Når julefreden tilslutt senker seg, dufter huset av kongerøkelse, av granbar og av tente lys. Men i den siste uka før jul var duften en ganske annen: Grønnsåpelukt konkurrerte med lukten av ajax og jif, av nylonvask og salmiakkvann – og selvsagt den skarpe lukten av sølvpuss og kobberpuss. Bøtte etter bøtte av gråbrunt vaskevann ble slått i utslagsvasken, fylt med nytt, varmt vann, og så var det å vaske videre. Førjulsfargene disse dagene var skittengrått, sølete messingpussgrønt, skummete slålullsgråbrunt!

Det var en syssel for hele familien, dette å gjøre rent til jul. Alle sammen var samlet om oppgaven å rense huset fra kjeller til loft, frigjøre det fra alle hverdagers rusk og rot og støv, og gjøre det skinnende juleblankt. Det var som et slags symbolsk renselsesrituale, en nysnøhvit såpeskummende syndsforlatelse der vi langsomt, møysommelig og førjulsfrydsfyllte arbeidet oss fra grå hverdag til hellig juletid – ved å tørke av lampeføtter og bøker, vaske tak og vegger og gulv og lister og dørblader og vinduer i rom etter rom, gnukke på fliser, polere badekar og gjestetoaletter og skure gulv og spisebord. Innimellom dette skulle selvsagt absolutt alt sølv i huset gjøres skinnende blankt til jul, fra kakefat og kaffekanner, via bestikk og kakespader, helt ned til den minste sitrongaffel og svømmeknapp, – sammen med messingkjeler, messingstaker, gamle kobberkanner og de to store kobberkjelene ved hoved- og kjøkkeninngangen!

Og så endelig, etter mange dagers innsats, kunne vi endelig henge opp nyvaskede gardiner, ta inn ristede filleryer, fylle nypussede kobberkjeler med bjørkeved og rulle ut gulvmattene som vi hadde hatt ute i nysnøen og banket rene og friskt snøduftende. Sånn! Nå er det klart!

Kronen på verket, selve julepyntingen, ventet til vi barna hadde lagt oss på kvelden lillejulaften. Men nå stod hele prestegården nyvasket og førjulsduftende og ventet: Snart, snart er det jul.

For mange er barndomsjulen rød. Julerødt i hver en krok, med røde nisser og røde duker og røde lys. For meg var julen dessuten rosa og turkis. Mamma og pappa etablerte hjemmet sitt rundt starten av sekstitallet, og dermed preget den tidens bleke vinterpasteller også julepynten som havnet på treet, og som var der gjennom barndomsjul etter barndomsjul. Det er klart: etterhvert fikk de følge av både strieengler fra 70-tallet og glitrende gullornamenter fra 80-tallet, men høyt der oppe i treet, helt nærmest julestjernen, satt stadig de pastellfargede glassfuglene og glitret svakt i turkis og rosa.

Da jeg var midt i 20-årene, var det moderne med trendy, tematiserte juletrær, og jeg prøvde flere ganger å pynte mitt eget tre i mitt eget hjem i sølv, i blått, eller kanskje i gull kombinert med hvitt. Jeg ble i grunnen stort sett fornøyd med resultatet, men det ble ikke noe juletre. For å få treet til å si: «Ja, nå er det jul», måtte jeg allikevel inn med noen papirkurver, noen norske flagg, og høyt mot toppen noen fugler i rosa og turkis.

Og slik er det blitt for meg etterhvert. Juletreet behøver ikke være hverken trendy eller beundret på Instagram. Det jeg vil ha, er et juletre som fortsetter historien fra alle julene jeg har vært med på. Som har med minner fra årene vi har fått oppleve, helt tilbake til barndommens jul. Et som symboliserer at denne julen er en del av den samme evige jul som vi får oppleve en liten flik av, nok en gang.

Jeg har arvet noen få av glassfuglene fra 60-tallet. De har mistet halefjærene og er blitt ganske rufsete i malingen etterhvert. Men de hører hjemme der allikevel, høyst oppe mot julestjernen, der de glimter slitt i blek turkis og rosa.

Og det skjedde i de dager da lussekattene egentlig bare var vanlige boller med rosin på (for hvem hadde vel råd til safran?), og pepperkakene ikke kom fra bokser men ble bakt hjemme på kjøkkenet …

Det var tidlig på morgenen, luciamorgen. Jeg hadde fått sendt med meg en av pappas gamle avlagte hvitskjorter i skolesekken. Kvelden før hadde mamma vært og romstert i en av julepynteskene på loftet, og funnet fram et lite stykke juletreglitter – du vet disse småbitene av glitter som av en eller annen grunn blir tatt vare på fra år til år, nederst i julepyntesken. Og der stod jeg da, litt morgentrøtt og småfrossen: med pappaskjorte bak fram, med juletreglitter i håret og et nytent stearinlys i hånden. Og endelig sa frøken «en-to-tre:» og så kunne vi begynne: Hvitkledde, lysbærende og med glitter i håret, storøyde av underet og skjønnheten vi fikk være med på – trippet vi små stjernegutter og stjernejenter etter klassens Lucia gjennom skolens lange korridorer mens vi med tynne barnestemmer stemte i:

Svart senker natten seg, i stall og stue,
solen har gått sin veg, skyggene truer.

Hvem «sanktalusia» var visste vi ikke. Vi visste ikke at den 13. desember før hadde falt på årets mørkeste dag, og heller ikke at folk derfor hadde tent lys for å beskytte seg mot alle mørkets krefter som nok sikkert var ute og herjet denne natten. Men vi visste at det snart var jul. Da ville adventstiden være over, juletreet tennes og englene synge. Men enda var det over en uke igjen å vente, så i dag var det klasse 4b som fikk spre lyset gjennom klasserom etter klasserom i den svartblå vintermorgenen, som et forsiktig og spedt forvarsel om lyset og englesangen på julenatten:

Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys:
Sankta Lucia, sankta Lucia.

Det begynte å nærme seg jul. Mamma og pappa hadde vært inne i Namsos hele dagen og handlet, og nå kom de tilbake med en bil fullastet av hemmeligheter. Men blant alt det spennende, som skulle være hemmelige enda noen uker, var det en førjulsoverraskelse til oss: En rull med skinnende blankt glanspapir! Åå!

Godt veiledet av eldre søsken satte vi oss rundt det langbordet på kjøkkenet. Saks, lim, glanspapir, gode idéer og masse med førjulsfryd! I rullen med glanspapir var det en hel regnbue av enkeltark: Herlig julerødt, juletre-grønt, gult som selveste julestjernen, skinnende hvitt, midnattsblått, og flottest av alt, og de to som alle helst ville ha til sin kurv: Gull! Sølv! Tenk hvilke skatter!

Lengst inne i rullen lå det svarte glanspapiret. Like svart som vedovnen som stod og glødet i kjøkkenkroken. Og det ville ingen ha. Ikke til lenken av ringer av glanspapir, ikke til flettekurvene, ikke til de enklere kurvene laget av to sirkler brettet i to, ikke til de små «lyktene» til å henge til juletreet. Rødt og hvitt og gult og sølv og gull ble brukt opp allerede den første kvelden, av grønt og blått var det bare små rester igjen.

Men det svarte glanspapiret lå der som før, svart som selveste julenatta.

Neste år, når nytt glanspapir var kommet i hus, og en ny julepyntkveld sto for døren, fant mamma fram restene av julepyntmaterialet fra i fjor. Blant diverse biter av metallfolie, kreppapir og små rester av glanspapir lå fortsatt det svarte papiret. Noe krøllete etter året som var gått, stadig like uønsket.

«Man kan lage noe fint av det svarte glanspapiret også,» sa min yngste storesøster og viste meg hvordan hun kunne lage en svart himmel, – fyllt med gule stjerner fra restene av det gule glanspapiret.

Omgitt av alt det svarte skinte de små papirstjernene hennes desto sterkere.

Også det er en side av julefryden: Det er selvsagt viktig at julen har plass til også de svarte og tunge sidene av livet vårt. Men ikke for å farge julen svart. Julen handler jo i bunn og grunn om himmellyset som kom til verden. Julen er en tid hvor man kan erkjenne at: Ja, det svarte fins, men som svar velger vi å tenne vi lys. Mørket og vinteren omgir oss, men i hus etter hus etter hus skinner myriader av julelys.

Tunge skyer ligger lavt over byen. Den mørke desemberkvelden er lysende skittengul der byens lys maler skydekket gyldent. Skyggene her nede trekker mot varmt lilla, som en komplementær til de tungt gule skyene. Blir det regn? Neida: Der kommer det, som en velsignelse fra oven, de første snøflakene kommer dalende, tettere og stadig tettere. Store våte flak, som snart dekker tak og trær og gater og plener med et tykt, mykt lag av nyfallen snø. Det blir lysere her nede, mørkere der oppe etterhvert som skyene lettes for sin snølast og blekner mot blålig gråfiolett.

«Det er en vakker måned, desember,» tenker jeg der jeg finner fram snøskuffa og setter igang med å måke oppkjørsel og gårdsplass nok en gang. Sporene etter formiddagens snømåking er fullstendig utvisket; dekket og glemt under den nyfalne snøen. «Enn om jeg jeg sammenligner julen med himmelriket, og snømåking med alt mitt livsverk?» tenker jeg funderende, der jeg skyver snøen bort fra gårdsplassen og opp i stadig høyere snøhauger. «Det kan kanskje bli en slags fin og filosofisk bloggpost på julefrydbloggen? Noe om at det ikke har så mye å si, dette livsverket, dette som du puslet med i dag etter dag, at det på en måte er som snømåking – først så snør ned og blir glemt, og deretter smelter det og blir borte? Men det måtte jo gjøres, der og da. Og at det viktigste egentlig ble det som skjedde siden, etterpå?»

Jeg måker ferdig, og setter snømåka på plass i veggen ved garasjen. Skydekket er i ferd med å samle seg igjen, det blekner mot skittengult. Mere snø! Det er bare litt over to uker igjen til jul.

Det er mote i alt, – også i juler. Noen ganger skal de være tsaraktig russisk blå, andre ganger gullfargede, andre år er det sarte pasteller som gjelder, før en ny fargepalett brer seg over julepynthyllene året etter. Og noen ganger går jula i resirkuleringbrunt. Den første gangen dette rammet meg, en gang på nittitallet, ble jeg helt sjokkert. For meg skulle julepynten være gullglitrende og glassklimtende, overdådig og tradisjonsrik – men så skulle plutselig alt være STYGT! Julepapir og julekort skulle være i resirkulert papir i utvaskede farger, pakket inn med hyssing og kanskje en trebrikke eller noe sånt som gavekort, julepynten gråaktig og livløst dempet i fargene, totalt blottet for glitter og glans, ja har du noe julepynt i ull eller halm er det jo selvsagt det aller beste! Som du skjønner, så kastet jeg meg ikke på denne galeien, og neste år var selvsagt stilen en helt annen i alle fall, så det hele hadde vel blåst over?

Nå er det ikke lenger noen tvil om at det er livsviktig med resirkuleringstankegang, og ikke bare til jul. Det er selvsagt ikke noe poeng å lage seg god julesamvittighet ved å skifte ut det man allerede har med noe nyinnkjøpt som ser mer miljøvennlig ut. Men hvorfor skal julen egentlig være en tid for å sløse? Det virker jo absurd: vi feirer den fattige Gud, født i en stall, lagt på en seng av strå – ved å bruke mest mulig penger, kjøpe mest mulig mat, gi bort flest mulig ting, skape tonnevis og atter tonnevis av søppel, ved å ende opp med å kaste mer mat enn noensinne i året. Det vi alle egentlig prøver å oppnå med julefeiringen vår er vel samvær og kjærlighet, – det handler ganske enkelt om å ha det fint, sammen. Og det kan man da vel få til, selv om man bruker hodet og samvittigheten og tenker i resirkuleringsbrunt?

Det var noen år vi laget masse julepynt. Haugevis! Kassevis! Både Solveig og jeg, hele året. Kjøpte bæreposer fulle av pynt på salget etter jul for å ha som råmateriale for våre kreative sysler. Gikk på oppdagelsesferder på stoffbutikker, på panduro, på jernvarebutikker, i byens possementsforretning, på innvandrerbutikker – alt for å se hva slags skatter man kunne samle sammen som grunnlag for å skape hittil usett og forhåpentligvis fantastisk julepynt!

Resultatet ble delvis til pynt til egne trær, delvis til julegaver til familien, og selvsagt: til varer til julemessene vi arrangerte i Solveigs julepyntede hus i starten av november flere år på rad.

Selv syntes jeg det var morsomst å lage julekuler. Glasskuler, trekuler, stoffkuler, isoporkuler – alle slags runde ting utstyrte jeg med paljetter og dusker, bemalte, kledde med stoff, decoupage … eller hva nå dagens inspirasjon skulle føre til.

En dag fikk jeg det for meg at i dag skal jeg lage kuler i farger jeg aldri hadde brukt før. Om man maler en glasskule forsiktig med akrylmaling, og så lakkerer den med matt gulvlakk, så blir det vel vakkert og bestandig? Det så ut til å fungere, og jeg satte igang: Sorte kuler med dekor i matt gull. Lyseblå kuler med hvite delikate mønster. Støvete varmgule kuler med hvite stjerner med en liten gullprikk i hver stjerne. Alt ble fint, syntes jeg ivrig, og lette videre i malertubene. Å! Den! Den er fin! Limegrønt! Det må jeg prøve!

Og så malte jeg min første og eneste vårgrønne julekule. Der og da føltes det også naturlig å dekorere den med hvite fleur-de-lis, og henge den i en sølvfarget spunnet tråd. Den ble FIN. Syntes jeg.

Jeg tok den med på julemessen. Ett år, neste år, enda en gang. Ingen ville ha den! Den fine! Om jeg henger den fremst? Øverst? Rett ved et lys så alle ser hvor fin den er?

Neida. Grønt er ikke skjønt, så det ut som. Gullkuler, røde kuler, blå kuler, og til og med svarte og gule kuler var svært populært blant det julekulekjøpende publikum. Men grønt? Ikke snakk om.

Dermed har den irrgrønne lille kulen endt opp i vår egen julepynteske. Og hvert år henger jeg den på treet, og tenker «Ja, ja – der er du ja.»

Og så henger den der, den håpsgrønne lille kulen min, som en slags grim ælling på treet, uten noe som helst håp om noensinne forandres til en vakker svane. Den er som den er, grønn og rar. En særing, man må bare ta den som den er.

Og mens alle kuler og engler på treet glitrer gyldent om jul og himmel og fred på jord, snurrer den rare lille kulen min rundt stille for seg selv, og tenker grønt på våren.

Jeg er på vei hjemover etter en formiddagstur, og krysser en vintergrå åker. Det er lenge siden den ble høstet, alt ligger grått og stille, dekket av rimfrost. Det knaser stivfrosset under bena mine der jeg rusler over slåttemarka.

Det virker som om det er lenge, lenge siden landskapet bugnet av høst, – og ufattelig mye lenger til det eventuelt kanskje blir vår igjen.

Det er vakkert, for all del. Men det har kanskje noe med at jeg begynner å bli nærme meg mitt eget livs vinter som gjør at jeg opplever vinteren som nesten litt skremmende.

En gufsen tåke ligger over åkeren. Den eneste lyden jeg hører er skrittene mine over stivfrosset gress. Knas … knas … knas …

Alt er dødt, stille, i dypfrossen dvale.

Midt i denne lange døde tiden kommer julen. Høytiden hvor alt snur.

For julen handler jo ikke bare om fred og fryd og julelys i vintermørket. For dypt inne handler den også om at Våren skal tross alt komme; også etter livsvinteren.

Helt siden jeg var liten har det føltes helt spesielt å tenne det første adventslyset. Ja, det er ikke noe galt med de andre tre lysene, men det aller første lyset – det er det som virkelig kjennes i magen. Nå snur det! Nå går det mot jul, mot lys, mot håp!

Hvert år på den aller siste dagen før advent pynter jeg den gamle smijernskransen som jeg har arvet fra barndomshjemmet. Da jeg var barn, var det moren min som pyntet den, nå pynter jeg den selv. Med granbar, med litt kongler, med noen glitrende kuler i sølv eller lilla, kanskje med et silkebånd. Og så setter jeg de fire lilla lysene i sine holdere, og så er det bare å vente til det blir en ny dag, et nytt kirkeår, til det er blitt første søndag i advent.

Vi tenner alltid lyset ved frokosten den første adventssøndagen. Og mens jeg tenner lyset, synger jeg:

Det første lys vi tenner, og skuer mot det blå,
det første lys vi tenner, Guds sønn vi venter på.

Da jeg var liten, lærte jeg jo at advent – det betyr slett ikke å vente, men derimot «ankomst». Adventus Domini. Gud kommer.

Så står da det første adventslyset der og brenner i den halvmørke desembermorgenen og sier: «Gud kommer».

Én dag.

Hver dag.

Nå.

Endelig er det jul! Og det siste steget inn i julen er selvsagt: Et steg i kjærlighet. Hvordan kunne det vært noe annet? Det er ingen tilfeldighet at rødt er både julens og kjærlighetens farge, heller ikke at hjerter er en av de tradisjonelle juledekorasjonene. For julen er ganske enkelt kjærlighetens høytid. Etter uker med planlegging og forberedelser er vi nå endelig klare: Julehuset kan fylles med glede, samvær og kjærlighet. Julen er en tid for å være sammen med de vi er glad i, en snill, varm og omsluttende tid. Den er også en tid hvor vi lettere enn ellers deler med dem som ikke har det så godt som oss, både her hjemme og ute i verden. En tid hvor man sender venner og familie gode ønsker, tar kontakt med de man sjelden hører fra, deler ut gaver, inviterer til selskaper: Kom, kom, så kan vi være sammen!

Kjernen i julens budskap er også kjærlighet. Gud elsker oss, derfor kom han oss i møte som menneske den aller første julenatten. Det er derfor englesangen aldri har stilnet, derfor stegene mot julen blant andre er i tilgivelse, takknemlighet, undring og skjønnhet. Og det er derfor de stegene som må gå i både mørke og blinde – tross alt – er steg i håp.

Egentlig hadde denne posten tittelen «Et steg i himmelglans», for juleevangeliet handler jo om himmelen som kommer til jorden og omfavner den. Men himmelglansen – den er jo bare enda mer av det samme: Kjærlighet, kjærlighet og enda mer kjærlighet.

Riktig gledelig jul, alle sammen!

Solveig og Trygve