Plutselig er det bare to uker igjen til jul, og det er på tide å få skrevet julekort til venner og familie i inn- og utland.  Jeg fyller som vanlig kortene med setninger om hvor lenge det er til jul, eller om at den første snøen har kommet utenfor og ligger tungt på granskogen rundt huset vårt, at vi har gløgg og pepperkaker her vi sitter og skriver, eller som i år: at vi så tre små rådyr i hagen i morges, og det så helt ut som et julekort der de sto i snøen og beitet på staudene våre. Altså er teksten en slags gjenskaping av julekortmotivet på forsiden av kortet: Koselig, trygt og julestemningsskapende. 

Det er vel og bra å spre litt julestemning, men det slo det meg plutselig at det fantes noe som var viktigere å skrive: nemlig «takk». Bare ganske enkelt, så klart, men en enkel takk er tusen ganger bedre enn ingen. Jeg skrev bare: «Takk for hyggelig samvær i året som er gått,» eller «Takk for vennskap og samvær». Og følte at det var kanskje mer meningsfullt enn å bare skrive om snø og pepperkaker.

Egentlig takker man hverandre alt for sjelden. Jeg takker nesten ingen, aldri. Og lurer på hvorfor. Er det så flaut å takke? Tror jeg at de skal synes det er kleint å bli takket? Hvor vanskelig kan det være å stamme det ut av seg: Takk for at du fins, at du gjør det du gjør, at du er den du er? 

Jeg tror at når man takker noen, er det i seg selv også en slags gave. Av og til vil det bare være en liten gave, av og til en større. Men alltid viktig og verdifullt. Og jeg tror at om du får den gaven mange nok ganger, på mange nok måter, vil det bidra til å gi deg en av de aller største gavene: Deg selv.

Julen – som livet ellers – handler om å gi, og den handler om å få. Julen handler om å dele med hverandre i kjærlighet, og aller dypest om å være takknemlig for det vi har fått, både i jula, gjennom året, og gjennom livet. Fra Gud, fra foreldre og familie, fra venner, fra medmennesker og fra samfunnet generelt. 

I grunnen er jula alt for kort tid til å takke for alt. Man får nesten ta resten av året i bruk også.

En av de tingene jeg alltid har satt aller størst pris på i tiden før jul, er at dette er en tid for å lage ting. Det som skal lages er ikke spesielt nyttig, og sjelden ting som er svært vanskelige å få til. Et barn kan gjøre det, og det er også meningen. Jeg snakker selvsagt om det å lage julepynt sammen!

Selvsagt kan all verdens julepynt kjøpes ferdig laget, så det er ikke noe man MÅ gjøre. Den kjøpte pynten kan jo være både mer vellaget og vakrere enn den hjemmelagde. Men her er det ikke skjønnheten som teller, her dreier det alt seg om skaperglede!

En ting er den store moroa å boltre seg fritt i glanspapir og vattkuler. Fantastisk! En annen ting som jeg har hatt stor glede av opp igjennom årene, er at julepyntlagingen går i arv: Vi lagde julepynt sammen med de voksne, og så lærte de bort hva de kunne. I ettertid er tenker jeg ut fra materialenes enkelhet at dette er tradisjoner som har gått i arv lenge, kanskje flere hundre år, helt siden før det fantes ferdigkjøpt julepynt – og i alle fall før folk flest hadde råd til å kjøpe denslags.

Den første julepynten jeg lærte å lage var av strå. Tre halmstrå, ca en håndsbredde lange, ble tredd på en tråd, vipps knyttet søsteren sammen trådendene, og plutselig var det blitten stråtrekant. Og underet ble større: Da vi hadde lagd to slike trekanter, viste hun meg hvordan man kunne sette dem sammen, den ene opp ned, og NÆ! EN STJERNE! Så sannelig var det en stjerne, og med en rød tråd i den ene enden, kunne den henge på juletreet til og med. Oj, oj, alt det de store kan! Jeg var ganske liten da jeg lærte å lage stjerne, som du skjønner.

Året etterpå hadde mamma slått på stortromma, og kjøpt både glanspapir og metallfolie på ark som vi kunne prøve oss på. Det var jo ikke snakk om fri lek, akkurat, for glanspapir var dyrt, og metallfolie var visst UTROLIG dyrt. Men vi fikk se, lære og prøve selv: Hvordan man lagde en kurv av to sirkler som ble brettet i to og limt sammen til et hjerte. Hvordan man kunne lage et kremmerhus av en halvsirkel. Hvordan man flettet en kurv (hvordan i alle dager fikk de det til?), og hvordan man av metallfolie kunne sy sammen flere sirkler som man brettet ut, så det (nesten) ble en liten julekule. Alt ble fantastisk vakkert, syntes lille Trygve, selv om han selv bare fikk til halvsirkelkurvene. Av glanspapiret kunne man selvsagt også lage noe enda morsommere og enklere: ring på ring på ring i ulike farger som vi limte sammen til lange lenker som man kunne henge både på juletreet og som girlander på rommet vårt. Fantastisk!

Så kom skoletiden, og nå var det frøken som lærte bort nye vakre ting vi kunne lage (ut fra oppstensilerte møstre i læreplanen, så pedagogikken ble ivaretatt): For eksempel en nydelig engel man kunne overføre til glanspapir, klippe ut og rulle så den kunne stå. Ditto julekort med pop-up-hjerte i matchende farge. Dessuten selvsagt nisse av dorull med kreppapir-klær, og en mindre nisse av vattkuler med ispinneski. Vi fikk også lage lykter av en firkant av glanspapir som man klippet slisser i, rullet sammen til en rull og limte, og så bøyde ut slissene så man kunne se inn i lykten. Med en hank ble den også til å henge på treet. Direkte NYDELIG, syntes jeg!

Årene gikk, og det ballet på seg. Jeg har lagd julekuler av isopor, av tre, av stoff og av papir, jeg har bemalt glasskuler og porselensklokker, laget «pepperkaker» av cernit, konstruert et juletre av hønsenetting, modellert julekrybber av trolldeig og bygget adventskalendere av fyrstikkesker. Og best av alt ble det da neste generasjon kom til, og man fikk ha morsomme julepyntverksteder med nevøer og nieser, og vist dem noen av undrene som ligger i halmstrå og to sammelimte glanspapirsirkler!

Men så skjedde det med meg som med så mange andre. Jeg sluttet! Sluttet å klippe i glanspapir, sluttet å leke meg med vattkuler og piperensere, sluttet å brette og lime og flette. Hva skjedde? Det var jo så moro! Kanskje var det fordi jeg begynte å kjøpte julepynt istedet? Den kjøpte pynten er mye mer varig enn den man lager selv, så det blir det jo fullt av pynt etterhvert, mer enn nok til å pynte til både én og to juler, og da kommer man kanskje ikke på tanken om å lage enda mer?

Men i år vil jeg ta et skritt mot julen i skaperglede. Ikke fordi det er nyttig, eller fordi jeg trenger mer julepynt. Men for å ha det moro, se hva det blir til, og for å minnes de som har lært meg disse gamle tradisjonene. Hvem vet – kanskje det blir noe fint? Kanskje direkte nydelig?

Det er timen mellom mørke og lys. Noen kommer gående, noen kommer kjørende. Vi blir mange, ungdommer og voksne, fra mange folkeslag, med mange historier i hjertet. En etter en går vi bort til den store fakkelen for å få våre fakler tent. Så går vi, to og to, tre og tre, i klynger, noen få alene, vi går langs en bygdevei, ned mot sjøen og samles i strandkanten. Vi får gløgg. Fremdeles står alle litt spredt. Kom nærmere! Stå tettere sammen! Så gjør vi det.

Vi har juleandakt og lysvandring på skolen. Vi synger i vintermorgenen. Vi står sammen og ser for oss det blendende lyset som dekket hele himmelen den vinternatten for lenge siden. Vi ser hvor spinkle flammene våre er hver for seg, vi tenker på hvor sårbart et menneskeliv er, hvor sårbart et lite barn i en krybbe måtte være, var det virkelig stort nok til at himmelens hærskarer dekket himmelhvelvet med lys? Skulle det ikke vært noe mer spektakulært i krybben? Skulle det ikke vært mer makt og prakt i omgivelsene?

Vi tenker, kan hende Gud ville vise oss at det å være menneske er stort nok? At alt det vi tenker vi trenger å omgi oss med, verken gjør oss mer eller mindre verdifulle, himmel og jord kunne møtes i et lite barn.

Vi står sammen og synger den siste sangen. Dagen har kommet, faklene legges i det store bålet. Vi går sammen tilbake i klarblå vinterdemring. Fremdeles sårbare, nå er vi uten fakler, men med en felles tanke på et lite barn som vokste opp til å love oss lys i alle livets dager. Noe å tenke på, noe å undres over, noe å takke for- der vi runder svingen og ser siste rest av fakkelbålet dø ut nede i fjæra.

Julen kommer i årets mørkeste dager. For hver dag vi nærmer oss jul, blir det mørkere og mørkere, dagslyset svakere og kortere, dag for dag. Men så endelig! Så snur solen, og så tennes julelysene.

Innimellom kommer også julen i livets mørkeste dager. Livsgaven inneholder tider fylt av sorg, av ensomhet og av smerte, hvor det kan føles som om julen er umulig og meningsløs å feire, som om julelysene helst skulle vært spart for å bevitne ditt mørke.

Jeg har opplevd slike juler før, og i år kan det også bli slik. Min far døde nylig, og i tillegg til å være en kjær far, en nær venn og støttespiller, var det også han som lærte meg hvordan julen skal feires. Jeg stålsetter meg til alle julens gjensyn, med tradisjoner, med julesanger, med samvær og myriader av minner. Det blir fælt, og det blir kanskje fint også. Vi skal feire juledagene sammen med vår aller nærmeste familie, og være sammen i sorg, i savn og i juleglede.

Jeg vet jo: Dette blir ikke den siste slike julen. Etterhvert som jeg blir eldre blir det fler og fler kjære jeg kommer til å miste. Det kreves mot å være menneske, og uten mange steg i mørke kommer man ikke frem.

Tilslutt er det mine lys som skal slukkes.

Men jeg vet jo også at selv her vil solen snu, og lysene tennes. For julen som vi får feire her, er jo bare en blek avskygning av den evige julegleden vi skal få være med på siden, julelysene våre bare som små bleke blaff i forhold til det altgjennomstrømmende  himmellyset.

Så da våger jeg å møte de mørke tidene, de vanskeligste julene. For der i det fjerne, bortenfor alle stegene i mørket – der skinner lyset.

Av og til møter man på dem. Noen sier det nærmest trassig (som om de stod ensomme på barrikadene og kjempet for en tapt sak), andre nærmest bare mumler det fram, mens noen bare snur seg stille bort og finner ikke ord for det skrekkelige. For det triste felles fakta er: De gleder seg ikke til JUL!!!

For et sjokk! For et svik nærmest, der vi vasker og pusser og baker og handler mens vi muntert traller Jinglebells. De MÅ da glede seg til JUL, tenker vi, og begynner å trøste, forklare, panisk å tenke hvordan i alle dager kan vi berge dette? Det er nærmest som selve Juleånden er krenket av dette sørgelige (ja ganske enkelt tafatte!) forsøket på å markere sin sære selvstendighet ved gnugge på sin barndoms innbilte ulykkelighet eller hva det nå måtte være, istedet for å danse og synge og glitre og skinne av julefryd som om man var selveste stjernen i treets topp!

De KAN da virkelig ikke MENE det?! Nei, nå er alle gode juleråd dyre: Vi må kurere dem!

Vi får vel risikere å høre litt på dem, så vi finner ut hva problemet kan være. Så, ikke verre! Det føyser vi bare bort! Vi kommer med enkle juleråd, sånn kan du gjøre det, da blir det fint! Ser det ut til at det virket? Er det greit at jeg bare løper videre til gløgg og pepperkaker og glitter og glanspapir? Ikke!? Gruer du deg fortsatt??! (Hjelp!) Kanskje problemet er så ekstra skrekkelig dyptgripende at jeg må si det aller vanskeligste, det jeg ikke vil si? «Æh … er det noe JEG kan gjøre?» (Mens man inderlig håper at det ikke ER noe jeg kan gjøre, eller i alle fall at det er lite og enkelt og fort overstått, så man snart kan få jule videre i fred!)

– – –

Som de fleste har også jeg opplevd juler som på grunn av livets omstendigheter har vært tunge og motløse å gjennomføre. Og jeg har absolutt opplevd at barndommens glitrende juleglans har svunnet hen, så julen ble fremmed og ugjenkjennelig. Jeg har opplevd triste juler, skuffende juler, ensomme juler og juler hvor jeg har følt meg helt på siden av det hele. Hvem har vel ikke det?

Allikevel gleder jeg meg til jul.

For meg er julen en gave. En gave jeg får lov til å ta imot på nytt og på nytt, år etter år. En gave hvor jeg selv får bestemme hva jeg vil fylle gaven med; for det er opp til meg selv å velge bort deler av julefeiringen som jeg ikke behøver lenger, å ta vare på det jeg finner verdifullt, og å legge til nye ting som jeg har savnet. En mellommenneskelig gave, som handler om omsorg og omtanke, om felleskap og kjærlighet. En hellig gave, fylt av himmellys og englesang.

En gave akkurat som livet, i grunnen.

1. desember! En helt spesiell dag blant adventtidens mange spesielle dager, for det er i dag den begynner, selve den fantastiske julemåneden! Bare jeg hører ordet «desember» så springer dusinvis av bilder, dufter, klanger fram – av stille dalende snø over gnistrende frostkledde vintertrær, av pastellfargede skumringer over julehandlende med poser fulle av julepapirknitrende hemmeligheter, av duften av julekaker som stekes i ovnen, av det å finne fram glanspapiret og brette kurver en ettermiddag, av å sette på den julemusikken man har lengtet etter å høre igjen, eller den stille, stille lyden av pennen der man sitter og skriver julekortene til venner og familie! Og alle aktivitetene, alle planene, all musikk og alle følelsene peker i én retning: framover, til selveste Julen!

En ting som er helt spesielt med desembers juleforventinger, er at dette er noe vi deltar i alle sammen, samtidig. Alle baker og pynter og vasker og kjøper gaver og går på julekonserter og traller på en liten julesang mens de måker snø. Det er som om hele verden plutselig er gått gjennom klesskapet og kommet ut i en ny og fortryllet verden!

Eller? Blir det bare et forventingspress? Kan julen virkelig klare å leve opp til alt dette, når den endelig kommer? Eller blir den nærmest et antiklimaks, et litt utmattende forsøk på å oppfylle alles juleønsker, på å heseblesende forsøke å blåse liv i de siste utdøende stemningsglør fra barndommens jul? Kanskje det er best å bare dempe forventningene med en gang, så risikerer man ikke å bli skuffet? Sånn for sikkerhets skyld?

Er det altså slik at det er best å ha det litt trist i desember, så det i alle fall ikke skal bli noen overraskelse om det blir trist i julen? Eller at om man gleder seg for mye i førjulstiden, så er det helt bortkastet hvis det viser seg at julen ikke blir den mest fantastiske du har opplevd? Har du kastet bort tiden du koste deg med å bake pepperkaker, når det tilslutt viser seg at ikke julen blir opphøyet til et eget gullglitrende nivå for absolutt alle rundt kaffebordet fordi pepperkakene var så velbakte?

Dette blir absurd fordi juleforventingene og julen faktisk ikke henger fullt så tett sammen som vi tror. Julen er én ting, og førjulstidens forventinger er noe helt annet.

Det å glede seg til jul har jo en stor gledesverdi i seg selv. Det er fint å fylle de mange desemberdagene med forventing og forberedelser, med omtanke, med minner og med planlegging. Noe av dette vil helt sikkert tilslutt bidra til en hyggelig jul, men alt kan allerede nå bidra til en hyggelig desember!

Og når julen tilslutt kommer, skapt av forventinger og forberedelser, kan man trygt legge førjulsforventingene unna. For som alle andre ting i livet blir julen finest når den får være seg selv. Den skal ikke oppfylle noe krav fra forventingene, men bare få blomstre og utfolde seg akkurat slik den er, akkurat i år, for deg og dine.