18.desember- finn fisken

desember 18, 2015 av Solveig

For 30 år siden hadde jeg nok ikke latt den ligge der.

Hele dagen hadde jeg sprunget opp og ned trapper ut og inn dører og frem og tilbake mellom stue og kjøkken. For første gang skulle vi ha stort juleselskap, i vårt eget nye hus.

Selvfølgelig skulle gjestene føle seg så velkomne som ingen gang før.

Og så klart skulle alle kjenne seg sett og ivaretatt med god mat og gjennompyntet hus.

Den nedarvede sjekklisten var sjekket. Barn og hus var rent, pyntet og striglet. Alle duker var nystrøket. Alle staker hadde nye lys. Alle bøker sto pent i hyllen sin. Ingen leker og ikke noe rot lå fremme. Lyktene var tent på trappen.

Maten var klar. Helstekt fisk, juleskinke og hjemmelaget sild. Juletrekaker og pepperkakebamser. Frukt og sjokolade.

Bare et siste raskt sveip over gulvene så var jeg klar.

Og gjestene kom, og de spiste og sang, og lo og pratet. Riktig langt ute på kvelden gikk de hjem. Vi ryddet det grøvste og skulle slappe av litt i det julefine huset vårt. Da så jeg det, under kjøkken benken lå det noe med store ikke-glitrende øyne. Lett å se når du først satte deg ned. Det eneste punktet min mors sjekkeliste ikke hadde tenkt på å ta med, «hvor er fisken?»

For der lå hodet til laksen, rett under kjøkkenbenken.

Først ble jeg lei meg. Alt hadde jo vært så perfekt! Så ble jeg glad, det hadde jo fremdeles vært en flott kveld, selv med fisk i kroken.

Siden har jeg tenkt, hvorfor sa ingen fra? Enten var det ingen som så det, eller så synes de ikke det gjorde noe eller så synes de igrunnen det var helt normalt. Ikke vet jeg, jeg har iallefall lært at både til jul og går det lettere om jeg er raus nok til å gi meg selv litt slingringsmonn, med rom for et fiskehode.

Både i mitt eget liv og i andres kan det gjøre seg å finne fisken og så si, hva så?

Eller kanskje, jeg hadde nok nå også plukket opp fisken….hvis ikke Ruffy fant den først. Det er nok av andre ting som viser at julelivet leves midt i det vanlige livet.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

17. desember – Hvor blir det av julestemningen?

desember 17, 2015 av Trygve Skogrand

ACHR1051_country-christmas_800px

Julestemningen er litt som en vårforelskelse. En herlig varm følelse, men flyktig som en sommerfugl. Plutselig faller følelsene i det rette sporet, slik at alt med ett føles helt riktig og fantastisk.

Men i motsetning til vårforelskelsen, som vi lar dukke overraskende opp ut av intet, så skal og må juleforelskelsen være på plass til den 24. desember, enten den vil det eller ikke! Nå er det jo jul, og da skal det sannelig føles at det er jul også!

Det er i juleminnenes skattkammer at julestemningen vokser fram. Gjennom jul etter jul har det lagret seg juleminne på juleminne som forteller: Akkurat slik er det når det er jul. Men det er ikke alltid så lett å vite hvilket minne som vil virke som et trylleord akkurat i år, akkurat for deg, og vekke denne flyktige, vidunderlige følelsen. Følelser bygger ofte på ubevisste ting, og tenker man for mye på saken, så kommer det slett ikke noen stemning eller følelse. Og kanskje er det bare en liten detalj av et minne som egentlig gir følelsen – en duft av surkål som varmes, et par akkorder i en julesang, den svake klirringen fra julepynten i granen?

Sånn at vi kan være så sikre som mulig på at julestemningen inntrer, finner vi derfor fram så mange juleminner og stemningsreferanser som vi bare kan. Vi vil jo så gjerne kjenne på den elskede julestemningen igjen, føle oss hjemme og velkommen inn i julens inderlige favn. Så vi graver i kistene med julesymboler, og dynger på. Tar i bruk tradisjon etter tradisjon, setter den samme pynten på samme sted, lager den samme maten så de samme dufter og smaker kommer til rett tid, spiller den samme musikken – og DER kom julestemningen og SÅ ble det jul! Forhåpentligvis. Men som med følelser flest kan man jo aldri være helt sikker. Kanskje ble det ikke noen særlig julestemning alikevel? Vil alt rakne da?

Det er jo dessverre slik at når vi prøver å vekke de samme følelsene på akkurat samme vis, gang etter gang, så minsker faktisk sannsynligheten for at vi skal lykkes. Når det gjelder følelser, så kan faktisk den stadig gjentatte stimulansen føre til at de følelsesmessige reaksjonene svekkes istedet for å styrkes. Kanskje det er derfor mange voksne sier at julen ikke betyr noe for dem, – kanskje de bare ganske enkelt har «brukt opp» de kjente stimulansene? Gravingene i de gamle juleminnenes skattkiste har mistet sin effekt som stemningsskaper, man reagerer ganske enkelt ikke på disse stimulansene lenger. Er julen slutt for deg da?

Men – det var ikke alltid sånn! Da man var barn, hadde man ingen forutatte meninger om hvordan julen skulle være. Alt tok man imot akkurat slik det var, og man lot julen vokste fram i all sin magiske skjønnhet fra dag til dag, fra time til time. Julen bestod ikke av bleke juleminner som man skulle prøve å blåse liv i, men derimot av friske, skinnende nye juleopplevelser.

Det er vel sånn, at det faktisk er opplevelser som skaper minner? Ikke motsatt?

I år har det blitt slik at vi må feire en jul helt uten tilgang på de vanlige julereferansene våre. Vi er i utlandet, i en fremmed og nøytral leilighet, og har ikke tilgang til hverken vår kjære julepynt, julematen vi bruker å spise, eller julemusikken vi bruker å høre på. Vi kan selvsagt prøve å gjenskape en liten avglans av vår vanlige jul her nede, lete etter noe ribbeaktig i butikkene, finne julemusikken «vår» på spotify eller noe sånt. Men – kanskje vi ikke skal det? Kanskje vi skal ta mot til oss og gå inn i en jul som vi slett ikke kjenner? En ny, ukjent jul?

Tør vi det, da?

16.desember- julerekvisitten

desember 16, 2015 av Solveig

Det måtte vært spennende å være scenograf, sa jeg til minstemann. Vi ryddet opp på kjøkkenet og jeg fortalte om teaterforestillingen, «En Julefortelling» på den Nasjonale Scene i Bergen. Hele det victorianske Dickenske juleunivers, levende skildret med en himmelseng som eneste bærende element.

Det er vel ikke for sent, sier han.

Montro om det ikke er det jeg trener på allerede, tenkte jeg.

Jeg blir stadig begeistret over moderne scenografi. Før måtte vi se hele interiører, utallige småting og innviklede kostymer, nå lar vi rive med av tydelige bevegelser og overenkle, men mangfoldige scenelandskap. Noen har tenkt, noen har forstått og noen har jobbet lenge nok med uttrykket til å gripe kjernen.

Kan hende er jeg julescenograf med rekvisittlager i kjelleren.

Da jeg begynte å lage jul for oss handlet det om å skape jul i hver krok, til den minste detalj. Det var nesten for trangt til å la julen ta plass, for rekvisittene sto i veien. Underveis har jeg lært. Livet er stort nok, juleunderet er enda større og begge trenger plass. Det er forskjell på å pynte for å vise frem pynten og på å gjøre det vakkert så livet får en god ramme.

Iscenesettelsen er ikke julen, selv jeg ville blitt skuffet, om scenografien var vakker, men ingenting skjedde. Det vanskelige med julescenografien er ikke å lesse på med rekvisitter og lage den overtydelige julejulen, det krevende er å skjønne hva som er essensen i juledekorasjonene. Hva skal til for å ikke å gjøre det underfulle, mirakuløse hverdagslig, og hvordan gir vi det frodige, store, vidunderlige plass og samtidig tar vare på at underet faktisk skjedde, midt i hverdagen? Når blir det plass til jul og når nøyer vi oss med rekvisittene?

Er det noen ganger vi tenker, sånn utpå dagen første juledag: og så da, hva var vitsen med alt arbeidet? Har scenografien gjort historien sterkere og livet mer meningsfylt, eller kom vi aldri lenger enn til rekvisittene?

Jeg er ikke uteksaminert julescenograf ennå.

15. desember: Engelen Gabriel tar juleferie

desember 15, 2015 av Trygve Skogrand

Det var 2. klasse som hadde ansvaret for julespillet på barneskolen i Overhalla. For noen dager siden skrev Solveig om da hun ble plukket ut til å være engelen Gabriel i julespillet. Da også jeg åtte år senere var nådd dette opphøyde klassetrinn, var det min tur til å være med. Selv om jeg selv hadde mest lyst til å være Maria, eller kanskje i hvertfall en vismann – så var det også engelen Gabriel som ble min lodd. Kanskje det var fordi vi var prestegårdsbarn at Overhallas samlede lærerstand mente at dette var den rollen som vi passet aller best til? Samme det, engel var jeg pekt ut til, og engel måtte jeg være, og jeg måtte se langt etter både himmelblå kappe og gullkroner. Kanskje jeg kunne få litt glitter i håret, i alle fall?

Læreren min, Svanaug, tenkte tydeligvis at jeg som prestebarn kunne alle mulige salmer utenat, og ble meget overrasket da det viste seg at jeg faktisk aldri hadde HØRT om «Fra himlen høyt jeg kommer her». Vel, prestunger kan kanskje spille kirkeorgel også de, må hun ha tenkt, for nå hentet hun et lite keyboard inne i musikkrommet og ba meg lære den i løpet av langfriminuttet.

Mine notekunnskaper var mildt sagt noe skrøpelige. Jeg visste hvor C-en var, og så fikk man vel telle seg opp eller ned for å finne de andre? For rekkefølgen husket jeg vel sånn ca? Hm, jeg fikk prøve. Slipper man å gå ut i langfriminuttet, og istedet kan være inne i varmen i fred og ro for seg selv, så sier man jo ja til det meste. Så åtteårige Trygve satt pliktskyldig og telte seg langsomt oppover eller nedover fra C-en på keyboardet og trykket den ene pipende tonen etter den andre. Jeg gikk selvsagt i surr. Jeg husket kanskje ikke helt rekkefølgen på disse notene. Noen melodi ble det i alle fall ikke, og fortvilelsen og klumpen i halsen vokste ettersom klokka på veggen tikket seg nådeløst framover. Snart var langfriminuttet over!

Frøken Svanaug var nok klokere enn jeg trodde, og kanskje hadde hun bare gitt meg keyboardet som en unnskyldning for å være inne i friminuttet. For da hun kom tilbake, lærte hun meg ganske enkelt bare sangen – og den var vel ikke så vanskelig? Kanskje dette kunne gå bra alikevel?

Med dette første hinderet bak meg, var det bare kostymet som gjenstod. Jeg fikk lov å ta litt juletreglitter til å lage en slags glorie til å ha rundt pannen, og mamma utstyrte meg med standardkostymet i min barndom: en av pappas gamle skjorter, tatt på bak-frem. Det ble en alldeles utmerket englekjole, og med to slappe vinger som jeg hadde klippet ut av tegnerullen vår og festet så godt jeg kunne med buksestrikk, var jeg klar: Engelen Gabriel står frem!

I motsetning til de andres kompliserte roller med dialoger fram og tilbake, var min jobb enkel. Ja, OK – de som spilte sauer hadde lettere jobb, såklart, men engel er heller ingen komplisert oppgave. Jeg skulle bare komme fram til scenekanten til avtalt øyeblikk, synge to vers av sangen min, og så vente der med flappende vinger mens gjeterne pratet ferdig. Lett, tenkte jeg. Og det var det også. Avleveringen av rollen i den lille generalprøven fornførsteklassen gikk problemfritt, og det samme med den store forestillingen for hele skolen. Vel, ferdig med det – i morgen er det avslutning og kosedag i klassen, og så juleferie, hurra!

Men på kosedagen kom ubehagelighetene opp. Frøken begynte å prate vilt om at skuespillet skulle gjøres enda en gang! Og det midt i juleferien – på selveste andre juledag! Hun MÅTTE jo tulle, på 2. juledag hadde vi jo ferie! I motsetning av Solveigs opptreden noen år tidligere, hvor hun trosset sykdommens kvaler for å kjempe seg fram til scenekanten på juletrefesten, – så hadde ikke den mer introverte Trygve engang HØRT om at det fantes noe slikt som en årlig juletrefest, og i alle fall ikke tenkt tanken at den var noe som man kunne bruke tid fra den hellige juleferien sin til å gå på. Så jeg la ganske enkelt hele uttalelsen fra frøken bak meg, det må jo ha vært bare tull? Og snart hadde jeg glemt hele greia, det var JULEFERIE!

* * *

Etter en alldeles vidunderlig, herlig, fantastisk, magisk, uforglemmelig juleferie, slik de bare kan være når du er veldig, veldig ung … så begynner man jo dessverre på skolen igjen i januar. Og der ble jeg selvsagt møtt med: «Men hvorfor KOM du ikke på julespillet, Trygve? Var du syk?» Jeg satt bare og måpte. Hva mente de? Var det sant at man skulle gå på skolen midt i ferien? Alt jeg kunne svare var: «Hæ?» Så kom alt for en dag: det viste seg at den framføringen de hadde hatt midt i ferien min, var selveste den VIKTIGE framføringen, den som de små framføringene på skolen før jul bare var en slags forberedelser til. En jente i klassen måtte på meget kort varsel tre inn i rollen, hun kunne ikke sangen, hadde ikke kostyme, og var meget fornærmet på meg. Frøken var sur. Selv mine beste venner i klassen syntes det var ufattelig at jeg ikke kom på selve juletrefesten, til selve juletrefesten!

Men de må da vel ha tullet, alle sammen. Det var da vitterlig juleferie? Er ikke juleferien hellig, selv ikke engang for engelen Gabriel?

14. desember: Pass deg for bakstekonene!

desember 14, 2015 av Trygve Skogrand

Før i tiden var julebaksten noe man tok seriøst. Meget seriøst. Det kan hende at det hang igjen en viss respekt fra fordums tid for de edle varene som skulle i kakene: Tørket frukt, sukker, ekte smør, fint mel, egg, fløte, konjakk og pomeransskall! Dessuten skulle det produseres MYE av baksten: Sju slags kaker var et absolutt minimum, såpass hadde vel alle – men hos oss skulle det gjerne være det dobbelte, eller aller helst det hellige kakeslagsantallet 3 x 7. Så det var mye jobb som skulle gjøres effektivt og raskt i de få desemberukene før jul. En annen ting var jo at disse kakene skulle serveres i selveste JULEN, og en del av dem attpåtil på juleselskaper for bygdefiffen, for menighetsansatte, eller for hvem det nå var prestegården åpnet sine dører for. Så kakene skulle ikke bare være mangfoldige, de skulle også være så gode som mulig, riktig og jevnt stekt, ikke for store eller små – i det hele tatt se ut som arketypen på perfekte julekaker.

Så det sier seg selv – på den tiden var baking ikke noe man tullet med. Julebakst var ingen lek, og følgelig ikke noe som barna skulle være med på. Jo – vi fikk være med på ett slag: pepperkakene. De var vårt domene: mamma laget en svær porsjon med komplisert deig, og så satt vi der og kjevlet ut ujevne leiver som vi trykket ut hjerter og kakemenn, skar ut selvkreerte figurer med kniv, eller til og med (med hjelp av de største søsknenes stødigere hender og mer erfarne hoder) prøvde oss på å lage pepperkakehus. Men der stoppet det. Om det var sandnøtter, serinakaker, mandelflarn eller berlinerkranser – så var det mamma som stod for produksjonen, og vi fikk holde oss unna.

For ikke snakke om smultbaksten! Om baking av serinakaker og kokostopper var en seriøs jobb for voksne, så var smultbaksten kulimasjonen og dronningen i julebakstens rike. Dette var komplisert tradisjonshåndverk, en vitenskapelig utfordring, matforskning på høyeste tekniske nivå! Smultbakst var heller ikke noe som bare én voksen kunne gi seg i kast med på egen hånd – her måtte bakstekonene samle sine krefter og angripe problemet med felles kløkt og kraft!

«Hold dere unna unger!» var tilropet om vi stakk nesa inn gjennom kjøkkendøra på en smultbakedag. Men som de fleste barn oppdager: tier man stille og ligger lavt, så glemmer voksne fort at man er der. Så tross mine unge år, kunne jeg observere skuespillet: Kjøkkenet var fullt av damer. Alle hadde hvite forklær, skaut rundt håret – uniformen er viktig når det smultes! Det dunstet av mel og av smult. Inne i osen ilte mamma og en nabokone rundt i en hektisk, men nøye planlagt dans. En tredje nabokone satt ved det store kjøkkenbordet og kjevlet jevnt og trutt og umenneskelig tynt. Det var goro i dag! Nabokone #2 skar ut firkantede emner som passet akkurat til det gamle gorojernet, av en eller annen grunn var den firkantede pappmalen hun skar etter en slags viktig verdisak som ble tatt vare på fra år til år: fettete og blank lå den i kokeboka og ventet på neste gorodag om et års tid. Avskjæret ble pent levert tilbake til bakstekone #1, som arbeidet dem inn i neste leiv, mens bakstekone #2 bar leivene forsiktig på en fjøl bort til mamma ved komfyren. Skønt: bare det å få leivene opp på fjøla var jo en kunst i seg selv, – deigen var så tynnkjevlet at den lett kunne falle fra hverandre, emnet kunne bli dradd skjevt, et hjørne bli dradd ut for langt, det kunne bli dumper i emnet så ikke mønsteret kom perfekt fram – fallgrubene var mange, men såklart var bakstekone #2 spesialist på akkurat dette, hadde hun ikke gjort det i alle de år? Vel framme ved mamma ved komfyren ble emnet vippet forsiktig over i gorojernet, et sånt i støpejern med langt skaft som man bruker på en stekeplate og snur halvveis i stekingen. For at alle kakene skulle få samme perfekte gyldne tone, stod mamma og telte («Ikke snakk til meg! Jeg teller!») snudde jernet etter så og så mange sekunder, lot det steke noen færre på neste side, så forsiktig over på en ny fjøl for å kjøles litt før kakene kunne legges på rister. I stekovnen stod de firkantede gorotilpassede kakeboksene på lav varme for å bli absolutt klinisk tørre i det minste hjørne, fukt kunne gjøre kakene myke og arbeidet forgjeves. Tilslutt, med avkjølte kaker og kakebokser, ble kakene stablet jevnt og pent, med et ark smørpapir mellom hvert lag. Damene drakk kaffe, smakte på brekkasje og for mye stekte kaker. Sånn, da var goroene i boks!

Og dette var bare goro! Da det ble bakt fattigmann, holdt vi oss unna huset hele dagen.

13.desember- når tanken ikke teller

desember 13, 2015 av Solveig

Luciamorgen. Med fire barn og to foreldre kan regnestykket ikke gå opp. Femteklasse synger i Vår Frue klokka sju på morgenen, frydelig og fredelig, vakkert. Stig Frode og Hannah drar dit.

Benjamin har Luciafrokost i barnehagen. Med tindrende øyne og kløende glitter skal de syngende vekke julegleden hos oss stolte foreldre, et øyeblikk som aldri kommer igjen. Heldigvis er det klokka halv åtte, så jeg kan kjøre Elisabeth til skolen først, ta med nestemann på frokosten. Ganske riktig, det ble den eneste gangen Benjamin gikk Lucia, godt vi var der.

Frederic har julefrokost i første klasse, jeg er klassekontakt og alle foreldrene er invitert, dit må vi. Skolen er for liten og klassen er bare på tolv stykker, så de har sitt eget juleland i en brakke. Læreren Kari, er en sånn som alle elsker og som kan skape ro og forventing hos alle, både elever og foreldre. De begynner klokka ni, og innen da har vi sagt ha det i barnehagen og kommet oss på plass, kokt kakao, varmet rundstykker og benket oss rundt langbordene. Fint pyntede fat med julepålegg, barn som kjenner og viser at de er i ordentlig selskap, vennlig prat, sang og velvære. Hver og en av elevene synlig stolt over å få vise frem klasserommet, tegningene, julepynten. Takk for at vi fikk være der.

Men veldig fort ble klokka halv ti og jeg ble rastløs og hvisket til Kari: kan jeg stikke bort i hovedbygningen, du skjønner Elisabeth skal gå i det store Luciatoget?

Kari smilte lurt, bare vent her du! Og like etter hørte vi dem, alle i syvende klasse, andaktsfulle og samtidig litt brydd. Stolte og litt keitete gutter og pyntede, smilende jenter, vassende over den våte gårdsplassen mens de sang. Inn i gangen på brakka, en lang rekke langs bordet og ut igjen. Vi fikk sett alle, Elisabeth fikk se at vi så og strålte mot oss.

Av og til er det bare å være der som teller. Av og til handler det om å bare få det til selv om logistikken virker umulig, av og til er det mulig å være fire steder på en gang.

12.desember- sammen

desember 12, 2015 av Solveig

Jeg visste det var vanskelig å finne mitt eget beste juleminne.

Uten musikk blir det ikke jul kunne jeg ha sagt, og fortalt om vandring gjennom Trondheimsgater gjemt i snø for å synge i koret på ottesangen juledagsmorgen.

Uten pynt blir det ikke jul, kunne jeg kanskje sagt, og skrevet om friske turer mellom rimkledde furuer for å finne mose, kongler og bar til girlander og peispynt og kranser.

Uten å lage gaver blir det ikke jul, ville jeg kanhende sagt, og mimret om sene nattetimer med stearinlys, julemusikk og frodige håndarbeider.

Men jeg visste ikke det skulle bli vanskelig fordi mine beste juleminner verken handler om bare meg eller om bare ett minne.

Vandringen i snøen er vakker,men kraften i å være en del av et kirkerom og ett med et jublende fellesskap, er nærvær i mysteriet her og nå, og en forsmak på det som skal komme.

Knasende rim og spenstig mose gir glede i øyeblikket, fryden er å lage en ramme som minner oss om at bare mennesker har evig verdi.

Å skape noe, så en tanke blir en håndfast glede, er en grunnpillar i livet mitt, men det er tanken på den jeg vil glede som løfter håndarbeid og brukskunst opp blant de kjære juleminnene.

Så kan hende mitt beste juleminne ikke handler om en gang, men om alle gangene, ikke om den gang da, men om en tone gjennom livet som klinger sterkest når vi får lov til å høre til, til å være en del av noe større enn oss selv, sammen.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver sammen. I år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

11.desember- engleminner fra scenekanten

desember 11, 2015 av Solveig

Det må ha vært andre juledag, for mor og far var i kirken og jeg lå i sengen og grudde meg. Det var dagen for juletrefesten. En blanding av gammelt laken og nattkjole hang på skapet og ga seg ut for å være engleklær, og jeg hadde så inderlig vondt i øret. Jeg skjønte slett ikke hvordan jeg skulle kunne klare å stå opp.

Tanken på å ikke komme på juletrefesten streifet meg overhodet ikke.

Alle gikk på juletrefesten. Dette var den første julen den ikke var på Gimle, men i gymsalen på ungdomsskolen, men ellers var alt slik juletrefester skulle være.

Store og små kom i stappfulle biler fra alle grender og gårder.

Det var nisseposer med mandarin og rosineske. Så klart var det skuffkake og kaffe og julebrus med bollesmuler. Selvfølgelig var det gang rundt juletreet med syv avlange krokete ringer. De ytterste klint inntil ribbeveggen. De innerste med granbar daskende i fjeset.

Og så var det tid for julespill. Alle klasser hadde øvd inn hver sin fremføring. Vi sto i en stor hvitkledd ring på scenen og proklamerte hver vår bit av juleevangeliet. Det ble min tur, øret var rødt, hodet suste, og jeg var så merkelig rar da jeg trådte frem på scenekanten.

Det neste jeg husker er at jeg lå på benken utenfor skoletannlegen som hadde kontor på baksiden av gymsalen. Noen sa, «jeg går i forveien, så får vi sett hva dette er med en gang.»

Det må ha vært alles gode venn doktor Lunchien, for rett etter ble jeg båret inn på kontoret hans og undersøkt både her og der.

Så sprakk trommehinnen og alt ble nesten bra. Da fikk jeg historien, jeg hadde besvimt ned fra scenen, blitt reddet av far til Ingeborg rett før jeg traff gulvet og slik sørget for gode minner og drama for lang tid fremover. For alle andre, jeg husker jo ingen ting.

Men dette husker jeg, så trygt det er å bli tatt vare på, reddet og båret og hjulpet.Og så deilig det var å sove seg frisk etterpå, det ble en god jul.

Juletrefestene derimot, de ble heldigvis aldri så spennende noen gang siden.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi skriver og i år funderer vi på dette med å minner og tradisjoner og sånn.

10.desember- å hjelpe den som klarer selv

desember 10, 2015 av Solveig

Vi sparket til skolen. Vi bygde snømann i friminuttet. Vi øvde til julespill. Alt var som det skulle være i min barndoms perfekte dal.

Det var bare det at julespillet var så vanskelig. Den ene hyrden etter den andre måtte ha ekstra oppmuntring. Vismennene så meget spørrende ut. Ingen av oss hadde noen tro på at sambygdingene ville bli særlig imponert av oppførelsen på julefesten på Gimle.

Aller minst jeg. Først på aller siste øving oppdaget frøken alt som ikke var gjort og snudde seg oppgitt til meg. Du, Solveig, du klarer sikkert å lære deg denne sangen selv? Og når du har sunget skal du jo bare sitte der?

Jeg skulle være Maria, jeg skulle synge Marias vuggesang. Jeg var altfor snill og alt for redd for ikke å være flink nok til å si at nei, niåringer lærer seg ikke nye sanger selv.

Så ble det juleferie. Jeg hadde såvidt begynt å spille piano, men melodien var helt umulig å få til. Jeg spilte blokkfløyte også, men det hørtes ikke særlig idyllisk ut. Sant og si klarte jeg overhodet ikke å finne ut av det.

Jeg grudde meg, jeg grudde meg noe så inderlig. Hele julen var ødelagt tenkte jeg, først med å grue seg og så med å skjemmes over å ødelegge for hele klassen.

Så kom tante Grete på julebesøk. Satte seg på sengekanten og skulle be aftenbønn. Hun var jo lærer selv og skjønte at det var noe jeg bar på. Sakte fikk hun lirket det utav meg.

Har du noter? Sa hun. De lå under puta så de fant jeg fort. Enn om jeg ser om jeg kan lære den og så kan du følge med sa hun. Sakte sang hun, takt for takt, som om det var hun som skulle lære den, og lot seg ikke merke med at jeg apte etter, gang etter gang. Så, uten at jeg visste hvordan, kunne vi den plutselig.

Og den var nydelig.

På tredje juledag sang jeg, helt alene, det gikk fint og ganske riktig resten av spillet satt jeg bare der, jeg ødela ikke for noen og ingen visste hvor nær det hadde vært.

Faktisk er det ingen som husker denne innsatsen idet hele tatt. Det de husker er neste jul da jeg besvimte ned fra scenekanten og virkelig ble en dalende engel- men det er en annen historie!

Jeg minner meg selv om denne historien mange ganger, hver gang jeg sier ja før jeg tenker meg om, hver gang jeg ikke tør å be om hjelp og hver gang jeg tenker at alle andre får til alt. Ingen av oss gjør ikke det, det er godt å få hjelp.

9. desember – Om å skape juleidyllen

desember 9, 2015 av Trygve Skogrand

5803196d753b48f6421694df

Vi vokste opp i en famile som ELSKET julen. Hva er vel sommer, vårblomstring eller 17. mai – det er julen som er selveste kronen på året! Og i en juleelskende familie elsket jeg julen mer enn de fleste. «Å! Nå er det bare 250 dager til jul!», kunne jeg si en tidlig vårdag, til omgivelsenes himlende øyebryn og generelle skuldretrekk.

Lenge før jeg var klar til å flytte hjemmefra, begynte jeg å samle julepynt til en framtidig julefeiring i mitt eget hjem. Vakre kuler, søte små engler, flaggkjeder får man vel aldri nok av, kongerøkelse MÅ jeg ha, og SE de fantasiske julelysene der du – ja, du kan tenke deg. Så i det herrens år 1991 var jeg klar, sceneteppet ble dradd til side: Jeg skulle for første gang pynte til jul i min egen leilighet!

Så så snart desember åpnet sine vidunderlige dører, satte unge Trygve i gang. Juleforberedelsesprogrammet hadde jeg jo lært på den store prestegården jeg vokste opp i, og det passet sikkert i små blokkleiligheter også. Leiligheten var absolutt av det mindre slaget, totalt areal 32 kvadratmeter. Men desto tettere kunne julestemningen fylle de to små rommene! Det ble vasket: tak og vegger, gulvlister, inni skap, under skap, over skap – alt jeg fant! Det ble pusset sølv, messing, kobber og stål! Gulv ble bonet, vinduer ble pusset til de glitret! Jeg handlet inn til jul: nøtter og godterier, gløgg og pepperkaker, mandariner, marsipan, julete og konfekt! Og så kom det morsomme: Det ble PYNTET!

Julegardiner kom tidlig opp, så juletrekk på sofaputene. Juleduker trippelstrøket så de knirket når man la dem skjønnsomt på. Og så det store øyeblikket: kassene med julepynt ble åpnet …

Jeg pyntet til jul på badet: julehåndklær, julesåpe, julepynt i det lille vinduet, en liten julete lyslykt på vasken. Jeg pyntet på soverommet: julebilder i bilderammene nærmest senga. Julesengetøy. Rød tape i rutemøtster over blokkas husmorvindu så det skulle forestille et smårutete gårdsvindu. Spraysnø kunstferdig lagt så det NESTEN så ekte ut (jeg måtte skrape det bort et par ganger før jeg fikk teket på det, men blås – jeg hadde kjøpt MYE spraysnø!). Er det fint å henge små treleker så det henger en i hver lille rute på vinduet? Det ER fint! Jeg tapet og spraysnøet på stuevinduet, på badet, på det smale, avlange vinduet på gangen. Om gangen var julepyntet? Ja, gangen var julepyntet – med nypussede kobberlysestaker på veggen, med røde lys i en kandelaber, med kuler, med nisser, med engler! Og SÅ kunne jeg begynne med selveste kjernen av julepyntingens julepynting: Det var klart for pyntingen av stua.

Når julekrybber, julduker, lysestaker, skotskrutete sløyfer på sofaputene, røde lys og englespill var på plass, var det på tide å begynne å pynte juletreet. Skjønt, det ble fort klart at bare ett juletre var for lite. Jeg hadde vært borte på butikksenteret hvor de solgte jultrær og fått kjøpt hjem en SVÆR gran, men jeg hadde jo så MANGE lyskjeder, så mange ulike sorter pynt. Kan man ha mer enn ett tre? Klart man kan. Jeg kan jo ha grantreet mitt der borte i hjørnet ved vinduet, og et mindre tre her borte ved bokylla (stua var 12 kvadrat) og kanskje… hm …. – jo! Jeg kan jo ha et mer barnlig lekent tre på gangen som en festlig velkomst! Så i den knakende lille leiligheten min glitret det og skinte det tilslutt av tre pyntede juletrær, så tungt lastet med pynt at julekulene skrapte i gulvet. Under det fineste juletreet la jeg gavene som jeg skulle gi til familien, papiret og båndene og til og fra-kortene matchet selvsagt og var spesielt valgt ut for å passe til mottakeren. Å! Jeg skrudde opp julemusikken enda tre hakk (den har naturligvis stått og spilt hele tiden under denne prosessen, det har du nok hørt), satte meg ned med et fat med pepperkaker, en kanne nytrukket te – og nøt det glitrende, klirrende og julelysglimtende synet. SÅ FINT DET BLE!

Så kom pappa og hentet meg. Jeg blåste ut julelys og kongerøkelse, slukket jultre etter jultre, tok med koffert og julegaver og gikk ned til den ventende bilen. For jeg skulle jo slett ikke feire jul i min lille julepyntstappede boks av en blokkleilighet. Jeg skulle jo hjem til prestegården! Så det var i familiehjemmet at julesanger ble sunget, ribbe ble spist, gaver ble åpnet og brettspill ble spilt, mens juleleilgheten i blokka sto glitrende ensom og forlatt.

Da jeg kom tilbake til blokka på kvelden 4. juledag hadde julen min gått i stykker. Den moderne og fantastiske juletrefoten jeg hadde kjøpt hadde visst ikke fungert helt, og istedet for å holde treet i et fast grep hadde den skutt ut juletreet som i en katapult. På tvers av stuegulvet lå det største og allervakreste jultreet mitt. Knuste glasskuler, glitter, engler, flaggkjeder, nisser og perlelenker lå strødd utover gulvet. Jeg gråt da jeg vasset gjennom julekatastrofen for å finne feiebrettet og sette på julemusikken.