Julen kommer i årets mørkeste dager. For hver dag vi nærmer oss jul, blir det mørkere og mørkere, dagslyset svakere og kortere, dag for dag. Men så endelig! Så snur solen, og så tennes julelysene.

Innimellom kommer også julen i livets mørkeste dager. Livsgaven inneholder tider fylt av sorg, av ensomhet og av smerte, hvor det kan føles som om julen er umulig og meningsløs å feire, som om julelysene helst skulle vært spart for å bevitne ditt mørke.

Jeg har opplevd slike juler før, og i år kan det også bli slik. Min far døde nylig, og i tillegg til å være en kjær far, en nær venn og støttespiller, var det også han som lærte meg hvordan julen skal feires. Jeg stålsetter meg til alle julens gjensyn, med tradisjoner, med julesanger, med samvær og myriader av minner. Det blir fælt, og det blir kanskje fint også. Vi skal feire juledagene sammen med vår aller nærmeste familie, og være sammen i sorg, i savn og i juleglede.

Jeg vet jo: Dette blir ikke den siste slike julen. Etterhvert som jeg blir eldre blir det fler og fler kjære jeg kommer til å miste. Det kreves mot å være menneske, og uten mange steg i mørke kommer man ikke frem.

Tilslutt er det mine lys som skal slukkes.

Men jeg vet jo også at selv her vil solen snu, og lysene tennes. For julen som vi får feire her, er jo bare en blek avskygning av den evige julegleden vi skal få være med på siden, julelysene våre bare som små bleke blaff i forhold til det altgjennomstrømmende  himmellyset.

Så da våger jeg å møte de mørke tidene, de vanskeligste julene. For der i det fjerne, bortenfor alle stegene i mørket – der skinner lyset.

Av og til møter man på dem. Noen sier det nærmest trassig (som om de stod ensomme på barrikadene og kjempet for en tapt sak), andre nærmest bare mumler det fram, mens noen bare snur seg stille bort og finner ikke ord for det skrekkelige. For det triste felles fakta er: De gleder seg ikke til JUL!!!

For et sjokk! For et svik nærmest, der vi vasker og pusser og baker og handler mens vi muntert traller Jinglebells. De MÅ da glede seg til JUL, tenker vi, og begynner å trøste, forklare, panisk å tenke hvordan i alle dager kan vi berge dette? Det er nærmest som selve Juleånden er krenket av dette sørgelige (ja ganske enkelt tafatte!) forsøket på å markere sin sære selvstendighet ved gnugge på sin barndoms innbilte ulykkelighet eller hva det nå måtte være, istedet for å danse og synge og glitre og skinne av julefryd som om man var selveste stjernen i treets topp!

De KAN da virkelig ikke MENE det?! Nei, nå er alle gode juleråd dyre: Vi må kurere dem!

Vi får vel risikere å høre litt på dem, så vi finner ut hva problemet kan være. Så, ikke verre! Det føyser vi bare bort! Vi kommer med enkle juleråd, sånn kan du gjøre det, da blir det fint! Ser det ut til at det virket? Er det greit at jeg bare løper videre til gløgg og pepperkaker og glitter og glanspapir? Ikke!? Gruer du deg fortsatt??! (Hjelp!) Kanskje problemet er så ekstra skrekkelig dyptgripende at jeg må si det aller vanskeligste, det jeg ikke vil si? «Æh … er det noe JEG kan gjøre?» (Mens man inderlig håper at det ikke ER noe jeg kan gjøre, eller i alle fall at det er lite og enkelt og fort overstått, så man snart kan få jule videre i fred!)

– – –

Som de fleste har også jeg opplevd juler som på grunn av livets omstendigheter har vært tunge og motløse å gjennomføre. Og jeg har absolutt opplevd at barndommens glitrende juleglans har svunnet hen, så julen ble fremmed og ugjenkjennelig. Jeg har opplevd triste juler, skuffende juler, ensomme juler og juler hvor jeg har følt meg helt på siden av det hele. Hvem har vel ikke det?

Allikevel gleder jeg meg til jul.

For meg er julen en gave. En gave jeg får lov til å ta imot på nytt og på nytt, år etter år. En gave hvor jeg selv får bestemme hva jeg vil fylle gaven med; for det er opp til meg selv å velge bort deler av julefeiringen som jeg ikke behøver lenger, å ta vare på det jeg finner verdifullt, og å legge til nye ting som jeg har savnet. En mellommenneskelig gave, som handler om omsorg og omtanke, om felleskap og kjærlighet. En hellig gave, fylt av himmellys og englesang.

En gave akkurat som livet, i grunnen.

1. desember! En helt spesiell dag blant adventtidens mange spesielle dager, for det er i dag den begynner, selve den fantastiske julemåneden! Bare jeg hører ordet «desember» så springer dusinvis av bilder, dufter, klanger fram – av stille dalende snø over gnistrende frostkledde vintertrær, av pastellfargede skumringer over julehandlende med poser fulle av julepapirknitrende hemmeligheter, av duften av julekaker som stekes i ovnen, av det å finne fram glanspapiret og brette kurver en ettermiddag, av å sette på den julemusikken man har lengtet etter å høre igjen, eller den stille, stille lyden av pennen der man sitter og skriver julekortene til venner og familie! Og alle aktivitetene, alle planene, all musikk og alle følelsene peker i én retning: framover, til selveste Julen!

En ting som er helt spesielt med desembers juleforventinger, er at dette er noe vi deltar i alle sammen, samtidig. Alle baker og pynter og vasker og kjøper gaver og går på julekonserter og traller på en liten julesang mens de måker snø. Det er som om hele verden plutselig er gått gjennom klesskapet og kommet ut i en ny og fortryllet verden!

Eller? Blir det bare et forventingspress? Kan julen virkelig klare å leve opp til alt dette, når den endelig kommer? Eller blir den nærmest et antiklimaks, et litt utmattende forsøk på å oppfylle alles juleønsker, på å heseblesende forsøke å blåse liv i de siste utdøende stemningsglør fra barndommens jul? Kanskje det er best å bare dempe forventningene med en gang, så risikerer man ikke å bli skuffet? Sånn for sikkerhets skyld?

Er det altså slik at det er best å ha det litt trist i desember, så det i alle fall ikke skal bli noen overraskelse om det blir trist i julen? Eller at om man gleder seg for mye i førjulstiden, så er det helt bortkastet hvis det viser seg at julen ikke blir den mest fantastiske du har opplevd? Har du kastet bort tiden du koste deg med å bake pepperkaker, når det tilslutt viser seg at ikke julen blir opphøyet til et eget gullglitrende nivå for absolutt alle rundt kaffebordet fordi pepperkakene var så velbakte?

Dette blir absurd fordi juleforventingene og julen faktisk ikke henger fullt så tett sammen som vi tror. Julen er én ting, og førjulstidens forventinger er noe helt annet.

Det å glede seg til jul har jo en stor gledesverdi i seg selv. Det er fint å fylle de mange desemberdagene med forventing og forberedelser, med omtanke, med minner og med planlegging. Noe av dette vil helt sikkert tilslutt bidra til en hyggelig jul, men alt kan allerede nå bidra til en hyggelig desember!

Og når julen tilslutt kommer, skapt av forventinger og forberedelser, kan man trygt legge førjulsforventingene unna. For som alle andre ting i livet blir julen finest når den får være seg selv. Den skal ikke oppfylle noe krav fra forventingene, men bare få blomstre og utfolde seg akkurat slik den er, akkurat i år, for deg og dine.

Endelig! Ventetiden er over, i dag er det julaften! Alt er nystrøket og nypyntet, treet glitrer som en dronning i stua, kirkeklokkene ringer i det fjerne, julemiddagen er snart klar til å settes i ovnen og alle er snille og vannkjemmede og glade for at det endelig er JUL! Og da er det på tide å åpne årets aller siste luke i julefryd-kalenderen:

I hele desember har du her fått små adventsgaver i form av forskningsbaserte teknikker og tips på hva man kan gjøre selv for å gjøre både julen og livet mer gledelig, både for seg selv og andre. Hvis du vil kan du gjerne teste å ta med deg noen av de små livsglede-adventsgavene videre inn i det nye året, og se om de kan bidra til noe postiv for deg også. Som seg hør og bør, så kommer den siste av disse gavene på selveste julekvelden. Jeg har spart denne helt tilslutt, for den passer spesielt godt akkurat i dag. For når det gjelder livsglede så er det en ting som forskere har påvist virkelig gjør stor forskjell: Å ha en religiøs tro.

Studie etter studie viser at religiøse mennesker ganske enkelt har det bedre enn andre. I tillegg til å føle seg gladere og oppleve en større tilfredshet med sin egen livssituasjon, er de i tillegg sjeldnere deprimerte og håndterer livets vanskelige situasjoner bedre. De verdsetter  i tillegg seg selv høyere og har svært ofte en følelse av at livet har både mening og sammenheng. Dessuten viser studier at de også har bedre helse, både mentalt og fysisk. En svært sterk livsglede-faktor i religionsutøvelse er dessuten den trygge tilhørligheten i det sosiale nettverket med de andre troende. Og mens effekten på livsgleden av andre gruppebaserte aktiviter som sport, veldedig arbeid eller politisk engasjement avtar med tiden, er det ikke slik med religionsutøvelse, der er effekten stabil og varig.

Om du har lest de andre julegledetipsene, så har du kanskje lagt merke til en rød tråd: Ikke bare gjør de ulike tingene at folk føler seg gladere, men samtidig bedrer de også både psykisk og fysisk helse. Glede er altså sunt for oss, eller kanskje enda riktigere: Gleden er en indikator, et veiskilt som viser oss: Dette er bra for deg, så det bør du gjøre mer av. Det ser ut til å være slik med religion også. De som ikke er religiøse vil muligens forklare dette ut fra en utviklingsteoretisk sammenheng. Religiøse kan forklare det på en mer direkte måte: Det er disse tingene som mennesket er skapt for.

Selv forstår jeg lite av dybden i de store mysteriene. Men jeg forstår at for at for oss kristne gikk på en måte hele universet i oppfyllelse den første julen. Og det kan jo i seg selv være grunn nok for både livsglede og juleglede.

Gledelig jul, alle sammen!

Det var de dummeste julesangene jeg visste! Fysj! Hadde de ikke skjønt noenting? Ikke sang de om Jesusbarn og engler, og ikke sang de om grantrær, snø eller pakker heller. Neida, de sang om noe sånn derre voksen-kliss! Blæh! tenkte lille Trygve. Æsj! Så DUMT! You’re all I want for Christmas! trallet den ene, A blue Christmas without you, klynket den andre, den tredje sang til og med at han bare hadde kjærlighet å gi, ingen pakker i det hele tatt! Hva var dette for slags tull og tøys? Det virket som om de ikke forstod seg på jula i det hele tatt!

Nå forstår jeg jo at det var akkurat det de gjorde. En ting er jo at julas budskap i stor grad handler om kjærlighet, men også når det gjelder livsglede og juleglede så er kjærligheten det som står høyest på lista over hva som bidrar til å skape glede. Ikke forelskelse, men kjærlighet. Kjærlighet til familie, til venner eller til livspartner – det er i grunnen det samme når det gjelder livsgledebidrag. Det som teller er at man lar relasjonene bli ekte og nære, er et medmenneske for andre og la dem være det samme for deg. At man bryr seg om andre, lytter til dem og er en venn. At man åpner seg opp og slipper andre til. At man tar mot til seg og snakker om noe viktig, ikke bare om småtterier. At man prioriterer venner og familie – både i at man holder kontakten med de man har, og at man jobber aktivt for å bedre kontaktene til både nye og gamle bekjente. At man bruker tid på å planlegge og gjøre hyggelige ting sammen med dem du er glad i. At man er sammen gjennom hverdager, festdager og juledager.

Ikke overraskende et det et svært stort antall forskningsstudier som viser det nære forholdet mellom livsglede og kjærlighet. At folk som har nære relasjoner er gladere, sunnere og lever lenger enn andre. At gode relasjoner er vist å være den viktigste faktoren av alle for å gi livsglede. At den sikreste indikatoren på om folk har det bra både fysisk og psykisk og opplever at de har et godt liv er at de lar seg bli elsket å våger å elske.

Så kjærlighet gjør glad. Ganske enkelt. Et godt råd for et gledelig liv er dermed: Prioriter relasjonene dine. Alltid. Både i julen og i resten av året.

Det er liksom så lett å være snill nå før jul. På vei hjem gjennom byen, med hendene fulle av poser med julegaver er det bare hyggelig å legge litt penger i Frelsesarmeens gryte, smile til en fremmed, slippe en slant i en tiggers krøllete pappkrus. «Det er jo snart JUL!» sier vi, og kan plutselig godt hjelpe den gamle damen i nabohuset med litt snømåking, bake en kake til avslutningen på barnehagen eller ringe en tante du ikke har snakket med på lenge.

Dette er ikke bare en hyggelig førjulsskikk, det er også veldig smart for din egen del. Det er nemlig en utmerket måte å øke julegleden på – både for deg selv og for den som mottar. Å spre glede er faktisk en svært effektiv gledesskaper, hele året. Ja, jeg vet – å gjøre «gode gjerninger» høres ut som noe man lærte om på søndagsskolen på 1800-tallet engang. Men hva så? Trenger det å være noe galt med det av den grunn? En forskningsstudie har for eksempel vist at det gir større glede av å bruke penger på andre enn på seg selv, og om man først har fått glede av å glede noen andre, fortsetter man gjerne med det. En annen studie viste at gleden hos den som gjør gode gjerninger faktisk blir enda større enn gleden hos den som mottar. En tredje studie kunne påvise sterke indikasjoner på at det å praktisere nestekjærlighet faktisk bidro til å øke både livsglede, helse og livslengde.

Det er imidlertid ikke sånn at jo mer du gir, jo gladere blir du. En liten vennlig gest skaper også glede, og det er som alltid viktig å være balansert: Om man føler seg som et offer som stadig må gi og gi, vil det fort gå ut over livsgleden. Da er det bedre å gi litt mindre, for når man gir fordi man har lyst, da begynner ting å skje. Og man trenger ikke gi hverken tid eller penger, bare det å gi et smil og litt vennlighet kan være svært effektive gledesskapere. Dette er jo noe de fleste har opplevd selv, men også her har vi forskningen med oss. Flere studier har vist at glede smitter. Ikke bare mellom to personer, gleden har en tendens til å spre seg utover i det sosiale nettverket deres, som et slags smittsomt gledesvirus!

En fordel med å bruke gode gjerninger og vennlighet som en måte å øke sin glede på, er at den også bidrar til et generelt gladere samfunn – du blir gladere, mottakeren blir gladere, og det gjør at både du og han kan smitte andre med sin glede. Samtidig øker det også sannsynligheten for at også han vil gjøre gode gjerninger selv, og starte en ny kjedereaksjon. Så det er bare å sette igang: Klem noen. Si til noen at du er glad i dem. Takk noen. Ros noen. Gi noen et kompliment. Gjør noe snilt mot en total fremmed. Vær kreativ – det er egentlig ikke så vanskelig å finne på store eller små måter å gjøre det hyggeligere for folk på. Kanskje dette ganske enkelt burde blitt en ny folkesport?

Det er en god gammel juleskikk at man i juledagene skal være ekstra snill og grei, la konflikter ligge og prøve å gjøre det så hyggelig for hverandre som man kan. I gamle dager var dette faktisk lovfestet: I dagene mellom julaften og 20. dag jul skulle det herske «julefred». Man skulle ikke kjekle med sine fiender, om noen gjorde straffbare handlinger i juletiden kunne de straffes ekstra hardt og alle rettsaker ble liggende til etter jul. For å nevne noe. I noen byer var det også opprettet «julevakt» som gikk i gatene og passet på at alt bare fred og ro hersket i juledagene. Akkurat så drastisk behøver man jo ikke gå til verks i de tusen hjem, men at man ikke skal krangle og prøve å være litt ekstra hyggelig, det gjelder fortsatt. Og selv om man ikke skulle føle seg det minste hyggelig, så får man i alle fall late som!

Overraskende nok er det å late som enda et lite tricks for livsglede og juleglede. Ja, ikke hvis du hykler snillhet, mens du hele tiden tenker «Bare vent til etter jul, du!» – da funker det selvsagt ikke. Men man trenger ikke føle seg snill for å være snill, og om man først begynner å oppføre seg som om man var det, så kommer ofte følelsene etter. Pussig nok er det sånn med glede også. Er du ikke glad, så oppfør deg som om du var glad. Studier har vist at en stor del av livsgleden hos folk faktisk kan påvirkes av at man bare bestemmer seg for å bli gladere. Av at man smiler selv om det ikke faller naturlig der og da. At man lar det gå sport i det, og ser etter gledelige ting selv om de ikke er åpenbare. At man bestemmer seg for å starte dagen med forventing: «Hvem vet, i dag kanskje det vil skje noe fint!» At man bestemmer seg for å se etter løsinger istedet for problemer, og valgmuligheter istedet for begrensninger. At man bestemmer seg for å slutte å skylde på andre, eller fantastere om hva andre kanskje tenker om deg – og istedet regner med at andre vil deg vel. Ja, det hjelper faktisk å være litt kreativ, og anstrenge seg litt for å være glad og ha det bra, istedet for bare å sitte sur og nedfor og vente på at ting skal endre seg på magisk vis.

Det samme gjelder i julen. Det blir ikke hyggeligere av å kritisere og krangle, men om man istedet prøver å være vennlig og positiv, så blir alt meget bedre, både for deg selv og andre. Og kanskje risikerer man å bli litt trøtt av å omgås den samme festlige kjernefamilien etterhvert som romjula begynner å eldes. Mitt råd er da: Ta deg en tur ut i frisk luft. Og bestem deg for å late som det er hyggelig når du kommer inn igjen. Merkelig nok: Da blir det som regel det.

Det er mye som er så dyrebart fint i jula. Men hva er det aller fineste øyeblikket? For meg er det ikke julemiddagen eller julegavene som er julas høydepunkter, selv om begge deler er fantastisk hyggelig. Heller ikke de hyggelig familiemiddagene eller de morsomme vennetreffene, selv om jeg gleder meg til dem i dagesvis. Det er ikke det å synge julesangene i kirken, selv om tårene triller av julefryd når jeg gjør det. Det er heller ikke det å spille spill foran peisen, sitte og småprate rundt kaffebordet, gå en tur i snøen før gjestene skal komme til juleselskapet, sette ut fakler i det blå tusmørket, høre på julemusikk mens vi dekker bordet til en lang julefrokost, eller ikke engang det å få fylle dag etter dag med fredelig og hyggelig samvær med dem jeg er glad i!

For meg er det aller, aller fineste øyeblikket dette: Det er romjul. Etter en lang og hyggelig dag har alle gått og lagt seg, og huset er stille og mørkt. Bare jeg er våken, bare juletreet er tent. Og i lyset av juletreet sitter jeg; den eneste lyden er den svake raslingen fra boken jeg blar i, den nesten lydløse klirringen fra jultreets glassengler. Av og til ser jeg opp, og lar blikket hvile på den mykt glitrende julepynten på treet. Det er helt, helt stille. Og alt ånder jul.

For meg er en av ingrediensene i et gledelig liv – og en gledelig jul – å av og til melde seg litt ut. Det er mye morsomt og verdifullt man kan gjøre med andre, og mye viktig som skal gjøres fra dag til dag. Men man trenger ikke henge med hele tiden. Det kan være sunt å slå av facebook noen dager, ja gjerne hele mobilen. Datamaskina også, er det egentlig så viktig å titte på den hele tiden? TVn? Kanskje det går en dag uten den også? For meg føles det som en luksus – sunt og herlig frigjørende å gjøre ganske enkelt ingenting en gang i blant. Bare se ut av vinduet. Gå en tur i skumringen sammen med bikkja. La tankene fly uten at du følger så nøye med på hva du tenker på. Sitte å se i peisen. Lese en bok du ikke har lest på lenge. Ta ganske enkelt litt fri fra det hele. Et slags mini-retreat akkurat der du er, akkurat nå. Rekker du det ikke før jul? Kanskje du finner en rolig romjulsstund, du også?

Alt må være perfekt i julen! Ikke den minste lille upussede sølvlysestake får lov å ødelegge i den perfekte julescenografien. Treet skal se ut som om det har unnsluppet fra en Disney-film, tindrende fullt av familiens helt spesielle julepynt, som man har samlet gjennom en lang familiehistorie. Farmors gamle glassengel hører naturlig med, selvsagt også de små messingtrompetene fra din barndom, de festlige trelekene du kjøpte i Praha eller hvor det nå var. All maten skal selvsagt være deilig hjemmelaget, tradisjonell – men med din helt egen lille personlige smarte vri som gjør DIN jul til noe alldeles spesielt! Og gavene! Ikke bare skal de være akkurat det mottakeren ønsket seg, men det skal også overraske og forundre og i det hele tatt være det han ikke VISSTE at han ønsket seg men egentlig alltid har ønsket seg, lengst inne. Og selvsagt er alle snille og glade og helt spesielt julekoselige. Og ute har det akkurat begynt å snø.

Vel. Er det sånn man finner juleglede tro? Ved å strekke forventingens strikk så langt at den nesten ikke kan unngå å briste? Eller fins det en klokere vei?

Dagens livsgledefakta er kanskje litt lite spektakulært. Men det er faktisk slik: Realisme gjør glad. En forskningsstudie har vist at det slett ikke er de som er mest optimistiske som er de mest glade. Ja, ikke pessimistene heller, så klart. Nei, den beste måten å forholde seg til verden på om man vil ha et gledelig liv, er å være «realistisk optimist». Istedet for å tulle seg inn i rosenrøde drømmer om framtiden, så vurderer de hva som er mulig i forhold til hvem de er og hva de har tilgjengelig, gjør så det beste ut av det, og lar seg glede over resultatet som det blir. I en annen studie fant forskerne ikke overraskende at folk som klarte å sette seg mål som var realiske i forhold til hva som var mulig hadde 90% større sannsynlighet for glede enn de som satte seg mål de ikke kunne nå. En tilsvarende undersøkelse fant at folk som hadde satt seg mål som var urealistiske i forhold til evnene deres, hadde 400 % større risiko for skuffelse som andre.

Et ekstra element i julen som ellers i året kan også være at en del av det du setter seg fore som absolutt uunnværlig, ikke nødvendigvis er ting du selv ønsker å ha inn i juleforberedelsene, men ting du kanskje tror andre MÅ ha for at deres jul skal bli noe av. Om man gjør det av kjærlighet er det vel og bra, men om man føler seg presset til å gjøre ting man egentlig ikke vil, synker livsgleden igjen. Om resultatet så ikke blir perfekt, så blir begge skuffet, også med synkende livsglede som resultat. Altså en risikabel strategi for en gledelig jul.

Det er aldri realistisk å vente seg total lykke og fryd, verken i julen eller ellers i året, og en sikker måte å bli misfornøyd på. En bedre idé er å justere forventningene litt, senke både skuldrene og kravene – og godta og være glad for julen, slik den ender opp med å bli. Det er noe som heter bra nok, vet du.