Når vi møter presten Brand i Ibsens skuespill er det lett å la seg besnære av hans høye idealer og ene overordnede ide. «Hva du gjør, gjør fullt og helt – ikke stykkevis og delt» er hans ledestjerne.

Det må da være det Marta ble oppfordret til? Det må da være veldig fint?

Men finnes det noen oppgave i livet som ikke er sammensatt? Er ikke selve livet utallige deler, stykker og biter?

Brand gikk til grunne i sin store tanke, underveis mistet han også kone og barn, omsorgen for dem var ikke viktig nok sett opp mot det altoverskyggende kallet.

Kan hende var forskjellen at Brand kun fulgte et kall fjernt fra det livet krevde? Tanken og ideen var hel – men livet ble splintret.

For å løse gåten om det ene nødvendige og livets sammensatte puslespill tenker jeg at vi må se det hele utenfra, med et etterpåblikk. Når livet er ferdiglevd – vil vi da se at de delene vi brukte krefter på til sammen var et svar på de oppgaver livet gav oss?

Enn om vi gjorde adventen til et livsverksted – til å legge fra oss de bitene som aldri skulle vært med – legge sammen de delene som sammen, stykkevis og bit for bit skaper et helt liv? Enn om vi da fikk tid til å sette oss ned, lytte og gledes over julegjesten som ikke bare kom på besøk til Marta og Maria, men til oss?

Hvis vi sa at julen handlet om å dele –så ville vi nikke og si at ja, sånn er det. Nå må vi dele, så alle har det bra, ville vi kanskje fortsatt. Da ville det vel alle få en god jul?

Men hva gjør vi når vi deler?

Det kan høres ut som vi gjemt i ordet dele, finner det å være en del av. Da må vel deling handle om mer enn å sørge for mat og gaver? Å være en del av hverandre, det blir så nært – å dele kan ikke lenger være veldedighet – men må være en gjensidig avhengighet.

Hva kan det være som gjorde at helsepersonells innsats har gjort sånn inntrykk på oss i år? Vi har vel alltid visst at vi som samfunn er avhengig av noen til å pleie og lege oss? Kan det være at vår sårbarhet feide alle sikkerhetsnett unna? «Vi hører sammen» ble ikke lenger en klisje – men det verktøyet vi har for å verne hverandre mot viruset. At det ble tydelig at noen står klar til å tjene, ble det eneste som kunne gi en slags sikkerhet om at det som kunne gjøres ble gjort.

Det gikk ikke lenge før de vi før hadde lagt mest merke til satt på hjemmekontor og kommenterte verden, mens vi vendte blikket mot dem som ikke kunne holde seg hjemme, fordi vi trengte at de var klare, for oss. Alle gjorde det samme de hadde gjort hele tiden, vi hadde bare ikke minnet hverandre nok om at alle trengs for at vår felles kropp skal virke.

Krisen kunne ha satt oss opp mot hverandre- men gav oss en mulighet til å kjenne på hva det vil si å høre sammen. Har den også gitt mot til å stoppe opp og tenke etter om de andre kan stole på at jeg er der de trenger meg? Er det lettere å tenke at jeg har ansvar for å dele det jeg har, enn at jeg med det jeg er skal være en del?

Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». (1. Korinterbrev 12:15-21)

«Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Lukas 10:40-42)

Som sagt sjekket jeg ut hva Bibelen sa om deling. Ikke så overraskende sier den mye om å dele, om å vise omsorg, ta vare på dem som trenger det. Men det sies vel så mye om ordet «del», altså som en del av noe. Det brukes om arv, om fellesskap – og altså her om livet. Livet er sammensatt av deler, noen er viktigere enn andre, og det høres faktisk ut som om det er bare én del som er helt nødvendig. Og den delen kan vi velge. Det sier meg noe om at livet kan bli for sammensatt, vi kan prøve å gi full oppmerksomhet til alt for mye – og da kan det ene nødvendige bli glemt.

Jeg er forresten ikke sikker på om Marta hadde glemt det. Jeg tror hennes hjertesukk heller handlet om «når skal jeg bli ferdig med alt som må gjøres så jeg får sette meg ned, så mye fortere det hadde gått om vi gjorde det sammen først, og så satte oss ned for å høre …»

Akkurat den kan vi kjenne igjen – og kanskje særlig når det er både julestrev og koronauro på listene våre. Det er heller ikke sikkert at de som ikke hjelper til har valgt mer nødvendige deler av livet enn oss, kan hende de rett og slett har valgt irriterende unyttige ting å være opptatt av, sånn at juleansvaret hviler på oss?

Sannsynligvis handler ikke teksten om hvordan vi vurderer andres livsvalg – men om hvilke valg vi selv tar. Da blir det jo ekstra viktig da, det jeg velger å gjøre skal ikke motiveres av andres forventninger, krav eller ønsker, men springe ut av det jeg har valgt som det ene nødvendige.

Julebrevene har begynt å komme – koselige ettermiddagskaffer med julekopp, julemusikk og nyheter fra alle dem vi faktisk ikke har kunnet treffe iår.

Julebrev kan være så mangt – noen ganger er det helt overveldende å lese om alt alle har fått til og om hvordan pepperkakelukt og barnelatter har forgylt hele førjulstiden. Vi gleder oss over at andre har det bra, men så rart at ingen har det sånn som oss selv i førjulstiden? Har vi delt så lite hverdagsliv gjennom året at vi ikke tør å åpne opp for ærlige fortellinger i julebrevet?

Eller er det slik at julebrevene forteller om vår felles drøm om hvordan førjulstid og hverdagsliv skulle ha vært? Eller kanskje det at vi trekker frem de gyldne øyeblikkene når vi skriver er vår måte å være takknemlige på – tross alt som ikke ble perfekt ble mye tross alt veldig greit – og til tider vidunderlig!

I år har imidlertid mange av brevene fått en ekstra nerve. Vi forteller hverandre om det vi er skuffet over at ikke kan bli i koronajulen – og vi forteller om hvordan vi likevel finner måter å ta vare på det som for hver av oss er mest dyrebart i julefeiringen. Så fint det ville vært om dette årets julebrev tilsammen fortalte glimt av hva vi gjorde med savn og utfordringer i dette andereledesåret? Og tenk om årets julepost ble deler av fortellingen om hvordan denne delte hverdagen, som ikke alltid var så grei, likevel rommet håp og glede, og likevel tok oss frem mot en god adventstid?

Da adventskalendrene oppsto i Tyskland på 1800 tallet var en av de første 24 krittstreker på en dør. Så fikk barna i huset gni bort en hver dag, til døren var ren og fin og julen var der. Andre var daglige julesanger og bibelvers, andre var fine julebilder til å henge på veggen. Alle handlet om å vise en vei mot julen for barna, som da som nå, syntes det var uendelig lenge å vente.

Det er ikke mange voksne som synes julen kommer for sent, snarere tvert i mot. Vi skulle jo kose oss med adventen – og så er den plutselig slutt! Eller vi skulle jo få unna så mye før jul, og gjøre så mye til jul, så julen ble perfekt! Og så er den der – julen – midt i julemaset!

Ellers forstår vi jo at store prosjekter må deles inn i små, vi vet at for store prosjekter må gjøres mindre. I arbeidslivet vet vi at alle trinn i en prosess må høre sammen og følge logisk etter hverandre. Selv i en bakeoppskrift skjønner vi at vi må følge med på delestrekene for å få riktig mengde, til riktig tid i prosessen.

Når det gjelder jul blir det merkelig nok motsatt. Hvis vi så på veien til julen som et prosjekt, hvor mange delprosjekt har vi lagd oss som ikke bygger opp om det store? Kan hende har vi tenkt for lite på hva helheten er, så vi putter på med så mange deler vi kan, for sikkerhets skyld, da må det jo bli noe til slutt?

I år er det mye som må gjøres anderledes. Det kunne gi oss tid til en tenkepause, til å se juleprosjektet litt fra utsiden. Enn om vi tok en kontrollsjekk så vi var sikre på at juleprosjektet har de riktige delprosjektene?

Hva skal til for at vi utålmodige, barnslige voksne finner tilbake til en tålmodig vei mot julen? Enn om det er nok å viske bort en strek hver dag?

Har du tenkt på det, sa tante Grete, at når du splitter noe i to, deler du det i to. Mens å splitte ikke er det samme som å dele?

Hvordan kan to ord som betyr det samme ikke være det samme, mon tro?

Kan det ha noe med at ordet «dele» bærer i seg forståelsen av at helheten består av deler? Når vi deler noe har vi del i samme helhet – vi hører sammen. Å dele er fellesskap.

Når noe splittes er delene skilt fra hverandre, vi kan sitte igjen med like mye, men helheten er borte. Å splitte er å ødelegge det som kunne ha vært felles.

Men kan det også være slik, at vi både kan dele slik at vi skaper splittelse og at vi kan dele slik at det som var splittet blir helt?

I gamle dager betydde «julefred» at all kiving og strid skulle legges til side – det var ikke lov å reise sak mot noen i juledagene. Enn om vi tok julefreden til nye høyder, ikke bare å la være å skape ufred og splittelse, men å gå en ekstra runde for å se om det er deler som er splittet fra hverandre, som vi kan sette sammen igjen.

«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.»

Lukas 3:10-11

Noen av oss liker å rydde. Det henger nok sammen med at noen av oss liker å ha ting, nok av ting. De siste månedene har jo flere av oss også vært mer hjemme og fått nye blikk på hva «nok» er. Et av årets moteord er «capsule wardrobe» som handler om å ha veldig få, men akkurat nok klesplagg. Andre har fortsatt på en evig kjøpe-stappeiskap-rydde-gibort-kjøpe-rundgang. Når det så flommer over, rydder vi og gir sekkene til fretex, så har vi delt klærne våre med dem som trenger dem da.

Eller har vi det? Vi har gitt andre mulighet til å overta noe vi ikke trenger, vi har gitt oss selv god samvittighet. Men delt? Våger vi å bringe rettferdighetsbegrepet inn i dette, kunne det være at vi har brukt mer enn vår del på å kjøpe det vi har? Kunne det tenkes at å si » jeg skal ha alt jeg vil ha, dere kan ta resten» ikke er en måte å dele på som vi ville akseptert i andre sammenhenger? En kjortel til meg og en kjortel til deg, det er jo å dele likt?

Men gleden da, den må da bli større av å deles? Kanskje dette er en «almenn sannhet» vi bare har akseptert? Enn om det skal mer til? Enn om det ikke stemmer, det vi seier om at delt glede er dobbelt glede?

Tenk om vi gjorde det til et førjulseksperiment?

Begynnerleksjonen er slik:

Del gleden, det vakre, det gode med dem rundt deg – før du deler alt det andre. Let etter den lille spiren av glede som kanskje er gjemt inni koronatid og mørketid – og se om den får kraft til å vokse når flere får se den. Jeg tror at gleden blir mer enn dobbel, den blir større hos meg, men kanskje en annen får en helt ny glede å varmes ved? Da blir det jo mangedobbelt.

Øvelsen for viderekommende er slik:

Tren på å ta imot andres glede. Vær raus nok til å gledes med andre over deres glede, uten å komme med noe fra deg selv som overgår det, uten å gå fort videre, uten å redusere den andres glede, uten å peke på det som jo ikke er spesielt mye å glede seg over. Glede skal snus og vendes på, ses fra andre vinkler, og få lov til å skinne inn i det ikke gledelige. La den andres glede få så mye plass at den får kraft til å varme flere. Først da er det rom for å dele den delen av samme glede som vokser i meg. Det blir mer enn dobbelt dette også.

Ekspertleksen er kanskje denne:

Når vi vet gleden vokser av å deles, når vi vet at ensomme flammer slokner fort, hvordan skal vi da trene på å dele glede med dem som ikke har fått delte gleder fra noen? Hvordan skal vi øve oss på å se muligheten til å ta imot en delt glede fra dem som ikke har noen å dele med.

Godt det fremdeles er noen gledetreningsdager igjen før vi skal få sammen i den store julegleden. Godt vi har noen dager å tenke oss om på så vi virkelig kan være sammen i den gleden, uansett hva «sammen» betyr denne julen.

Det var like før jul og mens vi satt ved middagsbordet tok vinden seg opp. Det knaket i huset, det ristet og ulte. Noen av gjestene ble tydelig urolige, «vi burde kanskje dra» ble det sagt. Noen prøvde å roe ned, hyggelig å være inne når det blåser da- nå skal vi kose oss! Da delte noen historien om treet som falt over veien den gangen de måtte forbi, noen andre fortalte om den gangen de ikke kom seg i havn og lå ute på havet i den lille seilbåten, noen hadde vært uten strøm i dagesvis, og en av oss hadde opplevd at både huset og låven ble løftet i været og knust til pinneved av tornadoen. En annen hadde vært innesnødd i en snøhule i flere dager og hadde fått varige frostskader. For noen minte stormen om en ubehagelig episode, for andre vekket stormen frykt, andre bar alltid stormens herjinger med seg.

Hva om en av oss hadde sagt, ta deg sammen, det er vel ikke så ille? Eller om en annen hadde sagt, det er ingen som vet hva storm er utenom meg, for jeg mistet hjemmet mitt. Eller, det er tross alt bare jeg som ble skadet!

Så klart, det ville ingen sagt. Tvert imot, de vidt forskjellige erfaringene dannet tilsammen en bit av historien om hva det kan gjøre med et menneske å møte stormen.

Enn om vi kunne være like kloke når vi står i livets stormer? Når en i familien er syk, når noen mister jobben, når noen dør, når noen er redde, når et lite virus snur opp ned på alt – da er det ofte ikke sant at delt sorg er halv sorg, selv om et forslitt sitat sier det.

Selv om den krevende situasjonen kan se lik ut, om det er familien, arbeidsplassen eller landet som er utsatt for det «samme» er ikke menneskene som møter den de samme.

De sår og håp, gleder og skuffelser jeg har med meg, er kimen til hvordan min sorg arter seg. Det jeg har opplevd før, vil farge det jeg kjenner nå. Hvis noen andre da hevder at deres sorg er riktigere og dypere enn min, eller om jeg sier «jeg forstår akkurat hvordan du har det», så er det jo ikke sant. Delt sorg kan da blir dobbelt sorg. Da er det ikke bare den konkrete sorgen, men sorgen over ikke å bli forstått, sorgen over å kjenne at en likevel står alene midt i den felles sorgen.

Enn om vi kunne se at hver våre møter med livsstormen er en av de mange erfaringene som sammen forteller hva storm kan gjøre med oss? Enn om vi så at andres reaksjoner ikke fornekter vår egen, men er en bekreftelse på hvor altomfattende, krevende og sammensatt akkurat denne stormen er? Om sorgen får romme alt dette, når vi ser at hver vår bit er en del av den store sorgen, at forskjelligheten får si at så stort, så komplisert, så krevende er sorgens landskap- da kan delt sorg bli hel sorg, og vi kan bære den sammen.