9.desember – takk skal DU ha

desember 9, 2013 av Solveig

Vi var på Sutters Fort for å se hvor «California startet» , iallefall litt av historien da. I verkstedene satt det frivillige og viste oss ulike håndverk. Vi kom i snakk med han som drev med lærarbeider.

«Hva gjør du ellers i livet?» spurte Jane. «Jeg har vært lærer» svarte han. » Thank you for your service!» sa Jane da umiddelbart. Så snakket de videre og Jane fikk også takk fra ham for sin innsats for neste generasjon. Kjente de hverandre? Nei. Hadde de ikke fått betalt for jobben? Jo, så klart.

Slik var det i Indiana også, både lærere, politi, brannmenn og sosialarbeidere ble takket, jevnlig. Jeg var med i en gruppe mødre som bakte småkaker og delte ut store brett til lærerrommet og til vaktrommet på brannstasjonen til jul, men det viktigste var kanskje å sette ord på takknemlighet og samhørighet.

Jeg er litt for sjenert til å starte en «takk en brannmann» bevegelse i Norge, vi er liksom ikke vant til det. Samtidig er jeg ikke for sjenert til å forvente at andre skal gi en innsats for at jeg og mine skal ha det bra, så jeg trener! Jeg rett og slett øver på å si takk, for den gaven noen gir til oss som felleskap ved å være i tjeneste og til tjeneste for oss alle.

Og så, mens vi sto og snakket og beundret lærarbeidet, lagde denne hyggelige gamle læreren en nøkkelhank til hver av meg og Stig Frode, han gave tilbake med å spørre om oss. Stig Frode har nå en nøkkelhank med stjerne somtakk for visdommen han gir samfunnet gjennom forskningen. Jeg har en nøkkelhank med en stor rose, med fire roser rundt, som takk for å ha brakt fire roser til verden.

Vi hører sammen, så det går fint å takke fremmede også! Takk skal du ha!

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig

7.desember – eventyrgaven

desember 7, 2013 av Solveig

Sist vi bodde i Amerika hadde jeg bestemt at julen skulle være enkel. Det var jo ikke lov å ha med seg mer enn to kofferter hver, og de var fulle av klær. Vi måtte kjøpe sengetøy, så jeg kjøpte rødt flanellsengetøy og røde håndklær bortsett fra det, skulle dette være muligheten til å vise min teori om at frukt, lys, blomster og musikk ville skape en fantastisk jul.

Så ble vi bedt på juleselskap. Vinteren var kommet og vi kjørte langt ut på landet gjennom en skog kledd i glitrende krystaller, et naturlig eventyr som bare fortsatte da vi kom til huset. Strålende, vakkert, smakfullt. Innsiden var magisk, det var ikke den ting som ikke hadde blit en juleting. Julegardiner og julekopper, så klart, det pleide jeg å ha hjemme også. men julebilder i alle rammene? Nei det hade jeg ikke sett før. Så var det selvfølgelig julepledd i sofaene, juletepper på gulvene, julequilter på sengene, julebøker på nattbordene, kunstig snø på flygelet, et juletog som gikk rundt og rundt i julelandsbyen under flygelet. Og så var det seks juletrær. Det visste jeg ikke før rett før vi skulle gå hjem, da fikk jeg omvisning i hele huset. Selvfølglig gjennomført julete, med ulike tema, så klart. Jul i skogen i kjellerstua, jul i Paris på jenterommet, herregårdsjul på hovedsoverommet, og katte jul på badet. Der hadde nemlig kattene sitt eget juletre, det glitret så fint i det store vinduet med utsikt fra badet og over de snøkledde jordene. Der kunne jeg skimte rådyrenes juletre, med høy og godbiter.

Alt var gjenomført, det var som å gå i et eventyr. Jeg måtte bare spørre vertinnen: «hva gjør du egentlig?» Hun så på meg med store blå øyne, «I decorate!» Så klart, det burde jeg jo skjønt, et prosjekt som dette tar tid, all tid. Samtidig var det en gave å få se, jeg takket henne for det vakre hun hadde delt med oss og fikk litt å tenke på. Først og fremst forsto jeg at ikke alle skulle gjøre som henne,vi andre har andre ting vi gjør, samtidig som det var livsglede og julefryd for henne å gjøre det. På vei hjem i bilen sa jeg ingen ting, men tenkte desto mer, men da sa Stig Frode: «kanskje du for en gangs skyld underdriver julen litt?»

Neste dag var jeg igang! Fri fra konkurranse om å være like god, fri fra press om å få det til, men full av glede og skapertrang til å lage en opplevelsesgave til min egen familie. Nå var motivasjonen ikke å være fornuftig, men å gi jentene som kom fra Norge og oss som bodde her et opplevelsesminne om et eventyrjulehus på prærien. DET BLE FINT DET!

Og pynten? Det går båter over havet, trenger ikke ha alt i koffert, vet du!

Det er advent igjen. For noen uker siden gikk Trygve og jeg gjennom gatene i Lund. Han skulle synge Messias med koret, jeg skulle høre på, og se på den botaniske hagen mens de øvde. Men først skulle vi fika, i søndagsmorgensol i et fredelig gammelt hus. Så skulle vi kjøpe noen hyggelige førjuls overraskelser og fant nostalgiske julekalendere og en hyggelig bok til noen(?!). Innimellom tenkte vi på hva mon julefrydkalenderen skulle handle om i år.

Trygve og Solveig

6.desember – gavebalansen

desember 6, 2013 av Solveig

Å gi julegaver til hverandre er en nymotens ting. Ikke å gi gaver da, men likeverdigheten i det, den er ny. Hadde vi sett på julegaveriet med en sosialantropologs blikk ville vi kanskje fått problemer med å få det til å stemme med de oppleste og vedtatte grunnene til at folk gir. Til for ikke så lenge siden var julegavene trygt innenfor kategorien veldedighet, sosialt ansvar eller som maktutøvelse eller tegn på respekt. Den som har gir, den som ikke har tar imot. Den som har gir ikke til den som har, hvorfor skulle han det? Verken Sinter Klaas eller nyttårsbarnet eller julenissen har noen forståelse for at du skal gi igjen like mye som du har fått. De gir og vi tar imot, sånn er det. Landeiere gav til leilendinger, bønder til jordarbeidere, fabrikkeiere til ansatte, foreldre til barn og rike til fattige, de som hadde gav til de som ikke hadde.

En eller annen gang sluttet vi med det.
Vi gir fremdeles på oppfordring til de som ikke har og føler det som litt ekstra godt, mens det skulle være det selvfølgeligste av alt.

Det nye er at vi synes det er mest selvfølgelig at vi skal gi til hverandre, selv om vi har alt. Hvorfor det? Det må jo være noe vi vil med gavegiveriet? Første gang vi bodde utenlands i julen foreslo Stig Frode at vi skulle spørre folk hvor mye de hadde tenkt å gi for og så kunne den som hadde tenkt å gi mest overføre det overskytende beløpet til den som hadde tenkt å gi minst.Så ville vi slippe å poste så mange pakker. Enkelt, og helt logisk, men forslaget ble aldri realitetsdrøftet. Jeg vil gi gaver, men hvorfor?

For meg handler det om å vise de som jeg er glad i at de er sett. Ikke bare som et menneske med behov som skal dekkes, men med egenskaper jeg er glad for og ønsker skal styrkes.Gaven er ikke en ting men en bekreftelse. Aller helst skulle jeg se det glimtet av et håp som mottakeren nesten ikke tør å erkjenne og så gi en gave som lar det komme ut i lyset. Om det er maleutstyr, musikk instrumenter, billetter eller en rar ting som bare jeg vet at er perfekt. Slike visjoner hører drømmeverdenen til, det meste utrolige fantastiske er som regel ikke til salgs, og jakten på det kan ta knekken på julefryden hos den lystigste.

Så til jeg finner utav det synes jeg hjemmestrikkede sokker er det beste jeg kan gi. Først får jeg tenke gode tanker og bønner om og for mottakeren i timevis, mens jeg gir meg selv gleden av å holde på med noe vakkert. Så får jeg gi bort noe som både er nyttig og som sier, jeg vil at du skal være varm og ha det hyggelig! Vil du opprettholde balansen er det helt fint, du trenger ikke strikke selv engang! Du kan jo kjøpe dem av noen som trenger pengene, så blir det virkelig en ordentlig julegave, alle får respekt, alle får like mye som de gir og alle blir varme på tærne! Så til neste år, da skal jeg strikke da!

Trygve og Solveig

5. desember – Det er verst å få gaver

desember 5, 2013 av Trygve Skogrand

En underlig ting: Det regnes som mer høyverdig å glede seg over å gi enn over å få. Tanken er sikkert at om du liker å gi, er du gavmild og god. Men liker du derimot å få, så er du grådig og havesyk.

Vel.

Selv synes jeg det er MYE lettere å gi enn å få. Og ikke fordi jeg er spesielt god og snill. Faktisk det motsatte.

Det er lettere å sette agendaen enn å ta imot andres regi. Lettere å bestemme enn å bli bestemt over. Lettere å kreve at noen andre skal bli glad og begeistret over dine påfunn, enn å kanskje måtte spille skuespill over en mislykket gave. Det er risikabelt å få, og derfor er det vanskelig.

For det handler jo egentlig ikke om at å få. For den som får gaven opp i hånden, handler om at man skal motta. Ta imot selve gaven, men enda mer ta imot giveren og hennes tanker bak gaven. Det krever både ydmykhet og kjærlighet for å motta, og det er egenskaper jeg i høy grad kunne hatt mer av.

Da jeg var barn og vi besøkte min dannede besteborgerlige farmor, la hun alltid gavene vi hadde med seg pent til side, uåpnet, til vi var gått. Som barn syntes jeg dette var underlig. Men nå tror jeg forstår henne.

* * * * * * * * * * * * * * * * *

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Ellers blogger jeg på trygvesdagbok.blogspot.com og trygveskogrand.blogspot.com

Trygve og Solveig

4.desember – om det store og flotte

desember 4, 2013 av Solveig

Kanskje vel stort, men sikkert moro om jeg pakket det inn?

En gang for ikke så altfor mange år siden gikk vi rundt for å handle julegaver. Og alle fikk akkurat det de hadde ønsket seg. Det var bare det at både barn og foreldre ønsket seg så veldig kjedelige ting! Vi som var midt i mellom, med nesten voksne barn og foreldre som hadde alt for mye av alt, kjente at når vi først holdt på med disse julgaveriene så kunne det godt være litt morsomt! Nå så det ut som vi kom til å dele ut noen konvolutter og noen små pakker med dataspill. Da så vi den. En utstoppet lekeisbjørn i nesten full størrelse! Så klart den måtte bli med hjem! Det gikk akkurat som vi håpet. Alle som prøvde å være voksne og fornuftige gikk rundt og lurte på hva den ufomerlige klumpen under treet var. De som sa de gledet seg til en stille jul nå da alle var voksne fikk glitter i øynene og sang i hjertet når de så at det fremdeles var lov å leke og ikke ta alt så forferdelig alvorlig. Det er jo ikke det, det skal vel være moro med gaver?

3. Desember – en adventsgave fra sånn ca 1973

desember 3, 2013 av Trygve Skogrand

Noen gaver varer lenger enn andre.

Kvelden før 1. søndag i advent, en gang tidlig på 70-tallet. Min mamma tråkker seg veg gjennom snøen over jordet bak gården og bort til skogsholtet for å finne noen velegnede gran- eller einerkvister: nå skal adventskransen pyntes! Den gamle smijernskransen ble funnet fram fra loftet, den lille skoesken merket «adventspynt» likeså. Vi barna fikk lov å se på hvordan hun fant fram den ene vakre pynten etter den andre fra esken, og la dem utover det store kjøkkenbordet for å få oversikt før hun begynte. Og så satte hun igang: Med tynn, sort metalltråd surret hun korte grankvister rundt hele smijernsfundamentet, til det hele var dekket pent og jevnt. Ikke noe metall skulle synes – og lille Trygve syntes det tok veldig lang tid. Skulle hun ikke begynne med de fine glitrende tingene snart? Jo, endelig var hun klar! Innimellom grankvistene stakk hun inn skiftvis hvite og dyp lilla glitende kuler med ståltråd på, som hun surret fast innimellom grankvistene så festet ikke vistes. Så: sløyfer i sølvbånd ved hvert lysfeste. Vårt adventskransfeste hadde fire pigger som man kunne feste epler på, men når 4 gjennompiggede epler står framme på stua i 4 uker – ja, da råtner de faktisk. Så nå satte mamma istedet 4 engler over piggene, 2 lilla engler og 2 i gull. Ja, dette var 70-tallet, så englene var i en slags strie eller bast, men det så i alle fall UT som gull. Og tilslutt: et høyt, lilla lys i hvert av de fire lysfestene, og praktverket var ferdig. Jeg syntes det var utrolig vakkert.

Neste dag skulle kransen tennes. Vi tente ikke adventslys til frokost den gangen, – mamma hadde arrangert en liten seremoni inne på finstua i kveldinga. Det føltes høytidelig å spesielt å sitte der inne hvor vi aldri var, med alle lysene slukket mens mamma fortalte om hva advent betydde, og hvorfor vi hadde adventstid. Og så! Fsssss! Mamma tenner en fyrstikk, flammen springer opp, og hun tenner det første adventslyset og synger: «Det første lys vi tenner, og skuer mot det blå. Det første lys vi tenner, Guds sønn vi venter på». Det lukter gran, stearin, brent fyrstikk. Om jeg husker rett, så sang vi også et vers av «Gjør døren høy», mens vi satt der og så hvordan adventslyset brant og det glitret i pynten på kransen.

Nå skulle jeg vel sagt at dette gjorde vi hvert eneste år deretter. Men livet er ikke alltid sånn. Dette ble slett ingen fast tradisjon, – jeg tror faktisk vi gjorde dette bare én eneste gang. Men minnet om forberedelsene med den vakkert pyntede kransen og den høytidelige adventsstunden i finstua hører til blant de gode førjulsminnene fra barndommen.

Den gamle smijernskransen har jeg fått etterhvert, og både da jeg pyntet den med glitrende bær og små fugler nå lørdag, og tente lyset og sang den samme adventssangen søndag morgen, så var det som jeg fikk adventsgaven fra mamma enda en gang. Virkelig en gave som varer lenge.

2.desember – Jeg har ikke alt jeg trenger

desember 2, 2013 av Solveig

Det er veldig politisk korrekt å si, jeg vil ikke ha gaver, jeg har alt jeg trenger.
Jeg er ikke politisk korrekt, jeg vil gjerne ha gaver for jeg har ikke alt jeg trenger. Jeg kan jo ikke ha det når jeg rett som det er går og kjøper noe?

Det har alltid vært sett på som litt edelt å si, neida ikke tenk på meg, gi det til noen som trenger det!
Jeg er ikke edel, jeg liker at noen tenker på meg. Jeg tror også at de fleste kan både tenke på meg og tenke på noen andre, om ikke samtidig så iallefall i rask rekkefølge.

Men la oss gi et gavekort istedet da, sier noen. Gavekort er fint, men ikke gavekort på ting som giveren allikevel skulle gjort. Ta ut søppel og rydde rom, dekke bord og tur med hunden, det er ikke gaver, det er sånn som hører med til å være del av et fellesskap.

Så er det de årene at noen sier, nå kjøper vi ikke noe dyrt, bare en liten hilsen eller noe.

De som vil hilse på meg kan gjøre det helt gratis. Jeg trenger ikke advarsel en gang, jeg tar imot på sparket! Kommer du på besøk skal du til og med få kaffe. Så får jeg hilst på deg også! Så får vi delt livet vårt, så får vi delt gledene og bekymringene. Ialler beste fall får vi også delt gleden over fallende snø, knitrende peisbål og gledelig julemusikk.

Jo, jeg er helt sikker, jeg elsker gaver. Ikke de gavene som på vegne av giveren sier, Jeg må vel gi noe.

Jeg elsker de gavene som sier, så glad jeg er for å få dele noe av mitt med deg, så glad jeg er for å få ta del i ditt liv og at du er en del av mitt.
Det er ingen selvfølge. Det er ikke opplagt at vennene mine vet at jeg tenker slik om dem. Det er ikke opplagt at jeg vet om vennene mine tenker slik om meg.
Så om du ikke har noe så kostbart som en time å dele, så tar jeg nølende i mot erstatninger.
Den boken jeg kunne kjøpt selv, men som er dyrebar fordi en venn vil dele den tanken.
Den musikken som gir et glimt inn i en venns sjel.
Det gavekortet som sier at du vil bruke tid med meg.
Det løftet som sier jeg skal ta unna noe av alt det som du må gjøre, fordi jeg er så glad i deg at jeg unner deg litt fri.

Om du vil støtte vårt felles engasjement for de som har det vanskelig så gi! Gi av glede til Kirkens Nødhjelp eller Kirkens Bymisjon. Gi i det stille til den du ser virkelig mangler noe. Men ikke be en datamaskin sende meg en kvittering på at jeg har kjøpt geiter eller vann. Til meg gir du et kort du har skrevet selv, der du sier at du ikke har kjøpt deg fri fra en forpliktelse med en veldedig gave, der du sier takk for at vi tar ansvar sammen, at vi vil gjøre verden bedre sammen, at vi vil dele.

Det er den største gaven vi kan gi hverandre, det som sier vi hører sammen, og er glade for å gjøre det. Det er også den mest umulige gaven å finne, å gi og av og til å ta imot.

Så jeg tar imot alle gaver med takk. Jeg gir bort og deler til alle som ikke direkte har sagt at de slett ikke bryr seg om å få noe. Jeg deler så stille som mulig med dem som blir brydd av ikke selv å kunne skaffe seg det mest nødvendigste. Ingenting fordi de er ting, men fordi vi fremdeles bruker gaver for å trene på å vise det vi har så vanskelig for å si,

Jeg er glad for at vi hører sammen!

Trygve og Solveig