JEG SÅ VERDEN med engleøyne.

Det var svært vanskelig å orientere seg. Husene, kjerrene på torget, de parkerte bilene – alt dette var mørkt og utydelig som om det var totalt ute av fokus. Juletreet midt på torget glødet såvidt med et svakt lys, mens luften var full av små glitrende punkter. Også på bakken krøp små buktende prikker rundt omkring. Noe som kan ha vært en hund bykset lysstrålende over torget.

Men menneskene! Menneskene glødet som små soler, omgitt av en virvel av glitrende punkter. Svake strømmer av lys bølget rundt inne i dem, og skjøt av og til ut i luften – noen i buer mot et annet menneske, andre så vidt jeg kunne se vilkårlig ut i luften for å forsvinne. Jeg vandret måpende gjennom menneskemengden.

«Hei! Pass deg!» Engelen dro meg tilbake fra en mørk skygge som dundret forbi. «Du holdt på å gå rett inn i en buss! La meg bestemme kursen!» Jeg grep fastere tak i engelens hånd. Den ført meg rett tilbake til kroa jeg nettopp hadde flyktet fra. Det tidligere mørke lokalet var nå strålende opplyst av lyset fra alle menneskene der inne. «Se! Ser du håpet?» spurte engelen. Og det gjorde jeg.

Jeg så håpet. Menneskene satt fortsatt med de små platene i hendene, men nå kunne jeg se hvordan de brukte dem. Lysbølger – noen såvidt synlige oransje, andre blendende hvite – strømmet inn i platene fra menneskene som holdt dem. Mellom platene, og videre ut av rommet fosset det brede strømmer av håpslys. Var platene en slags håpsmaskiner?

«Men, hva er det de håper på?» spurte jeg engelen. Engelen så på meg med et uutgrunnelig blikk, og stakk så den andre hånden sin inn i en av de hvitglødende lystrømmene som bølget ut av rommet. Hodet mitt fyltes av lyd. Tusen stemmer hvisket, snakket, ropte i hodet mitt: Lik meg! Elsk meg! Oppfyll meg! La meg bli til noe! Oppdag meg! Ikke la meg forsvinne! SE MEG!!

Engelen trakk hånden til seg, og stemmene forsvant som om en radio hadde blitt slått av. Jeg så skremt og forvirret på engelen. «Virker det?», spurte jeg. «Ikke så veldig,» svarte den. «Men de håper jo at det skal virke. Kom!»

* * *

Usette vendte vi tilbake til varehuset jeg hadde besøkt. Lysglødende mennesker vandret opp og ned korridorene mellom de overfyllte hyllene, hvor glitrende tråder av håp klynget seg rundt stablene med julepapir og vattnisser, medisterkaker og konfektesker, leketøy og brødristere. Vi vendte tilbake til bedehuset i skogbrynet, hvor de sortkledde menneskene av all sin kraft presset kaskader av glødende håp oppover og stadig oppover, til det forsvant gjennom taket og ble borte. «Alt dette håpet!» sa jeg bestyrtet til engelen. «Hvor blir det av? Hvor kommer det fra?»

Engelen så lenge på meg og ristet på hodet. «Mennesker. Dere er ikke lette å forstå! Vet dere ikke NOE om dere selv? Se!» sa den, og la den frie hånden sin på hodet av en av de sortkledde kvinnene. Det var som hodet mitt skulle eksplodere av lys.

FILTENGELEN SOM HADDE blunket til meg, hoppet ned fra kjerra med julepynt. Innen den traff bakken, var det slett ingen filtengel lenger, men derimot engelen jeg hadde møtt i skogen. Det virket pussig nok ikke som de mange menneskene på torget la merke til at noe usedvanlig hadde skjedd, selv ikke da engelen blåste en liten velkomsttrudelutt på basunen sin.

«Hei på deg!» sa engelen muntert idet den la bort basunen. «Hvordan går det – har du funnet det du leter etter?» Jeg ristet sørgmodig på hodet. «Dessverre kjære engel,» svarte jeg. «Det lille jeg har funnet, har jeg knapt forstått. Du ba meg lete hos menneskene etter håp, men det virker ikke som de ikke forstår noe av det de heller!» Jeg sukket. «Det er vel håpløst.»

Engelen så lenge på meg med hodet på skakke. «Hmmmm …» sa den. «Tja …» sa den. «Vel … » sa den. Og så betraktet den meg  lenge igjen. Brått virket det som om den bestemte seg. «Ok! Dette er ikke egentlig ment for sånne som deg, men jeg tar sjansen.» «Hva mener du … » begynte jeg, men engelen bare fortsatte: «Du må ha sett på feil måte, jeg hadde glemt hvor dårlige øyne dere mennesker har. Kom!» sa engelen og rakte meg hånden.

Jeg skalv. Av en eller annen grunn følte jeg meg reddere enn jeg noen gang hadde vært – jeg var vettskremt! Den velkjente håpløsheten føltes trygg og komfortabel sammenlignet med dette.

Komfortabel som en fengselscelle.

Skjelvende strakte jeg hånden fram mot engelens utstrakte hånd. Hva hadde jeg å tape?

Hendene våre møttes i et brennende lysglimt av gull. Øynene mine føltes åpnere enn de noen gang hadde vært. Gyldent lys strømmet mot meg fra alle kanter, fra himmelen, fra bakken, fra overalt! De mange menneskene på torget (som fortsatt virket som om de ikke hadde lagt merke til noe som helst) var omgitt av hver sin svakt glitrende sky. Musikk! Ja, en svak, nesten uhørlig musikk, som om den kom uendelig langt borte fra nynnet gjennom luften. Og stadig ble det lysere og lysere rundt oss, til jeg trodde jeg skulle bli blindet for alltid. Men selv gjennom dette brennende lyset kunne jeg se.

Det var fantastisk. Det var forferdelig.

Engelen så meg inn i øynene og smilte. «Sånn!» sa den fornøyd. «Nå får det bære eller briste. Nå ser du med engleøyne.»

«Kom!» sa engelen. Sammen gikk vi inn i den glitrende folkemengden.

ETTERHVERT KOM JEG inn i en annen, og tydeligvis eldre del av byen. Her så det hyggeligere ut: Små buktende gater av lave trehus, grankranser på dørene, fakler ved stentrapper opp til små butikker. Også her var det mange mennesker som løp travelt til og fra med store plastposer fullstappet av ting. De hadde nok håp å hente i disse butikkene også.

Jeg stoppet opp på et lite torv. Rundt et grantre pyntet med elektriske lys stod det en rekke vogner på hjul, hvor kremmere solgte stearinlys, spekeskinker, julekrybber, honningkrukker, filtengler, fåreskinn, glitrende kuler av glass og ikke vet jeg hva mer. Jeg undersøkte ikke varene nærmere, men gikk istedet inn i en opplyst kro som lå på torvet. Jeg hadde ikke spist siden i går kveld, og var svært sulten.

Kroa var full av folk, men jeg fant heldigvis et ledig bord i en krok og satte meg ned. Kroeieren var straks på pletten og tok opp bestilling: «Hva med å prøve vår tradisjonelle juletallerken?» Mens jeg ventet på maten satt jeg og tittet meg omkring.

Så merkelig! Jeg hadde ikke sett så nøye på gjestene ved de andre bordene før nå. Nå tok jeg dem nærmere i ettersyn, og det var det underligste jeg hadde sett.

Alle satt med hver sin svakt lysende plate i hånden. Noen holdt platen opp foran seg og tittet ettertenksomt inn i den. Var platen et slags speil? De fleste satt alene ved sine bord, og var helt hensunkne over sin lysplate der de satt og kjærtegnet den stille med fingrene. Selv der det var flere samlet rundt bordet, hadde de platene sine liggende ved tallerknene. Rett som det var måtte de ta litt på den igjen med fingeren, som om den var en forsmådd elsker. Av og til lyste en av platene plutselig opp med et gustenblått lys, og eieren kastet seg over platen for å studere den nærmere igjen. Noen ganger sendte de platene sine rundt og viste dem fram til hverandre og lo. Hva var dette? En slags religion jeg ikke hadde støtt på før?

Det ble underligere og underligere. Kroeieren kom med maten til sidebordet mitt. Ikke før maten var satt på bordet, så løftet alle spisegjestene rundt bordet de lysende platene sine og holdt dem hen over maten. En slags bordbønn eller velsignelse?

Det måtte ligge en slags ufattbart håp i de lysende platene også, for ellers hadde vel ikke så mange gått med på å bære dem med seg? Kanskje jeg her kunne lære meg noe om håp, som hittil hadde vært helt ukjent for meg?

Jeg reiste meg ivrig fra bordet og henvendte meg til gjestene ved nabobordet: «Unnskyld, men hva er håpet i de lysende platene?» Svaret var et sjokk: Som én snudde de seg mot meg, og studerte meg lenge før de smilende løftet hver sin plate foran ansiktet. En kaskade av kraftige lysglimt, som av lyn brast ut fra platene! «Nå dør jeg!» tenkte jeg.

Men jeg døde ikke. Blendet snublet jeg ut av kroa. Uskadd. Jeg hadde ikke lært noe om håp, og hadde ikke blitt klokere. Menneskene med de lysende platene måtte ha tilgang til en slags håpskunnskap som jeg ennå ikke var klar for.

Jeg snudde meg skuffet bort og begynte å gå over torvet igjen, ut av byen. Men idet jeg passerte en av kjerrene full av filtengler, kuler og annen julepynt ble blikket mitt plutselig dradd mot en av filtenglene.

Den blunket til meg.

ENDELIG VAR JEG NEDE i byen som jeg hadde sett glitre så forlokkende nede i dalen de siste timene. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg: Julepyntede gater, munter førjulsstemning, noe slikt noe. Istedet fant jeg bare en mengde store firkantede hus som så ut enorme grå bokser av metall. Mellom husene var det en ørken av gråsorte parkeringsplasser, fulle av biler. Innimellom dette: travle tilfartsveier med en endeløs strøm av biler som svingte inn og ut av parkeringsplassene. Engelen hadde jo sagt at jeg kunne lære om håp av menneskene, så jeg bestemte meg for å undersøke stedet nærmere, ennå det så så trøstesløst ut.

Jeg våget meg over en av tilfartsveiene, tråklet meg mellom bilene på parkeringsplassen som omgav en av boksene, og stod tilslutt foran et lysende inngangsparti av glass, hvor folk strømmet inn og ut. Jeg kastet meg inn i menneskestrømmen, og ble feid inn i det store huset.

Musikken slo mot meg som en vegg. Jeg var omgitt av et strålende lys, en trykkende varme, og altså musikk: Engler dalte ned i skjul, det klingte og kimet i Bjelleklang over skog og hei mens Mahalia Jackson sang stille og intenst om en Silent Night i en absurd kakafoni. Jeg så meg forvirret om. Huset virket å være en eneste gigantisk hall. Gulvet var dekket av en  labyrint av hyller, fylt med med titusener og atter titusener av fargerike og glitrende ting. Mellom hyllene: en vrimmel av mennesker som raste rundt så raskt de kunne og plukket ting fra hyllene ned i store kjerrer av metall som de dyttet foran seg. Barn gråt, ektepar kranglet, enslige gamle kjempet seg fram i vrimmelen. Og Mahalia Jackson sang så hjertet kunne briste.

Jeg prøvde å stoppe noen av de mange menneskene for å spørre dem om de kunne lære meg noe om håp, men de få som la merke til meg ristet bare irritert på hodet og kjempet seg videre mellom varehyllene. Her var det ikke lett å lære noe, selv om jeg ante at det kanskje fantes et håp jeg ikke helt forstod her. Jeg måtte prøve en annen måte å finne ut hva menneskene som fylte huset var opptatt av: Jeg bestemte meg for spionasje.

Gjennom en lang og trøstesløs formiddag fulgte jeg etter den ene etter den andre, fram og tilbake gjennom det gigantiske huset. Barnefamilier, ektepar, kjærester, venner, gamle damer som snakket med seg selv: jeg snek meg etter dem mellom hyllene for kanskje å høre om de snakket noe om temaet jeg var så interessert i. Og hver gang jeg hørte ordet «håp», så skrev jeg det ned i min lille notisbok. Dette er noe av det jeg noterte:

… da håper jeg vi har husket alt på handlelista … nå håper jeg du holder deg unna akevitten i år! … se de fine kosedyrene, håper hun ikke har den store der fra før … ganske frekt å ønske seg noe så dyrt, får håpe han blir glad, i all fall … så fine DE var, håper de kan passe til moren din … håper barna liker dette, men kanskje vi skal kjøpe noe annet for sikkerhets skyld … vi får sjekke i nabobutikken, håper de har den der …

Og slik videre og videre i time etter time. Velmenende håp, fortvilte håp, store håp, små håp. Og alle håpene virket det som de fargerike tingene i hyllene skulle kunne oppfylle. Jeg forstod ikke dette. Men folkehopen med metallvognene hadde tydeligvis sammenhengen klart for seg. Var det en slags julemagi jeg ikke forstod?

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

Det hadde begynt å snø, stadig tettere. Jeg så knapt veien foran meg der jeg vasset gjennom nysnøen mot byen jeg hadde sett nede i dalen. Nå kunne jeg ikke skimte den lenger; bare hvit, drivende snø.

Jeg famlet meg framover så godt jeg kunne. Plutselig dukket en skygge opp foran meg: Bump! Jeg bumset rett inn i en mann som var på vei oppover stien, like blindet av snøværet som meg.

Det var en munk. I brun kappe med et stort ullskjerf tullet rundt hodet og halsen. «Å! Unnskyld! Herr Munk!» brast det ut av meg, «Kan ikke DU lære meg noe om håp!»

Munken smilte overrasket. «Håp! Det var underlig,» svarte han, «og utvilsomt også underfullt! For det var nettopp håp jeg gikk her og grublet på, da du plutselig dukket opp fra ingenting.»

«Jeg er på vandring for å lete etter svar om håp …» begynte jeg, men munken avbrøt meg ivrig: «Perfekt! Da kan du sikkert svare meg: For jeg leste i morges om både tro, håp og kjærlighet. «Hva er størst?» stod det. Men – egentlig er det jo akkurat det samme, ikke sant?» «Jeg forstår ikke …», begynte jeg, men han bare fortsatte: «Ja, for kan man for eksempel ha tro uten håp, eller håp uten tro, eller kjærlighet uten håp eller tro? Det er jo bare ulike ord for det samme!»

Munken var tydeligvis litt sprø, og jeg forstod knapt hva han snakket om. Da han skjønte at jeg ikke hadde noe svar på de filosofiske flokene hans, tok han meg bare i hånden til avskjed, og ga seg avgårde oppover stien igjen. «Vent!» ropte jeg etter ham. «Hva ER håp? Hvor finner man det?»

Han snudde og ropte ned til meg: «Håp? Det er å vite at du skal dø i morgen, men alikevel plante et tre i dag.» Og så ble han borte i snødrivene.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

Oppglødd av det jeg hadde lært av engelen, skyndte jeg meg videre, og kom snart ut av skogen. En bred dal lå foran meg, glitrende av lys under den snøtunge morgenhimmelen. En stor by! Der kunne jeg nok lære om håp!

Da oppdaget jeg et lite, hvitmalt hus som lå helt i skogbrynet. Det lyste varmt fra alle vinduene, og det hørtes ut som det kom musikk der innefra. Jeg banket på døren, men ingen svarte. Etter å ha ventet en stund, åpnet jeg bare døren og gikk inn. Musikken og varmen slo imot meg.

Huset besto av et eneste stort rom, fyllt av benker på rekke og rad. Spredt på benkene satt det mennesker kledd i svart, noen sammen to og to, de fleste for seg selv. Og alle sang, av full hals, til akkompagnementet av en tynn mann som satt og tråkket ivei på et trampeorgel bakerst i rommet. Jeg gled ned på en benk nær inngangen og prøde å følge med.

Som de svartkledde sang! De sang om Det nye Jerusalem. De sang om Palmegrener og Seierskroner. Ikke før de hadde sunget seg gjennom en lang og høytidelig melodi om Pilegrimene rundt Tronen, så satte de igang med en fengende marsj om De Fortapte Får som får vende Hjem. De sang om Gylne Kyster og Tørkede Tårer, om Sørgedaler og Himmelhåp. De sang og sang, som om selve livet deres avhang av det.

Det var fantastisk. Det var forferdelig.

Jeg dyttet forsiktig til den gamle konen som satt på benken ved siden av meg. Hun kvapp til og sluttet å synge. Rundt oss bølget salmesangen som før. Jeg lente meg nærmere henne og spurte: «Men er det bare i paradiset det finnes håp? Hva med håpet for jorden? For menneskene? Hva med håpet … for meg?»

Den gamle så undrende på meg, og smilte så et uutgrunnelig smil, fullt medlidenhet. «Men … du må jo bare bli med i sangen, så har du alt håp som finnes!» svarte hun vennlig, og snudde seg bort mens hun gled inn i sangen igjen.

Salmetonene fulgte meg ut i den kalde vintermorgenen.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

Skogen ble tettere og mørkere. Det hadde sluttet å snø, og det var bitende kaldt. Høyt der oppe lyste månen over grantoppene. Her nede begynte jeg å bli litt urolig, for hvor var det blitt av stien? Og hadde jeg ikke gått forbi dette skjeve, visne furutreet for litt siden også?

Plutselig hørte jeg en lyd bak meg. Jeg svatt til og snudde meg – og holdt på å dette bakover da jeg oppdaget at lyden kom fra en bitteliten engel som satt på en gren og plystret for seg selv. En engel! Jeg kunne ikke tro at jeg skulle være så heldig! Den kunne vel i alle fall lære meg noe om håp!

«Hei, hei,» sa Engelen og blunket til meg.

«Å! Kjære engel!» svarte jeg, «Jeg er på vandring gjennom verden for å lære meg om håp. Kan ikke du fortelle meg noe?»

«Håp?? Jeg!!?» Engelen så helt himmelfallen ut.

«Ja, kan du ikke være så snill å si meg litt om håp? Jeg har møtt så mange på reisen min, men ingen har kunnet lære meg det jeg trenger. Men det kan vel sikkert du?»

«Ha ha! Tenk at et MENNESKE skal komme til MEG og spørre om håp!» lo engelen og flakset opp fra grenen den hadde sittet på så snøføyken sto. «JEG vet da vel ingenting om håp!»

«Men … jeg trodde engler forstod alt og visste alt?» svarte jeg forvirret. «Vi? Langt ifra!» sa engelen muntert og slo kolbøtte over en grantopp. «Vi vet slett ikke så mye! Og i alle fall ikke om HÅP! » Englen flagret nærmere, til den hang i luften rett foran ansiktet mitt. «Men en ting vet jeg, og det får jeg vite akkurat nå: De som virkelig vet alt om håp, er menneskene! Sånne som deg! Og så vet dere ikke at dere vet det! Det er jo helt UTROLIG!»

«Gjør vi?» svarte jeg undrende.

«Men det er jo KLART dere gjør! Bare let videre, du!» ropte engelen der den flakset avgårde over tretoppene og ble borte i vinternatten.

Jeg ble stående alene i stillheten mellom grantrærne. Det var som om en gnist var tent i meg. En gnist av håp.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

Veien min gjennom skogen hadde ført meg helt til Mummidalen. Snøen lå dypere her. Tykke driver lå over stien, og mange ganger fikk jeg et lite snøras over meg der jeg skjøv snøtunge grangrener til side. Jeg hutret og trakk frakken tettere om meg mens jeg gikk videre.

Nede ved Mummihuset holdt noen mymler og småtroll på å pynte et juletre. «Vi må skynde oss å bli ferdige før Julen kommer!» pep de ivrig. Jeg lot dem holde på med sitt, og fortsatte videre på stien.

Borte i skogbrynet passerte jeg Filifjonkas hus. Gjennom vinduet kunne jeg se henne travelt opptatt med å vaske veggene til jul, mens Hemulen satt i en stol ved peisen og leste noe høyt fra en bok. Men stien dro meg bare videre, bort fra husene og innover i skogen.

Jeg gikk og jeg gikk. Stien førte meg stadig lenger inn i den dype granskogen. Det var blitt nesten helt mørkt, og det var lenge siden jeg hadde møtt hverken troll eller dyr. Da plutselig så jeg en svart skygge som stod som et ugjennomtrengelig mørke på stien foran meg.

Det var hit jeg skulle. Hufsa ventet meg.

«Hufse!» ropte jeg inn i den enorme skyggen foran meg. «Du som vandrer ensom gjennom de iskalde skogene! Du som er på evig søken i den mørke trollnatten! Svar meg! Hvorfor gir du aldri opp? Hva håper du på?»

Et fnys. Så stillhet. En lang stillhet. Tilslutt et sukk. Og en stemme, gammel som natten selv. «Håp! Hufsa håper alltid! Hufsa håper på alt! Hufsa håper på å sitte rundt bålet med mymler og troll mens alle synger og spiller. Hufsa håper på å danse gjennom sommernatten med snorkfrøkner og filifjonker med blomster i håret! Hufsa håper på å få sitte ved kjøkkenbordet i Mummihuset, i skinnet fra lampene, omgitt av venner! Men om Hufsa viser seg, så stillner musikken, visner blomstene, flykter vennene.»

Jeg grøsset. «Men om de en gang lot deg bli med, hva da?» spurte jeg inn i mørket.

«Det håper jeg ikke,» svarte skyggen. «Hva skulle jeg håpet på da?»

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

«Håp?» Ole Brum så forvirret på meg. «Hva mener du?»

Vi hadde vandret gjennom Hundremeterskogen, både hit og dit og fram og tilbake. Det snødde stille og lett. Vi hadde sunget snøsangen minst fire ganger, og nå satt vi på en trestamme i utkanten av skogen og så utover de snødekte åkrene.

«Jo, altså,» svarte jeg, «jeg er på vandring gjennom verden og leter etter noen som kan lære meg om håp. Jeg har jo lest alt det kloke som er sitert av deg på Facebook, og tenkte du har sikkert noe visdom om håp også?»

Brum rynket brynene og så tankefull ut. «Jeg forstår nesten ingenting av det du sier. Men om det er visdom du er ute etter, så må du snakke med Ugla. Det er hun som er den kloke her i skogen.»

«Men kan du ikke si litt om håp? Hva håper du på, Brum?»

Brum tenkte seg lenge om. «Tja …» svarte han ettertenksomt, «Når jeg spiser honning, så håper jeg for eksempel på at det er honning helt til bunnen av krukka. Og jeg håper på at Nøff kommer på besøk i morgen, og det gjør han jo – for det gjør han hver dag. Og når jeg kommer hjem, håper jeg at klokka vil være rett før 11, så det er på tide med litt formiddagsmat, og det er den jo alltid, for den stoppet for mange år siden.»

«Men … du håper jo bare på det du vet vil skje?» brøt jeg inn.

«Man vet aldri,» sa Brum. «En dag er det kanskje ost nederst i honningkrukka? Den eneste måten å finne det ut på, er å spise opp honningen for å se etter.»

Idet jeg gikk videre innover i skogen, hørte jeg en stemme bak meg som begynte å synge om snø. Igjen. Klokka var snart 11.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

«Håp! Jeg!» Scrooge freste mot meg og hyttet med paraplyen.

«Men, Sir …», forsøkte jeg, men ble avbrutt.
«Håp! Humbug! Hva med Trump, miljøkrisen, Midtøsten? Hva med verdensøkomonien som knapt kan rulle videre noen få år til på denne måten? Hva med stigende verdenshav, sykdommer, jordskjelv, fattigdom og nød? Og du går der og spør om jeg har HÅP!» nærmest ropte han meg i ansiktet.

Jeg prøvde å produsere er slags trøstende og håpefullt smil, men han bare fortsatte: «Og der står du og LER! Vet du ikke hvor mye skrekkelig som finnes! Har du ikke hørt om alt det grusomme som skjer hver eneste bidige langtrekkelige dag! Og jeg skal liksom håpe!»

«Ja, men prøv også å se alt det positive som skjer,» forsøkte jeg. «Se på alle som hver eneste dag arbeider for at verden skal bli et bedre sted, i det store og i det små! Og all statistikk viser faktisk at verden faktisk BLIR litt bedre, for hvert år som går. Gir ikke det grunn for litt håp?»

«Jeg skal si deg noe, unge mann», sa Scrooge innbitt. «Jeg er en gammel mann. Om få år ligger jeg i graven. Hva har jeg liksom å håpe på? Frekkheter!» Han snudde seg, og begynte å humpe nedover gaten gjennom det tette snødrevet. Jeg kunne fortsatt høre ham skjelle og smelle for seg selv: «Snakker om idioti! HÅP! Bah! Humbug!»

«Men… men det er jo snart JUL!» ropte jeg etter ham. Jeg vet ennå ikke om det var mest for å forsøke å trøste meg selv.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen.