Det hadde begynt å snø, stadig tettere. Jeg så knapt veien foran meg der jeg vasset gjennom nysnøen mot byen jeg hadde sett nede i dalen. Nå kunne jeg ikke skimte den lenger; bare hvit, drivende snø.

Jeg famlet meg framover så godt jeg kunne. Plutselig dukket en skygge opp foran meg: Bump! Jeg bumset rett inn i en mann som var på vei oppover stien, like blindet av snøværet som meg.

Det var en munk. I brun kappe med et stort ullskjerf tullet rundt hodet og halsen. «Å! Unnskyld! Herr Munk!» brast det ut av meg, «Kan ikke DU lære meg noe om håp!»

Munken smilte overrasket. «Håp! Det var underlig,» svarte han, «og utvilsomt også underfullt! For det var nettopp håp jeg gikk her og grublet på, da du plutselig dukket opp fra ingenting.»

«Jeg er på vandring for å lete etter svar om håp …» begynte jeg, men munken avbrøt meg ivrig: «Perfekt! Da kan du sikkert svare meg: For jeg leste i morges om både tro, håp og kjærlighet. «Hva er størst?» stod det. Men – egentlig er det jo akkurat det samme, ikke sant?» «Jeg forstår ikke …», begynte jeg, men han bare fortsatte: «Ja, for kan man for eksempel ha tro uten håp, eller håp uten tro, eller kjærlighet uten håp eller tro? Det er jo bare ulike ord for det samme!»

Munken var tydeligvis litt sprø, og jeg forstod knapt hva han snakket om. Da han skjønte at jeg ikke hadde noe svar på de filosofiske flokene hans, tok han meg bare i hånden til avskjed, og ga seg avgårde oppover stien igjen. «Vent!» ropte jeg etter ham. «Hva ER håp? Hvor finner man det?»

Han snudde og ropte ned til meg: «Håp? Det er å vite at du skal dø i morgen, men alikevel plante et tre i dag.» Og så ble han borte i snødrivene.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

Mye julegreier handler om å gjøre omigjen det vi alltid har gjort. Akkurat likt, uansett hvorfor. Klokka ditt spiser vi datt, og etter på gjør vi det og det og hvordan blir det jul uten…..lefse, sennep, lutefisk, julegløgg, sledetur, familieselskap, julepysj, kakemenner, ja hva vet jeg, ikke engang for meg selv har jeg fullstendig oversikt over alle små og store ting vi alltid gjør, alltid har gjort og muligens alltid vil gjøre.

Så er det alle de juleforberedelsene som handler om å gjøre klart, handle inn og skaffe til veie alle detaljene og ingrediensene for at vi siden, bare julen kommer kan gjøre akkurat som før.

Jeg synes jo det er fint, men av og til lurer jeg på når nå er?

Jeg håper det er nå. Akkurat nå vil jeg være akkurat så ikkeferdig til jul som jeg er. Akkurat nå vil jeg stoppe opp ved vinduet, se ut over snøen som faller akkurat nå, stjernene som lyser i alle vinduer, mannen min og gode naboer som måker snø. Akkurat nå er det god advent. Jeg står ikke her ved vinduet hver kveld i adventen. Jeg står ikke her for å forberede noe som skal skje om to uker. Jeg bare er her, nå, og håper denne adventen blir full av stunder som er gode nok akkurat slik de er, nå.

Oppglødd av det jeg hadde lært av engelen, skyndte jeg meg videre, og kom snart ut av skogen. En bred dal lå foran meg, glitrende av lys under den snøtunge morgenhimmelen. En stor by! Der kunne jeg nok lære om håp!

Da oppdaget jeg et lite, hvitmalt hus som lå helt i skogbrynet. Det lyste varmt fra alle vinduene, og det hørtes ut som det kom musikk der innefra. Jeg banket på døren, men ingen svarte. Etter å ha ventet en stund, åpnet jeg bare døren og gikk inn. Musikken og varmen slo imot meg.

Huset besto av et eneste stort rom, fyllt av benker på rekke og rad. Spredt på benkene satt det mennesker kledd i svart, noen sammen to og to, de fleste for seg selv. Og alle sang, av full hals, til akkompagnementet av en tynn mann som satt og tråkket ivei på et trampeorgel bakerst i rommet. Jeg gled ned på en benk nær inngangen og prøde å følge med.

Som de svartkledde sang! De sang om Det nye Jerusalem. De sang om Palmegrener og Seierskroner. Ikke før de hadde sunget seg gjennom en lang og høytidelig melodi om Pilegrimene rundt Tronen, så satte de igang med en fengende marsj om De Fortapte Får som får vende Hjem. De sang om Gylne Kyster og Tørkede Tårer, om Sørgedaler og Himmelhåp. De sang og sang, som om selve livet deres avhang av det.

Det var fantastisk. Det var forferdelig.

Jeg dyttet forsiktig til den gamle konen som satt på benken ved siden av meg. Hun kvapp til og sluttet å synge. Rundt oss bølget salmesangen som før. Jeg lente meg nærmere henne og spurte: «Men er det bare i paradiset det finnes håp? Hva med håpet for jorden? For menneskene? Hva med håpet … for meg?»

Den gamle så undrende på meg, og smilte så et uutgrunnelig smil, fullt medlidenhet. «Men … du må jo bare bli med i sangen, så har du alt håp som finnes!» svarte hun vennlig, og snudde seg bort mens hun gled inn i sangen igjen.

Salmetonene fulgte meg ut i den kalde vintermorgenen.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

Skogen ble tettere og mørkere. Det hadde sluttet å snø, og det var bitende kaldt. Høyt der oppe lyste månen over grantoppene. Her nede begynte jeg å bli litt urolig, for hvor var det blitt av stien? Og hadde jeg ikke gått forbi dette skjeve, visne furutreet for litt siden også?

Plutselig hørte jeg en lyd bak meg. Jeg svatt til og snudde meg – og holdt på å dette bakover da jeg oppdaget at lyden kom fra en bitteliten engel som satt på en gren og plystret for seg selv. En engel! Jeg kunne ikke tro at jeg skulle være så heldig! Den kunne vel i alle fall lære meg noe om håp!

«Hei, hei,» sa Engelen og blunket til meg.

«Å! Kjære engel!» svarte jeg, «Jeg er på vandring gjennom verden for å lære meg om håp. Kan ikke du fortelle meg noe?»

«Håp?? Jeg!!?» Engelen så helt himmelfallen ut.

«Ja, kan du ikke være så snill å si meg litt om håp? Jeg har møtt så mange på reisen min, men ingen har kunnet lære meg det jeg trenger. Men det kan vel sikkert du?»

«Ha ha! Tenk at et MENNESKE skal komme til MEG og spørre om håp!» lo engelen og flakset opp fra grenen den hadde sittet på så snøføyken sto. «JEG vet da vel ingenting om håp!»

«Men … jeg trodde engler forstod alt og visste alt?» svarte jeg forvirret. «Vi? Langt ifra!» sa engelen muntert og slo kolbøtte over en grantopp. «Vi vet slett ikke så mye! Og i alle fall ikke om HÅP! » Englen flagret nærmere, til den hang i luften rett foran ansiktet mitt. «Men en ting vet jeg, og det får jeg vite akkurat nå: De som virkelig vet alt om håp, er menneskene! Sånne som deg! Og så vet dere ikke at dere vet det! Det er jo helt UTROLIG!»

«Gjør vi?» svarte jeg undrende.

«Men det er jo KLART dere gjør! Bare let videre, du!» ropte engelen der den flakset avgårde over tretoppene og ble borte i vinternatten.

Jeg ble stående alene i stillheten mellom grantrærne. Det var som om en gnist var tent i meg. En gnist av håp.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

 Det var sjette desember. Jeg hadde nettopp fått Hannah. Jeg lå på barselavdelingen på Johannis sykehuset i Naarden, Elisabeth på to var på besøk og hoppet rundt, opp og ned, frem og tilbake. Da gikk døra opp og Elisabeth stoppet nærmest midt i et hopp. Med åpen munn og helt stille prøvde hun å forstå hvem som hadde kommet inn. Først kom mange barn med skopusssvarte ansikter og hender, røde drakter og kullsvarte krøller, de kastet appelsiner opp i sengen, og gav Elisabeth peppernøtter. Rart nok. Så kom det snodigste, en stor mann med vid,rød fløyelskappe, langt krøllete, grått skjegg og enda lenger hår under en høy hatt. I hånden hadde han en lang stav med krok på, han smilte og nikket. Den bakerste gutten med skokrem i fjeset bar en kassettspiller, hij kommt, hij kommt, der liefe goede Sint, sang det.

Og jammen var det Sinter Klas. På ordentlig. Hos oss! De toget videre og vi måpte fortsatt. Siden fikk vi forklaringen fra nederlandske venner, og fikk høre at nederlandske barn stiller frem treskoene sine fylt med høy til sinterklas sin hvite hest. De slemme barna får da kålrabi i skoen neste morgen, de snille derimot skal ha noe å gjøre, noe å spise og noe rart! Klart vi måtte fortsette med det! Det har vært mye rart i skoene gjennom årene, men iår tenkte jeg vi var for gamle til den slags så alle fikk sokker, rare sokker riktignok, men sokker. Vi hadde en trivelig dag, og alt var fint, bortsett fra dette rare….. jeg savnet å finne på og få tak i det rareste rare.

Kan hende er det dette håpet som gir farge til mange hverdagslige dager? Håpet om at «noko vidunderleg skal skje» ,at livet viser oss noe godt vi ikke trodde fantes, at verden er større enn det vi kunne forestille oss! 

Jeg håper jeg aldri mister evnen til frydefull overraskelse over det rare jeg kommer over! Ikke bare i treskoen.

Veien min gjennom skogen hadde ført meg helt til Mummidalen. Snøen lå dypere her. Tykke driver lå over stien, og mange ganger fikk jeg et lite snøras over meg der jeg skjøv snøtunge grangrener til side. Jeg hutret og trakk frakken tettere om meg mens jeg gikk videre.

Nede ved Mummihuset holdt noen mymler og småtroll på å pynte et juletre. «Vi må skynde oss å bli ferdige før Julen kommer!» pep de ivrig. Jeg lot dem holde på med sitt, og fortsatte videre på stien.

Borte i skogbrynet passerte jeg Filifjonkas hus. Gjennom vinduet kunne jeg se henne travelt opptatt med å vaske veggene til jul, mens Hemulen satt i en stol ved peisen og leste noe høyt fra en bok. Men stien dro meg bare videre, bort fra husene og innover i skogen.

Jeg gikk og jeg gikk. Stien førte meg stadig lenger inn i den dype granskogen. Det var blitt nesten helt mørkt, og det var lenge siden jeg hadde møtt hverken troll eller dyr. Da plutselig så jeg en svart skygge som stod som et ugjennomtrengelig mørke på stien foran meg.

Det var hit jeg skulle. Hufsa ventet meg.

«Hufse!» ropte jeg inn i den enorme skyggen foran meg. «Du som vandrer ensom gjennom de iskalde skogene! Du som er på evig søken i den mørke trollnatten! Svar meg! Hvorfor gir du aldri opp? Hva håper du på?»

Et fnys. Så stillhet. En lang stillhet. Tilslutt et sukk. Og en stemme, gammel som natten selv. «Håp! Hufsa håper alltid! Hufsa håper på alt! Hufsa håper på å sitte rundt bålet med mymler og troll mens alle synger og spiller. Hufsa håper på å danse gjennom sommernatten med snorkfrøkner og filifjonker med blomster i håret! Hufsa håper på å få sitte ved kjøkkenbordet i Mummihuset, i skinnet fra lampene, omgitt av venner! Men om Hufsa viser seg, så stillner musikken, visner blomstene, flykter vennene.»

Jeg grøsset. «Men om de en gang lot deg bli med, hva da?» spurte jeg inn i mørket.

«Det håper jeg ikke,» svarte skyggen. «Hva skulle jeg håpet på da?»

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

«Håp?» Ole Brum så forvirret på meg. «Hva mener du?»

Vi hadde vandret gjennom Hundremeterskogen, både hit og dit og fram og tilbake. Det snødde stille og lett. Vi hadde sunget snøsangen minst fire ganger, og nå satt vi på en trestamme i utkanten av skogen og så utover de snødekte åkrene.

«Jo, altså,» svarte jeg, «jeg er på vandring gjennom verden og leter etter noen som kan lære meg om håp. Jeg har jo lest alt det kloke som er sitert av deg på Facebook, og tenkte du har sikkert noe visdom om håp også?»

Brum rynket brynene og så tankefull ut. «Jeg forstår nesten ingenting av det du sier. Men om det er visdom du er ute etter, så må du snakke med Ugla. Det er hun som er den kloke her i skogen.»

«Men kan du ikke si litt om håp? Hva håper du på, Brum?»

Brum tenkte seg lenge om. «Tja …» svarte han ettertenksomt, «Når jeg spiser honning, så håper jeg for eksempel på at det er honning helt til bunnen av krukka. Og jeg håper på at Nøff kommer på besøk i morgen, og det gjør han jo – for det gjør han hver dag. Og når jeg kommer hjem, håper jeg at klokka vil være rett før 11, så det er på tide med litt formiddagsmat, og det er den jo alltid, for den stoppet for mange år siden.»

«Men … du håper jo bare på det du vet vil skje?» brøt jeg inn.

«Man vet aldri,» sa Brum. «En dag er det kanskje ost nederst i honningkrukka? Den eneste måten å finne det ut på, er å spise opp honningen for å se etter.»

Idet jeg gikk videre innover i skogen, hørte jeg en stemme bak meg som begynte å synge om snø. Igjen. Klokka var snart 11.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen.