Skogen ble tettere og mørkere. Det hadde sluttet å snø, og det var bitende kaldt. Høyt der oppe lyste månen over grantoppene. Her nede begynte jeg å bli litt urolig, for hvor var det blitt av stien? Og hadde jeg ikke gått forbi dette skjeve, visne furutreet for litt siden også?

Plutselig hørte jeg en lyd bak meg. Jeg svatt til og snudde meg – og holdt på å dette bakover da jeg oppdaget at lyden kom fra en bitteliten engel som satt på en gren og plystret for seg selv. En engel! Jeg kunne ikke tro at jeg skulle være så heldig! Den kunne vel i alle fall lære meg noe om håp!

«Hei, hei,» sa Engelen og blunket til meg.

«Å! Kjære engel!» svarte jeg, «Jeg er på vandring gjennom verden for å lære meg om håp. Kan ikke du fortelle meg noe?»

«Håp?? Jeg!!?» Engelen så helt himmelfallen ut.

«Ja, kan du ikke være så snill å si meg litt om håp? Jeg har møtt så mange på reisen min, men ingen har kunnet lære meg det jeg trenger. Men det kan vel sikkert du?»

«Ha ha! Tenk at et MENNESKE skal komme til MEG og spørre om håp!» lo engelen og flakset opp fra grenen den hadde sittet på så snøføyken sto. «JEG vet da vel ingenting om håp!»

«Men … jeg trodde engler forstod alt og visste alt?» svarte jeg forvirret. «Vi? Langt ifra!» sa engelen muntert og slo kolbøtte over en grantopp. «Vi vet slett ikke så mye! Og i alle fall ikke om HÅP! » Englen flagret nærmere, til den hang i luften rett foran ansiktet mitt. «Men en ting vet jeg, og det får jeg vite akkurat nå: De som virkelig vet alt om håp, er menneskene! Sånne som deg! Og så vet dere ikke at dere vet det! Det er jo helt UTROLIG!»

«Gjør vi?» svarte jeg undrende.

«Men det er jo KLART dere gjør! Bare let videre, du!» ropte engelen der den flakset avgårde over tretoppene og ble borte i vinternatten.

Jeg ble stående alene i stillheten mellom grantrærne. Det var som om en gnist var tent i meg. En gnist av håp.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

 Det var sjette desember. Jeg hadde nettopp fått Hannah. Jeg lå på barselavdelingen på Johannis sykehuset i Naarden, Elisabeth på to var på besøk og hoppet rundt, opp og ned, frem og tilbake. Da gikk døra opp og Elisabeth stoppet nærmest midt i et hopp. Med åpen munn og helt stille prøvde hun å forstå hvem som hadde kommet inn. Først kom mange barn med skopusssvarte ansikter og hender, røde drakter og kullsvarte krøller, de kastet appelsiner opp i sengen, og gav Elisabeth peppernøtter. Rart nok. Så kom det snodigste, en stor mann med vid,rød fløyelskappe, langt krøllete, grått skjegg og enda lenger hår under en høy hatt. I hånden hadde han en lang stav med krok på, han smilte og nikket. Den bakerste gutten med skokrem i fjeset bar en kassettspiller, hij kommt, hij kommt, der liefe goede Sint, sang det.

Og jammen var det Sinter Klas. På ordentlig. Hos oss! De toget videre og vi måpte fortsatt. Siden fikk vi forklaringen fra nederlandske venner, og fikk høre at nederlandske barn stiller frem treskoene sine fylt med høy til sinterklas sin hvite hest. De slemme barna får da kålrabi i skoen neste morgen, de snille derimot skal ha noe å gjøre, noe å spise og noe rart! Klart vi måtte fortsette med det! Det har vært mye rart i skoene gjennom årene, men iår tenkte jeg vi var for gamle til den slags så alle fikk sokker, rare sokker riktignok, men sokker. Vi hadde en trivelig dag, og alt var fint, bortsett fra dette rare….. jeg savnet å finne på og få tak i det rareste rare.

Kan hende er det dette håpet som gir farge til mange hverdagslige dager? Håpet om at «noko vidunderleg skal skje» ,at livet viser oss noe godt vi ikke trodde fantes, at verden er større enn det vi kunne forestille oss! 

Jeg håper jeg aldri mister evnen til frydefull overraskelse over det rare jeg kommer over! Ikke bare i treskoen.

Veien min gjennom skogen hadde ført meg helt til Mummidalen. Snøen lå dypere her. Tykke driver lå over stien, og mange ganger fikk jeg et lite snøras over meg der jeg skjøv snøtunge grangrener til side. Jeg hutret og trakk frakken tettere om meg mens jeg gikk videre.

Nede ved Mummihuset holdt noen mymler og småtroll på å pynte et juletre. «Vi må skynde oss å bli ferdige før Julen kommer!» pep de ivrig. Jeg lot dem holde på med sitt, og fortsatte videre på stien.

Borte i skogbrynet passerte jeg Filifjonkas hus. Gjennom vinduet kunne jeg se henne travelt opptatt med å vaske veggene til jul, mens Hemulen satt i en stol ved peisen og leste noe høyt fra en bok. Men stien dro meg bare videre, bort fra husene og innover i skogen.

Jeg gikk og jeg gikk. Stien førte meg stadig lenger inn i den dype granskogen. Det var blitt nesten helt mørkt, og det var lenge siden jeg hadde møtt hverken troll eller dyr. Da plutselig så jeg en svart skygge som stod som et ugjennomtrengelig mørke på stien foran meg.

Det var hit jeg skulle. Hufsa ventet meg.

«Hufse!» ropte jeg inn i den enorme skyggen foran meg. «Du som vandrer ensom gjennom de iskalde skogene! Du som er på evig søken i den mørke trollnatten! Svar meg! Hvorfor gir du aldri opp? Hva håper du på?»

Et fnys. Så stillhet. En lang stillhet. Tilslutt et sukk. Og en stemme, gammel som natten selv. «Håp! Hufsa håper alltid! Hufsa håper på alt! Hufsa håper på å sitte rundt bålet med mymler og troll mens alle synger og spiller. Hufsa håper på å danse gjennom sommernatten med snorkfrøkner og filifjonker med blomster i håret! Hufsa håper på å få sitte ved kjøkkenbordet i Mummihuset, i skinnet fra lampene, omgitt av venner! Men om Hufsa viser seg, så stillner musikken, visner blomstene, flykter vennene.»

Jeg grøsset. «Men om de en gang lot deg bli med, hva da?» spurte jeg inn i mørket.

«Det håper jeg ikke,» svarte skyggen. «Hva skulle jeg håpet på da?»

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

«Håp?» Ole Brum så forvirret på meg. «Hva mener du?»

Vi hadde vandret gjennom Hundremeterskogen, både hit og dit og fram og tilbake. Det snødde stille og lett. Vi hadde sunget snøsangen minst fire ganger, og nå satt vi på en trestamme i utkanten av skogen og så utover de snødekte åkrene.

«Jo, altså,» svarte jeg, «jeg er på vandring gjennom verden og leter etter noen som kan lære meg om håp. Jeg har jo lest alt det kloke som er sitert av deg på Facebook, og tenkte du har sikkert noe visdom om håp også?»

Brum rynket brynene og så tankefull ut. «Jeg forstår nesten ingenting av det du sier. Men om det er visdom du er ute etter, så må du snakke med Ugla. Det er hun som er den kloke her i skogen.»

«Men kan du ikke si litt om håp? Hva håper du på, Brum?»

Brum tenkte seg lenge om. «Tja …» svarte han ettertenksomt, «Når jeg spiser honning, så håper jeg for eksempel på at det er honning helt til bunnen av krukka. Og jeg håper på at Nøff kommer på besøk i morgen, og det gjør han jo – for det gjør han hver dag. Og når jeg kommer hjem, håper jeg at klokka vil være rett før 11, så det er på tide med litt formiddagsmat, og det er den jo alltid, for den stoppet for mange år siden.»

«Men … du håper jo bare på det du vet vil skje?» brøt jeg inn.

«Man vet aldri,» sa Brum. «En dag er det kanskje ost nederst i honningkrukka? Den eneste måten å finne det ut på, er å spise opp honningen for å se etter.»

Idet jeg gikk videre innover i skogen, hørte jeg en stemme bak meg som begynte å synge om snø. Igjen. Klokka var snart 11.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

«Håp! Jeg!» Scrooge freste mot meg og hyttet med paraplyen.

«Men, Sir …», forsøkte jeg, men ble avbrutt.
«Håp! Humbug! Hva med Trump, miljøkrisen, Midtøsten? Hva med verdensøkomonien som knapt kan rulle videre noen få år til på denne måten? Hva med stigende verdenshav, sykdommer, jordskjelv, fattigdom og nød? Og du går der og spør om jeg har HÅP!» nærmest ropte han meg i ansiktet.

Jeg prøvde å produsere er slags trøstende og håpefullt smil, men han bare fortsatte: «Og der står du og LER! Vet du ikke hvor mye skrekkelig som finnes! Har du ikke hørt om alt det grusomme som skjer hver eneste bidige langtrekkelige dag! Og jeg skal liksom håpe!»

«Ja, men prøv også å se alt det positive som skjer,» forsøkte jeg. «Se på alle som hver eneste dag arbeider for at verden skal bli et bedre sted, i det store og i det små! Og all statistikk viser faktisk at verden faktisk BLIR litt bedre, for hvert år som går. Gir ikke det grunn for litt håp?»

«Jeg skal si deg noe, unge mann», sa Scrooge innbitt. «Jeg er en gammel mann. Om få år ligger jeg i graven. Hva har jeg liksom å håpe på? Frekkheter!» Han snudde seg, og begynte å humpe nedover gaten gjennom det tette snødrevet. Jeg kunne fortsatt høre ham skjelle og smelle for seg selv: «Snakker om idioti! HÅP! Bah! Humbug!»

«Men… men det er jo snart JUL!» ropte jeg etter ham. Jeg vet ennå ikke om det var mest for å forsøke å trøste meg selv.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

Jeg gikk fort gjennom morgenregnet i en blytung november på vei til jobb. En krumbøyd, gammel mann kom mot meg. Kan hende han trenger hjelp,tenkte jeg og så bort på ham. Han smilte og gav meg en liten brosjyre, så bukket han og krøket seg videre. Jeg kastet et blikk på papiret og så spørsmålet: Hva er ditt håp for fremtiden? Så han ville dele tanker om håp, selv om han kavde for å komme seg frem. Selv om det sikkert var surt og kaldt for en gammel kropp valgte han å gå rundt i regnet og få meg til å tenke på fremtid og håp.

Jeg hadde ikke gått langt før jeg måtte stoppe, finne frem mobilen og melde Trygve; enn om vi skriver om håp på julefrydbloggen i år? Symboler på håp, glimt av håp….hva håper vi at adventen og julen skal være? Hvorfor? Hvordan gjør vi det?

På vei hjem fra jobb regnet det fortsatt, noen hadde hengt roser i et tre med nakne grener. Min advent er slik tror jeg- troen på vekst, på glede, på skjønnhet uansett hvor mørkt og regndystert livet måtte være. Julefrydbloggen fortsetter såklart 1.desember- til da: hva håper du på?

Det er første juledag, og i dag vil jeg fortelle om mitt aller vakreste juleminne. Jeg føler meg litt som Timmy Gresshoppe nå, som kommer inn på slutten av adventskalenderen og synger «When you wish upon a star». Vel, hva gjør vel det – det er jo jul, jeg kan godt være gresshoppe en liten stund …

Av alle de gode minner jeg har fra opplevelser i adventstider, lillejulaftener, julekvelder, juledager og romjuler så er det ett spesielt minne som jeg tenker som det aller fineste. Vi skal tilbake til en julaften på prestegården i Overhalla, for mange, mange år siden …

Det er selveste julekvelden, og jeg er seks år. Jeg er blitt gammel nok til å huske tilbake på veldig mange juler, synes jeg, og vet inderlig godt at julaften er den aller vakreste dagen i hele den aller vakreste tiden på året! Morgenen og formiddagen har forløpt som de pleier på alle mine julekvelder så langt: Vi våkner tidlig, går på en stille og mirakuløs oppdagelsesferd gjennom alle stuene i prestegården, hvor vi oppdager, gjennkjenner, og gleder oss over den ene juledekorasjonen etter den andre, julekrybbene, de gamle lysestakene, engler, julevinduet. Juletreet sparer vi til slutt, det gjør vi hvert år. Studering av pynten på treet, den tradisjonelle jakten i treet etter de to snedig gjemte små nissene. Langvarig studering av pakkene under treet: Det er strengt forbudt å røre, forbudt å snu pakkelapper. Så istedet ser vi, undrer hvem som får hva, spekulerer og fryder oss. Man kan snu noen av lappene ved å blåse på dem, finner vi ut – det er vel ikke å røre? Så juleaftens-barnetv på NRK, – så koselig! Julefrokost med varm sjokolade med krem, påsmurte snitter med smakebiter av de mange sortene julepålegg. Vi blir sendt til sengs en times tid, så vi skal orke å være våkne om kvelden. Som om vi kan sove! Som om det er noe problem å være våken på selveste julaften! Så ned til den julepyntede stua igjen, for kaffe og julekaker før pappa skal avgårde å holde julegudstjenester. Mamma begynner å gjøre klar julemiddagen, bordet dekkes. Hele tiden er vi omgitt av julens underfulle glitrende skjønnhet. Og hele tiden den fantastiske kriblingen i kroppen: det er i dag det er julaften!

Og dagen er lang. Lang som en uke. Lang som et år! Og det er vidunderlig at det er sånn!

Så kommer øyeblikket. Vi ungene har begynt å kjede oss, og mamma finner på at vi kan sette oss i peisestua for å høre på radioen. Sølvguttene, julegudstjeneste. Etterpå, klokka fem, kommer det et pussig program hvor man kan høre høytidsringingen fra kirker landet rundt som ringer julen inn. Av en eller annen grunn synes seksåringen Trygve at dette slett ikke er kjedelig, men høytidelig og veldig fint. Så sitter vi der høytidsstemt i finklærne våre og hører hvordan julen kommer til kirke etter kirke, i Oslo, i Møre- og Romsdal, i Gudbrandsdalen og i Finnmark. Mellom hver klokkeringing sier en kommentator ting som «Her er den gamle kirkeklokken i Valdres», og «I Oslo Domkirke har julen blitt ringt inn siden 1632» eller hva det nå måtte være, og så begynner en ny klokke med sitt «dingedingedinge DONG … DONG … DONG».

Julen brer seg klokkeringende som en velsignelse ut over landet, – og da plutselig skjer det vidunderligste: Kommentatoren bryter inn etter klokkeklemtingen fra Ishavskatedralen eller noe med disse fantastiske ord: «Vi skal nå til Ranem kirke i Overhalla.» Vår kirke! Det er HER! Vi spretter opp, og åpner vinduene mot den stille vinterkvelden:

Det er som om tiden stanser opp. Julenatta der ute er klar, kald og dyp blå. Langt der utefra, forbi snødekte åkre, fjerne gårder og skogholt tunge av snø, synes vi såvidt at vi kan høre klemtingen fra vår egen kirke i synkron julehilsen med de samme klokkene i radioen. Nå ringes høytiden inn, selveste Julen er kommet – også hit til oss! Nå i dette øyeblikket er Julen begynt, og jeg vet langt inne i sjelen at alt er godt i hele verden.

Lillejulaften! I dag skulle alt gjøres som ikke var gjort, og til tross for den jevne aktiviteten med førjulsforberedelser igjennom hele desember, så er det rart med det: Det var alltid overraskende mye som skulle gjøres dagen før dagen! Først og fremst skulle alle rommene i den store prestegården ryddes og vaskes og gjøres klare, alle tepper skulle ut i snøen og bankes, alle filleryer ristes, julegardiner henges opp og ikke vet jeg – og selvsagt kom mamma på en kake som ikke var bakt, et julepålegg som ikke var gjort klart, en kaffekanne som ikke var pusset!

Vi minste ungene ble satt til aktiviteter som tok lang tid, og som holdt oss ute av veien fra den hektiske aktiviteten på kjøkkenet og i stuene. Vi spadde bort all snøen fra kjøkkentrappa og den finere inngangen som gjestene brukte. Vi fylte de to store kobberkjelene i hver ende av huset med ved, som vi møysommelig trakk over gårdsplassen på akebrettene våre. Inn på kjøkkenet – vi er sultne! Brødskive og melk – værsågod, nå gå opp og rydd rommet! Vi ryddet det store rommet vårt, og det ekstra grundig siden det var selveste juleryddingen: stablet bort alle leker, satte alle bøker pent på plass der de skulle være, ryddet i klesskapet, ryddet i skrivebordskuffene. Jo ryddigere det blir, jo mere jul blir det, tenkte vi – og hva gjør man vel ikke for å få den eviglange lillejulaften til å gå?

Tilslutt begynte det endelig å mørkne. Etter en lettvint middag, fikk vi se barnetv – og så var det godnatt og takk for i dag – opp på rommet og til sengs! Vi tittet såvidt inn i stua før vi gikk opp, alt luktet av snøvåte filleryer og grønnsåpeskurte gulv. Ikke det minste lille glimt av jul var å se noe sted. Det var jo bare lillejulaften, tross alt!

I prestegården hadde vi nemlig den skikken at julen skulle komme uten at vi barna så hvordan det skjedde. Derfor måtte vi tidlig til sengs lillejulaften, for nå skulle mamma og pappa begynne med selve julepyntingen av huset! Jeg husker at jeg et år snek meg tilbake for å se, bare litt! og stod i pysjamasen og tittet ned mellom sprinklene i trappegelenderet og så hvordan julegranen ble båret inn i huset! Å!

Å ligge ren og julebadet i nytt sengetøy og vente på julen! Evig lenge ligger man der! Kan man sove, – nei, langt ifra! Høre hvordan det romsterer og prates i stuene under oss. Stå opp og titte ut av vinduet på snø og vintertrær, snakke stille med søsknene mine: I morgen! Tenk! Lese litt – men ikke for mye, for man vil være tilstede i lillejulaftens spennende forventing. Høre på radio, på Inger Sahlin Sveberg som har programmet «Som julekvelden på kjerringa». Musikken i programmet er den samme hvert år, det er sånn det skal være på lillejulaften. «All I want for Christmas is my two front teeth», «Det var julekveld i skogen» – og tilslutt Mahalia Jackson som synger «Silent Night» så førjulsnatta skjelver. Mamma titter innom – nå må dere sove, unger! Vi slukker lyset, ligger og ser ut i det mørke soverommet, det svake og snøblå lyset fra vinduene. Vi kommer aldri til å sovne! Aldri!

Men tilslutt sovner vi. Og da vi våker, da er det jul.

Lenge, lenge før jul begynner det. . Noen sukker og stønner og syns det hele er svært vanskelig, nærmest helt umulig! De vil aller helst ha slutt på alt som heter julegaver, og skjeller ut julen for å være «kommersiell» og «meningsløs» og ikke vet jeg. Andre bruker istedet andledningen til å markere hvor utrolig flinke de er (som alltid) ved å fortelle hvor mange gaver de har kjøpt (usannsynlig mange!) eller hvor tidlig de har lagt «jobben» med å kjøpe gavene bak seg, – gjerne i oktober: «Jeg er ferdig med å kjøpe julegavene, for LENGE siden! Har kjøpt 437 gaver, begynte i februar! Men nå skal jeg ta en høstferie i Paris – kanskje jeg finner noen morsomme ekstragaver der! Har DU begynt med julegavene ennå, da?» Oversatt til norsk sier de: «Jeg er flink. Flinkere enn deg, håper jeg. Kan du si det til meg, er du snill?» Så jeg svarer høflig: «Oj!» og «Du og du!» og dessuten «Så fantastisk!» men tenker jo mitt.

Skikken med å utveksle julegaver handler jo ikke om å vise kjøpekraft, og slett ikke om å bevise flinkhet og effektivitet, men derimot om å vise omtanke, kjærlighet og tilhørlighet. Det er omtanken som teller, ikke bare for den som får gaven, men like mye for deg selv som gir den.

Det meste i livet er mye morsommere om man gjør det helhjertet. Nei, faktisk blir absolutt alt i livet morsommere, mer meningsfullt og mye mer minneverdig om man gjør det helhjertet. Og det gjelder selvsagt også julegavene. Man kan hygge seg mye med å gjennom høsten observere de som skal få gaver fra deg, legge merke til hva de snakker om og er opptatt av, hva de kanskje ønsker seg uten at de har tenkt det konkret selv. Man kan hygge seg mye med å vandre rundt i gatene før jul og se hva som finnes i butikkene, skrive lister med alternativer, ta en pause på en kafé og se på listen og fundere, ta en ny runde noen dager senere. Man kan hygge seg mye med å lage gaver selv, håndarbeid, mat, konfekt, kaker, eller hva du nå finner på. Man kan hygge seg mye med å velge gavepapir, pakke inn gavene pent og sette merkelapper og bånd på og se haugen med ting forandres til en haug med spennende julegaver. Å bestille en håndfull gavekort fra iTunes på nettet er forsåvidt en mye raskere og mer effektiv måte å bli «ferdig» med julegavehandelen på, men skal alt i livet nødvendigvis være raskt og effektivt? Er det virkelig om å gjøre å bli raskest mulig «ferdig» med alt? Kanskje det er enda bedre å bli langsommest mulig ferdig?

Og så kommer julekvelden, og vi samler oss rundt juletreet for å overrekke og åpne gavene. Mottakeren er jo glad i deg også, og prøver så godt hun eller han kan ta imot din gave med kjærlighet og varme. Kanskje viser det seg at du faktisk fant det vidunderligste å gi, sannsynligheten for det øker jo betraktelig når man går helhjertet inn for saken – eller kanskje du slett ikke traff spikeren på hodet, og gaven slett ikke ble en suksess. Men har det så mye å si? Selv har du hygget deg under prosessen, og har allerede fått mye ut av det hele – og om dette ikke ble årets julegave for mottakeren, så fikk han eller hun sikkert noe annet hyggelig fra noen andre?

I alle fall er det jul, og det er mange, og mye hyggeligere ting man kan finne på når gavepapiret er ryddet vekk og julefreden senker seg – i en salig evighet fram til 20. dags jul!