Alle barn som har delt en brusflaske eller en godtepose med sine søsken, vet hvor viktig det er å være pinlig nøyaktig. Her skal det deles likt. Det er også også slik at selv den som ikke liker brus eller godteri insisterer på å få sin del. Så barnslige er vi ikke lenger, forhåpentligvis, for hva er likt?

Eller vi kjøper julegaver – da hender det jo vi lurer på om det blir sånn cirka likt. Det er visst pinlig å gi bort dyrere enn det vi får – eller motsatt. Og alle foreldre vet jo at alle barn må få omtrent like dyre gaver – så snodig?

Det kan se ut som julegavene ikke handler om å tenke ut hva som hadde vært hyggelig for akkurat dette mennesket – eller hva kan det være at denne vennen trenger – men om en slags byttehandel der ingen går i pluss eller minus. Da deler vi likt – og det er jo tanken som teller, eller omtanken da, når vi har funnet noe som gleder – og som ikke er fornærmende dyrt eller billig.

En mulighet er jo å gi gavene til noen som faktisk trenger det – og som ikke skylder oss noe i gjengjeld. En annen måte er å dele handlingen i to uavhengige løp.

Jeg gir deg en gave, jeg deler med deg det jeg tror vil glede deg. Ferdig!

Du gir meg en gave, du deler med meg det du tror vil glede meg. Ferdig!

Om disse to handlingene skjer samtidig fordi begge tenker at julen er fin tid å glede andre på – så er jo det hyggelig. Men om jeg gav for å få, eller delte for å ha like mye tilbake, ville det vel vært ganske barnslig?

I historien om Peter Pan er det mye som er umulig, helt til Tingeling strør stjernestøv – og luften tindrer. Julefryd kan vel også virke umulig av og til, ja rent ut litt masete kanskje? Er det manglende kontakt med virkeligheten som gjør at vi skriver i år etter år om den sitrende, tindrende magien som gjør julefryd mulig?

Når vi deler vår fryd handler det ikke om at andre skal kjenne på at det blir for lite fryd. Det handler mer om å dele vår erfaring at det nesten alltid er mulig å lete etter julefryden og lokke den frem. Ikke nødvendigvis den prangende, overdådige, perfekte julefesten som ingen av oss klarer å etterape. Jeg finner julefryden i de små glimtene av glede som overrumpler meg midt i alt det som aldri blir beskrevet som «drømmejulen». Ikke alt, hvert år og alltid, men alltid noe. Klassisk julemusikk nytter – enten det er i en konsertsal eller i en sykeseng. En liten grankvist i alle rom for luktens skyld, lys på bordet, julefortellinger å lese på nytt. Kan hende fryden handler om å stoppe opp, akkurat nå, og si til hverandre, eller oss selv: så du den vakre solnedgangen … husker du da … kjenn på lukten … den lille gnisten av fryd er i allefall sånn.

Og så er fryden så mye mer, dypere, og livnært av julebudskapet på nytt og på nytt. Denne fryden kan være grunnlaget for hvorfor vi feirer jul – men det bærer helt galt av sted hvis vi tenker at vi må fryde oss så og så mye over dette store julemiraklet. Livet er nå slik at det noen dager smiler med glede og takknemlighet, mens gleden er vanskelig å få øye på andre dager. Vi sier ofte at julen kommer uansett hva vi har gjort ferdig – det er like sant at julen kommer uansett om vi føler noe spesielt eller ikke. Det er deilig å overveldes av fryd og glede, men ikke nødvendig for julens skyld.

Den hverdagslige julefryden derimot, den gnisten er til for å nøres, for å deles, for å frydes ved – i de øyeblikkene vi ser den. Når vi deler vår fryd over julefrydens små glimt – er det vår lille dose stjernestøv over det som slett ikke er perfekt, men som alltid har plass til i alle fall bittelitt tindrende julefryd.

De aller første skoleårene gikk jeg på en liten skole. Skolegården var jord, trampet hard av hoppestrikk sprettende og fotballspillende barn. Forbi skolen rant en elv og rundt skolen sto høye trær, og i friminuttene sprang vi fritt. Med kniv – den morsomste leken var å kappe land. Og alle hadde kniv i lomma, klar til dyst.

Kappe land gjør du slik: De to «kongene» deler en sirkel i to og kaster kniven slik at den står i motstanderens land. Blir kniven stående kan du følge knivbladets vinkel og skjære deg en del av den andres rike. Til slutt blir en person stående på en flik som er for liten til å balansere i, og den andre har vunnet. Det kjentes ikke alltid greit, å bli trengt bak strek etter strek. I gamle dager ville vi sagt at et dele var flyttet – og ingen ting lager så mye ufred som når noen flytter grenser på en annens bekostning.

Av og til kan deling og omsorg kjennes slik, samme hvor mye som gis kreves det mer – da er det ikke godt, men fortvilt å dele. I Bibelen står det at Gud elsker en glad giver. Det har blitt tolket slik at jo mer du gir jo bedre er det. Kan vi også tenke slik at Gud blir glad når vi ikke bare gir, men kan takke og ta imot det som var tenkt til oss? Det er en balanse der – den går nok nærmere et minimum enn det vi har vent oss til – men å dele handler ikke om å gi alt til andre og ikke ta imot egne velsignelser. Kan hende den glade giver er den som i takknemlighet vet hvor det skal deles? Uten selvoppofrelse og martyrtanker – men rett og slett i glede?

Det har vært mye å bekymre seg for de siste månedene, så idag deler jeg «hypokonderlegen» Ingvard Wilhelmsens forslag til arbeidsdeling. Hva med å la dem som er betalt for det bekymre seg for hvordan vi skal håndtere pandemi og smitte og økonomi og elendighet – så kan vi ta tak i det vi har ansvar for? Som etter hans råd er å sørge for å sove nok, spise sunt og få frisk luft– så vi er bedre rustet til å møte utfordringen når den kommer. Jeg synes det høres ut som en god arbeidsdeling.

Men heldigvis har vi ikke fulgt rådet helt, noe av det de betalte bekymrer seg for, har vi jo et delt ansvar for å løse. De betalte kan fortelle oss at de bekymrer seg for at de sårbare barna lider under smitteverntiltakene – men det er vi som må se barna rundt oss, selv når vi ikke kan gi en klem eller invitere en ny familie hjem.

De betalte kan si at de bekymrer seg for at noen blir enda mer ensomme når samfunnet stenger ned, men det er vi som kan ta en telefon eller gå en tur med en annen, selv om vi ikke bør be nye inn i hjemmet vårt.

Det er faktisk slik at selv om myndighetene har ansvar for å tydeliggjøre bekymringen og tenke ut katastrofeplanene – så nytter det ikke om ikke vi tar vår del av ansvaret. Men kanskje kreftene som kunne vært brukt på bekymring og katastrofetanker, kan brukes på konstruktive tanker på hvordan vi tar imot ansvaret? Kanksje vi har mer glede å dele når vi kan la andre ta seg av bekymringene? Enn om det ble en bekymringsfri jul full av delte gleder?

Fra gammelt av var adventen delt i to deler. De første to søndagene handlet om ansvar, de to siste om å glede seg til jul. 3. søndag i ble derfor kalt «gaudete», gled dere! Så de neste tekstene vil handle om å dele glede.

Nå er det vitenskapelig bevist det jeg alltid har visst! En 15 minutters forundringstur hver uke vil gjøre deg lykkeligere. Metoden har vært å la deltagerne gå en kort tur, se seg godt om og sende en selfie over noe forunderlig de så som dukket opp. I løpet av forsøket ble forsøkskaninene mindre og mindre synlig i selfien, og det de ville dele tok større plass. Samtidig rapporterte de om økt lykkefølelse og ro i sinnet. Å dele det forunderlige med andre gir deg altså et bedre liv!

Jeg synes det høres litt snaut ut, men kanskje 15 minutter hver uke er en start? Selv er jeg jo svært lett å forundre og går forundringsturer hver dag. Det kan være ute, idag var det solskinnet som farget de bare løvtrærne rosa. Det kan være inne, i går satte jeg einerkvister overalt, og nå vekkes juleminnene samme hvor vi går i huset. Det kan være i en tekst jeg har lest før, som akkurat i dag gir ny innsikt når jeg leser den på nytt. Det kan være en musikalsk forundringstur, når en ny musikk berører eller utfordrer. Det kan være en liten middagshvil der ingen ting skjer og tankene får vandre fritt og kommer tilbake med nye konklusjoner.

Og fra alle slags forundringsturer er det noe å dele – men jeg deler ikke for å bli lykkelig. Det er vel heller slik at jeg er lykkelig over å kunne forundres og at forundringen bobler over. Men nå vet jeg altså at når det butter mot, går det an å starte med en liten tur, med et eneste formål, å lete etter noe å forundre seg over – og så dele det. Forunderlig enkelt.

I kirken er ringen rundt alteret halv, det skal symbolisere at den andre halvparten er i himmelen og er fylt opp av alle de som har gått foran.

I år er det mange som må ha halve ringer rundt bordet i jula også –noen fordi noen nære har gått bort, enda fler fordi vi til vanlig er velsignet med at den hele sirkelen består av for mange til å holde seg innenfor smittevernreglene. Vi har jo savnet det i resten av året også, og blitt flinke på å pønske ut alternativer, som likevel bare blir et symbol på det fellesskapet vi ønsker oss. Noen har spist samme mat foran hver sin skjerm, vi har hatt venninnesamtaler og personalmøter – men likevel oppleves det ikke som vi har delt bord og fellesskap.

Kan savnet ligge i urfølelsen fra leirbålet? Nå er det kveld, dagens arbeid er gjort, vi er sammen og tar vare på hverandre, vi deler den maten vi har, vi er så trygge vi kan være. Slik kjenner jeg at det er når vi deler bord.

Slik er det ikke når vi stirrer inn i hver vår skjerm, skjermene blir bare et vindu ut fra hver vår verden, vi er fremdeles hver for oss, og selv om vi samles om samme sak, er vi ikke sammen, og det vil være et savn i år. Så hørte jeg Herborg Kråkevik synge en strofe om ønskelister – ikke del lister over det du ønsker deg, men over det du er redd for å miste!

Enn om savnet av bordfellesskap fikk oss til å minne hverandre om det vi faktisk har, som vi er redd for å miste, og som vi må ta vare på så det fremdeles er der, når vi igjen kan dele?

Noen tradisjoner kan gjerne få nytt innhold- og noe innhold kan få ny mening. Lucia er en sånn dag. Ingen av de feiringene jeg har vært borti har lagt særlig vekt på at en ung jomfru må stå først opp og gå rundt i huset med lys for å skremme bort tusser og troll. Men slik var det en gang.

Lucia er likevel noe mer enn en søt førjulsskikk. Hva er det som gir oss følelsen av å bli berørt av noe større når et Luciatog går forbi? Selv når jeg selv har sydd luciadrakter, bakt lussekatter, gjort klart frokostbrett, tatt på glitter og tent krans og lys- og så krabbet fort til sengs for å bli «vekket» med frokost på sengen- selv da er det gledelig å høre at Lucia trer inn i vårt mørke hus.

For meg er det ikke søtt at barna gjør det, men en varsom opplæring i å spre lys. Det er viktig å ta vare på alle muligheter til å lære videre alle synlige og praktiske verktøy som legger vekt på at det er noe vi kan gjøre når natten er mørk og stum, når vår tids skygger truer. Vi kan dele lys, vi kan være den Lucia som går først og gir de små noen å følge etter. Vi kan etterhvert lene oss tilbake, trygge på at vi har delt og at noen står klare til å dele videre.

God Lucia feiring!

Når vi møter presten Brand i Ibsens skuespill er det lett å la seg besnære av hans høye idealer og ene overordnede ide. «Hva du gjør, gjør fullt og helt – ikke stykkevis og delt» er hans ledestjerne.

Det må da være det Marta ble oppfordret til? Det må da være veldig fint?

Men finnes det noen oppgave i livet som ikke er sammensatt? Er ikke selve livet utallige deler, stykker og biter?

Brand gikk til grunne i sin store tanke, underveis mistet han også kone og barn, omsorgen for dem var ikke viktig nok sett opp mot det altoverskyggende kallet.

Kan hende var forskjellen at Brand kun fulgte et kall fjernt fra det livet krevde? Tanken og ideen var hel – men livet ble splintret.

For å løse gåten om det ene nødvendige og livets sammensatte puslespill tenker jeg at vi må se det hele utenfra, med et etterpåblikk. Når livet er ferdiglevd – vil vi da se at de delene vi brukte krefter på til sammen var et svar på de oppgaver livet gav oss?

Enn om vi gjorde adventen til et livsverksted – til å legge fra oss de bitene som aldri skulle vært med – legge sammen de delene som sammen, stykkevis og bit for bit skaper et helt liv? Enn om vi da fikk tid til å sette oss ned, lytte og gledes over julegjesten som ikke bare kom på besøk til Marta og Maria, men til oss?

Hvis vi sa at julen handlet om å dele –så ville vi nikke og si at ja, sånn er det. Nå må vi dele, så alle har det bra, ville vi kanskje fortsatt. Da ville det vel alle få en god jul?

Men hva gjør vi når vi deler?

Det kan høres ut som vi gjemt i ordet dele, finner det å være en del av. Da må vel deling handle om mer enn å sørge for mat og gaver? Å være en del av hverandre, det blir så nært – å dele kan ikke lenger være veldedighet – men må være en gjensidig avhengighet.

Hva kan det være som gjorde at helsepersonells innsats har gjort sånn inntrykk på oss i år? Vi har vel alltid visst at vi som samfunn er avhengig av noen til å pleie og lege oss? Kan det være at vår sårbarhet feide alle sikkerhetsnett unna? «Vi hører sammen» ble ikke lenger en klisje – men det verktøyet vi har for å verne hverandre mot viruset. At det ble tydelig at noen står klar til å tjene, ble det eneste som kunne gi en slags sikkerhet om at det som kunne gjøres ble gjort.

Det gikk ikke lenge før de vi før hadde lagt mest merke til satt på hjemmekontor og kommenterte verden, mens vi vendte blikket mot dem som ikke kunne holde seg hjemme, fordi vi trengte at de var klare, for oss. Alle gjorde det samme de hadde gjort hele tiden, vi hadde bare ikke minnet hverandre nok om at alle trengs for at vår felles kropp skal virke.

Krisen kunne ha satt oss opp mot hverandre- men gav oss en mulighet til å kjenne på hva det vil si å høre sammen. Har den også gitt mot til å stoppe opp og tenke etter om de andre kan stole på at jeg er der de trenger meg? Er det lettere å tenke at jeg har ansvar for å dele det jeg har, enn at jeg med det jeg er skal være en del?

Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». (1. Korinterbrev 12:15-21)

«Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Lukas 10:40-42)

Som sagt sjekket jeg ut hva Bibelen sa om deling. Ikke så overraskende sier den mye om å dele, om å vise omsorg, ta vare på dem som trenger det. Men det sies vel så mye om ordet «del», altså som en del av noe. Det brukes om arv, om fellesskap – og altså her om livet. Livet er sammensatt av deler, noen er viktigere enn andre, og det høres faktisk ut som om det er bare én del som er helt nødvendig. Og den delen kan vi velge. Det sier meg noe om at livet kan bli for sammensatt, vi kan prøve å gi full oppmerksomhet til alt for mye – og da kan det ene nødvendige bli glemt.

Jeg er forresten ikke sikker på om Marta hadde glemt det. Jeg tror hennes hjertesukk heller handlet om «når skal jeg bli ferdig med alt som må gjøres så jeg får sette meg ned, så mye fortere det hadde gått om vi gjorde det sammen først, og så satte oss ned for å høre …»

Akkurat den kan vi kjenne igjen – og kanskje særlig når det er både julestrev og koronauro på listene våre. Det er heller ikke sikkert at de som ikke hjelper til har valgt mer nødvendige deler av livet enn oss, kan hende de rett og slett har valgt irriterende unyttige ting å være opptatt av, sånn at juleansvaret hviler på oss?

Sannsynligvis handler ikke teksten om hvordan vi vurderer andres livsvalg – men om hvilke valg vi selv tar. Da blir det jo ekstra viktig da, det jeg velger å gjøre skal ikke motiveres av andres forventninger, krav eller ønsker, men springe ut av det jeg har valgt som det ene nødvendige.