Det snør, såvidt. Det er kaldt, og rimfrost på trærne. Det er grytidlig, mer vinternatt enn førjulsmorgenmorgen- og jeg er på vei til toget. Da jeg går over torget ser jeg en stor kube av glass, glasset er noen steder ruglete av is,og da jeg stopper opp for å se oppdager jeg skiltet over kuben- «se inn i fremtiden». Jeg ser gjennom kuben og ut, og kan så vidt skimte veien jeg skal gå. Magisk! Poetisk! Tankevekkende! Helt til jeg går forbi- og ser at jeg har sett det hele fra feil vinkel. Jeg «skulle» ha kommet fra en annen kant- og fått se en bilreklame.

Når jeg tenker meg om er det vel slik samme hvor vi ser før jul- utallige fiffige påfunn for å få oss til å tenke at akkurat dette er det vi lengter etter i julen. Da gjelder det vel å se det hele fra en annen kant, og alltid lete etter den innfallsvinkelen som gir rom for det vakre, det sanne, det poetiske- det som ikke henvender seg til oss som konsumenter men som mennesker.

Har du sett noe vakkert i dag?

Mangler du noe?

Sammen med mange andre over hele verden ble også jeg grepet av Rabbi Yaakov Dov Bleichs oppfordring til å be salme 31 for Ukraina. Men hvorfor denne salmen? Jeg har hørt at det er en jødisk åndelig tradisjon å be samme salme gjennom hele året. Denne rabbien begynte med å be salme 1 da Ukriana ble selvstendig nasjon- og nå, etter 31 år med frihet, har han hver dag i 2022 bedt salme 31.

Jeg ble inspirert til å prøve det samme, i alle fall be samme salme om igjen over lang tid. Jeg kom til salme 23, leste den noen dager, gikk videre, og måtte vende tilbake, og resten av året har salmen fulgt meg. Herren er min hyrde- jeg mangler ingen ting…. og jeg blir utfordret på hvordan vi kan forstå dette, når så mange ikke har, ikke bare alt jeg har, men det mest grunnleggende. Det blir iallefall helt feil å si til den som virkelig mangler at det ikke stemmer.

Kan hende er en vinkling å se at selv David med alle farer og stridigheter han sto i, gjennom det hele visste at han var i Guds omsorg- et vitnesbyrd fra David fra hans liv,ikke noe som er sant for alle til en hver tid?

Eller er dette sant til alle tider, bare at noen av oss har så altfor mye, at andre må mangle? Kan det til og med være slik at selv krig og ødeleggelser også kan få herje fordi noen ikke så, ikke grep inn, i tide? Enn om det faktisk er slik at vi ikke mangler noe- men at noe av det vi har er gitt oss med ansvar for å dele? Eller er det slik at det vi mangler er tryggheten på hva som bærer gjennom de krevende tingene vi står i? Jeg tror alt dette er sant- det andre mangler er mitt ansvar å dele, men at ingen ting jeg kan dele eller gjøre kan gi den tryggheten som bærer uavhengig av hva vi har eller hvordan vi har det. Nei, jeg mangler ingenting.

Etter at kloden har ligget i koronaens skyttergraver i to år, kræsjlandet vi alle rett i krig, dyrtid og klimakrise. Som mange andre har jeg følt meg motløs, sliten og nedfor. Hvordan skal jeg egentlig få til å feire jul, i en tid hvor håpløshetens trår oss alle så farlig nær? Er det virkelig noen vits i å prøve å prøve å mane fram juleidyllen, å finne fram alt dette stæsjet, å lage en virkelighetsflukt i et par uker, og så rydde bort skramlet igjen? Skal jeg virkelig orke?

Jeg har gått og tenkt på dette i den mørke novembermåneden. Etterhvert innså jeg at julen egentlig ikke fant sted i en så spesielt idyllisk situasjon: Jesusbarnet ble ikke bare født i en fattig stall, han ble født i et land som var okkupert av en overmektig, diktatorisk militærmakt. Og så måtte jo den lille familien flykte fra landet sitt for å berge livet, det er kanskje ikke så idyllisk heller?

Men i dag skjønte jeg mer: Det er jo først når man møter mørket i sitt liv at julens puslespillbrikke faller på plass. Julen er svaret på motløsheten, Guds eget svar. For det er absolutt for de motløse, de som er slitne og nedfor at Jesus ble født. For å komme med håp til de som er uten håp. Å fødes som et lys i mørket, for å rope ut et nådens år fra Herren.

Og da er kanskje ikke julefeiringens håp om fred, idyll og harmoni egentlig noen virkelighetsflukt i det hele tatt. Kanskje det er motsatt; – at det er å fokusere på mørke og håpløshet som er en den dypeste virkelighetsflukten. Og at julens iboende lengsel i bunn og grunn er en dragning mot et glimt av himmelens strålende virkelighet.

I år begynte jeg å samle på bilder av Maria og Jesus, for å bruke de fineste i julefrydbloggen. Noen er fulle av symbolikk og ofte er de preget av samtidens forventning til hvordan madonnabilder skulle males. Interessant og fint- men de sier meg ikke så mye, selv om jeg teoretisk sett vet hva de vil at jeg skal legge merke til. Og etterhvert oppdager jeg at det ikke bare er disse bildene jeg tar vare på, men mødre og fedre, søsken og venner, med et spesielt blikk og i et spesielt lys. Voksne som ser underet de har fått ansvar for, et varmt, nærmest overjordisk lys, som favner alle drømmer og ønsker for barnet, men som mest av alt sier noe om at dette ansvaret er gitt oss fra noe utenfor oss selv. Da ser jeg jo at de Mariabildene som beveger meg mest ikke er de som vil belære, men de som gir et glimt av alt godt som er mulig nå når himmelriket har kommet oss i møte.

Det var søndag etter jul, midt i den salige romjula. Mett av sylterull og julekaker, fredsæl av juleidyll og harmonisk familiesamvær gikk jeg inn til Nidarosdomen for å få med meg høymessen. Snødde det? Ja, la oss si det, – la oss si at tunge snøfnugg dalte sakte ned nedover den romjulsstille byen. Og nå: Julesanger i katedralen! Korsang og orgelbrus under middelalderhvelv! Høykirkelig liturgi med en fyldig styrkende preken som selveste rosinen i julepølsa! Så herlig! Nå er julen fullendt!

Det var full høymesse, og etterhvert tid for nattverd. Som alltid er det majestetisk flott å vandre som i et pilegrimstog opp til alteret i domkirka mens menigheten synger og orgelet jubler. Og så kneler jeg da der, ved alterringen i oktogonen. Dette er også jul, tenker jeg – det er jo som når gjeterne og de hellige tre konger knelte i stallen rundt Jesusbarnet. Så fint, nå får jeg være med på det også! Nå er julen fullendt!

Da kom det. Nattverdsliturgien, brutal og rett fram: «Dette er Jesu legeme. Dette er Jesu blod».

Det var som et slag i ansiktet, som en bøtte kaldvann slått over min deilige juleidyll. Jesu blod?! Hva med Jesusbarnet i stallen, englesang og fred og fryd på jorden? Er det dette som er jul?

Har du en håndbrodert juleduk? Noe av det mest unyttige – men morsomme – jeg bruker tid på innimellom er finn søk etter den aller vakreste juleduken.

Merkelig nok, ettersom både farmor og mor var kløppere til å brodere, har jeg ingen. Jeg broderer jo selv også, men det er akkurat det, jeg har ikke tålmodighet til å brodere ferdig. Da jeg fikk broderisett til juleduk fra farmor, broderte jeg halve duken og ble veldig forundret da jeg oppdaget at jeg skulle brodere det samme en gang til, så da lagde jeg adventskalender av motivet i steden. Men i hodet mitt ser jeg for meg de vakreste og mest forseggjorte juleduker, med intrikate kranser, fugler, kirker, snø og grantrær, som muligens en gang dukker opp. Det rare er at jeg er helt fornøyd med å tenke på hvor vakkert det kunne vært- og at gleden over å forestille seg det vakre er vel så stor som å skulle fange skjønnheten i en konkret ting. Sånn er det kanskje med resten av julen også? Tanken om det vakre, leken med ulike ideer for hvordan julen skal se ut i år – er viktigere og morsommere enn hvordan det faktisk blir.

Men nå har jeg altså begynt å brodere min egen juleduk da, sånn for sikkerhets skyld! Den blir sannsynligvis veldig fin – en gang, etter mange fler førjulstider med brodering, men denne gangen skal jeg bli ferdig!

Har du hørt intervjuobjekter bli spurt om hva som er deres guilty pleasure? Og svarene handler oftest om koselige ting – kaker, god mat, filmer, bøker, musikk – akkurat som om det skulle være noe å skamme seg over? Er det ikke nettopp når vi tar oss tid til å nyte de små gleder i livet vi virkelig åpner for takknemligheten? Særlig i adventstiden tenker jeg det er viktig å trene på å ta imot og sette pris på det gode som kommer i vår veg – med glede! Det kan vel ikke være at vi tenker at det ikke er rom for ufornuftige, unyttige frydefulle gleder i voksenlivet? Jeg har gjort det til en vane når jeg leser slike intervjuer å tenke etter hva som har fått mitt hjerte til å gjøre et lite frydefullt hopp, pleasure helt uten guilt.

Hva var det sist som gav deg et gledesglimt?

Hva tror du er det første jeg gjør når jeg skal ordne huset til jul?

Det første jeg gjør er å ta vekk. Det kan jo være så mange trinn i det, nå har jeg akkurat båret alle dvder, til og med julefilmene bort fra skapet på stua- for det trenger jeg til alle små og store ting som har samlet seg i vinduskarmer og på bord i løpet av året, julepynten må få plass! Så er det alle blomstene- som må plukkes og vannes og flyttes og kanskje kastes- så juledekorasjonene får plass.

Dette gjør jeg faktisk- men så er det de oppgavene som hadde vært fint om var gjort.

For eksempel å rydde i alle skuffer og skap- som regel blir det en fin tanke som ikke blir tenkt ferdig før på vårparten.

I høst har jeg kjent det annerledes. I så mange sammenhenger jeg er i,hører jeg om så mange som ikke har. Da blir det ikke lenger spørsmål om å rydde for å ha orden, men om å sjekke om jeg har noe som noen andre trenger. For meg blir det en ny vinkling på turene til Fretex og gjenbrukstorget, det handler ikke om hva jeg ikke har plass til, eller er lei av. Det er noe helt annet å spørre om det faktisk er noen som trenger dette mer enn meg. Jeg har jo til og med mange ting som jeg overhodet ikke trenger, men som er helt fine! Da blir det plutselig viktigst å få ryddet skuffer og skap- kan hende er det sånn at når jeg har altfor mye av noe, så betyr det at jeg har noe som egentlig skulle vært noen andres?

Selv med gode intensjoner blir det nok aldri minimalistisk hos oss, men forhåpentligvis lærer jeg mer og mer om at å få tingene der de hører hjemme ikke handler om bedre system på tingene, men bedre fordeling. Hva er det første du gjør til jul?

Så ble det vår tur til å få korona- og selvfølgelig tenker jeg først på juleforberedelsene. Jeg som skulle og ville og tenkte….Først og fremst ville jeg jo skrive meningsfulle tekster i julefrydbloggen, gjerne fra førjulspyntet hus, med julesnø ute og julemusikk inne.

Men hva skulle jeg egentlig skrive om? Det samme som alltid, at det ikke er tingene som skaper jul, at det går fint å ha en deilig jul uten at alle lister er krysset ut.

Ja det skulle jeg skrive om, og så kjenner jeg jo på ironien i det hele. Dette kan jeg jo skrive om nesten samme hvor pjusk jeg måtte være? Og dessuten, det er jo mange, mange år siden jeg laget jul slik den «skulle» være. Jeg lager jo julen akkurat slik jeg vil ha den. Og det er jo sant at det ikke er hvilke ting som er tatt frem som er viktig.

Hva er det som er viktig da- for jeg liker jo godt å dekorere? For meg handler det om hvilke muligheter det skal legges til rette for. Julenotene skal finnes frem- så vi kan synge og spille. Det skal ligge gode saker klar i fryser og bokser- ikke for tradisjonens skyld, men slik at noe er klart, når vi kommer inn fra friske spaserturer, etter kirketid, når noen kommer på besøk, og når noen blir sittende oppe halve natten for å snakke om ting, spille de siste spillene eller slappe av foran peisen. Dette vil jeg skal være klart- og i en ramme som bygger opp om fellesskap, en hyllest til det vakre og gode i livet, et hjem der alle er velkommen og der det er tydelig hvorfor vi feirer jul. Slik blir det nok i år også- på et eller annet vis.

Og dessuten- når jeg skriver dette er det faktisk bare 20 november, så det kan faktisk hende at alle er i superform når desember er her. Vi får se!

Har du tenkt over hvorfor du pynter som du gjør til jul? Hva er det du legger til rette for?

Endelig er det julaften, årets mest underfulle dag. Puslespillet for årets jul er ferdiglagt: Slik ble det i år! Juletreet står og glitrer, vi rakk det vi rakk, og brikkene falt på plass på et vis, slett ikke i forhold til den tenkte idealjulen – men det henger jo sammen på et vis, og det ble jul i år også!

Dette er den siste luken i årets Julefrydkalender, og jeg sitter og ser på juletreet og filosoferer: Har jeg egentlig blitt noe klokere i denne desemberjakten etter julens brikker? Undring og hellighet, høytid, kjærlighet, skjønnhet, musikk – hva slags bilde danner egentlig alt dette?

For meg gir disse brikkene et bilde av helhet. Av sammenheng. Av sannhet. Jeg fryder meg når jeg endelig har fått komme tilbake til julen – og det er fordi det er her jeg er hjemme. Det er i julen jeg føler meg nærmest meg selv. Nærmest andre. Nærmest Gud. Alle skrinne og meningsløse viktigheter fra året bak oss faller plutselig vekk som skjell fra øynene: «Men dette er jo ikke viktig, nå er det jo jul!» Vi forsøker og vi lykkes og vi mislykkes i å være nær de vi er glad i, fordi vi ser hvor viktig det er. Guds himmel over oss er sann, medmenneskene våre trer i fokus, englene synger og alt er vel på denne vår stakkars jord.

Den konkrete julefeiringen gir bare små glimt av disse julebrikkene. Men i glimtene ser jeg jo at de dreier seg om mer enn julen: De er livsbrikker. Dette er slik livet egentlig skal være, det er dette jeg ønsker meg og håper på, hele året. Det er derfor jeg gråter når jeg pynter juletreet – for lengst inne vet jeg at julebrikkene, livsbrikkene – de er enda mer – for de er bare avspeilinger av himmelbrikkene.

Julen kan aldri fylle lengselen som julen skaper. For julen er drømmen om Paradiset.

Gledelig jul, alle sammen!