Kategoriarkiv: gaver

Ukjent sin avatar

16.desember- ro

av

IMG_8333 julemarkedJeg sitter på flyplassen og leser en overskrift.

«Det vi lengter etter, men som ingen kan gi, er ro»

Og så kommer reklamen for alle stedene du kan kjøpe ro, i form av ferdige turer til fjell og vidde og strand og hav. Men hva med nå? Tenker jeg.

Hvis vi alle lengter etter ro, må vi da kunne klare å gi det til hverandre?

Jeg tenker etter, hva slags ro er det jeg vil ha? Skal det være tyst og stille?

Akkurat nå knitrer det i peisen, der Stig Frode har tent opp. Juleoratoriet toner. Vi sitter med hver våre sysler, av og til veksler vi noen ord. Hunden sover med små grynt.

Mange lyder, men helt rolig. Ingen krav eller forventinger som må oppfylles akkurat nå.

Ingen avbrudd, ikke noe mas.

Er det sant at vi ikke kan gi hverandre ro?

Det kommer ikke av seg selv, men vi kan gjøre det, midt i våre travle velsignet rike liv kan vi si, det er nok nå, pust inn, pust ut, ta det med ro, det er nok for idag.

Raushet, respekt, kjærlighet til dem omkring meg, til meg selv- jo jeg kan veldig ofte velge å gi ro, tenker jeg. Veldig ofte kan jeg også ta imot andres ønske om å gi meg ro, men jeg må velge det.

Er det ikke ofte sånn, det vi lengter etter ligger klart foran oss?

Ro, ja det vil jeg gi til jul.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Ukjent sin avatar

15.desember- fort gjort

av

IMG_8339 julekrybbe fra OberammergauPå barneskolen så vi bildebånd. Lysbilder på rull med lydbånd til. To lærere måtte til, en til lyd og en til bilde. Jeg husker  da vi satt målløse og så en tegner gi liv til fuglene på Dovrefjell. Se så fort han tegner, han er god! Få se en gang til! Vips, noen streker og der var fuglen. Vi hadde ikke begrep om at det skjedde noe mellom bildene.

Så trente vi på å tegne katter, det var lettest. Den som tegnet fortest måtte tegne samme katt i alle minnebøker, å så flink! De som ikke hadde trent, skjønte slett ikke hvor mange rare katter som var tegnet før streken satt.

Da jeg begynte å quilte spurte jeg mine quiltevenninner, hva er trikset, hvordan får dere det til? De så rart på meg: det er ikke noe triks, du må bare gjøre det om og om igjen. Jeg vet det nå, ingen ting som er verdt å gjøre er fort gjort. Ingen som vil skape noe som er verdt å ha tryller det frem ved et vips.

IMG_8338 treskjærerLenge trodde jeg at alle ville bli glad for å få hjemmelagde gaver. Jeg tenkte alle skjønte hvor mange gode tanker du rekker å tenke om mottakkeren mens du strikker en sokk. Jeg var sikker på at alle følte seg sett og verdsatt ved å få noe jeg hadde designet og skapt selv.

Det er ikke slik. Jeg vet nå at den som ikke selv møysommelig har utviklet evner og bygd opp kompetanse og kunnskap på et felt ikke har mulighet til å forstå hva som skal til.

Det er helt greit.

Den som tror at en hjemmelaget gave er en lettvint og billig måte å komme unna gaveforpliktelsen på skal slippe å få en. Den som tror det føler seg nemlig ikke verdsatt ved en gave som de tenker er «fort gjort».

Og det er vel det handler om? Når jeg gir sier jeg ikke se på meg så flink jeg er!
Jeg håper at mottakeren skal se at gaven sier: Jeg ser deg og bryr meg om deg!

Da får jeg heller kjøpe noe, selv om det skulle være fort gjort.

Og det er bra, for da får jeg tid til å glede meg selv med å lage noe som er svært langsomt og langt fra fort gjort. Finner jeg den rette mottakeren kan det til og med hende at jeg gir det bort, men ikke til denne julen. Så fort gjort er det ikke.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Ukjent sin avatar

14.desember- glede

av

IMG_8335 julemann

Så fint juletre! I det jeg tenker det snur det seg rundt og stråler mot oss. Ungene flokker seg rundt, treet kaster godteri og ler.

Jeg kan mer enn å være tre, sier treet og strør kunstig snø over alle i nærheten:

Jeg kan snø!

Jeg kan komme hjem til deg og steke gås!

Jeg kan ta oppvasken!

Og klokken seks skal jeg være et snøfnugg!

Kom og se!

Så overraskende, så anderledes, så julete og så gledelig.

Montro hva som skjer om vi gir av oss selv like intenst og fantasifullt?

I dag ristet jeg kunstig snø ut av håret, gleden jeg ble gitt skal ikke ristes bort.

IMG_8224fantasi einstein

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Ukjent sin avatar

13. desember – Hobbit gaver

av

IMG_8107hjemtiljul

Det er så koselig med hobbiter…..det er bare en rar ting, de gir gavene sine videre. Går det an det da? blir ikke folk fornærmet?

Idag fikk jeg en fin blomsteroppsats i jobbsammenheng, og ble veldig glad. Men så skal jeg ut og reise og gav den videre med det samme.

Det hadde jeg jo aldri gjort med noe jeg hadde fått fra mannen min, fra barna, fra familien, fra venner…ja hvor går grensen?

Det rare er i grunnen at vi synes det er rart. De som tenker og forsker og undersøker sånt har nemlig slått fast at i mange såkalt primitive kulturer skal gaver gis videre. Det som er skikkelig Fy-fy er å beholde en gave uten å dele, uten å la andre ta del i den.

Selve delingen og videreformidlingen har ulike former. Bronislaw Malinowski forteller om Massim folket som har to gaver, armskjell og skjellhalsbånd. De gis bort etter Kula reglene: Damer bærer halsbånd, disse skal gis videre med solen og byttes i en armring. Herrer bærer armringer som altså skal gis motsols i bytte med halsbånd  Og det er ingen ringdans på samme slette vi snakker om. Nei her padles det avgårde i kano, over lange strekninger, til angitte landsbyer som er din gavekrets.Du kan bruke gaven en stund, men det er utrolig smålig å beholde den.

Dette folket holdes altså sammen av en rekke nesten verdiløse, brukte ting som stadig sirkuleres og som mottas med stor takk? Eller de holdes sammen av et stadig fornyet pant på gjensidig forpliktelse og vissheten om at de andre  er der for meg.

De første europeerne som etablerte seg i USA fikk gaver av indianerne. Så flott, den vil jeg ha og kanskje sende hjem til England tenkte de. Indianerne derimot ble urolige, når skulle de får gaven til bake? Hva slags gjerrige folk var det som hadde kommet til dem, som beholdt gaver?

Så gikk de og sa ifra. Kremt, kremt, er det ikke på tide at du gir oss gaven tilbake?

Det er vel ikke mer å vente av primitive, de forstår ikke eiendomsretten, sa nybyggerne, ristet på hodet og kaller det fremdeles en Indian gift, når noen venter gjengjeld.

Her er det mye å fundere på, men jeg undres. Hva trenger vi som samfunn mest, gaver som skal vise at noen har mye, eller gaver som understreker at vi er avhengige av hverandre?

Så tenker jeg at vi har gitt et individuelt og materielt perspektiv på gavegivningen.Vi kan lett tro at prisen sier noe om hvor glade vi er i hverandre. Det «å bli gitt noe» mister egenverdien. Om å gi var det viktigste kunne tingen bare være et symbol, kunne det ikke? Når det nå er sånn at vi har alt vi trenger?

Har vi blitt så fattige og selvopptatte at vi bare skjønner det som kan telles?

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Ukjent sin avatar

12. Desember – Om å både gi og få

av

Charles_Dickens-A_Christmas_Carol-Title_page-First_edition_1843

Hva er egentlig best – å gi eller å få? Men egentlig er jo både å gi og å få deler av den samme handling. Uten at noen får, kan du jo ikke gi. De to ordene henger sammen, verbet burde neste hete «å gi-få».Det er en slags dans, eller samspill. Og en essensiell del i alle medmenneskelige relasjoner. Jeg tenker da selvsagt ikke på ting pakket inn i julepapir, men hele den daglige utveksling av tjenester, oppmerksomhet, samtaler, kjærlighet. Men for at det skal fungere, må «gi-få» kompletteres av «få-gi». Om jeg hele tiden gir og gir uten å åpne meg opp for å ta imot, så går jeg tom, og det gjør også de rundt meg som vil gi –men ikke får lov av meg.

Jeg har lenge hatt som livstrategi å gi. En ganske uheldig strategi egentlig, som jeg i etterkant har oppdaget har frustrert alle rundt meg. Men allikevel har jeg gitt. Og gitt. For det er jo lettest sånn.

Det er lettere å kjenne seg fram til hva andre trenger, og gi dem det så de kanskje blir glade, enn å risikere å stille seg sårbar ved å erkjenne hva man selv trenger. Det er lettere å gi andre oppmerksomhet og interesse, enn å blottstille sine egne tanker og meninger. Det er lettere å gjøre tjenester for andre og håpe på at det skal skape takknemlighet, enn å ta imot det andre vil gjøre for meg eller hjelpe meg med. Det er lettere å gi kjærlighet på alle disse måtene, enn faktisk våge ekte voksen kjærlighet ved å gi og få – begge veier.

Men kanskje en gang?

Ukjent sin avatar

11. Desember – Å gi eller å få?

av

peanuts4

Det skal visst være mye bedre å gi enn å få. Den som gir er snill, god, gavmild, edel! Mens den som gjerne får er grådig, materialistisk og i grunnen litt simpel.

Jeg syns alltid det er interessant å ta utgangspunkt i etablerte tanker å si – stemmer dette? – enn om man tenker anderledes? – enn om man tenker motsatt? Kan man da finne ut noe mer?

Selv har jeg alltid syntes det var mye lettere å gi enn å få, og da jeg var yngre tenkte jeg nok av og til i mitt stille sinn: da er jeg nok antakelig ganske snill og god! Men nå tenker jeg: Kanskje det var derfor jeg ville gi, for å kunne tenke nettopp dette om meg selv? For når det gjelder sine egne motiver for hvordan man gjør slik eller så, er det jo alltid nyttig å titte saken litt nøyere etter i sømmene.

Det å foretrekke å gi er ikke nødvendigvis særlig positivt. Kanskje det like godt kan bunne i et ønske om å sette andre i takknemlighetsgjeld, eller bygge opp sitt eget bilde av at man er en god person? Det at man ikke liker å få, er det fordi man kanskje egentlig er litt utakknemlig? Eller for at man er infleksibel og har vanskeligere å for å ta inn andres ideer og tanker enn sine egne? At det i bunn og grunn bunner i manglende kjærlighet?

Det er nemlig ikke alltid så lett å få – det krever  at man skal ta imot, ikke bare gaven i seg selv, men giveren og hans/hennes omtanke – eller mangel på sådanne.

Kreves det større kjærlighet for å gi enn å få? Kanskje ikke alltid.

Ukjent sin avatar

9. desember – Om mange ting og tang

av

1322621_99870648

«Hva ønsker du deg til jul?», begynner den snille familien min å spørre – i midten av oktober. Som Solveig har nevnt, så er jo  julegaveutvekslingen egentlig en symbolsk måte å markere kjærlighet og tilhørlighet. Men …

Etterhvert som jeg er blitt eldre, og vi har fått leiligheten vår stadig fullere av ting, så skulle jeg ønske meg at vi fant andre måter å utrykke dette på, også til jul. For jeg har allerede nok. Mer enn nok: Jeg drukner i ting! Hva ønsker jeg meg til jul? Et loppemarked! En søppelcontainer! Vi har nok av  vakre og hyggelige ting på hver hylle, i hver krik og krok, kjellerboden er full til randene, skapene renner over, – jeg har ikke tid til å passe på alt dette.

Jeg har prøvd flere ulike alternative ønsker, en stund sa jeg: jeg ønsker meg ting som kan forandre livet, dvs: kloke bøker. Det var selvsagt ikke så lett å finne. Så ønsket jeg meg ting jeg kunne spise opp eller drikke opp – dvs ting som ga hygge, men forsvant etter en stund. Men egentlig så trenger jeg jo ikke det heller. Det jeg behøver og ønsker meg til jul er: å være sammen. Å besøke hverandre oftere, å ha mere kontakt.  Å sitte og prate sammen over en kopp te, og spille et spill, å gå en tur sammen.

Og kanskje jeg også trenger en oversvømmelse i kjellerboden, så jeg kan kaste hele haugen – med god samvittighet.

Ukjent sin avatar

8.desember- er det tanken som teller?

av

IMG_8183 piggtråd

Det er lettest å gi julegaver til dem som har det like bra som meg. Da kan jeg kjøpe eller lage eller tenke ut noe symbolsk. Og så vet vi at den andre ikke er avhengig av oss for å ha det bra.

Gaven handler om samhold, fellesskap, tilhørighet og ja, da er det den tanken som teller. Gaven er ikke nødvendigvis så verdifull, men det at jeg gir betyr at jeg ønsker mottakeren skal ha en relasjon til meg. Det er bare fintenkningen som er vanskelig, hvis tanken teller bør jo mottakeren kunne skjønne hva jeg har tenkt.

Men så er det de gavene som gjør en forskjell. De gavene som jeg har en moralsk forpliktelse og et fellesmenneskelig ansvar for å gi. Det er vanskelig. Da er det ikke så nøye med tankene. Jeg kan tenke sinte tanker, glade tanker, gjerrige tanker og rause tanker. Betyr ingen ting. Jeg tror ikke engang det er så viktig for den som er i nød hvor mye jeg tenker meg om, bare jeg deler.

Kan hende det er derfor det er så vanskelig å vite hva som er den rette gaven. Når det ikke handler om en lik relasjon, da er det kanskje ikke julegaver vi snakker om lenger men om at vi tviholder på noe som er for mye for oss, som hvis verden var rettferdig ikke var vårt i det heletatt. En ting er de store sosiale forskjellene, men hva med alt vi har som er mer enn nok?

Dele, fordele, forvalte og gi videre som en nødvendig konsekvens av å ha. En relasjon der verken takknemlighet eller gjengjeld har noe å si.

Da er det ikke lenger tanken som teller, likevel tenker jeg på det, uten å dele ut «halvdelen av alt jeg eier». Rart det.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Ukjent sin avatar

7. desember – å gi er et gjøreord

av

IMG_8187 streetlight

Den viktigste grunnen til at jeg skriver om å gi i år er at jeg har fundert og lest og tenkt igjen sammen med boken The Gift av Lewis Hyde. Så mye interessant, økonomi, antropologi, sosiologi, historie, teologi koblet med litteraturvitenskap. Så mye nytt å forstå og tenke på! Men å gi er ikke en akademisk øvelse eller egentlig et sosiologisk fenomen.

Da vi lært om ordene og grammatikken het verbene Gjøreord og substantivene Navnord.

Lettere da, Et gjøre ord er noe du gjør. Ikke teori altså, bare gi! Det er bedre å gi enn å tenke på det!

Bildet er fra helgens loppemarked til inntekt for Streetlight. Den utrolige historien om ungdommen Erlend Johannessen som så nøden blant gatebarn i Tacloban på Philipinene, forlot alt i Trondheim og startet et arbeid for dem. Ifjor mistet de alt det materielle under tyfonen. Prøv selv å ta vare på 50 barn uten noe å gi dem.

Da er det ikke rom for teori for oss andre, det er bare å gi.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Ukjent sin avatar

6. desember – Da Hufsa kom til byen

av

groke-e1349030980172

Det blir stadig flere av dem, her i byen jeg bor. EU-migranter heter de vist for tiden her i Sverige hvor jeg bor, men det er visstnok de samme som het rom-folk isted. På gatehjørner, utenfor butikker, på fortauet utenfor kirkene – der sitter sitter de i sine fargerike klær og rekker ut sine hender og pappbegre. Ser på oss med bedende øyne. Sier «Pleeeease» og «Help me».

Og vi som hadde det så koselig!

Vi er jo kommet litt utav det med fattigdom her i Skandinavia. I andre land er de jo vant med tiggere, og har lagt inn det å gi almisser som en del av kulturen eller religionen sin. Her oppe på vår lille halvøy har vi lullet oss inn i en liten boble hvor vi er vant til at alle er så godt som like, og tenker ganske likt, og har ganske likt med penger. Og her har vi det sannelig fint! Verdens beste land å leve i! Og så kommer plutselig Hufsa – tusenvis av hufser! – og setter seg midt i byene våre og ser på oss med bedende hundeøyne. Ubehagelig! Pinlig! De er sikkert skurker alle sammen!

Jeg har i mitt stille indre tenkt: det hjelper ikke å gi dem penger, da kommer det bare fler! Det er systemet som er feil, systemet må endres! Politikerne lokalt, nasjonalt, i Brussel må løse det – feilen ligger allerede i Romania – det er DER det må løses! Har jeg tenkt, og sagt, og gått forbi tiggerne med lukkede hender. Kanskje kulda driver dem hjem snart?

Men nå når det ble advent, kom jeg plutselig på Scrooge i «A Christmas Carol». I første kapittel kommer det noen innom kontoret hans og vil samle inn penger til de fattige. Scrooge er, som du kan tenke deg, lite rundhåndet og sier – har de ikke fattighus å gå til? Er det ingen fenglser som kan ta imot dem? Scrooge betaler sine skatter, sier han, det offentlige får ta vare på sine fattige. Det er systemet sitt problem, ikke mitt, sier Scrooge … jeg tenker altså akkurat som Scrooge!

Nå kan jeg ikke regne med at Marleys spøkelse skal komme i natten og få meg på bedre og klokere tanker, så jeg får prøve å tenke meg om for egen maskin. For selv om jeg for å være alldeles ærlig føler at det hadde jo vært deiligst om de hadde pellet seg hjem til Romania og vært fattige der istedet, så er det faktisk her de er. Og fryser. Og mangler mat og klær og hus. Og det er faktisk meg de tigger av.

Jeg kan godt tenke at systemet må endres så de kan ha det godt hjemme istedet for å bo i pappkasser i byen min. Men fram til det er endret da? Skal vi ikke hjelpe dem?