Det er koboltblå desembermorgen, og gnistrende kaldt. Vi befinner oss i et lunt og varmt klasseværelse på Strindheim Skole i Trondheim, i det herrens år nittenhundreogsyttisyv. Unge Trygve, og de 27 andre 10-åringene i rommet, ser med nysgjerrig iver på mens frøken finner fram den ene esken og posen med underlige hobbymaterialer etter den andre. Det er den fineste tiden i hele skoleåret: Vi skal lage julepynt! Frøken har spritstensilert opp noen maler på engler og kurver, og har med seg glanspapir, bomull, vatt, kuler, ispinner, små trepinner, lim, kreppapir, glitter! Alt! Selv har vi fått beskjed om å ta med oss så mange tomme doruller hver som vi kunne skaffe i løpet av helga (takk og lov at jeg er velsignet med en STOR familie!). Og snart er produksjonen igang. Frøken tegner på tavla og forklarer ulike modeller, vi klipper og tegner og limer og ser at vi har klippet feil og begynner på nytt. Med sølvpapir på blir de små bulkene i en eggekartong til fantastiske juleklokker! Dorullen kan – under over under – bli en NISSE! Med kreppapir-drakt og en vatt-kule til hode! NÆ! Og helt kjempefine SKI av ispinnene! Du og du og du. Timene går alt for fort! Mine planer om å lageet tømmerhus av fyrstikker uten hode må krympes inn til å bli en enetasjes hytte istedet for en kopi av huset hjemme. Glitter og lim og bomull i en salig blanding klistret til barnefingre og doruller og julekort-engler: Hurra! Det er snart jul!

På julaften er det spennende. Jeg har pakket inn både det lille tømmerhuset, en dorullnisse og en liten familie av små vattkuler som sitter på en kjelke laget av fyrstikker. Blir de glade? Syns de jeg er flink? Det MÅ de jo, for tenk at det går an å lage så mye FINT på skolen!

Dere kan jo tenke dere. Mamma ble ganske glad, pappa ikke så voldsomt glad. Den lille vattkulenissefamilien på kjelke fikk til min store stolthet lov å stå i julevinduet – både dette året og mange år framover. Dorullnissen… ble borte, vet ikke helt hva som skjedde med den. Kanskje jeg skal ta det opp med pappa engang?

Årene går, juler henruller, slekt følger slekters gang, og før jeg vet ordet av det er det min tur til å få klosset innpakkede dorullnisser som jeg åpner med største respekt og høflighet og roser det lille spente barnet som har laget underverket. Mine første juler brukte jeg å stille dem opp hjemme også, en dorull her, en underlig julekule der. Men etterhvert! Søsknene mine fikk flere barn, og flere igjen. Dorullstrømmen ble stor og overveldende, – tusen takk! Du så fin! Næ så flink! HJEELP!!!

Alle barn må nå lukke øyne og øre, slutte og lese og gå og legge seg. For nå skal jeg fortelle det forferdelige…

Et år hadde jeg fått nok. Jeg rafset gjennom alle julekassene mine, og kastet og kastet med fast hånd og vilt blikk. En svart søppelsekk ble full! Alt de yndige, søte små barna hadde klippet og klistret, sølt lim og glitter på, tegnet og klattet maling på – opp i sekken gikk det! Stygge dorullnisser! Fæle plastkuler med glitter og tusj! Sjarmerende stygge små julekort fra 12 år tilbake! I sekken! Bort! BLÆ!

Hjelpe bære. For en fæl onkel å ha!

Livet har sine faser. Nå er jeg jo blitt gammel og grå, og de julepyntesakene som overlevde den store utrenskingen, er jeg faktisk veldig glad i. En liten pussig uro fra Elisabeth, 10 år. En merkelig liten nissefamilie fra Solveig, 7 år. Sånne ting. Det er jo fint! Så flinke de var! Så snille som ga dem til meg!

Bra man blir gammel og klok og takknemlig til slutt.

Men – om det er noen som er veldig kreative blant dere – så VÆR SÅ SNILL og prøv å finn opp noe PENT man kan lage av en dorull.

********************************
I år skriver om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra!
Solveig og Trygve

De perfekte gavene er selvsagt slett ikke pakket inn i papir. Det beste man kan gi noen, er faktisk seg selv.

Det er den gaven som gjør størst forskjell for både den som gir og den som får. Gi av dine evner, dine hender – del dem med folk og hjelp til. Vær sammen med dem. By på deg selv, gi interesse, gi omsorg. Se. Bry deg. Still ørene dine til disposisjon og lytt med et vennlig hjerte. Gi av din kreativitet. Gi av din tid. Gi av din kjærlighet.

Og det er klart – dette er gaver som man slett ikke trenger å vente til jul med å gi. De er like perfekte hele året.

En underlig ting: Det regnes som mer høyverdig å glede seg over å gi enn over å få. Tanken er sikkert at om du liker å gi, er du gavmild og god. Men liker du derimot å få, så er du grådig og havesyk.

Vel.

Selv synes jeg det er MYE lettere å gi enn å få. Og ikke fordi jeg er spesielt god og snill. Faktisk det motsatte.

Det er lettere å sette agendaen enn å ta imot andres regi. Lettere å bestemme enn å bli bestemt over. Lettere å kreve at noen andre skal bli glad og begeistret over dine påfunn, enn å kanskje måtte spille skuespill over en mislykket gave. Det er risikabelt å få, og derfor er det vanskelig.

For det handler jo egentlig ikke om at å få. For den som får gaven opp i hånden, handler om at man skal motta. Ta imot selve gaven, men enda mer ta imot giveren og hennes tanker bak gaven. Det krever både ydmykhet og kjærlighet for å motta, og det er egenskaper jeg i høy grad kunne hatt mer av.

Da jeg var barn og vi besøkte min dannede besteborgerlige farmor, la hun alltid gavene vi hadde med seg pent til side, uåpnet, til vi var gått. Som barn syntes jeg dette var underlig. Men nå tror jeg forstår henne.

* * * * * * * * * * * * * * * * *

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Ellers blogger jeg på trygvesdagbok.blogspot.com og trygveskogrand.blogspot.com

Trygve og Solveig

Noen gaver varer lenger enn andre.

Kvelden før 1. søndag i advent, en gang tidlig på 70-tallet. Min mamma tråkker seg veg gjennom snøen over jordet bak gården og bort til skogsholtet for å finne noen velegnede gran- eller einerkvister: nå skal adventskransen pyntes! Den gamle smijernskransen ble funnet fram fra loftet, den lille skoesken merket «adventspynt» likeså. Vi barna fikk lov å se på hvordan hun fant fram den ene vakre pynten etter den andre fra esken, og la dem utover det store kjøkkenbordet for å få oversikt før hun begynte. Og så satte hun igang: Med tynn, sort metalltråd surret hun korte grankvister rundt hele smijernsfundamentet, til det hele var dekket pent og jevnt. Ikke noe metall skulle synes – og lille Trygve syntes det tok veldig lang tid. Skulle hun ikke begynne med de fine glitrende tingene snart? Jo, endelig var hun klar! Innimellom grankvistene stakk hun inn skiftvis hvite og dyp lilla glitende kuler med ståltråd på, som hun surret fast innimellom grankvistene så festet ikke vistes. Så: sløyfer i sølvbånd ved hvert lysfeste. Vårt adventskransfeste hadde fire pigger som man kunne feste epler på, men når 4 gjennompiggede epler står framme på stua i 4 uker – ja, da råtner de faktisk. Så nå satte mamma istedet 4 engler over piggene, 2 lilla engler og 2 i gull. Ja, dette var 70-tallet, så englene var i en slags strie eller bast, men det så i alle fall UT som gull. Og tilslutt: et høyt, lilla lys i hvert av de fire lysfestene, og praktverket var ferdig. Jeg syntes det var utrolig vakkert.

Neste dag skulle kransen tennes. Vi tente ikke adventslys til frokost den gangen, – mamma hadde arrangert en liten seremoni inne på finstua i kveldinga. Det føltes høytidelig å spesielt å sitte der inne hvor vi aldri var, med alle lysene slukket mens mamma fortalte om hva advent betydde, og hvorfor vi hadde adventstid. Og så! Fsssss! Mamma tenner en fyrstikk, flammen springer opp, og hun tenner det første adventslyset og synger: «Det første lys vi tenner, og skuer mot det blå. Det første lys vi tenner, Guds sønn vi venter på». Det lukter gran, stearin, brent fyrstikk. Om jeg husker rett, så sang vi også et vers av «Gjør døren høy», mens vi satt der og så hvordan adventslyset brant og det glitret i pynten på kransen.

Nå skulle jeg vel sagt at dette gjorde vi hvert eneste år deretter. Men livet er ikke alltid sånn. Dette ble slett ingen fast tradisjon, – jeg tror faktisk vi gjorde dette bare én eneste gang. Men minnet om forberedelsene med den vakkert pyntede kransen og den høytidelige adventsstunden i finstua hører til blant de gode førjulsminnene fra barndommen.

Den gamle smijernskransen har jeg fått etterhvert, og både da jeg pyntet den med glitrende bær og små fugler nå lørdag, og tente lyset og sang den samme adventssangen søndag morgen, så var det som jeg fikk adventsgaven fra mamma enda en gang. Virkelig en gave som varer lenge.