DEN GAMLE KVINNEN var fylt til bristepunktet av håp. Håpslyset fosset ut av henne og omgav meg på alle kanter. Så mye håp! I et så gammelt menneske! Men hun hadde jo ikke engang sett glad ut!

«Se dypere,» sa engelen. Vi sank ned gjennom den gamle kvinnens sjel.

Jeg så en dunklere globe, midt i alt lyset. «Den er det hun selv vet», sa engelen stille. Jeg berørte såvidt globen med pekefingeren. Jeg er Charlotte, steg det opp gjennom meg. Ingenting ble slik jeg hadde håpet på, sukket det. Jeg trakk pekefingeren til meg som om jeg hadde brent meg. Lyset omgav oss fortsatt, hundrevis og tusenvis av gyldne lystråder av håp. Vi sank videre ned gjennom fossefallet av lys. «Men engel …», spurte jeg, «hvis hun selv er uten håp, hvordan kan hun allikevel være helt fyllt til randen av det?»

«Vet ikke du som er menneske det?» spurte englen. «For oss har det alltid vært et mysterium.» Jeg ristet forvirret på hodet. Det var virkelig et mysterium for meg også. Var alle mennesker slik? «Hva skal jeg gjøre for å forstå?» spurte jeg oppgitt.

«Smak,» sa engelen. Én etter én tok jeg håpstrådene i hånden, løftet dem mot munnen og berørte dem med leppene. Og ett etter ett av kvinnens håp trådte fram som en anelse i meg. Noen var de enkleste av enkle håp: om kaffens smak om morgenen, om solens stråler mot kinnet, om lys i desembermørket, om fuglesang mot vårhimmelen. Det var håp om hilsener og telefonsamtaler, om gjensyn og vennskap, om latter, musikk, glede. Oppfyllte håp, glemte håp, lengsler og drømmer samlet opp gjennom et langt, langt liv. Jeg smakte videre til jeg fant de aller dypeste håpene, de som knapt våget å lyse. Om kjærlighet. Om livet. Om døden. Om at livet ikke var det eneste livet.

«Forstod du noe?», spurte engelen. «Kan du forklare meg det?» Jeg ristet igjen på hodet, men steg opp til den dunkle globen igjen. Jeg la hånden mot den, lukket øynene og lyttet. Jeg forstod noe om den gamle kvinnens håp, men kunne ikke forklare engelen det. «Det er veldig merkelig,» sa jeg til englen tilslutt i det jeg trakk hånden til meg igjen. «Det virker som om det er de håpene som hun er mest skuffet over, de tingene som hun er sikker på at er helt håpløst – det er de som håpstrådene som lyser sterkest.»

«Det er mer,» sa engelen. «Se på de minste trådene.» Jeg så på de minste trådene, smakte på dem, strøk dem mellom fingrene.

De minste håpstrådene var kroppens egne, pulserende håp. Håpet om stadig nye hjerteslag, sekund for sekund. Om ny, frisk luft i lungene. Om næring, rikelig og helsebringende. Om blodets evig fornyende strøm gjennom kroppen. Jeg plukket mindre og mindre tråder. Det var helt utrolig. Selv kroppens minste bestanddeler – om det så var muskelceller, blodlegemer, proteiner eller mitokondrier – skalv av sine egne uforståelige, mikroskopiske håp. Jeg hadde aldri sett noe så underfullt.

«Men!» utbrøt jeg. «Hele mennesket er jo ganske enkelt bygget opp av håp! Det er jo håp vi er laget av!»

Engelen så på meg og smilte.

JEG SÅ VERDEN med engleøyne.

Det var svært vanskelig å orientere seg. Husene, kjerrene på torget, de parkerte bilene – alt dette var mørkt og utydelig som om det var totalt ute av fokus. Juletreet midt på torget glødet såvidt med et svakt lys, mens luften var full av små glitrende punkter. Også på bakken krøp små buktende prikker rundt omkring. Noe som kan ha vært en hund bykset lysstrålende over torget.

Men menneskene! Menneskene glødet som små soler, omgitt av en virvel av glitrende punkter. Svake strømmer av lys bølget rundt inne i dem, og skjøt av og til ut i luften – noen i buer mot et annet menneske, andre så vidt jeg kunne se vilkårlig ut i luften for å forsvinne. Jeg vandret måpende gjennom menneskemengden.

«Hei! Pass deg!» Engelen dro meg tilbake fra en mørk skygge som dundret forbi. «Du holdt på å gå rett inn i en buss! La meg bestemme kursen!» Jeg grep fastere tak i engelens hånd. Den ført meg rett tilbake til kroa jeg nettopp hadde flyktet fra. Det tidligere mørke lokalet var nå strålende opplyst av lyset fra alle menneskene der inne. «Se! Ser du håpet?» spurte engelen. Og det gjorde jeg.

Jeg så håpet. Menneskene satt fortsatt med de små platene i hendene, men nå kunne jeg se hvordan de brukte dem. Lysbølger – noen såvidt synlige oransje, andre blendende hvite – strømmet inn i platene fra menneskene som holdt dem. Mellom platene, og videre ut av rommet fosset det brede strømmer av håpslys. Var platene en slags håpsmaskiner?

«Men, hva er det de håper på?» spurte jeg engelen. Engelen så på meg med et uutgrunnelig blikk, og stakk så den andre hånden sin inn i en av de hvitglødende lystrømmene som bølget ut av rommet. Hodet mitt fyltes av lyd. Tusen stemmer hvisket, snakket, ropte i hodet mitt: Lik meg! Elsk meg! Oppfyll meg! La meg bli til noe! Oppdag meg! Ikke la meg forsvinne! SE MEG!!

Engelen trakk hånden til seg, og stemmene forsvant som om en radio hadde blitt slått av. Jeg så skremt og forvirret på engelen. «Virker det?», spurte jeg. «Ikke så veldig,» svarte den. «Men de håper jo at det skal virke. Kom!»

* * *

Usette vendte vi tilbake til varehuset jeg hadde besøkt. Lysglødende mennesker vandret opp og ned korridorene mellom de overfyllte hyllene, hvor glitrende tråder av håp klynget seg rundt stablene med julepapir og vattnisser, medisterkaker og konfektesker, leketøy og brødristere. Vi vendte tilbake til bedehuset i skogbrynet, hvor de sortkledde menneskene av all sin kraft presset kaskader av glødende håp oppover og stadig oppover, til det forsvant gjennom taket og ble borte. «Alt dette håpet!» sa jeg bestyrtet til engelen. «Hvor blir det av? Hvor kommer det fra?»

Engelen så lenge på meg og ristet på hodet. «Mennesker. Dere er ikke lette å forstå! Vet dere ikke NOE om dere selv? Se!» sa den, og la den frie hånden sin på hodet av en av de sortkledde kvinnene. Det var som hodet mitt skulle eksplodere av lys.

Det var veiarbeid på alle gangveiene. Storstilt grøfting og graving og skilting, gå her og ikke der. . Jeg skulle egentlig gå den korte turen fra legen til fysioterapeuten.Før jeg visste hvor jeg hadde gått visste jeg ikke lenger hvor jeg var. Det varte bare et par skritt og så var jeg merkelig nok hjemme. Hjemme i en hage og bak et tre jeg ikke hadde sett på nesten tredve år.

Så rart, dette stabburet var da mye større og helt anderledes?Litt mer fantastisk?

Da våre barn vokste opp tenkte jeg ofte at de gikk glipp av noe som ikke hadde en stor hage med stabbur å leke i. Nå ser jeg at et slikt stabbur kunne vi lett ha satt opp, men at det ikke er det det handler om. Om 30 år kommer de til å møte sine barndomslandskap og huske dem som store og vidunderlige.

Kan hende er det slik med alt vi ønsker å håper skal skje til jul? Vi ønsker at en gang skal ikke ting være som det alltid har vært, men slik vi håper det skal være?  Det er nok det vi ser gjennom hjertet vi alltid ønsker skal være sant, og det er det jo? Det kommer bare an på øyet som ser og hjertet som håper.

FILTENGELEN SOM HADDE blunket til meg, hoppet ned fra kjerra med julepynt. Innen den traff bakken, var det slett ingen filtengel lenger, men derimot engelen jeg hadde møtt i skogen. Det virket pussig nok ikke som de mange menneskene på torget la merke til at noe usedvanlig hadde skjedd, selv ikke da engelen blåste en liten velkomsttrudelutt på basunen sin.

«Hei på deg!» sa engelen muntert idet den la bort basunen. «Hvordan går det – har du funnet det du leter etter?» Jeg ristet sørgmodig på hodet. «Dessverre kjære engel,» svarte jeg. «Det lille jeg har funnet, har jeg knapt forstått. Du ba meg lete hos menneskene etter håp, men det virker ikke som de ikke forstår noe av det de heller!» Jeg sukket. «Det er vel håpløst.»

Engelen så lenge på meg med hodet på skakke. «Hmmmm …» sa den. «Tja …» sa den. «Vel … » sa den. Og så betraktet den meg  lenge igjen. Brått virket det som om den bestemte seg. «Ok! Dette er ikke egentlig ment for sånne som deg, men jeg tar sjansen.» «Hva mener du … » begynte jeg, men engelen bare fortsatte: «Du må ha sett på feil måte, jeg hadde glemt hvor dårlige øyne dere mennesker har. Kom!» sa engelen og rakte meg hånden.

Jeg skalv. Av en eller annen grunn følte jeg meg reddere enn jeg noen gang hadde vært – jeg var vettskremt! Den velkjente håpløsheten føltes trygg og komfortabel sammenlignet med dette.

Komfortabel som en fengselscelle.

Skjelvende strakte jeg hånden fram mot engelens utstrakte hånd. Hva hadde jeg å tape?

Hendene våre møttes i et brennende lysglimt av gull. Øynene mine føltes åpnere enn de noen gang hadde vært. Gyldent lys strømmet mot meg fra alle kanter, fra himmelen, fra bakken, fra overalt! De mange menneskene på torget (som fortsatt virket som om de ikke hadde lagt merke til noe som helst) var omgitt av hver sin svakt glitrende sky. Musikk! Ja, en svak, nesten uhørlig musikk, som om den kom uendelig langt borte fra nynnet gjennom luften. Og stadig ble det lysere og lysere rundt oss, til jeg trodde jeg skulle bli blindet for alltid. Men selv gjennom dette brennende lyset kunne jeg se.

Det var fantastisk. Det var forferdelig.

Engelen så meg inn i øynene og smilte. «Sånn!» sa den fornøyd. «Nå får det bære eller briste. Nå ser du med engleøyne.»

«Kom!» sa engelen. Sammen gikk vi inn i den glitrende folkemengden.

ETTERHVERT KOM JEG inn i en annen, og tydeligvis eldre del av byen. Her så det hyggeligere ut: Små buktende gater av lave trehus, grankranser på dørene, fakler ved stentrapper opp til små butikker. Også her var det mange mennesker som løp travelt til og fra med store plastposer fullstappet av ting. De hadde nok håp å hente i disse butikkene også.

Jeg stoppet opp på et lite torv. Rundt et grantre pyntet med elektriske lys stod det en rekke vogner på hjul, hvor kremmere solgte stearinlys, spekeskinker, julekrybber, honningkrukker, filtengler, fåreskinn, glitrende kuler av glass og ikke vet jeg hva mer. Jeg undersøkte ikke varene nærmere, men gikk istedet inn i en opplyst kro som lå på torvet. Jeg hadde ikke spist siden i går kveld, og var svært sulten.

Kroa var full av folk, men jeg fant heldigvis et ledig bord i en krok og satte meg ned. Kroeieren var straks på pletten og tok opp bestilling: «Hva med å prøve vår tradisjonelle juletallerken?» Mens jeg ventet på maten satt jeg og tittet meg omkring.

Så merkelig! Jeg hadde ikke sett så nøye på gjestene ved de andre bordene før nå. Nå tok jeg dem nærmere i ettersyn, og det var det underligste jeg hadde sett.

Alle satt med hver sin svakt lysende plate i hånden. Noen holdt platen opp foran seg og tittet ettertenksomt inn i den. Var platen et slags speil? De fleste satt alene ved sine bord, og var helt hensunkne over sin lysplate der de satt og kjærtegnet den stille med fingrene. Selv der det var flere samlet rundt bordet, hadde de platene sine liggende ved tallerknene. Rett som det var måtte de ta litt på den igjen med fingeren, som om den var en forsmådd elsker. Av og til lyste en av platene plutselig opp med et gustenblått lys, og eieren kastet seg over platen for å studere den nærmere igjen. Noen ganger sendte de platene sine rundt og viste dem fram til hverandre og lo. Hva var dette? En slags religion jeg ikke hadde støtt på før?

Det ble underligere og underligere. Kroeieren kom med maten til sidebordet mitt. Ikke før maten var satt på bordet, så løftet alle spisegjestene rundt bordet de lysende platene sine og holdt dem hen over maten. En slags bordbønn eller velsignelse?

Det måtte ligge en slags ufattbart håp i de lysende platene også, for ellers hadde vel ikke så mange gått med på å bære dem med seg? Kanskje jeg her kunne lære meg noe om håp, som hittil hadde vært helt ukjent for meg?

Jeg reiste meg ivrig fra bordet og henvendte meg til gjestene ved nabobordet: «Unnskyld, men hva er håpet i de lysende platene?» Svaret var et sjokk: Som én snudde de seg mot meg, og studerte meg lenge før de smilende løftet hver sin plate foran ansiktet. En kaskade av kraftige lysglimt, som av lyn brast ut fra platene! «Nå dør jeg!» tenkte jeg.

Men jeg døde ikke. Blendet snublet jeg ut av kroa. Uskadd. Jeg hadde ikke lært noe om håp, og hadde ikke blitt klokere. Menneskene med de lysende platene måtte ha tilgang til en slags håpskunnskap som jeg ennå ikke var klar for.

Jeg snudde meg skuffet bort og begynte å gå over torvet igjen, ut av byen. Men idet jeg passerte en av kjerrene full av filtengler, kuler og annen julepynt ble blikket mitt plutselig dradd mot en av filtenglene.

Den blunket til meg.

ENDELIG VAR JEG NEDE i byen som jeg hadde sett glitre så forlokkende nede i dalen de siste timene. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg: Julepyntede gater, munter førjulsstemning, noe slikt noe. Istedet fant jeg bare en mengde store firkantede hus som så ut enorme grå bokser av metall. Mellom husene var det en ørken av gråsorte parkeringsplasser, fulle av biler. Innimellom dette: travle tilfartsveier med en endeløs strøm av biler som svingte inn og ut av parkeringsplassene. Engelen hadde jo sagt at jeg kunne lære om håp av menneskene, så jeg bestemte meg for å undersøke stedet nærmere, ennå det så så trøstesløst ut.

Jeg våget meg over en av tilfartsveiene, tråklet meg mellom bilene på parkeringsplassen som omgav en av boksene, og stod tilslutt foran et lysende inngangsparti av glass, hvor folk strømmet inn og ut. Jeg kastet meg inn i menneskestrømmen, og ble feid inn i det store huset.

Musikken slo mot meg som en vegg. Jeg var omgitt av et strålende lys, en trykkende varme, og altså musikk: Engler dalte ned i skjul, det klingte og kimet i Bjelleklang over skog og hei mens Mahalia Jackson sang stille og intenst om en Silent Night i en absurd kakafoni. Jeg så meg forvirret om. Huset virket å være en eneste gigantisk hall. Gulvet var dekket av en  labyrint av hyller, fylt med med titusener og atter titusener av fargerike og glitrende ting. Mellom hyllene: en vrimmel av mennesker som raste rundt så raskt de kunne og plukket ting fra hyllene ned i store kjerrer av metall som de dyttet foran seg. Barn gråt, ektepar kranglet, enslige gamle kjempet seg fram i vrimmelen. Og Mahalia Jackson sang så hjertet kunne briste.

Jeg prøvde å stoppe noen av de mange menneskene for å spørre dem om de kunne lære meg noe om håp, men de få som la merke til meg ristet bare irritert på hodet og kjempet seg videre mellom varehyllene. Her var det ikke lett å lære noe, selv om jeg ante at det kanskje fantes et håp jeg ikke helt forstod her. Jeg måtte prøve en annen måte å finne ut hva menneskene som fylte huset var opptatt av: Jeg bestemte meg for spionasje.

Gjennom en lang og trøstesløs formiddag fulgte jeg etter den ene etter den andre, fram og tilbake gjennom det gigantiske huset. Barnefamilier, ektepar, kjærester, venner, gamle damer som snakket med seg selv: jeg snek meg etter dem mellom hyllene for kanskje å høre om de snakket noe om temaet jeg var så interessert i. Og hver gang jeg hørte ordet «håp», så skrev jeg det ned i min lille notisbok. Dette er noe av det jeg noterte:

… da håper jeg vi har husket alt på handlelista … nå håper jeg du holder deg unna akevitten i år! … se de fine kosedyrene, håper hun ikke har den store der fra før … ganske frekt å ønske seg noe så dyrt, får håpe han blir glad, i all fall … så fine DE var, håper de kan passe til moren din … håper barna liker dette, men kanskje vi skal kjøpe noe annet for sikkerhets skyld … vi får sjekke i nabobutikken, håper de har den der …

Og slik videre og videre i time etter time. Velmenende håp, fortvilte håp, store håp, små håp. Og alle håpene virket det som de fargerike tingene i hyllene skulle kunne oppfylle. Jeg forstod ikke dette. Men folkehopen med metallvognene hadde tydeligvis sammenhengen klart for seg. Var det en slags julemagi jeg ikke forstod?

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen.