«Håp! Jeg!» Scrooge freste mot meg og hyttet med paraplyen.

«Men, Sir …», forsøkte jeg, men ble avbrutt.
«Håp! Humbug! Hva med Trump, miljøkrisen, Midtøsten? Hva med verdensøkomonien som knapt kan rulle videre noen få år til på denne måten? Hva med stigende verdenshav, sykdommer, jordskjelv, fattigdom og nød? Og du går der og spør om jeg har HÅP!» nærmest ropte han meg i ansiktet.

Jeg prøvde å produsere er slags trøstende og håpefullt smil, men han bare fortsatte: «Og der står du og LER! Vet du ikke hvor mye skrekkelig som finnes! Har du ikke hørt om alt det grusomme som skjer hver eneste bidige langtrekkelige dag! Og jeg skal liksom håpe!»

«Ja, men prøv også å se alt det positive som skjer,» forsøkte jeg. «Se på alle som hver eneste dag arbeider for at verden skal bli et bedre sted, i det store og i det små! Og all statistikk viser faktisk at verden faktisk BLIR litt bedre, for hvert år som går. Gir ikke det grunn for litt håp?»

«Jeg skal si deg noe, unge mann», sa Scrooge innbitt. «Jeg er en gammel mann. Om få år ligger jeg i graven. Hva har jeg liksom å håpe på? Frekkheter!» Han snudde seg, og begynte å humpe nedover gaten gjennom det tette snødrevet. Jeg kunne fortsatt høre ham skjelle og smelle for seg selv: «Snakker om idioti! HÅP! Bah! Humbug!»

«Men… men det er jo snart JUL!» ropte jeg etter ham. Jeg vet ennå ikke om det var mest for å forsøke å trøste meg selv.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. 

Jeg gikk fort gjennom morgenregnet i en blytung november på vei til jobb. En krumbøyd, gammel mann kom mot meg. Kan hende han trenger hjelp,tenkte jeg og så bort på ham. Han smilte og gav meg en liten brosjyre, så bukket han og krøket seg videre. Jeg kastet et blikk på papiret og så spørsmålet: Hva er ditt håp for fremtiden? Så han ville dele tanker om håp, selv om han kavde for å komme seg frem. Selv om det sikkert var surt og kaldt for en gammel kropp valgte han å gå rundt i regnet og få meg til å tenke på fremtid og håp.

Jeg hadde ikke gått langt før jeg måtte stoppe, finne frem mobilen og melde Trygve; enn om vi skriver om håp på julefrydbloggen i år? Symboler på håp, glimt av håp….hva håper vi at adventen og julen skal være? Hvorfor? Hvordan gjør vi det?

På vei hjem fra jobb regnet det fortsatt, noen hadde hengt roser i et tre med nakne grener. Min advent er slik tror jeg- troen på vekst, på glede, på skjønnhet uansett hvor mørkt og regndystert livet måtte være. Julefrydbloggen fortsetter såklart 1.desember- til da: hva håper du på?

Det er første juledag, og i dag vil jeg fortelle om mitt aller vakreste juleminne. Jeg føler meg litt som Timmy Gresshoppe nå, som kommer inn på slutten av adventskalenderen og synger «When you wish upon a star». Vel, hva gjør vel det – det er jo jul, jeg kan godt være gresshoppe en liten stund …

Av alle de gode minner jeg har fra opplevelser i adventstider, lillejulaftener, julekvelder, juledager og romjuler så er det ett spesielt minne som jeg tenker som det aller fineste. Vi skal tilbake til en julaften på prestegården i Overhalla, for mange, mange år siden …

Det er selveste julekvelden, og jeg er seks år. Jeg er blitt gammel nok til å huske tilbake på veldig mange juler, synes jeg, og vet inderlig godt at julaften er den aller vakreste dagen i hele den aller vakreste tiden på året! Morgenen og formiddagen har forløpt som de pleier på alle mine julekvelder så langt: Vi våkner tidlig, går på en stille og mirakuløs oppdagelsesferd gjennom alle stuene i prestegården, hvor vi oppdager, gjennkjenner, og gleder oss over den ene juledekorasjonen etter den andre, julekrybbene, de gamle lysestakene, engler, julevinduet. Juletreet sparer vi til slutt, det gjør vi hvert år. Studering av pynten på treet, den tradisjonelle jakten i treet etter de to snedig gjemte små nissene. Langvarig studering av pakkene under treet: Det er strengt forbudt å røre, forbudt å snu pakkelapper. Så istedet ser vi, undrer hvem som får hva, spekulerer og fryder oss. Man kan snu noen av lappene ved å blåse på dem, finner vi ut – det er vel ikke å røre? Så juleaftens-barnetv på NRK, – så koselig! Julefrokost med varm sjokolade med krem, påsmurte snitter med smakebiter av de mange sortene julepålegg. Vi blir sendt til sengs en times tid, så vi skal orke å være våkne om kvelden. Som om vi kan sove! Som om det er noe problem å være våken på selveste julaften! Så ned til den julepyntede stua igjen, for kaffe og julekaker før pappa skal avgårde å holde julegudstjenester. Mamma begynner å gjøre klar julemiddagen, bordet dekkes. Hele tiden er vi omgitt av julens underfulle glitrende skjønnhet. Og hele tiden den fantastiske kriblingen i kroppen: det er i dag det er julaften!

Og dagen er lang. Lang som en uke. Lang som et år! Og det er vidunderlig at det er sånn!

Så kommer øyeblikket. Vi ungene har begynt å kjede oss, og mamma finner på at vi kan sette oss i peisestua for å høre på radioen. Sølvguttene, julegudstjeneste. Etterpå, klokka fem, kommer det et pussig program hvor man kan høre høytidsringingen fra kirker landet rundt som ringer julen inn. Av en eller annen grunn synes seksåringen Trygve at dette slett ikke er kjedelig, men høytidelig og veldig fint. Så sitter vi der høytidsstemt i finklærne våre og hører hvordan julen kommer til kirke etter kirke, i Oslo, i Møre- og Romsdal, i Gudbrandsdalen og i Finnmark. Mellom hver klokkeringing sier en kommentator ting som «Her er den gamle kirkeklokken i Valdres», og «I Oslo Domkirke har julen blitt ringt inn siden 1632» eller hva det nå måtte være, og så begynner en ny klokke med sitt «dingedingedinge DONG … DONG … DONG».

Julen brer seg klokkeringende som en velsignelse ut over landet, – og da plutselig skjer det vidunderligste: Kommentatoren bryter inn etter klokkeklemtingen fra Ishavskatedralen eller noe med disse fantastiske ord: «Vi skal nå til Ranem kirke i Overhalla.» Vår kirke! Det er HER! Vi spretter opp, og åpner vinduene mot den stille vinterkvelden:

Det er som om tiden stanser opp. Julenatta der ute er klar, kald og dyp blå. Langt der utefra, forbi snødekte åkre, fjerne gårder og skogholt tunge av snø, synes vi såvidt at vi kan høre klemtingen fra vår egen kirke i synkron julehilsen med de samme klokkene i radioen. Nå ringes høytiden inn, selveste Julen er kommet – også hit til oss! Nå i dette øyeblikket er Julen begynt, og jeg vet langt inne i sjelen at alt er godt i hele verden.

Lillejulaften! I dag skulle alt gjøres som ikke var gjort, og til tross for den jevne aktiviteten med førjulsforberedelser igjennom hele desember, så er det rart med det: Det var alltid overraskende mye som skulle gjøres dagen før dagen! Først og fremst skulle alle rommene i den store prestegården ryddes og vaskes og gjøres klare, alle tepper skulle ut i snøen og bankes, alle filleryer ristes, julegardiner henges opp og ikke vet jeg – og selvsagt kom mamma på en kake som ikke var bakt, et julepålegg som ikke var gjort klart, en kaffekanne som ikke var pusset!

Vi minste ungene ble satt til aktiviteter som tok lang tid, og som holdt oss ute av veien fra den hektiske aktiviteten på kjøkkenet og i stuene. Vi spadde bort all snøen fra kjøkkentrappa og den finere inngangen som gjestene brukte. Vi fylte de to store kobberkjelene i hver ende av huset med ved, som vi møysommelig trakk over gårdsplassen på akebrettene våre. Inn på kjøkkenet – vi er sultne! Brødskive og melk – værsågod, nå gå opp og rydd rommet! Vi ryddet det store rommet vårt, og det ekstra grundig siden det var selveste juleryddingen: stablet bort alle leker, satte alle bøker pent på plass der de skulle være, ryddet i klesskapet, ryddet i skrivebordskuffene. Jo ryddigere det blir, jo mere jul blir det, tenkte vi – og hva gjør man vel ikke for å få den eviglange lillejulaften til å gå?

Tilslutt begynte det endelig å mørkne. Etter en lettvint middag, fikk vi se barnetv – og så var det godnatt og takk for i dag – opp på rommet og til sengs! Vi tittet såvidt inn i stua før vi gikk opp, alt luktet av snøvåte filleryer og grønnsåpeskurte gulv. Ikke det minste lille glimt av jul var å se noe sted. Det var jo bare lillejulaften, tross alt!

I prestegården hadde vi nemlig den skikken at julen skulle komme uten at vi barna så hvordan det skjedde. Derfor måtte vi tidlig til sengs lillejulaften, for nå skulle mamma og pappa begynne med selve julepyntingen av huset! Jeg husker at jeg et år snek meg tilbake for å se, bare litt! og stod i pysjamasen og tittet ned mellom sprinklene i trappegelenderet og så hvordan julegranen ble båret inn i huset! Å!

Å ligge ren og julebadet i nytt sengetøy og vente på julen! Evig lenge ligger man der! Kan man sove, – nei, langt ifra! Høre hvordan det romsterer og prates i stuene under oss. Stå opp og titte ut av vinduet på snø og vintertrær, snakke stille med søsknene mine: I morgen! Tenk! Lese litt – men ikke for mye, for man vil være tilstede i lillejulaftens spennende forventing. Høre på radio, på Inger Sahlin Sveberg som har programmet «Som julekvelden på kjerringa». Musikken i programmet er den samme hvert år, det er sånn det skal være på lillejulaften. «All I want for Christmas is my two front teeth», «Det var julekveld i skogen» – og tilslutt Mahalia Jackson som synger «Silent Night» så førjulsnatta skjelver. Mamma titter innom – nå må dere sove, unger! Vi slukker lyset, ligger og ser ut i det mørke soverommet, det svake og snøblå lyset fra vinduene. Vi kommer aldri til å sovne! Aldri!

Men tilslutt sovner vi. Og da vi våker, da er det jul.

Lenge, lenge før jul begynner det. . Noen sukker og stønner og syns det hele er svært vanskelig, nærmest helt umulig! De vil aller helst ha slutt på alt som heter julegaver, og skjeller ut julen for å være «kommersiell» og «meningsløs» og ikke vet jeg. Andre bruker istedet andledningen til å markere hvor utrolig flinke de er (som alltid) ved å fortelle hvor mange gaver de har kjøpt (usannsynlig mange!) eller hvor tidlig de har lagt «jobben» med å kjøpe gavene bak seg, – gjerne i oktober: «Jeg er ferdig med å kjøpe julegavene, for LENGE siden! Har kjøpt 437 gaver, begynte i februar! Men nå skal jeg ta en høstferie i Paris – kanskje jeg finner noen morsomme ekstragaver der! Har DU begynt med julegavene ennå, da?» Oversatt til norsk sier de: «Jeg er flink. Flinkere enn deg, håper jeg. Kan du si det til meg, er du snill?» Så jeg svarer høflig: «Oj!» og «Du og du!» og dessuten «Så fantastisk!» men tenker jo mitt.

Skikken med å utveksle julegaver handler jo ikke om å vise kjøpekraft, og slett ikke om å bevise flinkhet og effektivitet, men derimot om å vise omtanke, kjærlighet og tilhørlighet. Det er omtanken som teller, ikke bare for den som får gaven, men like mye for deg selv som gir den.

Det meste i livet er mye morsommere om man gjør det helhjertet. Nei, faktisk blir absolutt alt i livet morsommere, mer meningsfullt og mye mer minneverdig om man gjør det helhjertet. Og det gjelder selvsagt også julegavene. Man kan hygge seg mye med å gjennom høsten observere de som skal få gaver fra deg, legge merke til hva de snakker om og er opptatt av, hva de kanskje ønsker seg uten at de har tenkt det konkret selv. Man kan hygge seg mye med å vandre rundt i gatene før jul og se hva som finnes i butikkene, skrive lister med alternativer, ta en pause på en kafé og se på listen og fundere, ta en ny runde noen dager senere. Man kan hygge seg mye med å lage gaver selv, håndarbeid, mat, konfekt, kaker, eller hva du nå finner på. Man kan hygge seg mye med å velge gavepapir, pakke inn gavene pent og sette merkelapper og bånd på og se haugen med ting forandres til en haug med spennende julegaver. Å bestille en håndfull gavekort fra iTunes på nettet er forsåvidt en mye raskere og mer effektiv måte å bli «ferdig» med julegavehandelen på, men skal alt i livet nødvendigvis være raskt og effektivt? Er det virkelig om å gjøre å bli raskest mulig «ferdig» med alt? Kanskje det er enda bedre å bli langsommest mulig ferdig?

Og så kommer julekvelden, og vi samler oss rundt juletreet for å overrekke og åpne gavene. Mottakeren er jo glad i deg også, og prøver så godt hun eller han kan ta imot din gave med kjærlighet og varme. Kanskje viser det seg at du faktisk fant det vidunderligste å gi, sannsynligheten for det øker jo betraktelig når man går helhjertet inn for saken – eller kanskje du slett ikke traff spikeren på hodet, og gaven slett ikke ble en suksess. Men har det så mye å si? Selv har du hygget deg under prosessen, og har allerede fått mye ut av det hele – og om dette ikke ble årets julegave for mottakeren, så fikk han eller hun sikkert noe annet hyggelig fra noen andre?

I alle fall er det jul, og det er mange, og mye hyggeligere ting man kan finne på når gavepapiret er ryddet vekk og julefreden senker seg – i en salig evighet fram til 20. dags jul!

Jula var mye lengre før. Det er kanskje ikke så rart, bare lillejulaften var så lang at den føltes som om den varte en hel uke, – for ikke å snakke om julaftens formiddag!

Julen var nesten som en egen årstid, som strakk seg i en salig evighet gjennom den mørkeste delen av vinteren. Først den forsiktig lystennende adventstiden, hvor huset ble fylt av lokkende dufter av krydret kjøttpålegg som dampet på kjøkkenet, av julekaker i ovnen, av grønnsåpeskurede gulv og nyvaskede filleryer. Lange adventskvelder ved det store kjøkkenbordet på prestegården, hvor vi møysommelig og forsiktig klippet i farget glanspapir og sølte med lim der vi forsøkte å gjenskape de vakre glanspapirkreasjonene som storesøsknene så lett tryllet fram på den andre siden av bordet: lenker i ulike farger, limte hjerter, flettede hjerter, jakobsstiger, små lykter til å henge på juletreet. Det røde og det gullfargede glanspapiret tok alltid slutt først, så på slutten av kvelden måtte vi ty til de mindre juleaktige fargene gult, blått og svart. Gnistrende kalde vinterdager, hvor vi ble føyset ut i snøen for å leke mens de voksne forberedte jul inne i det store huset. Og hele tiden forventing og mer forventing!

Den lange, lange lillejulaften, den mirakule julekvelden – de fortjener sine egne bloggposter. Men så! Så kom jo SELVE julen! På den tiden var julen langt fra slutt når julaften var over, det var nå den begynte! Vi visste jo godt at julen varte og rakk helt fram til 20. dags-jul, som nok kom en gang langt uti neste år, men føltes uendelig langt unna nå. Og det hente jo også at treet og julehyggen ble stående i stuene enda en ukes tid etter det, – det er jo tross alt jul bare en gang i året!

Romjulen var virkelig som et eget rom. Selve juletidens midtpunkt, en fredfylt, avsondret tid hvor dagene ikke lenger hadde navn som onsdag eller torsdag, ikke lenger datoer som 27 og 28 – hver dag våknet man til en ny juledag: «Det er 4. juledag! Fortsatt god jul!» Romjulen var hos oss en tid for å være hjemme, for julehygge og julemoro omgitt av familien: lek med julegaver, knekke nøtter foran peisen, lese bøker man fikk til jul, samlinger rundt bordet til julemat, julepålegg, julekaker – og så ut i den lyse desemberdagen for skiturer på jordet rundt prestegården før man kom inn til kakao og mere julekaker.

Så kom nyttårsaften som et skille – nesten like høytidsstemt som selveste julekvelden, men med spørrekonkurranse i finstua om kvelden, nyttårsgaver, – og kanskje om vi var heldige og det ikke snødde – noen raketter i det fjerne fra bygda ved midnatt. Ett år husker jeg vi telte 14 raketter, det var imponerende mange, og ny rekord.

Og etter nyttår da? Da var vel ikke julen slutt! Da kom jo juleselskapene! Bare å forberede dem tok minst hele dagen, med pynting av påleggsfat, dekking av bord, støping av fakler av julens mange lysestumper så vi kunne gi gjestene en lysende velkomst opp den lange alléen opp til prestegården! Om kvelden ble stuene fulle av stivpyntede voksne som feiret jul på gammeldags prestegårdsvis. Noen juleselskaper var kjedelige, med menighetsansatte, lensmann og lærere og sånt som pratet, pratet og pratet – da slapp vi å være med å fikk istedet ha vårt eget lille juleselskap på kjøkkenet. Andre ganger var juleselskapene hyggelige, med vennefamilier fra bygdene rundt, som kom kjørende med bilene fulle av unger, og det ble juletregang, synging av julesanger, overlevering av forsinkede julegaver, fryd og glede! Og selvsagt skulle vi jo også på juleselskap til dem etterpå, så hygge var det nok av! Vi hadde knapt tid til å gå på skolen, og etter dette uvelkomne avbruddet skynte vi oss hjem langs snøfonnene for å fortsette JULEN der vi slapp, – og sannelig skal det visst være juletrefest i morgen på 13. dag, hurra!

Av og til treffer jeg folk som sier «vel overstått» allerede på 2. juledag, som om julen var en slags skrekkelig sykdom som det gjaldt å bli kvitt så fort som mulig. For meg er det motsatt. Jo lenger julen varer, jo bedre! Så jeg svarer «Fortsatt gledelig jul!» – og skynder meg hjem for å fortsette julen der jeg slapp.