Vi gikk ut fra et hjem der vi hadde blitt stappet med mat fra vi kom til vi gikk. Vi var først litt oppgitt, vertinnen hadde ikke sittet rolig mer enn noen minutter, vi hadde ikke fått snakket med henne og det var jo derfor vi kom, det virket faktisk litt rart å gå på besøk til noen og så sitte og snakke med hverandre mens den vi besøkte sprang ut og inn.

Så husket jeg hva mor engang hadde sagt, det er ikke maten, det er hennes måte å gi på. Det var jo det, en overstrømmende raushet, men hvordan klarer vi å overbevise hverandre om at selv om det er deilig med god mat, så er felleskapet det viktigste? Jeg er selv ganske god til å springe ut og inn og ønske det nest beste for mine gjester.  Det beste er jo noe mer, det jeg egentlig ønsker meg aller mest, det jeg innerst inne ønsker både å få og å gi, det jeg blir gladest for når skjer, er når vi kan gi hverandre tid, ro, samtale,fellesskap.

Den julegaven jeg helst ville gitt til en etter en av hele familien og alle mine venner er et møte, foran et flammende peisbål, med  rolig musikk i bakgrunnen og den tid vi trenger til å snakke, til å være sammen. Den julegaven jeg setter aller mest pris på å få fra mine venner er akkurat det samme.Så kanskje alle julegaver er en erstatning for det, en liten påminning om at vi hører sammen, men ikke det som binder oss sammen?

Og jada, mat skal det bli, te og hjemmebakt brød, kaffe og hjemmebakt kringle. Og, OK da, kanskje en pepperkake? Dem kan jo du ta med?

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig

Vi var på Sutters Fort  for å se hvor «California startet» , iallefall litt av historien da. I verkstedene satt det frivillige og viste oss ulike håndverk. Vi kom i snakk med han som drev med lærarbeider.

«Hva gjør du ellers i livet?» spurte Jane. «Jeg har vært lærer» svarte han. » Thank you for your service!» sa Jane da umiddelbart. Så snakket de videre og Jane fikk også takk fra ham for sin innsats for neste generasjon. Kjente de hverandre? Nei. Hadde de ikke fått betalt for jobben? Jo, så klart.

Slik var det i Indiana også, både lærere, politi, brannmenn og sosialarbeidere ble takket, jevnlig. Jeg var med i en gruppe mødre som bakte småkaker og delte ut store brett til lærerrommet og til vaktrommet på brannstasjonen til jul, men det viktigste var kanskje å sette ord på takknemlighet og samhørighet.

Jeg er litt for sjenert til å starte en «takk en brannmann» bevegelse i Norge, vi er liksom ikke vant til det. Samtidig er jeg ikke for sjenert til å forvente at andre skal gi en innsats for at jeg og mine skal ha det bra, så jeg trener! Jeg rett og slett øver på å si takk, for den gaven noen gir til oss som felleskap ved å være i tjeneste og til tjeneste for oss alle.

Og så, mens vi sto og snakket og beundret lærarbeidet, lagde denne hyggelige gamle læreren en nøkkelhank til hver av meg og Stig Frode, han gave tilbake med å spørre om oss. Stig Frode har nå en nøkkelhank med stjerne somtakk for visdommen han gir samfunnet gjennom forskningen. Jeg har en nøkkelhank med en stor rose, med fire roser rundt, som takk for å ha brakt fire roser til verden.

Vi hører sammen, så det går fint å takke fremmede også! Takk skal du ha!

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig

Sist vi bodde i Amerika hadde jeg bestemt at julen skulle være enkel. Det var jo ikke lov å ha med seg mer enn to kofferter hver, og de var fulle av klær. Vi måtte kjøpe sengetøy, så jeg kjøpte rødt flanellsengetøy og røde håndklær bortsett fra det, skulle dette være muligheten til å vise min teori om at frukt, lys, blomster og musikk ville skape en fantastisk jul.

Så ble vi bedt på juleselskap. Vinteren var kommet og vi kjørte langt ut på landet gjennom en skog kledd i glitrende krystaller, et naturlig eventyr som bare fortsatte da vi kom til huset. Strålende, vakkert, smakfullt. Innsiden var magisk, det var ikke den ting som ikke hadde blit en juleting. Julegardiner og julekopper, så klart, det pleide jeg å ha hjemme også. men julebilder i alle rammene? Nei det hade jeg ikke sett før. Så var det selvfølgelig julepledd i sofaene, juletepper på gulvene, julequilter på sengene, julebøker på nattbordene, kunstig snø på flygelet, et juletog som gikk rundt og rundt i julelandsbyen under flygelet. Og så var det seks juletrær. Det visste jeg ikke før rett før vi skulle gå hjem, da fikk jeg omvisning i hele huset. Selvfølglig gjennomført julete, med ulike tema, så klart. Jul i skogen i kjellerstua, jul i Paris på jenterommet, herregårdsjul på hovedsoverommet, og katte jul på badet. Der hadde nemlig kattene sitt eget juletre, det glitret så fint i det store vinduet med utsikt fra badet og over de snøkledde jordene. Der kunne jeg skimte rådyrenes juletre, med høy og godbiter.

Alt var gjenomført, det var som å gå i et eventyr. Jeg måtte bare spørre vertinnen: «hva gjør du egentlig?» Hun så på meg med store blå øyne, «I decorate!» Så klart, det burde jeg jo skjønt, et prosjekt som dette tar tid, all tid. Samtidig var det en gave å få se, jeg takket henne for det vakre hun hadde delt med oss og fikk litt å tenke på. Først og fremst forsto jeg at ikke alle skulle gjøre som henne,vi andre har andre ting vi gjør, samtidig som det var livsglede og julefryd for henne å gjøre det. På vei hjem i bilen sa jeg ingen ting, men tenkte desto mer, men da sa Stig Frode: «kanskje du for en gangs skyld underdriver julen litt?»

Neste dag var jeg igang! Fri fra konkurranse om å være like god, fri fra press om å få det til, men full av glede og skapertrang til å lage en opplevelsesgave til min egen familie. Nå var motivasjonen ikke å være fornuftig, men å gi jentene som kom fra Norge og oss som bodde her et opplevelsesminne om et eventyrjulehus på prærien. DET BLE FINT DET!

Og pynten?  Det går båter over havet, trenger ikke ha alt i koffert, vet du!

Det er advent igjen. For noen uker siden gikk Trygve og jeg gjennom gatene i  Lund. Han skulle synge Messias med koret, jeg skulle høre på, og se på den botaniske hagen mens de øvde. Men først skulle vi fika, i søndagsmorgensol i et fredelig gammelt hus. Så skulle vi kjøpe noen hyggelige førjuls overraskelser og fant nostalgiske julekalendere og en hyggelig bok til noen(?!). Innimellom tenkte vi på hva mon julefrydkalenderen skulle handle om i år.

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig

Å gi julegaver til hverandre er en nymotens ting. Ikke å gi gaver da, men likeverdigheten i det, den er ny. Hadde vi sett på julegaveriet med en sosialantropologs blikk ville vi kanskje fått problemer med å få det til å stemme med de oppleste og vedtatte grunnene til at folk gir. Til for ikke så lenge siden var julegavene trygt innenfor kategorien veldedighet, sosialt ansvar eller som maktutøvelse eller tegn på respekt. Den som har gir, den som ikke har tar imot. Den som har gir ikke til den som har, hvorfor skulle han det? Verken Sinter Klaas eller nyttårsbarnet eller julenissen har noen forståelse for at du skal gi igjen like mye som du har fått. De gir og vi tar imot, sånn er det. Landeiere gav til leilendinger, bønder til jordarbeidere, fabrikkeiere til ansatte, foreldre til barn og rike til fattige, de som hadde gav til de som ikke hadde.

En eller annen gang sluttet vi med det.
Vi gir fremdeles på oppfordring til de som ikke har og føler det som litt ekstra godt, mens det skulle være det selvfølgeligste av alt.

Det nye er at vi synes det er mest selvfølgelig at vi skal gi til hverandre, selv om vi har alt. Hvorfor det? Det må jo være noe vi vil med gavegiveriet? Første gang vi bodde utenlands i julen foreslo Stig Frode at vi skulle spørre folk hvor mye de hadde tenkt å gi for og så kunne den som hadde tenkt å gi mest overføre det overskytende beløpet til den som hadde tenkt å gi minst.Så ville vi slippe å poste så mange pakker.  Enkelt, og helt logisk, men forslaget ble aldri realitetsdrøftet. Jeg vil gi gaver, men hvorfor?

For meg handler det om å vise de som jeg er glad i at de er sett. Ikke bare som et menneske med behov som skal dekkes, men med egenskaper jeg er glad for og ønsker skal styrkes.Gaven er ikke en ting men en bekreftelse. Aller helst skulle jeg se det glimtet av et håp som mottakeren nesten ikke tør å erkjenne og så gi en gave som lar det komme ut i lyset. Om det er maleutstyr, musikk instrumenter, billetter eller en rar ting som bare jeg vet at er perfekt. Slike visjoner hører drømmeverdenen til, det meste utrolige fantastiske er som regel ikke til salgs, og jakten på det kan ta knekken på julefryden hos den lystigste.

Så til jeg finner utav det synes jeg hjemmestrikkede sokker er det beste jeg kan gi. Først får jeg tenke gode tanker og bønner om og for mottakeren i timevis, mens jeg gir meg selv gleden av å holde på med noe vakkert. Så får jeg gi bort noe som både er nyttig og som sier, jeg vil at du skal være varm og ha det hyggelig! Vil du opprettholde balansen er det helt fint, du trenger ikke strikke selv engang! Du kan jo kjøpe dem av noen som trenger pengene, så blir det virkelig en ordentlig julegave, alle får respekt, alle får like mye som de gir og alle blir varme på tærne! Så til neste år, da skal jeg strikke da!

Det er advent igjen. For noen uker siden gikk Trygve og jeg gjennom gatene i  Lund. Han skulle synge Messias med koret, jeg skulle høre på, og se på den botaniske hagen mens de øvde. Men først skulle vi fika, i søndagsmorgensol i et fredelig gammelt hus. Så skulle vi kjøpe noen hyggelige førjuls overraskelser og fant nostalgiske julekalendere og en hyggelig bok til noen(?!). Innimellom tenkte vi på hva mon julefrydkalenderen skulle handle om i år.

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig

Det er advent igjen. For noen uker siden gikk Trygve og jeg gjennom gatene i  Lund. Han skulle synge Messias med koret, jeg skulle høre på, og se på den botaniske hagen mens de øvde. Men først skulle vi fika, i søndagsmorgensol i et fredelig gammelt hus. Så skulle vi kjøpe noen hyggelige førjuls overraskelser og fant nostalgiske julekalendere og en hyggelig bok til noen(?!). Innimellom tenkte vi på hva mon julefrydkalenderen skulle handle om i år.

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig