Bare dette- et håp for oss alle, at i det dypeste midnattsblå, i det svarteste svarte har vi et lys å se mot et håp å holde levende. 

Tidligere i adventen leste Trygve og jeg igjennom det vi hadde skrevet tidligere adventer. Det slo meg at så mye jeg hadde skrevet handlet om å minnes, å tenke tilbake på, å gjenoppleve. Noen historier har vi fortalt på hver vår måte, flere ganger. Kan hende er de viktige for oss og hvem vi er blitt, kan hende var det også at vi var åpnere for å bli formet og våknere for mysteriet. Vi tenkte ikke på at vi var midt i livet, vi bare var. 

Denne adventen har jeg derfor utfordret meg selv på ikke å gjenfortelle. Jeg har trent på å ta imot gledene i det de kom, uten å måle dem mot noe som har vært eller noe som skal komme.

Nå er det første juledag. Vi har vært i Nidarosdomen og jublet gjennom kjære julesanger. Vi har gitt og fått noen juleklemmer. Vi har gått tur. Det regner, men Ruffy har hoppet rundt med nisselue i hvert kratt, han vet ikke hvordan julen var ifjor eller at snø er vakrere enn regn. 

Akkurat nå er det godt å leve. Akkurat nå håper jeg på gode juledager for oss og for alle. Jeg håper på å hvile fra forventing om det som skulle og kunne ha vært. Jeg håper på å være åpen for å være tilstede akkurat i disse dagene.

Ikke slik de var i barndommen ikke slik de kanskje blir neste år, men slik de er nå.

Gledelig jul! 

Juleklem fra Solveig og Trygve

Det var veiarbeid på alle gangveiene. Storstilt grøfting og graving og skilting, gå her og ikke der. . Jeg skulle egentlig gå den korte turen fra legen til fysioterapeuten.Før jeg visste hvor jeg hadde gått visste jeg ikke lenger hvor jeg var. Det varte bare et par skritt og så var jeg merkelig nok hjemme. Hjemme i en hage og bak et tre jeg ikke hadde sett på nesten tredve år.

Så rart, dette stabburet var da mye større og helt anderledes?Litt mer fantastisk?

Da våre barn vokste opp tenkte jeg ofte at de gikk glipp av noe som ikke hadde en stor hage med stabbur å leke i. Nå ser jeg at et slikt stabbur kunne vi lett ha satt opp, men at det ikke er det det handler om. Om 30 år kommer de til å møte sine barndomslandskap og huske dem som store og vidunderlige.

Kan hende er det slik med alt vi ønsker å håper skal skje til jul? Vi ønsker at en gang skal ikke ting være som det alltid har vært, men slik vi håper det skal være?  Det er nok det vi ser gjennom hjertet vi alltid ønsker skal være sant, og det er det jo? Det kommer bare an på øyet som ser og hjertet som håper.

Mye julegreier handler om å gjøre omigjen det vi alltid har gjort. Akkurat likt, uansett hvorfor. Klokka ditt spiser vi datt, og etter på gjør vi det og det og hvordan blir det jul uten…..lefse, sennep, lutefisk, julegløgg, sledetur, familieselskap, julepysj, kakemenner, ja hva vet jeg, ikke engang for meg selv har jeg fullstendig oversikt over alle små og store ting vi alltid gjør, alltid har gjort og muligens alltid vil gjøre.

Så er det alle de juleforberedelsene som handler om å gjøre klart, handle inn og skaffe til veie alle detaljene og ingrediensene for at vi siden, bare julen kommer kan gjøre akkurat som før.

Jeg synes jo det er fint, men av og til lurer jeg på når nå er?

Jeg håper det er nå. Akkurat nå vil jeg være akkurat så ikkeferdig til jul som jeg er. Akkurat nå vil jeg stoppe opp ved vinduet, se ut over snøen som faller akkurat nå, stjernene som lyser i alle vinduer, mannen min og gode naboer som måker snø. Akkurat nå er det god advent. Jeg står ikke her ved vinduet hver kveld i adventen. Jeg står ikke her for å forberede noe som skal skje om to uker. Jeg bare er her, nå, og håper denne adventen blir full av stunder som er gode nok akkurat slik de er, nå.

 Det var sjette desember. Jeg hadde nettopp fått Hannah. Jeg lå på barselavdelingen på Johannis sykehuset i Naarden, Elisabeth på to var på besøk og hoppet rundt, opp og ned, frem og tilbake. Da gikk døra opp og Elisabeth stoppet nærmest midt i et hopp. Med åpen munn og helt stille prøvde hun å forstå hvem som hadde kommet inn. Først kom mange barn med skopusssvarte ansikter og hender, røde drakter og kullsvarte krøller, de kastet appelsiner opp i sengen, og gav Elisabeth peppernøtter. Rart nok. Så kom det snodigste, en stor mann med vid,rød fløyelskappe, langt krøllete, grått skjegg og enda lenger hår under en høy hatt. I hånden hadde han en lang stav med krok på, han smilte og nikket. Den bakerste gutten med skokrem i fjeset bar en kassettspiller, hij kommt, hij kommt, der liefe goede Sint, sang det.

Og jammen var det Sinter Klas. På ordentlig. Hos oss! De toget videre og vi måpte fortsatt. Siden fikk vi forklaringen fra nederlandske venner, og fikk høre at nederlandske barn stiller frem treskoene sine fylt med høy til sinterklas sin hvite hest. De slemme barna får da kålrabi i skoen neste morgen, de snille derimot skal ha noe å gjøre, noe å spise og noe rart! Klart vi måtte fortsette med det! Det har vært mye rart i skoene gjennom årene, men iår tenkte jeg vi var for gamle til den slags så alle fikk sokker, rare sokker riktignok, men sokker. Vi hadde en trivelig dag, og alt var fint, bortsett fra dette rare….. jeg savnet å finne på og få tak i det rareste rare.

Kan hende er det dette håpet som gir farge til mange hverdagslige dager? Håpet om at «noko vidunderleg skal skje» ,at livet viser oss noe godt vi ikke trodde fantes, at verden er større enn det vi kunne forestille oss! 

Jeg håper jeg aldri mister evnen til frydefull overraskelse over det rare jeg kommer over! Ikke bare i treskoen.