk og andre juletaco, noen tenker joggebukse med morsom julegenser og andre findress og bunad, noen sverger til trepynting lillejulaften mens andre snikpynter treet allerede første søndag i advent. Juleskum eller mokkabønner, hva syns du?

Julen er et fabelaktig overflødighetshorn av gaver og godter og julegrøt, av Donald og Dickens og Askepott, av glitter og stas, av røkelse og ribbeduft, av glitrende lys og blinkende plastikktrær, av hundre år med julemusikk, av tusen år med julesalmer, av marsipan og nøtter og pepperkaker og filippine! Skrammel og skrot er like velkomment som gull og røkelse, lek og moro er like selvsagt som høymesse og salmesang, En rikdom, en fargerik kakafoni, en fest, et kreativt fyrverkeri av bare JUL! I julen ER det gull alt som glitrer, og jeg ELSKER det!

Hele året går vi rundt er så dyktige vi bare kan. Er voksne og fornuftige. Utøver god smak, overdriver ikke, setter designklassikere på plass i stuene våre i smakfulle vinkler og kombinasjoner. Alvor er bedre enn tull og tøys, og vil leser Morgenbladet og nikker forståelsesfullt på hodet til avansert samtidskunst, diskuterer verdenssituasjon med dempede røster, leser prisvinnende bøker og hører intellektuelle podcasts og forstår oss i grunnen på det meste.

I alle fall er det dette inntrykket vi prøver å gi, for det er slik en ressurssterk voksen skal, sier kulturen. Men i det private indre er vi anderledes, og i julen får vi endelig lov til å åpne vårt barnlige skattkammer opp.

Endelig! Endelig er det tid for undring istedet for flinkhet. Tid for å fryde seg over det glitrende vakre, ja det festlig fargerike istedet for det stilisert smakfulle. Fryden over å pynte MYE, og se det lyse «jul» i hver krok! En tid for å bli henført, for det inderlige – så umoderne som det nå enn er, en tid for å bli rørt av ting vi resten av året helst skal anse som sentimentalt kitsch. Ja, nå er det endelig lov å være sentimental, enkel og umiddelbar. Tiden er endelig kommet for å være som et voksent barn, slik vi egentlig er det lengst inne, hele året. Det er endelig tid for å være naiv, for å være snill, for å gi istedet for å ta og for å ikke imponere noen som helst – men bare glede seg sammen.

Takk og lov for julen!

En virkelig fantastisk ting i julen, er at julene henger sammen: For selv om måten vi selv feirer jul på etterhvert har utviklet seg til å bli spesiell for akkurat oss, så er den jo i slekt med alle våre tidligere juler. Ja, vi prøver slett ikke å gjenskape barndommens jul, men julen vår nå har jo vokst ut av den. Litt sunn som den voksne vokser fram av barnet. Og julen min henger også sammen med andre folk sine tidligere juler: Min barndomsjul var selvsagt mine foreldres voksenjul. Og den var igjen vokst ut av deres barndomsjul, som igjen var mine besteforeldres voksenjul. Og slik fortsetter det videre bakover. Dessuten vokste alle disse julefeiringene også fram av samfunnet som omgav dem, av deres venners jul, av julen slik den vises i bøker, filmer og andre media, av hele kulturens julefeiringer. I over to tusen år. På den måten er julen i vår lille stue en liten del i en stor billedvev av julefeiringer, et mektig julenettverk gjennom historien, ja, et slags flertusenårig tre som folder sine grener ut gjennom livene våre.

Julen de feirer nede i nabogården er anderledes og deres. Men det er en del av den samme jul. Når jeg slipper til nye elementer i min egen julefeiring, blir julen anderledes, men fortsatt en del av den samme. Juler de feirer på ukjent vis om hundre år og juleopptog i tyske landsbyer i middelalderen, jul i en storbyvrimmel i USA eller jul i en bygd i Trøndelag … alt en del av den samme julen.

Når jeg ser adventstjernen i vinduet i en gård vi kjører forbi, så blir den også en del av min jul. Når jeg finner fram en julekule som hang på min farmors juletre, blir den også en del av min jul. Når jeg hører en gammel julesang, når jeg leser om hvordan julen feires andre steder og til andre tider, når jeg smaker en ny julekake, når vi finner på nye juleskikker vi kan prøve å ha nettoppp i år – alt dette former og fargelegger min jul. Som er en del av din jul. Som er en del av alle juler noensinne.

Så det er kanskje derfor at selv om hver jul føles ny og anderledes, slik det seg hør og bør, så føles det også som om man har kommet tilbake til et sted: Til Jul. Som å ha kommet til et hjem.

Mange ganger virker verden mørk. Ja, rent fram håpløs! Og nyhetsmedia bidrar ikke akkurat til å gjøre det lettere. Virusmutasjoner! Børsfall! Krig og katastrofer! Ulykker, korrupsjon, kriminalitet! Og bak det hele det skjebesvangre 12-slaget: klimaet, klimaet, klimaet …

Så kommer desember, og vi skal liksom feire jul. Midt oppi det hele. Er det virkelig noe vits? Er ikke julen mest en barnslig virkelighetsflukt, en grotesk kjøpefest, og kanskje til og med en stor skuffelse? Nærmest … humbug?

Men jeg er trassig. For selv de gangene jeg er trist, motløs eller uten håp – så henger jeg opp adventstjernen i vinduet, tenner lys i mørket så godt jeg kan, og gjør klart til gledesfesten for Jesubarnets fødsel.

Ja, så trassighet er faktisk en av julebrikkene mine. Trassigheten i å satse på det gode, det snille, det håpefulle når alt ser som svartest ut. Trassigheten i å si at jovisst er det verdt bryet, jovisst er det verdifullt! Det er vel slett ikke hele historien at verden er mørk! Den er også full av liv, håp, vennskap, kreativitet, mot og kjærlighet. Det er det vi skal satse på, ikke å stirre motløs inn i mørket.

Jeg har som min julefilosofi at julefryden er et symbol på himmelen. Hvordan kan jeg da akseptere at mismotet skulle slukke julelysene?

Første søndag i advent. Det er mørkt ute. Vi sitter ved frokostbordet i skinnet fra det første adventslyset. Ennå er det lenge til jul. Men nå er det adventstid, og vi gleder oss over å glede oss.

I det siste har jeg tenkt at adventstid er litt som hagebruk. Visst er det hyggelig å sitte i hagen en varm sommerdag når allt er fullendt, og se på all den blomstrende herligheten rundt seg. Men uten at man hadde plantet og sådd og satt løk og stullet og stelt hadde det ikke vært noen blomstringstid å glede seg over. Og blomstringstiden er slett ikke hele poenget med hagearbeidet: Det er faktisk fint i seg selv å sette løk om høsten, det er en glede i det å beskjære busker, rydde bedene om våren, i å se de første spirene titte fram, i å gi hagen tid og oppmerksomhet og samvær gjennom sesongen.

Juleforberedelsene og juleforventingene har også sin helt egen glede, i tillegg til det de peker fram mot. En gledesfull forventing om den kommende juletid, en glede i arbeidet og nærværet i seg selv, i tradisjon, hygge, kreativitet og samvær.

Så den første brikken i min jul er forventningsbrikken: Adventstiden. For meg kjennes den som en stor gave.

For noen uker siden satt vi to og snakket om julefrydkalenderen. Hva skulle vi skrive om i år? Julepynt? Julesanger? Julesymbolikk? Eller? Etterhvert fant vi ut at temaet ikke er så viktig, for i bunn og grunn skriver om det samme hvert år, nemlig: «Hva ønsker vi å ha med i vår jul?»

Som voksen må man skape julen på nytt. Barndommens jul er forlengst forbi, den leter vi ikke etter heller. Så hvordan kan man som lage en voksen jul som føles som en hjemkomst, som en meningsfull og gledelig høytid på et personlig og godt vis?

Gjennom årene har vi samlet opp en rekke brikker i et fargerikt puslespill som vi kan kalle «Derfor feirer vi jul». Vi har prøvd ut mange brikker gjennom årene, noen har vi lagt bort igjen, andre har fått større og større plass i puslespillet. Noen av disse brikkene vil vi dele med dere i årets Julefrydkalender. Vi begynner 1. søndag i advent, hjertelig velkommen!

Det er lille julaften! I morgen er det selveste julekvelden! Endelig!

Vi har forberedt oss i ukesvis. Planlagt, handlet inn, vasket og pusset, pyntet og så pyntet enda mer, laget mat, bakt kaker, kjøpt inn gaver som vi har pakket pent inn, gledet oss, gruet oss, pyntet litt mer, ønsket at vi gledet oss mer enn vi gjør, kjøpt enda en gave til – og i morgen samles alt i et eneste fokuspunkt: Det er julekvelden!

Ingen andre høytider i vår kultur er så nøye forberedt over så lang tid, og ingen annen bærer samme akk så sårbare samling av håp, drømmer og forventinger: – Å! Måtte det bare bli slik vi håper, en virkelig god jul! Hvor man løftes ut av hverdagens strøm og inn i julens åpne favn, omgitt av alle dem vi er glad i, en julekveld som ikke føles som om den er en «tirsdag», men istedet som å vende tilbake til et hjem: Julens hjem, hvor historien fra alle julene vi har opplevd langsomt spinner videre i en del av den evige, uforandelige Julen!

Nå tennes tusen julelys, og byer og bygder og enslige bondegårder lyses opp av juletrær og adventsstjerner og blinkende lyskjeder og flaggstenger pyntet som juletrær og av oppblåsbare nisser og reindyr og hva som helst som lyser og kan si – jo, nå er det faktisk jul. Du har berget deg gjennom nok et år. Nå kan dere ha det godt. Og vi lengter. Og vi drømmer. Og vi håper.

Over alle disse hjem fylt av håp og lengsel henger den himmelblå vinternatten. Sett herfra ser de svake lysene fra hvert lille hjem ut som det flakkende lyset fra faklene i stallen på den første julenatten. Med himmeløyne ser selv den enkleste adventsstjerne i papp ut som selveste Betlehemsstjernen, den spedeste hvisken av håp dypest i hver av oss høres ut som jublende englesang, og de mest famlende forsøkene på fellesskap, kjærlighet og omsorg er umiskjennelig av samme opphav som blikket i øynene på et nyfødt barn, svøpt og lagt i en krybbe.

Jovisst er det håp! synger det gjennom den himmelblå natten. Og englene danser av fryd.

Sølvet var forlengst pusset blankt og skinnende, messing og kobber skinte nypusset som gull, grangrønne kranser hang på døren og pyntet middagsbordet, varmgule lys brant i vinduene – og utenfor: den himmelblå vinternatten, forspent med myriader av hvite stjerner. Men fortsatt manglet det noe.

Først sent på kvelden lillejulaften fikk den aller siste fargen i julens palett kom på plass: Rødt, dyp julerødt. Kranser fikk røde sløyfer, røde duker kom på bordene, og alle de nypussede lysestakene ble fylt av julerøde lys. Det var slett ikke fordi rødt var den minst viktige fargen i julens regnbue, nei tvert imot: Dette var den aller viktigste julefargen, den som var nærmest julen sentrum, nesten som en hellig farge å regne.

Rødt er kjærlighetens farge. Selv om julen feires på mange ulike måter og av mange ulike beveggrunner, så er kjernen i alle fasettene av julefeiring den samme: Kjærlighet. Om kjærligheten viser seg ved samle sine kjære rundt seg, ved å gi hverandre gaver, ved å prøve å gjøre det hyggelig for hverandre, ved å tilgi, ved å dele med dem som har mindre enn oss, så er det i bunn og grunn bare avskygninger av det samme. Kjærlighet og mer kjærlighet.

Rødt har en symbolverdi til: Det er lidelsens farge. Og det er i møtet mellom lidelse og kjærlighet Julens aller dypeste grunntone lyder. I julen feirer vi Ham som ble født av Guds kjærlighet for å bygge bro mellom Skaperen og det skapte, og som gjennom sin lidelse forener oss med Gud: I kjærlighet.

Vi lever i en tid full av støy. Noen ganger føles det som om den endeløse strømmen av viktigheter og uviktigheter, trender, tv-serier, agurknytt, løgner, reklamer, facebook, instagram, nyheter, katastrofer, kriger, nød, kriser går sammen til et eneste sus av krav, en slags hvit støy som overdøver alt, som en fargeløs, kvelende tåke over fokus, livsglede og pågangsmot.

Midt oppi alt dette kommer julen. Støyen vil så gjerne sluke også denne, sånn at også den bare blir en tid som handler om forbruk og underholdning. Julen blir som alt annet: Uten mening, bare en tid for å slippe unna hverdagens gråhet en kort stund, som en sydenferie, som å glemme seg selv i en tv-serie, i et glass vin, i et tidsfordriv.

Julen er en tid for å trosse mørke og tåke. En tid for å tenne lys så verden og våre medmennesker blir synlige. «Kan vi synge ‘Deilig er jorden’ på en lidende klode», leste jeg forleden. Og ja, det kan vi, og det må vi, og det vil jeg. Ikke bare i julen, men hele året. For om vi lar støyen sluke oss, går vi alle under. Men om vi tenner lys, skaper håp, står sammen, leter positivt etter løsninger, skaper glede og kjærlighet, så kan støyen stilne og håpet tennes. Ikke bare for oss selv. Ikke bare for våre kjære. Men for alle.

Jeg var på en konsert i vår, og hørte et dikt av den amerikanske dikteren Howard Thurman. På norsk blir det omtrent slik:

Jeg vil tenne lys denne julen:
Gledeslys som tross mot all vår sorg,
Håpslys der hvor fortvilelsen aldri hviler,
Lys av mot der frykten aldri stilner;
Fredslys for dager herjet av storm,
Nådeslys for å legge av seg byrder,
Kjærlighetslys for å lyse gjennom livet:
Julelys som skal brenne året rundt.

For når englesangen er stilnet,
og julestjernen sluknet,
når de hellige kongene er reist hjem,
og hyrdene er tilbake på markene,
Da begynner julens arbeid:
Å finne de bortkomne,
å lege det knuste,
å brødfø de sultende,
å frigi de som er fanget,
å gjenbygge verden,
å bringe fred blant alle,
å fylle hjertene med sang.