Det er koboltblå desembermorgen, og gnistrende kaldt. Vi befinner oss i et lunt og varmt klasseværelse på Strindheim Skole i Trondheim, i det herrens år nittenhundreogsyttisyv. Unge Trygve, og de 27 andre 10-åringene i rommet, ser med nysgjerrig iver på mens frøken finner fram den ene esken og posen med underlige hobbymaterialer etter den andre. Det er den fineste tiden i hele skoleåret: Vi skal lage julepynt! Frøken har spritstensilert opp noen maler på engler og kurver, og har med seg glanspapir, bomull, vatt, kuler, ispinner, små trepinner, lim, kreppapir, glitter! Alt! Selv har vi fått beskjed om å ta med oss så mange tomme doruller hver som vi kunne skaffe i løpet av helga (takk og lov at jeg er velsignet med en STOR familie!). Og snart er produksjonen igang. Frøken tegner på tavla og forklarer ulike modeller, vi klipper og tegner og limer og ser at vi har klippet feil og begynner på nytt. Med sølvpapir på blir de små bulkene i en eggekartong til fantastiske juleklokker! Dorullen kan – under over under – bli en NISSE! Med kreppapir-drakt og en vatt-kule til hode! NÆ! Og helt kjempefine SKI av ispinnene! Du og du og du. Timene går alt for fort! Mine planer om å lageet tømmerhus av fyrstikker uten hode må krympes inn til å bli en enetasjes hytte istedet for en kopi av huset hjemme. Glitter og lim og bomull i en salig blanding klistret til barnefingre og doruller og julekort-engler: Hurra! Det er snart jul!

På julaften er det spennende. Jeg har pakket inn både det lille tømmerhuset, en dorullnisse og en liten familie av små vattkuler som sitter på en kjelke laget av fyrstikker. Blir de glade? Syns de jeg er flink? Det MÅ de jo, for tenk at det går an å lage så mye FINT på skolen!

Dere kan jo tenke dere. Mamma ble ganske glad, pappa ikke så voldsomt glad. Den lille vattkulenissefamilien på kjelke fikk til min store stolthet lov å stå i julevinduet – både dette året og mange år framover. Dorullnissen… ble borte, vet ikke helt hva som skjedde med den. Kanskje jeg skal ta det opp med pappa engang?

Årene går, juler henruller, slekt følger slekters gang, og før jeg vet ordet av det er det min tur til å få klosset innpakkede dorullnisser som jeg åpner med største respekt og høflighet og roser det lille spente barnet som har laget underverket. Mine første juler brukte jeg å stille dem opp hjemme også, en dorull her, en underlig julekule der. Men etterhvert! Søsknene mine fikk flere barn, og flere igjen. Dorullstrømmen ble stor og overveldende, – tusen takk! Du så fin! Næ så flink! HJEELP!!!

Alle barn må nå lukke øyne og øre, slutte og lese og gå og legge seg. For nå skal jeg fortelle det forferdelige…

Et år hadde jeg fått nok. Jeg rafset gjennom alle julekassene mine, og kastet og kastet med fast hånd og vilt blikk. En svart søppelsekk ble full! Alt de yndige, søte små barna hadde klippet og klistret, sølt lim og glitter på, tegnet og klattet maling på – opp i sekken gikk det! Stygge dorullnisser! Fæle plastkuler med glitter og tusj! Sjarmerende stygge små julekort fra 12 år tilbake! I sekken! Bort! BLÆ!

Hjelpe bære. For en fæl onkel å ha!

Livet har sine faser. Nå er jeg jo blitt gammel og grå, og de julepyntesakene som overlevde den store utrenskingen, er jeg faktisk veldig glad i. En liten pussig uro fra Elisabeth, 10 år. En merkelig liten nissefamilie fra Solveig, 7 år. Sånne ting. Det er jo fint! Så flinke de var! Så snille som ga dem til meg!

Bra man blir gammel og klok og takknemlig til slutt.

Men – om det er noen som er veldig kreative blant dere – så VÆR SÅ SNILL og prøv å finn opp noe PENT man kan lage av en dorull.

********************************
I år skriver om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra!
Solveig og Trygve

De perfekte gavene er selvsagt slett ikke pakket inn i papir. Det beste man kan gi noen, er faktisk seg selv.

Det er den gaven som gjør størst forskjell for både den som gir og den som får. Gi av dine evner, dine hender – del dem med folk og hjelp til. Vær sammen med dem. By på deg selv, gi interesse, gi omsorg. Se. Bry deg. Still ørene dine til disposisjon og lytt med et vennlig hjerte. Gi av din kreativitet. Gi av din tid. Gi av din kjærlighet.

Og det er klart – dette er gaver som man slett ikke trenger å vente til jul med å gi. De er like perfekte hele året.

Det er noen juletradisjoner jeg skulle ønske var tradisjoner. Av og til har vi gjort, eller jeg har gjort eller jeg har vært med på ting som absolutt skulle skjedd hvert år. Og som jeg iallefall  skulle begynt å gjøre sammen med mine barn. Eller som jeg iallefall skulle ønske jeg kunne skrive om på bloggen som om det var helt sant, at slik gjorde vi det!

Men så ble det med den gangen, det vokser i minnet som en tradisjon, mens det nok var et innfall som bare ble slik. For eksempel: vi lagde juledekorasjoner på skolen. Vedkubbe+lyseholder+ mose+ grein+ kongle+nisse. En til og en til, en hel skog. Det gjorde vi hvert år, det er helt sant, men hvor ble det av dem? Bare en gang fikk jeg være med å dele dem ut. Far hadde andakt på aldershjemmet på julaftens formiddag og vi fikk være med og gi en dekorasjon til hver. Det var i gamle dager det, da folk bodde på aldershjem men var fullt i stand til å sulle rundt og ha sitt eget lille værelse med sine egne ting. Vi var med inn på rom etter rom og så hvordan dekorasjonene fikk æresplassen på bordet eller på radioen.

Så satt vi sammen i dagligstuen og sang julesanger og hørte på andakt og så dro vi hjem.

Jeg synes det var så fint. Fremdeles synes jeg det var jeg som fikk en gave den dagen ved å få være sammen med så mange som tilfreds og rolig sa det ble jul når de fikk en vedkubbe på radioen.

Livet var jo ikke slik, ikke for dem heller, men det virket slik. For første gang tenkte jeg: Hvis alt annet ble borte, hva ville jeg helst sitte igjen med, hva er det viktigste med julen? Ja ikke med JULEN, som høytid og feiring av julebudskapet og slik, det er ikke så vanskelig Jeg tenker mer på  den hyggelige, koselige, festen vi steller i stand med så mange slags beveggrunner, tradisjoner og motivasjoner omtrent på samme tid.

Jeg vet det ikke er vedkubber på radioen, men jeg tror det må være musikk. En gang lå jeg på sykehuset den femtende desember og tre juler har jeg jobbet på sykehuset som prest i desember. Så snart det kunne høres julesang i korridorene, så snart noen lagde en liten konsert på dagligstua, da var det jul.

Det ble ikke tradisjon å la mine egne barn få gå på gamlehjemmet med sang og gaver, dessverre. Men for meg selv, iallfall for tre juler fikk jeg lov å gå stille fra seng til seng i juledagene. Jeg fikk sitte rolig, høre,lytte, om minner, drømmer og ønsker. Oftest fikk vi dele en julesang, ikke prangende og med publikum, bare en liten stille sang, noen ganger sang pasienten med, noen ganger var det bare meg. Alltid var det jul.