Det er første juledag, og i dag vil jeg fortelle om mitt aller vakreste juleminne. Jeg føler meg litt som Timmy Gresshoppe nå, som kommer inn på slutten av adventskalenderen og synger «When you wish upon a star». Vel, hva gjør vel det – det er jo jul, jeg kan godt være gresshoppe en liten stund …

Av alle de gode minner jeg har fra opplevelser i adventstider, lillejulaftener, julekvelder, juledager og romjuler så er det ett spesielt minne som jeg tenker som det aller fineste. Vi skal tilbake til en julaften på prestegården i Overhalla, for mange, mange år siden …

Det er selveste julekvelden, og jeg er seks år. Jeg er blitt gammel nok til å huske tilbake på veldig mange juler, synes jeg, og vet inderlig godt at julaften er den aller vakreste dagen i hele den aller vakreste tiden på året! Morgenen og formiddagen har forløpt som de pleier på alle mine julekvelder så langt: Vi våkner tidlig, går på en stille og mirakuløs oppdagelsesferd gjennom alle stuene i prestegården, hvor vi oppdager, gjennkjenner, og gleder oss over den ene juledekorasjonen etter den andre, julekrybbene, de gamle lysestakene, engler, julevinduet. Juletreet sparer vi til slutt, det gjør vi hvert år. Studering av pynten på treet, den tradisjonelle jakten i treet etter de to snedig gjemte små nissene. Langvarig studering av pakkene under treet: Det er strengt forbudt å røre, forbudt å snu pakkelapper. Så istedet ser vi, undrer hvem som får hva, spekulerer og fryder oss. Man kan snu noen av lappene ved å blåse på dem, finner vi ut – det er vel ikke å røre? Så juleaftens-barnetv på NRK, – så koselig! Julefrokost med varm sjokolade med krem, påsmurte snitter med smakebiter av de mange sortene julepålegg. Vi blir sendt til sengs en times tid, så vi skal orke å være våkne om kvelden. Som om vi kan sove! Som om det er noe problem å være våken på selveste julaften! Så ned til den julepyntede stua igjen, for kaffe og julekaker før pappa skal avgårde å holde julegudstjenester. Mamma begynner å gjøre klar julemiddagen, bordet dekkes. Hele tiden er vi omgitt av julens underfulle glitrende skjønnhet. Og hele tiden den fantastiske kriblingen i kroppen: det er i dag det er julaften!

Og dagen er lang. Lang som en uke. Lang som et år! Og det er vidunderlig at det er sånn!

Så kommer øyeblikket. Vi ungene har begynt å kjede oss, og mamma finner på at vi kan sette oss i peisestua for å høre på radioen. Sølvguttene, julegudstjeneste. Etterpå, klokka fem, kommer det et pussig program hvor man kan høre høytidsringingen fra kirker landet rundt som ringer julen inn. Av en eller annen grunn synes seksåringen Trygve at dette slett ikke er kjedelig, men høytidelig og veldig fint. Så sitter vi der høytidsstemt i finklærne våre og hører hvordan julen kommer til kirke etter kirke, i Oslo, i Møre- og Romsdal, i Gudbrandsdalen og i Finnmark. Mellom hver klokkeringing sier en kommentator ting som «Her er den gamle kirkeklokken i Valdres», og «I Oslo Domkirke har julen blitt ringt inn siden 1632» eller hva det nå måtte være, og så begynner en ny klokke med sitt «dingedingedinge DONG … DONG … DONG».

Julen brer seg klokkeringende som en velsignelse ut over landet, – og da plutselig skjer det vidunderligste: Kommentatoren bryter inn etter klokkeklemtingen fra Ishavskatedralen eller noe med disse fantastiske ord: «Vi skal nå til Ranem kirke i Overhalla.» Vår kirke! Det er HER! Vi spretter opp, og åpner vinduene mot den stille vinterkvelden:

Det er som om tiden stanser opp. Julenatta der ute er klar, kald og dyp blå. Langt der utefra, forbi snødekte åkre, fjerne gårder og skogholt tunge av snø, synes vi såvidt at vi kan høre klemtingen fra vår egen kirke i synkron julehilsen med de samme klokkene i radioen. Nå ringes høytiden inn, selveste Julen er kommet – også hit til oss! Nå i dette øyeblikket er Julen begynt, og jeg vet langt inne i sjelen at alt er godt i hele verden.

Lillejulaften! I dag skulle alt gjøres som ikke var gjort, og til tross for den jevne aktiviteten med førjulsforberedelser igjennom hele desember, så er det rart med det: Det var alltid overraskende mye som skulle gjøres dagen før dagen! Først og fremst skulle alle rommene i den store prestegården ryddes og vaskes og gjøres klare, alle tepper skulle ut i snøen og bankes, alle filleryer ristes, julegardiner henges opp og ikke vet jeg – og selvsagt kom mamma på en kake som ikke var bakt, et julepålegg som ikke var gjort klart, en kaffekanne som ikke var pusset!

Vi minste ungene ble satt til aktiviteter som tok lang tid, og som holdt oss ute av veien fra den hektiske aktiviteten på kjøkkenet og i stuene. Vi spadde bort all snøen fra kjøkkentrappa og den finere inngangen som gjestene brukte. Vi fylte de to store kobberkjelene i hver ende av huset med ved, som vi møysommelig trakk over gårdsplassen på akebrettene våre. Inn på kjøkkenet – vi er sultne! Brødskive og melk – værsågod, nå gå opp og rydd rommet! Vi ryddet det store rommet vårt, og det ekstra grundig siden det var selveste juleryddingen: stablet bort alle leker, satte alle bøker pent på plass der de skulle være, ryddet i klesskapet, ryddet i skrivebordskuffene. Jo ryddigere det blir, jo mere jul blir det, tenkte vi – og hva gjør man vel ikke for å få den eviglange lillejulaften til å gå?

Tilslutt begynte det endelig å mørkne. Etter en lettvint middag, fikk vi se barnetv – og så var det godnatt og takk for i dag – opp på rommet og til sengs! Vi tittet såvidt inn i stua før vi gikk opp, alt luktet av snøvåte filleryer og grønnsåpeskurte gulv. Ikke det minste lille glimt av jul var å se noe sted. Det var jo bare lillejulaften, tross alt!

I prestegården hadde vi nemlig den skikken at julen skulle komme uten at vi barna så hvordan det skjedde. Derfor måtte vi tidlig til sengs lillejulaften, for nå skulle mamma og pappa begynne med selve julepyntingen av huset! Jeg husker at jeg et år snek meg tilbake for å se, bare litt! og stod i pysjamasen og tittet ned mellom sprinklene i trappegelenderet og så hvordan julegranen ble båret inn i huset! Å!

Å ligge ren og julebadet i nytt sengetøy og vente på julen! Evig lenge ligger man der! Kan man sove, – nei, langt ifra! Høre hvordan det romsterer og prates i stuene under oss. Stå opp og titte ut av vinduet på snø og vintertrær, snakke stille med søsknene mine: I morgen! Tenk! Lese litt – men ikke for mye, for man vil være tilstede i lillejulaftens spennende forventing. Høre på radio, på Inger Sahlin Sveberg som har programmet «Som julekvelden på kjerringa». Musikken i programmet er den samme hvert år, det er sånn det skal være på lillejulaften. «All I want for Christmas is my two front teeth», «Det var julekveld i skogen» – og tilslutt Mahalia Jackson som synger «Silent Night» så førjulsnatta skjelver. Mamma titter innom – nå må dere sove, unger! Vi slukker lyset, ligger og ser ut i det mørke soverommet, det svake og snøblå lyset fra vinduene. Vi kommer aldri til å sovne! Aldri!

Men tilslutt sovner vi. Og da vi våker, da er det jul.

Lenge, lenge før jul begynner det. . Noen sukker og stønner og syns det hele er svært vanskelig, nærmest helt umulig! De vil aller helst ha slutt på alt som heter julegaver, og skjeller ut julen for å være «kommersiell» og «meningsløs» og ikke vet jeg. Andre bruker istedet andledningen til å markere hvor utrolig flinke de er (som alltid) ved å fortelle hvor mange gaver de har kjøpt (usannsynlig mange!) eller hvor tidlig de har lagt «jobben» med å kjøpe gavene bak seg, – gjerne i oktober: «Jeg er ferdig med å kjøpe julegavene, for LENGE siden! Har kjøpt 437 gaver, begynte i februar! Men nå skal jeg ta en høstferie i Paris – kanskje jeg finner noen morsomme ekstragaver der! Har DU begynt med julegavene ennå, da?» Oversatt til norsk sier de: «Jeg er flink. Flinkere enn deg, håper jeg. Kan du si det til meg, er du snill?» Så jeg svarer høflig: «Oj!» og «Du og du!» og dessuten «Så fantastisk!» men tenker jo mitt.

Skikken med å utveksle julegaver handler jo ikke om å vise kjøpekraft, og slett ikke om å bevise flinkhet og effektivitet, men derimot om å vise omtanke, kjærlighet og tilhørlighet. Det er omtanken som teller, ikke bare for den som får gaven, men like mye for deg selv som gir den.

Det meste i livet er mye morsommere om man gjør det helhjertet. Nei, faktisk blir absolutt alt i livet morsommere, mer meningsfullt og mye mer minneverdig om man gjør det helhjertet. Og det gjelder selvsagt også julegavene. Man kan hygge seg mye med å gjennom høsten observere de som skal få gaver fra deg, legge merke til hva de snakker om og er opptatt av, hva de kanskje ønsker seg uten at de har tenkt det konkret selv. Man kan hygge seg mye med å vandre rundt i gatene før jul og se hva som finnes i butikkene, skrive lister med alternativer, ta en pause på en kafé og se på listen og fundere, ta en ny runde noen dager senere. Man kan hygge seg mye med å lage gaver selv, håndarbeid, mat, konfekt, kaker, eller hva du nå finner på. Man kan hygge seg mye med å velge gavepapir, pakke inn gavene pent og sette merkelapper og bånd på og se haugen med ting forandres til en haug med spennende julegaver. Å bestille en håndfull gavekort fra iTunes på nettet er forsåvidt en mye raskere og mer effektiv måte å bli «ferdig» med julegavehandelen på, men skal alt i livet nødvendigvis være raskt og effektivt? Er det virkelig om å gjøre å bli raskest mulig «ferdig» med alt? Kanskje det er enda bedre å bli langsommest mulig ferdig?

Og så kommer julekvelden, og vi samler oss rundt juletreet for å overrekke og åpne gavene. Mottakeren er jo glad i deg også, og prøver så godt hun eller han kan ta imot din gave med kjærlighet og varme. Kanskje viser det seg at du faktisk fant det vidunderligste å gi, sannsynligheten for det øker jo betraktelig når man går helhjertet inn for saken – eller kanskje du slett ikke traff spikeren på hodet, og gaven slett ikke ble en suksess. Men har det så mye å si? Selv har du hygget deg under prosessen, og har allerede fått mye ut av det hele – og om dette ikke ble årets julegave for mottakeren, så fikk han eller hun sikkert noe annet hyggelig fra noen andre?

I alle fall er det jul, og det er mange, og mye hyggeligere ting man kan finne på når gavepapiret er ryddet vekk og julefreden senker seg – i en salig evighet fram til 20. dags jul!

Jula var mye lengre før. Det er kanskje ikke så rart, bare lillejulaften var så lang at den føltes som om den varte en hel uke, – for ikke å snakke om julaftens formiddag!

Julen var nesten som en egen årstid, som strakk seg i en salig evighet gjennom den mørkeste delen av vinteren. Først den forsiktig lystennende adventstiden, hvor huset ble fylt av lokkende dufter av krydret kjøttpålegg som dampet på kjøkkenet, av julekaker i ovnen, av grønnsåpeskurede gulv og nyvaskede filleryer. Lange adventskvelder ved det store kjøkkenbordet på prestegården, hvor vi møysommelig og forsiktig klippet i farget glanspapir og sølte med lim der vi forsøkte å gjenskape de vakre glanspapirkreasjonene som storesøsknene så lett tryllet fram på den andre siden av bordet: lenker i ulike farger, limte hjerter, flettede hjerter, jakobsstiger, små lykter til å henge på juletreet. Det røde og det gullfargede glanspapiret tok alltid slutt først, så på slutten av kvelden måtte vi ty til de mindre juleaktige fargene gult, blått og svart. Gnistrende kalde vinterdager, hvor vi ble føyset ut i snøen for å leke mens de voksne forberedte jul inne i det store huset. Og hele tiden forventing og mer forventing!

Den lange, lange lillejulaften, den mirakule julekvelden – de fortjener sine egne bloggposter. Men så! Så kom jo SELVE julen! På den tiden var julen langt fra slutt når julaften var over, det var nå den begynte! Vi visste jo godt at julen varte og rakk helt fram til 20. dags-jul, som nok kom en gang langt uti neste år, men føltes uendelig langt unna nå. Og det hente jo også at treet og julehyggen ble stående i stuene enda en ukes tid etter det, – det er jo tross alt jul bare en gang i året!

Romjulen var virkelig som et eget rom. Selve juletidens midtpunkt, en fredfylt, avsondret tid hvor dagene ikke lenger hadde navn som onsdag eller torsdag, ikke lenger datoer som 27 og 28 – hver dag våknet man til en ny juledag: «Det er 4. juledag! Fortsatt god jul!» Romjulen var hos oss en tid for å være hjemme, for julehygge og julemoro omgitt av familien: lek med julegaver, knekke nøtter foran peisen, lese bøker man fikk til jul, samlinger rundt bordet til julemat, julepålegg, julekaker – og så ut i den lyse desemberdagen for skiturer på jordet rundt prestegården før man kom inn til kakao og mere julekaker.

Så kom nyttårsaften som et skille – nesten like høytidsstemt som selveste julekvelden, men med spørrekonkurranse i finstua om kvelden, nyttårsgaver, – og kanskje om vi var heldige og det ikke snødde – noen raketter i det fjerne fra bygda ved midnatt. Ett år husker jeg vi telte 14 raketter, det var imponerende mange, og ny rekord.

Og etter nyttår da? Da var vel ikke julen slutt! Da kom jo juleselskapene! Bare å forberede dem tok minst hele dagen, med pynting av påleggsfat, dekking av bord, støping av fakler av julens mange lysestumper så vi kunne gi gjestene en lysende velkomst opp den lange alléen opp til prestegården! Om kvelden ble stuene fulle av stivpyntede voksne som feiret jul på gammeldags prestegårdsvis. Noen juleselskaper var kjedelige, med menighetsansatte, lensmann og lærere og sånt som pratet, pratet og pratet – da slapp vi å være med å fikk istedet ha vårt eget lille juleselskap på kjøkkenet. Andre ganger var juleselskapene hyggelige, med vennefamilier fra bygdene rundt, som kom kjørende med bilene fulle av unger, og det ble juletregang, synging av julesanger, overlevering av forsinkede julegaver, fryd og glede! Og selvsagt skulle vi jo også på juleselskap til dem etterpå, så hygge var det nok av! Vi hadde knapt tid til å gå på skolen, og etter dette uvelkomne avbruddet skynte vi oss hjem langs snøfonnene for å fortsette JULEN der vi slapp, – og sannelig skal det visst være juletrefest i morgen på 13. dag, hurra!

Av og til treffer jeg folk som sier «vel overstått» allerede på 2. juledag, som om julen var en slags skrekkelig sykdom som det gjaldt å bli kvitt så fort som mulig. For meg er det motsatt. Jo lenger julen varer, jo bedre! Så jeg svarer «Fortsatt gledelig jul!» – og skynder meg hjem for å fortsette julen der jeg slapp.

Det var 2. klasse som hadde ansvaret for julespillet på barneskolen i Overhalla. For noen dager siden skrev Solveig om da hun ble plukket ut til å være engelen Gabriel i julespillet. Da også jeg åtte år senere var nådd dette opphøyde klassetrinn, var det min tur til å være med. Selv om jeg selv hadde mest lyst til å være Maria, eller kanskje i hvertfall en vismann – så var det også engelen Gabriel som ble min lodd. Kanskje det var fordi vi var prestegårdsbarn at Overhallas samlede lærerstand mente at dette var den rollen som vi passet aller best til? Samme det, engel var jeg pekt ut til, og engel måtte jeg være, og jeg måtte se langt etter både himmelblå kappe og gullkroner. Kanskje jeg kunne få litt glitter i håret, i alle fall?

Læreren min, Svanaug, tenkte tydeligvis at jeg som prestebarn kunne alle mulige salmer utenat, og ble meget overrasket da det viste seg at jeg faktisk aldri hadde HØRT om «Fra himlen høyt jeg kommer her». Vel, prestunger kan kanskje spille kirkeorgel også de, må hun ha tenkt, for nå hentet hun et lite keyboard inne i musikkrommet og ba meg lære den i løpet av langfriminuttet.

Mine notekunnskaper var mildt sagt noe skrøpelige. Jeg visste hvor C-en var, og så fikk man vel telle seg opp eller ned for å finne de andre? For rekkefølgen husket jeg vel sånn ca? Hm, jeg fikk prøve. Slipper man å gå ut i langfriminuttet, og istedet kan være inne i varmen i fred og ro for seg selv, så sier man jo ja til det meste. Så åtteårige Trygve satt pliktskyldig og telte seg langsomt oppover eller nedover fra C-en på keyboardet og trykket den ene pipende tonen etter den andre. Jeg gikk selvsagt i surr. Jeg husket kanskje ikke helt rekkefølgen på disse notene. Noen melodi ble det i alle fall ikke, og fortvilelsen og klumpen i halsen vokste ettersom klokka på veggen tikket seg nådeløst framover. Snart var langfriminuttet over!

Frøken Svanaug var nok klokere enn jeg trodde, og kanskje hadde hun bare gitt meg keyboardet som en unnskyldning for å være inne i friminuttet. For da hun kom tilbake, lærte hun meg ganske enkelt bare sangen – og den var vel ikke så vanskelig? Kanskje dette kunne gå bra alikevel?

Med dette første hinderet bak meg, var det bare kostymet som gjenstod. Jeg fikk lov å ta litt juletreglitter til å lage en slags glorie til å ha rundt pannen, og mamma utstyrte meg med standardkostymet i min barndom: en av pappas gamle skjorter, tatt på bak-frem. Det ble en alldeles utmerket englekjole, og med to slappe vinger som jeg hadde klippet ut av tegnerullen vår og festet så godt jeg kunne med buksestrikk, var jeg klar: Engelen Gabriel står frem!

I motsetning til de andres kompliserte roller med dialoger fram og tilbake, var min jobb enkel. Ja, OK – de som spilte sauer hadde lettere jobb, såklart, men engel er heller ingen komplisert oppgave. Jeg skulle bare komme fram til scenekanten til avtalt øyeblikk, synge to vers av sangen min, og så vente der med flappende vinger mens gjeterne pratet ferdig. Lett, tenkte jeg. Og det var det også. Avleveringen av rollen i den lille generalprøven fornførsteklassen gikk problemfritt, og det samme med den store forestillingen for hele skolen. Vel, ferdig med det – i morgen er det avslutning og kosedag i klassen, og så juleferie, hurra!

Men på kosedagen kom ubehagelighetene opp. Frøken begynte å prate vilt om at skuespillet skulle gjøres enda en gang! Og det midt i juleferien – på selveste andre juledag! Hun MÅTTE jo tulle, på 2. juledag hadde vi jo ferie! I motsetning av Solveigs opptreden noen år tidligere, hvor hun trosset sykdommens kvaler for å kjempe seg fram til scenekanten på juletrefesten, – så hadde ikke den mer introverte Trygve engang HØRT om at det fantes noe slikt som en årlig juletrefest, og i alle fall ikke tenkt tanken at den var noe som man kunne bruke tid fra den hellige juleferien sin til å gå på. Så jeg la ganske enkelt hele uttalelsen fra frøken bak meg, det må jo ha vært bare tull? Og snart hadde jeg glemt hele greia, det var JULEFERIE!

* * *

Etter en alldeles vidunderlig, herlig, fantastisk, magisk, uforglemmelig juleferie, slik de bare kan være når du er veldig, veldig ung … så begynner man jo dessverre på skolen igjen i januar. Og der ble jeg selvsagt møtt med: «Men hvorfor KOM du ikke på julespillet, Trygve? Var du syk?» Jeg satt bare og måpte. Hva mente de? Var det sant at man skulle gå på skolen midt i ferien? Alt jeg kunne svare var: «Hæ?» Så kom alt for en dag: det viste seg at den framføringen de hadde hatt midt i ferien min, var selveste den VIKTIGE framføringen, den som de små framføringene på skolen før jul bare var en slags forberedelser til. En jente i klassen måtte på meget kort varsel tre inn i rollen, hun kunne ikke sangen, hadde ikke kostyme, og var meget fornærmet på meg. Frøken var sur. Selv mine beste venner i klassen syntes det var ufattelig at jeg ikke kom på selve juletrefesten, til selve juletrefesten!

Men de må da vel ha tullet, alle sammen. Det var da vitterlig juleferie? Er ikke juleferien hellig, selv ikke engang for engelen Gabriel?

Før i tiden var julebaksten noe man tok seriøst. Meget seriøst. Det kan hende at det hang igjen en viss respekt fra fordums tid for de edle varene som skulle i kakene: Tørket frukt, sukker, ekte smør, fint mel, egg, fløte, konjakk og pomeransskall! Dessuten skulle det produseres MYE av baksten: Sju slags kaker var et absolutt minimum, såpass hadde vel alle – men hos oss skulle det gjerne være det dobbelte, eller aller helst det hellige kakeslagsantallet 3 x 7. Så det var mye jobb som skulle gjøres effektivt og raskt i de få desemberukene før jul. En annen ting var jo at disse kakene skulle serveres i selveste JULEN, og en del av dem attpåtil på juleselskaper for bygdefiffen, for menighetsansatte, eller for hvem det nå var prestegården åpnet sine dører for. Så kakene skulle ikke bare være mangfoldige, de skulle også være så gode som mulig, riktig og jevnt stekt, ikke for store eller små – i det hele tatt se ut som arketypen på perfekte julekaker.

Så det sier seg selv – på den tiden var baking ikke noe man tullet med. Julebakst var ingen lek, og følgelig ikke noe som barna skulle være med på. Jo – vi fikk være med på ett slag: pepperkakene. De var vårt domene: mamma laget en svær porsjon med komplisert deig, og så satt vi der og kjevlet ut ujevne leiver som vi trykket ut hjerter og kakemenn, skar ut selvkreerte figurer med kniv, eller til og med (med hjelp av de største søsknenes stødigere hender og mer erfarne hoder) prøvde oss på å lage pepperkakehus. Men der stoppet det. Om det var sandnøtter, serinakaker, mandelflarn eller berlinerkranser – så var det mamma som stod for produksjonen, og vi fikk holde oss unna.

For ikke snakke om smultbaksten! Om baking av serinakaker og kokostopper var en seriøs jobb for voksne, så var smultbaksten kulimasjonen og dronningen i julebakstens rike. Dette var komplisert tradisjonshåndverk, en vitenskapelig utfordring, matforskning på høyeste tekniske nivå! Smultbakst var heller ikke noe som bare én voksen kunne gi seg i kast med på egen hånd – her måtte bakstekonene samle sine krefter og angripe problemet med felles kløkt og kraft!

«Hold dere unna unger!» var tilropet om vi stakk nesa inn gjennom kjøkkendøra på en smultbakedag. Men som de fleste barn oppdager: tier man stille og ligger lavt, så glemmer voksne fort at man er der. Så tross mine unge år, kunne jeg observere skuespillet: Kjøkkenet var fullt av damer. Alle hadde hvite forklær, skaut rundt håret – uniformen er viktig når det smultes! Det dunstet av mel og av smult. Inne i osen ilte mamma og en nabokone rundt i en hektisk, men nøye planlagt dans. En tredje nabokone satt ved det store kjøkkenbordet og kjevlet jevnt og trutt og umenneskelig tynt. Det var goro i dag! Nabokone #2 skar ut firkantede emner som passet akkurat til det gamle gorojernet, av en eller annen grunn var den firkantede pappmalen hun skar etter en slags viktig verdisak som ble tatt vare på fra år til år: fettete og blank lå den i kokeboka og ventet på neste gorodag om et års tid. Avskjæret ble pent levert tilbake til bakstekone #1, som arbeidet dem inn i neste leiv, mens bakstekone #2 bar leivene forsiktig på en fjøl bort til mamma ved komfyren. Skønt: bare det å få leivene opp på fjøla var jo en kunst i seg selv, – deigen var så tynnkjevlet at den lett kunne falle fra hverandre, emnet kunne bli dradd skjevt, et hjørne bli dradd ut for langt, det kunne bli dumper i emnet så ikke mønsteret kom perfekt fram – fallgrubene var mange, men såklart var bakstekone #2 spesialist på akkurat dette, hadde hun ikke gjort det i alle de år? Vel framme ved mamma ved komfyren ble emnet vippet forsiktig over i gorojernet, et sånt i støpejern med langt skaft som man bruker på en stekeplate og snur halvveis i stekingen. For at alle kakene skulle få samme perfekte gyldne tone, stod mamma og telte («Ikke snakk til meg! Jeg teller!») snudde jernet etter så og så mange sekunder, lot det steke noen færre på neste side, så forsiktig over på en ny fjøl for å kjøles litt før kakene kunne legges på rister. I stekovnen stod de firkantede gorotilpassede kakeboksene på lav varme for å bli absolutt klinisk tørre i det minste hjørne, fukt kunne gjøre kakene myke og arbeidet forgjeves. Tilslutt, med avkjølte kaker og kakebokser, ble kakene stablet jevnt og pent, med et ark smørpapir mellom hvert lag. Damene drakk kaffe, smakte på brekkasje og for mye stekte kaker. Sånn, da var goroene i boks!

Og dette var bare goro! Da det ble bakt fattigmann, holdt vi oss unna huset hele dagen.

Vi vokste opp i en famile som ELSKET julen. Hva er vel sommer, vårblomstring eller 17. mai – det er julen som er selveste kronen på året!  Og i en juleelskende familie elsket jeg julen mer enn de fleste. «Å! Nå er det bare 250 dager til jul!», kunne jeg si en tidlig vårdag, til omgivelsenes himlende øyebryn og generelle skuldretrekk.

Lenge før jeg var klar til å flytte hjemmefra, begynte jeg å samle julepynt til en framtidig julefeiring i mitt eget hjem. Vakre kuler, søte små engler, flaggkjeder får man vel aldri nok av, kongerøkelse MÅ jeg ha, og SE de fantasiske julelysene der du – ja, du kan tenke deg. Så i det herrens år 1991 var jeg klar, sceneteppet ble dradd til side: Jeg skulle for første gang pynte til jul i min egen leilighet!

Så så snart desember åpnet sine vidunderlige dører, satte unge Trygve i gang. Juleforberedelsesprogrammet hadde jeg jo lært på den store prestegården jeg vokste opp i, og det passet sikkert i små blokkleiligheter også. Leiligheten var absolutt av det mindre slaget, totalt areal 32 kvadratmeter. Men desto tettere kunne julestemningen fylle de to små rommene! Det ble vasket: tak og vegger, gulvlister, inni skap, under skap, over skap – alt jeg fant! Det ble pusset sølv, messing, kobber og stål! Gulv ble bonet, vinduer ble pusset til de glitret! Jeg handlet inn til jul: nøtter og godterier, gløgg og pepperkaker, mandariner, marsipan, julete og konfekt! Og så kom det morsomme: Det ble PYNTET!

Julegardiner kom tidlig opp, så juletrekk på sofaputene. Juleduker trippelstrøket så de knirket når man la dem skjønnsomt på. Og så det store øyeblikket: kassene med julepynt ble åpnet …

Jeg pyntet til jul på badet: julehåndklær, julesåpe, julepynt i det lille vinduet, en liten julete lyslykt på vasken. Jeg pyntet på soverommet: julebilder i bilderammene nærmest senga. Julesengetøy. Rød tape i rutemøtster over blokkas husmorvindu så det skulle forestille et smårutete gårdsvindu. Spraysnø kunstferdig lagt så det NESTEN så ekte ut (jeg måtte skrape det bort et par ganger før jeg fikk teket på det, men blås – jeg hadde kjøpt MYE spraysnø!). Er det fint å henge små treleker så det henger en i hver lille rute på vinduet? Det ER fint! Jeg tapet og spraysnøet på stuevinduet, på badet, på det smale, avlange vinduet på gangen. Om gangen var julepyntet? Ja, gangen var julepyntet – med nypussede kobberlysestaker på veggen, med røde lys i en kandelaber, med kuler, med nisser, med engler! Og SÅ kunne jeg begynne med selveste kjernen av julepyntingens julepynting: Det var klart for pyntingen av stua.

Når julekrybber, julduker, lysestaker, skotskrutete sløyfer på sofaputene, røde lys og englespill var på plass, var det på tide å begynne å pynte juletreet. Skjønt, det ble fort klart at bare ett juletre var for lite. Jeg hadde vært borte på butikksenteret hvor de solgte jultrær og fått kjøpt hjem en SVÆR gran, men jeg hadde jo så MANGE lyskjeder, så mange ulike sorter pynt. Kan man ha mer enn ett tre? Klart man kan. Jeg kan jo ha grantreet mitt der borte i hjørnet ved vinduet, og et mindre tre her borte ved bokylla (stua var 12 kvadrat) og kanskje… hm …. – jo! Jeg kan jo ha et mer barnlig lekent tre på gangen som en festlig velkomst! Så i den knakende lille leiligheten min glitret det og skinte det tilslutt av tre pyntede juletrær, så tungt lastet med pynt at julekulene skrapte i gulvet. Under det fineste juletreet la jeg gavene som jeg skulle gi til familien, papiret og båndene og til og fra-kortene matchet selvsagt og var spesielt valgt ut for å passe til mottakeren. Å! Jeg skrudde opp julemusikken enda tre hakk (den har naturligvis stått og spilt hele tiden under denne prosessen, det har du nok hørt), satte meg ned med et fat med pepperkaker, en kanne nytrukket te – og nøt det glitrende, klirrende og julelysglimtende synet. SÅ FINT DET BLE!

Så kom pappa og hentet meg. Jeg blåste ut julelys og kongerøkelse, slukket jultre etter jultre, tok med koffert og julegaver og gikk ned til den ventende bilen. For jeg skulle jo slett ikke feire jul i min lille julepyntstappede boks av en blokkleilighet. Jeg skulle jo hjem til prestegården! Så det var i familiehjemmet at julesanger ble sunget, ribbe ble spist, gaver ble åpnet og brettspill ble spilt, mens juleleilgheten i blokka sto glitrende ensom og forlatt.

Da jeg kom tilbake til blokka på kvelden 4. juledag hadde julen min gått i stykker. Den moderne og fantastiske juletrefoten jeg hadde kjøpt hadde visst ikke fungert helt, og istedet for å holde treet i et fast grep hadde den skutt ut juletreet som i en katapult. På tvers av stuegulvet lå det største og allervakreste jultreet mitt. Knuste glasskuler, glitter, engler, flaggkjeder, nisser og perlelenker lå strødd utover gulvet. Jeg gråt da jeg vasset gjennom julekatastrofen for å finne feiebrettet og sette på julemusikken.

Det var mange ting som var mye viktigere før i tiden. Sølvtøy for eksempel, det var viktig. Mye viktigere enn nå, når sølvtøy ikke er viktig i det hele tatt for nesten alle, bortsett fra for noen få gamle tanter som har det bortgjemt på et hemmelig sted i en skuff fordi de synes at det er altfor viktig til å brukes.

Men da jeg var liten, var sølvtøy noe av det viktigste vi hadde. Dro vi på ferie på hytta, var det alltid en stor prosess omkring hvor sølvtøyet skulle gjemmes, slik at tyvene (som helt sikkert kom mens vi var borte) ikke fant det, samme hvor lure de var. Mamma var selvsagt lurere, og hvert år pønsket hun ut en nytt og ugjennomskuelig gjemmested for dyrebarhetene. Etter hytteferien ble det en like stor – eller gjerne enda større prosess å prøve å finne sølvtøyet igjen, – for hvor VAR det nå mamma hadde gjemt det?

Bortsett fra sine korte sommerlige utflukter til hemmelige gjemmesteder på loft eller i kjeller, lå det viktige sølvtøyet og dormet i skuffen sin, og ventet til det skulle bli brukt.

For brukt ble det! Til jul, til bursdager, på påskedag – og selvsagt til barnedåper, konfirmasjoner og desslike store markeringer. Det var nesten som et kjennemerke, at om bunadene ble funnet fram eller flagget heist – da kunne man regne med at det glitret sølvblankt på spisebordet.

I julen var sølvtøyet viktigere enn noen gang. Selvsagt skulle det brukes! Og man trengte MYE. Alle måltider måtte spises med sølvbestikk, serveres med sølvredskaper, kaffen måtte helles opp av sølvkaffekannen, selvsagt måtte sølvfløtemugge og sølvsukkerskål alltid settes fram på kaffebordet! Hvordan kan det bli jul ellers? Og en ting var det når familien på 8 personer var samlet rundt julemåltidene, når de store juleselskapene skulle gjennomføres steg hele sølvglitteret til et nytt og blendende nivå. Hver minste lille sølvskje ble presset inn i tjeneste, om de passet i mønsteret eller ikke. En skje med stavkirke og inngravert “Hilsen fra menigheten”? Finn den fram? Teskjeer kjøpt med som minner fra utlandet med inngraverte severdigheter, én skje i odde mønster fått i  konfirmasjonsgave, en skje som søsteren min vant som premie i en svømmekonkurranse? Perfekt – da har vi akkurat nok!

Alt sølvet som skulle på bordet i selveste julen måtte selvsagt være nypusset og skinnende blankt. Hvordan skulle det ellers gå? Så i ukene før jul ble dermed sølvpuss nesten enda viktigere enn noe annet. Skjønt, det er nok ikke rett, for da jeg var liten og vi lagde jul på den store prestegården på landet, var ALLE ting viktige i ukene før jul. Alle mulige juleforberedelser måtte selvsagt unnagjøres innen kvelden på lillejulaften kom, og det var slitsomme uker for de voksne og en morsom og fantastisk tid for oss barna.

Men altså: Sølvpuss! Det var vi barna som ble satt til denne viktige jobben, og arbeidet startet med grundige forberedelser: Har vi nok gamle laken? Nok flasker med sølvpussemiddel? Alle hver sitt gamle tefat å ha middelet i? Vi rigget oss til ved det store malte trebordet på prestegårdskjøkkenet. Og så kom det viktigste: finne fram sølvtøyet! En ting var jo å hente det som lå i sølvtøysskuffen, men i tillegg måtte man i andre skap, andre skuffer og finne serveringsfat, sukkerskåler, kaffekannen, sukkerklype, sitrongafler, posteiskrape, potetskjeer, sauseøser – og så i tillegg jakten på alle de odde skjeene nevnt litt lenger opp på siden. Tilslutt lå hele herligheten pent dandert utover kjøkkenbordet, og så var det bare å sette i gang. I et normalår var ikke hele sølvtøyet blitt brukt siden forrige jul, så det var en stor og gnukkete jobb å forvandle hver brunflekkete og svartskimrende del til et speilblank og skinnende verdig  bidrag til prestegårdens julefeiring!

Blir det ikke fint? sier vi til mamma som titter innom arbeidsbordet vårt på vei mellom en julegardin og en sylterull. Dere har jo ikke pusset mellom gaffeltinnene – se! sier hun. Og det hadde vi jo ikke. Så da var det bare å gyve løs igjen, til det verket i pussefingrene og den minste påleggsgaffel glitret!  Stolte så vi utover bordet med det nypussede, skinnende sølvtøyet, det så ut som en glitrende alladinhule, en glitrende skatt! Nå kunne det bli jul, også hos oss prestegården, tenkte vi, og syntes resultatet var vel verdt at fingrene var ugjenkallelig svarte og at man gikk med sølvpussemiddelsmak i munnen i flere dager.

De går glipp av mye, de som bare vasker stålbestikket sitt i oppvaskmaskinen.

Jeg har selvsagt vært like flink som alle dere andre til å ikke være flink. Kastet juletradisjon etter juletradisjon overbord i jakten på den riktige balansen mellom stemningskapende tiltak og selvbekreftende frihet. Nøtter? Nei takk! Julevindu, nisselandsby, julegardiner, sju sorters kaker, hjemmelagde julepålegg? Nei, behøves slett ikke! Gradvis har en ny jul vokst fram, hvor antallet påkrevde flyttekasser fulle med julepynt som skal spres utover alle flater er blitt minsket fra sju til én. Om andre syns jeg trenger egne nisseslips om halsen eller julestjerner i vinduet, så kan de jo synes hva de vil om det.

Men juletradisjoner er jo slett ikke bare krav fra andre som skal oppfylles, og heller ikke «bare» stemningskapende markører for deg selv, som gir det alle signaler på at «nå er det jul». Og nei, jeg tenker ikke nå på at de en minner om julens egentlige innhold og budskap. For juletradisjonene er også noe mer.

På søndag var det 1. søndag i advent, og jeg var ute i et lite skogholt bak huset vårt og plukket inn et knippe med tette og fine grankvister til adventskransen vår. Langt der nede ved fjorden så jeg det nye hjemmet vårt, omgitt av det storslagne og fremmedartede landskapet her i Lofoten. Om kvelden satt jeg inne på det gammeldagse lofotkjøkkenet vårt og surret fast grankvistene til den runde adventskransen av smijern. Denne kransen har fulgt med meg helt siden jeg var barn, da jeg satt kvelden før adventssøndagen og så på hvordan mamma surret fast kvister til den og pyntet den med lilla pynt og engler . Det var denne kransen som stod på bordet i barndomshjemmet vårt hele adventstiden, som vi samlet oss rundt hver adventssøndag, tente et nytt lilla lys og sang et nytt vers i adventssangen «Det første lys vi tenner». Da jeg var barn syntes jeg at denne adventskransen og seremoniene med den var det vakreste i hele adventtiden.

Nå får jeg ha med meg denne kransen og tradisjonene videre, inn i vårt eget lille hjem. Og da jeg satt på kjøkkenet nå på søndag og pyntet den gamle kransen så godt jeg kunne, så skjønte jeg at juletradisjoner slett ikke bare er stemning og hygge. De er en påminnelse om de som har båret tradisjonene før oss: Mamma gjorde dette, nå er det min tur. Og kanskje enda mer blir tradisjonen også en bekreftelse på hva som er viktig for akkurat meg: Dette opplever jeg som viktig, å pynte adventkrans er en brikke av hvem jeg er. Dette vil jeg fortsette med, – hver advent.