Å hurra! Endelig er det på tide med litt tull og tøys! For julen er slett ikke bare tindrende lys og dalende snø, den er også i høyeste grad: lek og moro!

Resten av året er vi så voksne og seriøse at vi nesten ikke er til å holde ut, men nå! Nå kan vi plutselig slippe oss helt løs! Hei det snør – kom så går vi ut og bygger snømenn og snølykter, prøvekjører akebrett eller bygger borg og har snøballkrig! Vel inne igjen er det på tide og hente nye krefter i julekaker og julegodter før vi kjører igang med timeslange runder rundt julens nye brettspill, finner fram en quiz, setter igang en liten selskapslek og ikke vet jeg! Og innimellom synger vi «Så gjør jeg så når jeg vasker mitt gulv» og hopper og spretter rundt juletreet så det klirrer i julekuler og glassengler. Er det ikke herlig! Er det ikke gøy!

Og hvorfor gjør vi ikke sånt oftere? Er det bare i jula vi skal ha det moro?

Det var ingen spøk å vaske huset til jul før i tiden. Alt, og da mener jeg absolutt alt, måtte bli rent før julekvelden kom, ellers kunne man risikere at det slett ikke ble noen ordentlig jul det året! Så derfor ble dag etter dag i desember brukt til å arbeide seg grundig gjennom rom etter rom, som ble skrubbet og pusset og gnikket og gnudd til det glinste og blinket fra hver dørkarm og taklist. Veggene måtte vaskes, takene måtte vaskes, gulvene måtte både skrubbes og vaskes, teppene renses, møblene støvsuges, og om det ikke var for mange kuldegrader så måtte selvsagt vinduene vaskes også. Det ble vasket inni skap og oppå skap, gulvene ble bonet med flere lag bonevoks til man kunne speile seg i dem før de nyvaskede filleryene ble lagt på plass igjen. Og innimellom alt dette ble det selvsagt ryddet i skap og skuffer og boder – innen jul må alt være perfekt! Sa jeg at sølvtøy måtte pusses, fra den minste lille sitrongaffel til det største serveringsfat? At alle juleduker måtte dynkes og rulles og strykes? At de store kobberkjelene ved inngangsdørene måtte poleres til de glødet før de ble fylt med ved? Tilslutt var alt i sin skjønneste juleryddede grønnsåpeduftende orden, og julen kunne bare komme!

Vaskeiveren har jo roet seg en god del for de fleste av oss. Man vasker ganske enkelt ikke til jul som man vasket før, og det er kanskje like greit. Men orden og hyggelig og ganske så rent skal det fortsatt være, selv om man kanskje ikke er så nøye med å ha nyvaskede taklister som før. Og det er rart med det: Mange syns faktisk det gøy å vaske til jul. Jeg er en av dem: Jeg setter på julemusikk for fullt, og pystrer og synger med der jeg rydder og skrubber i vei. Og når alt er pent og herlig tilslutt er det en fryd for både øye og sjel!

Det er blitt forsket på mye og mangt, og også på hvordan man påvirkes av av å få det rent og ryddig i omgivelsene sine: Ryddigere omgivelser gir folk lavere nivåer av stresshormoner, gjør det lettere å konsentere seg, gir mer overskudd, demper depressive følelser og øker føleser av glede, ro og kontroll. Ja, det å ha det ryddig rundt seg og har til og med vist seg å påvirke den fysiske helsen til folk på en positiv måte. Så julevasken bidrar ikke bare til å få det rent og pent, det bidrar altså til selve julegleden!

De gledesskapende effektene av rydding er selvsagt noe som er verdt å ta med seg gjennom hele året, men rundt jul får du oppleve gleden to ganger: først når du rydder før jul, – og enda en gang når du rydder bort all julepynten igjen i januar.

Den aller fineste tiden på barneskolen var alltid ukene før jul. Lærerne hadde plutselig forstått at fag og lekser var totalt uviktig nå som høytidenes dronning stod for døren, og dagene gikk istedet med til å lære julesanger, øve på julespillet, og vidunderligst av alt: til å lage julepynt! Ut av det spennende låste skapet oppe ved kateteret hentet frøken plutselig fram kasse etter kasse fulle av glanspapir, vattkuler, trepinner, lim, garn, bomull – alt mulig fantastisk! Prosjektene startet alltid med at hun hadde stensilert opp noen mønstre fra en bok: Slik kan du lage en engel til å henge i vinduet, brette et tofarget julekort med hjerte i midten eller bygge en vattnisse på ispinneski – og så var det bare å sette igang. Tenk at det var mulig å lage en så nydelig nisse – bare med vattkuler og kreppapir! Og mens det blå morgenlyset utenfor klasseromsvinduene langsomt bleknet inn i vinterdagen, satt vi der ved hver vår pult og sølte med lim på glanspapirlenkene våre, klippet ut snøkrystaller, brettet kurver – og var dypt lykkelige.

Det er enda en av de fantastiske tingene med adventstiden at man nå igjen kan finne fram den barnlige gleden over å lage ting. Ellers i året skal man av en eller annen grunn helst gjøre «nyttige» ting, og hvis ikke det er nyttig skal det i alle fall være spesielt vakkert eller kanskje til og med kunst. Men nå er det endelig advent, og det er lov å droppe disse tullete prestasjonene og bare kose seg. Særlig om du har barn i huset er det ekstra lett, da er det bare å kjøre på, men også for oss barnløse er det nå fritt fram med å lage totalt unyttige ting, bare fordi det er gøy! Kanskje det hadde vært koselig med en krans til døren? Hadde det ikke vært gøy å lage et rart lite pepperkakehus? Eller hvorfor ikke brette et par nye kurver til treet, det fins kanskje noen morsomme bretteoppskrifter på nettet?

Sammenhengen mellom kreativitet og glede er påvist mange ganger. For å nevne noe så kan visst kreativt arbeid bidra til å dempe stress, øke følelse av mestring og tilhørlighet, minske depressive følelser, forankre deg i nået og aktivere sentre i hjernen som gir følelse av glede og belønning. Noen studier sier også at gleden man får fra å pusle med kreative ting dessuten er spesielt langvarig, så skapergleden varer lenge etter at arbeidet er avsluttet.

Det er altså ingenting å nøle etter, for her har man tydeligvis mye å vinne og lite å tape! Så det er bare å sette i gang med en upretensiøs kreativ ting som du liker å gjøre – om så er å spikke nisser eller bake brød – og glem at det skal være perfekt, dette gjør du bare fordi det er hyggelig. Og kanskje du til og med ender opp med en morsom ny julepynt du kan ha på treet også?

Det er herlig når duften av desember fyller huset! Nystekte pepperkaker som svalner på et brett i kjøkkenet, duften av mandariner i en skål, et nytent stearinlys, – og når du går ut: den svakt metalliske duften av fallende snø. Og snart vil ny dufter komme til: nyvaskede gulv, et streif av skog fra juletreets granbarduft, kongerøkelsen som sprer seg gjennom huset, og aller sist: duften av julemiddagen som snart skal på bordet!

Det er få tider på året som er så forbundet med dufter som julen. Men at luktesansen er en snarvei til glede, det gjelder hele året. Undersøkelser har påvist at det å lukte på ting har adskillig lettere for å bringe fram gode minner enn dårlige. En ting vi alle opplever i desember, er jo at dufter øyeblikkelig vekker gamle minner. Lukten av juletreet vekker minner om alle tidligere juler helt tilbake til barndommen, og plutselig er julestemningen på plass.

En annen måte luktesansen kan bringe glede på, er at det å lukte forankrer deg i tiden. En duft vil ikke bare vekke minner fra fortiden, eller skape forventing om noe som skal komme (julemiddagen for eksempel). Men den kan også gi deg kontakt med øyeblikket du lever i, akkurat nå. Et element som skaper følelse av vantrivsel, er nemlig at man ikke helt er tilstede i sitt eget liv. Det som har skjedd tidligere, eller tanker om mulige skrekkelige ting som kanskje kan skje i framtiden, eller fokus på tidsfrister og planer om alt man skal og må rekke å gjøre, alt dette bidrar til å trekke deg bort fra nået, som er den eneste tiden du faktisk lever i. Om du lukker øynene og virkelig lukter langsomt på feks en mandarin, uten å tenke på noe annet enn å kjenne duften, er det en slags mini-meditasjon, en fokuserende hvilepause som bidrar til å dra deg tilbake til øyeblikket, og til å slippe gode følelser fri.

Det produseres gledeshormoner i hjernen når du lukter på noe du synes er velduftende. Uten at man forsto akkurat denne sammenhengen, brukte man allerede i middelalderen velduftende krydder for å distrahere skadede soldater fra smertene sine. Nå eksperimenteres det også i noen sykehuser med å bruke aromaterapi som en del av behandlingen etter operasjoner, nettopp av samme grunn.

I desember er det deilige dufter overalt rundt oss. Så benytt sjansen: trekk inn lange drag av duften av gløgg, pepperkaker, røkelse, granbar eller hyacinter – og kjenn hvordan dette også tenner glimt av juleglede, langt der inne.

Jeg skynder meg gjennom desembermørket gjennom en førjulstravel by. Denne kvelden har jeg gledet meg til lenge! Endelig runder jeg det siste hjørnet, og der ligger den foran meg: katedralen, Nidarosdomen! Vegen opp mot kirken er kantet med brennende fakler, og en kø med vinterkledde mennesker er alt begynt å danne seg foran inngangen. Det er kvelden for den første av årets tradisjonelle førjulsbegivenheter i Trondheim: Juleoratoriet i domkirka. Og heldige, heldige meg – jeg skal få være med å synge i koret!

Hovedtemaet for årets julefryd-kalender er glede: Hva er det egentlig som gjør folk glade? Må man bare sitte og vente til man kanskje blir glad en dag, eller kan man gjøre noe aktivt med saken selv? Finnes det noe forskning på dette? Da jeg drev med researchen for dette var det en god del ting som dukket opp igjen og igjen. Helt konkrete ting som forskningen viser at: Ja, dette kan du prøve, det virker. Og mange av disse tingene var ting som passet spesielt godt inn i juletiden. Kanskje det er en grunn til at det er så hyggelig med jul?

Det finnes mange studier som viser at en av de tingene som virkelig øker glede er noe så enkelt som å synge. Dette virker om du synger alene for deg selv, og en enda kraftigere gledes-effekt får du om du synger sammen med andre. Og dette kan måles. Forskning viser at når man synger går nivået av stresshormoner i kroppen ned, samtidig som kroppen setter igang med å produsere gledeshormoner. Og det er ikke slett noe krav om å ha en vakker sangstemme for å oppnå dette, effekten er den samme selv om det musikalske resultatet ikke blir det beste. Sang senker ensomhetsfølelse, demper depressive følelser, øker følelsen av tilhørlighet og den opplevde følelsen av livskvalitet. Sang virker stimulerende for hukommelsen, postivt for åndedrettsapparatet, gir deg en bedre holdning, stimulerer kreativiteten, demper smerte og betennelser, stimulerer immunforsvaret – ja, det virker ganske enkelt som vi er konstruert for å synge!

Så neste gang det kommer en julesang på radioen, stem i av full hals. Det har du virkelig godt av!

Adventstiden er full av hyggelige tradisjoner, og en av de jeg setter aller mest pris på er å pynte adventskransen, for så å tenne lysene, ett for hver søndag.

Selv har jeg alltid lilla lys på kransen. Før om årene var jeg en nærmest en slags fundamentalist når det gjaldt akkurat dette: Lysene måtte være lilla slik de var da jeg var barn, og alle innspill om å være kreativ med voksfargede eller gullfargede lys ble møtt av fnys og hoderysten over den slags kjetteri. Jeg har roet meg ned litt etterhvert, og forstått at selv om lilla har vært vanlig mange steder, så er det faktiske ikke sånn overalt. Det er kanskje ikke engang skrevet i sten at det må være bare fire lys?

Etter å undersøkt saken nærmere viser det seg at det i grunnen er lite allmen enighet om adventskransen, hvordan den «må» være, og hva kransen egentlig betyr. At den ubrutte sirkelen nok er et symbol på evigheten, og at de eviggrønne kvistene er et urgammelt på gjenfødelse og nytt liv, – dette er forsåvidt klart. Men ellers er det fritt fram: Her hos oss har det som nevnt vært tradisjon å bruke lilla lys, som gjenspeiler kirkeårets liturgiske farge for fastetiden i advent, men andre steder er det hvite lys (som symboliserer hellighet), eller røde lys (som symboliserer kjærlighet). Noen steder brukes istedet blå lys – som noen mener symboliserer himmelen, mens andre sier at de er symboler på jomfru Marias blå kappe. Mange steder har man også en egen farge for det tredje lyset, det er nemlig rosa. Det rosa lyset symboliserer glede sier noen, mens andre steder sier de at det symboliserer Maria. Mange har dessuten FEM lys i kransen, dvs fire lys rundt og så ett stort, hvitt lys i midten som skal tennes først på juledag, som symboliserer Jesus som verdens lys. Det fins også en tradisjon som sier at det første lyset må tennes av en som heter Johannes eller Johanna, for å symbolisere Johannes døperen – akkurat dette er sannsynligvis vanskelig å gjennomføre i praksis i de tusen hjem, vil jeg tro.

Selve skikken med å markere adventstiden er en VELDIG gammel tradisjon, den ble innført allerede på slutten av 400-tallet av den franske biskopen Perpetuus: I seks uker før jul skulle man forberede seg på den hellige tiden med bønn og faste. Om jeg tar dette videre til adventskransen, så skulle man altså på den tiden hatt seks lys i kransen. Adventskranstradisjonen måtte vi imidlertid vente på i mange, mange hundre år ennå, og innen den ble oppfunnet rakk adventsfasten å bli justert ned til fem uker, og til slutt fire som vi har nå. Men hadde den første kransen fire lys? Neida, den hadde adskillig fler, – den hadde faktisk 28!

Historien om den første dokumenterte adventskransen er slik:

Det er året 1839, og vi befinner oss i Hamburg. Det er mulig at det akkurat hadde begynt å snø, og at folk skyndte seg julehandlende fra butikk til butikk i det tette snødrevet – akkurat dette sier historien ikke noe om. I klassen til læreren Johann Wichern hadde i alle fall barna mast hele senhøsten, dag etter dag om det var lenge igjen til jul. Er det ikke snart? Johann fant til slutt ut at han kunne lage en slags kalender for barna. Han fikk tak i et gammel kjerrehjul, og så festet han 24 små røde lys og 4 større hvite lys på hjulet. Dermed kunne barna tenne et lys for hver av adventssøndagene, og ett for hver av dagene fram til jul. Og på den måten ble både adventskransen og adventskalenderen funnet på samtidig.

Så som du skjønner – når det gjelder adventskransen så gjør du som du vil. Om lysene er rosa eller blå, om du har fire, fem eller 28 lys i kransen, det er opp til deg. Men en ting er sikkert – for hvert lys som tennes, så er vi littegrann nærmere julen. Og det er vel i grunnen hovedpoenget.

Bare dette- et håp for oss alle, at i det dypeste midnattsblå, i det svarteste svarte har vi et lys å se mot et håp å holde levende. 

Tidligere i adventen leste Trygve og jeg igjennom det vi hadde skrevet tidligere adventer. Det slo meg at så mye jeg hadde skrevet handlet om å minnes, å tenke tilbake på, å gjenoppleve. Noen historier har vi fortalt på hver vår måte, flere ganger. Kan hende er de viktige for oss og hvem vi er blitt, kan hende var det også at vi var åpnere for å bli formet og våknere for mysteriet. Vi tenkte ikke på at vi var midt i livet, vi bare var. 

Denne adventen har jeg derfor utfordret meg selv på ikke å gjenfortelle. Jeg har trent på å ta imot gledene i det de kom, uten å måle dem mot noe som har vært eller noe som skal komme.

Nå er det første juledag. Vi har vært i Nidarosdomen og jublet gjennom kjære julesanger. Vi har gitt og fått noen juleklemmer. Vi har gått tur. Det regner, men Ruffy har hoppet rundt med nisselue i hvert kratt, han vet ikke hvordan julen var ifjor eller at snø er vakrere enn regn. 

Akkurat nå er det godt å leve. Akkurat nå håper jeg på gode juledager for oss og for alle. Jeg håper på å hvile fra forventing om det som skulle og kunne ha vært. Jeg håper på å være åpen for å være tilstede akkurat i disse dagene.

Ikke slik de var i barndommen ikke slik de kanskje blir neste år, men slik de er nå.

Gledelig jul! 

Juleklem fra Solveig og Trygve

JEG STYRTET GRÅTENDE gjennom skyene. Brått var jeg ute av skylaget og så bakken rase meg i møte. Håpsreisen min endte med at alt håp var ute! Kanskje like greit! hulket jeg for meg selv.

«Jeg burde advart deg,» sa engelen. Med en lett berøring ved skulderen min holdt den meg svevende i det store tomrommet mellom himmel og jord. «Jeg hadde glemt at menneskene ser på seg selv uten kjærlighet. Med engleøynenes klarsyn må det ha vært litt av et syn!» Jeg nikket blekt. «Kan du fortsatt lære meg mer om håp?» spurte jeg. «Ja, litt til,» svarte engelen, «kom bare.»

* * *

Vi landet på en åsside. Det var sent på kvelden, eller svært tidlig om morgenen. Over oss glimtet stjernene klart og kaldt, mens det blå i horisonten lysnet svakt over i gyldent. Det var så stille som det bare kan være på landsbygda om natten. Alt jeg kunne høre var det svake suset av vinden i trærne, og den fjerne klemtingen av bjeller fra noen beitedyr.

«Vi kom akkurat tidsnok,» sa engelen og pekte. «Se!» En av stjernene lyste plutselig opp med et strålende gyldent lys. Jeg kjente det igjen. Håpslyset.

«Vet du hvor vi er?» spurte engelen. «Jeg vet det nå,» sa jeg og sukket. Det var ikke her jeg hadde håpet at reisen skulle ende. Men nå var det ingen vei utenom. Med engelen ved min side vandret jeg ned åsiden i retning av den skinnende håpstjernen i det fjerne. Vi passerte en flokk sauer som stod på en eng og beitet, og noen gjetere som lå og sov rundt et nedbrent bål. En av dem reiste seg med et utrop i det vi gikk forbi, men vi gikk bare stille videre. Nede i dalen, over en liten elv, gjennom et skogholt. Da vi kom ut mellom trærne så vi den endelig. Landsbyen, Betlehem, lå foran oss.

Alt for fort var vi framme ved stallen. Engelen og jeg stod ved en åpning i veggen og tittet inn. En okse sov i et hjørne, et esel stod og tygget høy. En ung mann satt i høyet og tørket svetten på en kvinne. Hun skulle snart føde.

«Engel!» hvisket jeg. «Jeg sa jeg ville lære om håp, men måtte vi absolutt komme hit?» «Vær tålmodig,» hvisket engelen tilbake. «Vent og se!» Engelen fulgte hele tiden ivrig med gjennom åpningen i veggen, men jeg snudde meg bort fra den fødende kvinnen og gikk noen skritt unna stallen. Jeg så på stjernene, på de knapt synlige åsene i det fjerne, på lysene fra landsbyen som lå bak stallen, det gyldne skinnet fra håpsstjernen som hang rett over oss. Og hele tiden hørte jeg den fødende kvinnen i skuret bak meg, den trøstende mumlingen fra mannen ved hennes side, og den svake lyden av eselet som tygget høy.

Der! Et skrik! Moren brast i gråt, faren lo – og så lo moren også. Jeg snudde meg og løp tilbake til engelen ved åpningen i veggen. Moren holdt allerede det nyfødte barnet i armene, og nå var det faren som gråt. Med ett var det som om lyset fra håpsstjernen vokste og vokste, til det fylte hele stallen, hele verden. I lyset var det engler, tusener og atter titusener. De danset, de jublet, de ropte: «Endelig! Han er født! Fredsfyrsten er født! Håpsfyrsten er kommet! Hurra!!!»

Jeg forstod fortsatt ingenting, og visste ikke om jeg forstod mer om håp enn jeg hadde gjort før jeg la ut på reisen min. Men en ting visste jeg: Jeg var veldig, veldig glad.

Engelen min blunket til meg og spratt inn i mengden av de jublende englene. Og mens gjeterne kom inn gjennom døren, mens moren og faren stolt viste fram det nyfødte barnet, mens gledestårene rant nedover kinnene mine – da brøt englene ut i sang.

VI VAR NESTEN kommet tilbake til jorden. Galaksenes lys var borte, og vi føk nedover gjennom tykke lag av skyer. Da gjorde jeg det jeg aldri skulle ha gjort. Jeg kunne ikke dy meg lenger, men la den frie hånden min på min egen panne. 

Jeg så meg selv med engleøyne.
Det var fullstendig forferdelig.

Alle mine håp, mine skuffelser, all min sorg og mine forlengst tapte gleder, alt fosset gjennom meg i et blunk. Alt jeg hadde forsøkt og ikke fått til, alt jeg ikke engang hadde forsøkt. Alt som var bortkastet. All min kjærlighetsløshet. Alt jeg skulle ha vært, burde ha gitt, kunne ha skapt – men ikke gjorde. Alt mitt bedrag. Alle mine svik. Alle mine løgner. All min håpløse håpløshet vellet rundt meg som om jeg skulle kveles. Og stadig fosset mer og mer fram, tettere og stadig tettere.

Med et skrik av fortvilelse slapp jeg englens hånd. Uten håp styrtet jeg hjelpeløs ned gjennom mørket.