Da vi bygde hytta var vi veldig nøye på ikke å skade naturen rundt oss, lyng og einer, stein og furu skulle være uforstyrret så nært inn til hytteveggene som mulig.

Likevel, noe måtte jo tas bort. Blant annet masse blåbærlyng røtter. Av dem flettet jeg fuglereder, som vi har i juletreet. og de er en viktig brikke i min og vår jul. Dette er en irsk tradisjon, treet skal ha tomme reder for å minne om dem som vandrer ute i verden, dem som er hjemløse og dem som ikke kan komme hjem til jul.

Jeg tenker litt videre, om noe er tomt kan det fylles opp. Mine julereder skal minne meg om at det alltid er plass til fler, rundt julebordet og i hjertet. Nå har huset vårt vært fullt i alle år siden jeg flettet disse redene, men ettersom «ungene» etablerer seg, flytter ut og ikke kommer hjem til jul, tenker jeg det er viktig å holde fast på tanken, reder skal tømmes, fugler skal fly, sånn skal det være- og alle trenger å vite at det er et sted å komme hjem til.

Tomme reder minner meg ikke om det som har vært, men om det som kan komme- det er mange som trenger å vite at det er plass til dem et sted, selv om det ikke er det redet de ble klekket i. Så da blir de tomme redene ikke noe vemodig, men en oppfordring til å fortelle at redene finnes, at det er plass. Så blir julespørsmålet- hvordan gjør vi det?

Mange ganger virker verden mørk. Ja, rent fram håpløs! Og nyhetsmedia bidrar ikke akkurat til å gjøre det lettere. Virusmutasjoner! Børsfall! Krig og katastrofer! Ulykker, korrupsjon, kriminalitet! Og bak det hele det skjebesvangre 12-slaget: klimaet, klimaet, klimaet …

Så kommer desember, og vi skal liksom feire jul. Midt oppi det hele. Er det virkelig noe vits? Er ikke julen mest en barnslig virkelighetsflukt, en grotesk kjøpefest, og kanskje til og med en stor skuffelse? Nærmest … humbug?

Men jeg er trassig. For selv de gangene jeg er trist, motløs eller uten håp – så henger jeg opp adventstjernen i vinduet, tenner lys i mørket så godt jeg kan, og gjør klart til gledesfesten for Jesubarnets fødsel.

Ja, så trassighet er faktisk en av julebrikkene mine. Trassigheten i å satse på det gode, det snille, det håpefulle når alt ser som svartest ut. Trassigheten i å si at jovisst er det verdt bryet, jovisst er det verdifullt! Det er vel slett ikke hele historien at verden er mørk! Den er også full av liv, håp, vennskap, kreativitet, mot og kjærlighet. Det er det vi skal satse på, ikke å stirre motløs inn i mørket.

Jeg har som min julefilosofi at julefryden er et symbol på himmelen. Hvordan kan jeg da akseptere at mismotet skulle slukke julelysene?

En tid for  å gi og ta imot– dette synes jeg er den fineste adventskalenderen, et daglig alternativt steg mot julen fra den svenske kirken. Trykk på linken og se selv!

1.desember begynner med «hopp av glede» og så går det videre derfra. Ordet kan også bety en piruett eller en saltomortale- gjerne alt på en gang.

Jeg tenker på en gang jeg var på konferanse i et strålende høstvakkert Tyskland. På vei gjennom parken gikk jeg et stykke bak en meget ærverdig professor, med svart dress og alvorlige tanker. Med ett gikk han litt fortere, så begynte han tilfeldig å sparke til den knusktørre løvet- og så til min overraskelse tok han et lite luftsprang opp i en haug med løv før han gikk videre, like alvorlig som før. Hvorfor var det overrraskende?

Hvorfor er ikke slike sprett den selvfølgeligste del av livet for oss voksne også? Må alt være planlagt og del av noe annet, noe større?

Jeg undres og tenker jeg skal gi rom for flere impulsive, helt uventede gledeshopp denne førjulstiden, kan hende virker det motsatt også, at det ikke er nødvendig å være så glad først? Bare gjøre noen hopp og se hva som skjer?

Første søndag i advent. Det er mørkt ute. Vi sitter ved frokostbordet i skinnet fra det første adventslyset. Ennå er det lenge til jul. Men nå er det adventstid, og vi gleder oss over å glede oss.

I det siste har jeg tenkt at adventstid er litt som hagebruk. Visst er det hyggelig å sitte i hagen en varm sommerdag når allt er fullendt, og se på all den blomstrende herligheten rundt seg. Men uten at man hadde plantet og sådd og satt løk og stullet og stelt hadde det ikke vært noen blomstringstid å glede seg over. Og blomstringstiden er slett ikke hele poenget med hagearbeidet: Det er faktisk fint i seg selv å sette løk om høsten, det er en glede i det å beskjære busker, rydde bedene om våren, i å se de første spirene titte fram, i å gi hagen tid og oppmerksomhet og samvær gjennom sesongen.

Juleforberedelsene og juleforventingene har også sin helt egen glede, i tillegg til det de peker fram mot. En gledesfull forventing om den kommende juletid, en glede i arbeidet og nærværet i seg selv, i tradisjon, hygge, kreativitet og samvær.

Så den første brikken i min jul er forventningsbrikken: Adventstiden. For meg kjennes den som en stor gave.

For noen uker siden satt vi to og snakket om julefrydkalenderen. Hva skulle vi skrive om i år? Julepynt? Julesanger? Julesymbolikk? Eller? Etterhvert fant vi ut at temaet ikke er så viktig, for i bunn og grunn skriver om det samme hvert år, nemlig: «Hva ønsker vi å ha med i vår jul?»

Som voksen må man skape julen på nytt. Barndommens jul er forlengst forbi, den leter vi ikke etter heller. Så hvordan kan man som lage en voksen jul som føles som en hjemkomst, som en meningsfull og gledelig høytid på et personlig og godt vis?

Gjennom årene har vi samlet opp en rekke brikker i et fargerikt puslespill som vi kan kalle «Derfor feirer vi jul». Vi har prøvd ut mange brikker gjennom årene, noen har vi lagt bort igjen, andre har fått større og større plass i puslespillet. Noen av disse brikkene vil vi dele med dere i årets Julefrydkalender. Vi begynner 1. søndag i advent, hjertelig velkommen!

En som eier verdensaltet – og så deler det hele med en stor søskenflokk som ikke visste at de hadde en konge til far? Det er jo det julen handler om – ikke at vi deler, men at Jesus har delt sin himmel med oss. Ikke bare som glimt av godhet eller et under i ny og ne, nei, alt er vårt. Himmelriket er deres, sier Jesus.

Ikke langt unna, ikke når vi skjønner det, ikke når vi har blitt ferdige til jul.

Men akkurat nå – når Jesus kom og ville dele våre kår, fikk vi også et løfte om at vi engang kan få dele hans, at himmelen er vår del, hvert menneskes arv.

For stort til å fatte, for underlig til å begripe – men det er heller ikke nødvendig. Budskapet til oss er så enkelt som vi er nødt til at det skal være for at vi skal skjønne det:
Ikke vær redd, fra nå av er du en himmelarving –
sammen med alle mennesker, sammen med den nyfødte broren din – her, nå i denne julenatt.

God jul til alle, medvandrere mot himmelarven!

Forunderlig dette – julen er like forskjellig som vi er forskjellige. Selv om det er noen tradisjoner som er de samme for mange – så er det ikke alle som spiser ribbe eller juletorsk. Det er veldig mange færre som feirer på storgårder på Hedemarken enn det ukebladene forteller oss. Det er ikke alle som har en stor familie, og det er noen med stor familie som helst vil være alene.

Selve innholdet i julefeiringen er også forskjellig. Vi feirer Kristmesse – men også mye mer, og mye annet. Og selv når vi går til kirken sammen kommer vi hjem med ulike tanker om det vi har hørt og delt.

Med alle disse ulike tingene vi venter på at skal skje i julen, skulle en tro at forventningene var ulike, og på overflaten er de vel det, men dypest sett? Der tror jeg vi deler den samme forventningen, som Olav H.Hauge sier:
«Det er den draumen vi ber på – at noko vedunderleg skal skje, at det må skje
– at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at dører skal opna seg …«

Med ulike rammer og ulike ritualer og tradisjoner for hvordan vi håper det skal skje – lille julaften er dagen der vi deler den sitrende forventningen om at i morgen blir julen vidunderlig.

Det er mange bilder, sanger, fortellinger og filmer som forsterker det vi ønsker at julen skal være. Ytterpunktene spenner fra jubel, sang og dans til en verden som hviler, den stille natten, der alt er forsonet og snøen daler. Midt i mellom står drømmen om nærvær, tilhørighet og kjærlighet.

For meg er et godt liv der både jubel og stillhet får være ankerfester – og der begge deler får deles i et felleskap.

Det er godt å være stille alene, og en gave de gangene det er bedre å være stille sammen. De gangene vi snur oss mot hverandre, legger fingeren på munnen og hvisker hysj, for ikke å forstyrre.

Noen lyder er stillhet. Akkurat nå er det en snorkende hund og et knitrende peisbål … ro, langsom tid, der tankene får tid til å komme, gå videre eller bli.

En annen gang er det lyden av regn en sommernatt eller klirrende snøkrystaller i vinterskogen. Ikke lydløst, men stille.

«Naturligvis snakker vi ikke om å avstå fra å tale, men om den indre stillheten, den stillheten som gjenoppretter oss selv og leder oss til et sted der vi får være oss selv om får stå ansikt til ansikt med det vesentlige.» Enzo Bianchi

I år har jeg hatt fire bursdager – den ene etter den andre har gått i surr med datoene, men alle gode ønsker har kommet akkurat da jeg trengte dem. Når det ble litt for ensomt, litt for trasig, litt for krevende dette anderledesåret – da har noen kommet på å gratulere meg med dagen! Strålende, og verdt å gjøre, hvis du kommer til å tenke på noen – så si ifra at du gjør det, bursdag eller ikke!

Så har jeg jo også hatt én konkret dag, som var bursdag. Å få gå inn i et nytt år i verden er nok grunn til å stemme sinnet til andakt – og all grunn til å feire. Men det blir likevel «min» dag. Resten av verden går sin hverdagslige, forunderlige gang enten jeg har bursdag eller ikke.

Høytid derimot er noe mye større. Ordet betyr dager som er hellige, eller dager som er løftet ut av og over det hverdagslige, ikke bare for hver og en – men for det fellesskapet som deler høytiden.

Mye julefryd ligger i nettopp dette, at det er en tid av året der vi forventer av hverandre at vi gledes og gleder, samtidig. Vi stopper opp sammen, vi tenker mer på hverandre, der er mer rom for å dele tanker, tro og tradisjoner. Hadde vi feiret jul hver for oss, den helgen som passet best og vi hadde tid, ville vi mistet en stor del av det som gjør julen til en delt høytid uavhengig av hvorfor hver og en av oss feirer jul. Å dele en høytid gir oss håp om at vi sammen kan løftes ut av det hverdagslige, over det gjengse og inn i noe større sammen.

Derfor tenker jeg også at det er en ekstra dimensjon i at vi er rausere og deler lettere i julen. Ved å dele gir vi mer enn ting, vi gir hverandre del i et fellesskap. At akkurat du har det bra betyr noe for oss, for du er en del av oss.

Det snodige er at vi trenger å løftes over det hverdagslige, og inn i den felles høytiden, for å stoppe opp lenge nok til å huske det. Vi hører jo alltid sammen.

Å dele handler ikke bare om å være gjerrig eller generøs. Om det er vanskelig å få delt kan det også handle om å være sjenert, redd for å trenge seg på, usikker på hva som trengs og hvordan det skal gis.

Dette året er det ekstra mange som har fått mindre enn sin del av alt vi tilsammen eier – og da er det selvsagt at vi som fremdeles har nok prøver å finne en måte å dele på. Men hvordan?

Kan hende juledelingen kan øves opp? Noen deler så veldig mye, de låner ut leiligheten, de kjøper, de er hemmelige nisser og nye venner, men kanskje de også begynte i det små? Det kan fint gå en vei fra å legge litt i julegryta, til å være med som frivillig på julemiddag, til å bli kjent med noen, til å bli en del og få være en del av andres liv.

Årets julegryter er gjerne digitale.

Det er ikke slik at den som vil dele må gå ut og se om det er noen som ser trengende ut – og det er heller ikke slik at det alltid vises hvem som har det for snaut, men likevel er det faktisk blitt veldig lett å dele. Alle sosiale medier har åpnet for «julehjelp»-annonser, der jeg kan se om det er noen som trenger det jeg kan dele, og der jeg kan fortelle hva jeg kan stille opp med.

Jeg leste noen slike annonser i går. Historiene er overveldende og dobbelt triste, så klart er det ille at noen er uten det vi tar for gitt, men det kan vi gjøre noe med. Den juledelingen må være første øvelse.

Det er også trist at noen av dem som ber om hjelp, kan være noen jeg burde ha delt nok av livet mitt med til at jeg visste hva de trengte. Enda tristere er det om noen jeg kunne ha delt med ikke har turt å spørre. Og så trist om jeg ikke har latt andre dele med meg, det jeg vet jeg kunne trenge!

Denne øvelsen, å komme hverandre i møte, den blir vi aldri ferdig med. Det er nok den viktigste juledelingen.