Det er lagd mange spesialutgaver av julepynt i år. Munnbindenglene og munnbindnissene vil kanskje ettertiden skjønne. Men dopapirrullene i porselen, til å henge på juletreet?

Ironisk og festlig, men da vi sto i butikken med vanlig handleliste og nesten ble rent ned av handlevogner fulle av doruller, da var det rart. Da dem uten bil ikke fikk tak i dopapir fordi andre hadde kjørt rundt og tømt hyllene, var det bare trist. Så ble det irriterende, og så ble det vår felles nødvendige dugnadsfortelling, at noen ikke ville være med, men bare tenkte på seg selv.

Ja, det kan godt være at mange dopapirhamstrere ikke kommer på julenissens snill pike liste i år, men hva vet vi om det? Vi vet ikke hvilken usikkerhet og uro som drev så mange til i alle fall å sørge for seg selv først. Vi vet ikke hvem som fikk gamle sår revet opp og hvilke ervervede mestringstaktikker som sviktet når en ukjent fare ble usynlig til stede alle steder.

De av oss som ikke hamstret doruller oppdaget kanskje ikke når vi selv kommer til å gripe til underlige overlevelsesgrep. 

Enn om tanken på dugnadsunnasluntrerne kunne få meg til å tenke en ekstra gang på når jeg selv har sviktet? Enn om en handlevogn full av dopapir fikk meg til å tenke på hva  det er jeg tror jeg trenger så latterlig alt for mye av? Enn om møtet med en tom butikkhylle fikk meg til å innse hva jeg har for mye av som andre trenger?

Inntil jeg vet det, tror jeg at jeg venter med å tenke at jeg vet hele sannheten om et annet menneske, selv en med alt for mye dopapir.

Vi kjenner bare stykker og biter av det hele mennesket, men sannheten om noen deler kan jo for alt vi vet være en løgn om helheten.

Finn Alnæs norsk forfatter, 1932 – 1992

Vi vil hverandre så vel, vi har så mange gode ønsker, vi gjør så mye for at alle skal ha det bra- og det meste vi strever for er godt, riktig og viktig. Alt dette skal så rommes i en eneste hektisk helg, vi håper så sterkt at julen må gi rom for alt det gode vi har planlagt og lengtet etter hele adventen.

Fort kan det likevel bli slik, at alle ønsker, krav og forventinger, om enn så gode, trenger seg på og bare blir et kaos av motstridende intensjoner. Som et hav av fargerike bønneflagg som sloss om oppmerksomheten.

Vi trenger et prisme, noe som samler alt vi er, alt vi gjør, alt vi trenger og alt vi ønsker i en konsentrert hvit fargestråle. Vi trenger det prismet som lar lyset skinne gjennom og komme ut som en klar regnbue av håp og tillit til at alt vil bli godt. Vi trenger å la adventen få bli en vei å gå mot der fargene samles, foredles og kommer oss i møte som et klart bilde på hva julen er og hvem den gir oss rom for å være. Vi trenger å la adventen bli prismet som samler alle farger i orden og et klart bilde.

Vi trenger den julen som gir rom for alle, for alle sinnstemninger, for alle tanker og håp. Den julen lyset kan strømme igjennom og alt i oss sammenfattes, forklares og gis nytt liv i et klart og rent, fargesprakende himmelspeil.

Vi trenger aller mest å vite at adventen som et prisme og julen som en regnbue er der allerede, alt vi kan gjøre med alt vi gjør, er å bruke fargene, symbolene, handlingene for å minne hverandre om at det er slik det er. Vi kan ikke skape julen, bare minne hverandre om hva den er.

Gledelig fargerik, meningsfull, velsignet jul!

Vi skulle flytte- til et sted hvor stuen ikke vendte mot ettermiddagshimmelen. Der vi ikke kunne se julestjernen sakte tre frem i skumringstimen, når lyset gikk fra lyseblått til gråblått til fløyelsblått. Jeg pleide å sitte der i godstolen, med det barnet som var minst på fanget, mens vi tok en hvilestund sammen, uten annet enn fred på programmet.

Det kunne umulig bli det samme? Så kom det en rosagråblå desembererettermiddag. Jeg hørte smell uten for det store vinduet vendt mot nord, og ble bergtatt av skjønnheten- fyrverkeri! Ikke om natten, men i vinterpastellene! Rakettene viste helt nye fargenyanser og isteden for gnistregn var det som duggperler og diamanter ble kastet utover himmelen!

Bildet av dette har jeg bare i hjertet- der har jeg også lærdommen at det nye også kan være enda vakrere! Det handler jo ikke egentlig om hvilken stol du finner hvilen i, men om å ta imot muligheten til å hvile.

Ja, for meg handler det jo også om at grunnen til at jeg kan hvile, ta imot og være takknemlig er den samme, uansett hvordan utsikten måtte være. Det handler om julefreden i hver skumringsblå hvilestund, hele året, hele livet.

Allerede fra morgengry hadde luften et eget, sølvskimrende preg. Da vi så ut av vinduet så vi en snødekt verden. Da vi kom ut for å gå tur så vi at det ikke bare var snø, men mengder av forunderlig anderledes, store, avlange, juletreformede snøkrystaller.

Da vi begynte å gå kunne vi høre snøen single, som skjørt glass, rundt oss. En vintereventyropplevelse jeg aldri har vært med på før- selv om jeg har vandret gjennom mye snø etterhvert.

Jeg pynter med mye sølv til jul- men ikke for at det skal være kostbart og prangende. Det er heller for at hvert unike øyeblikk skal få legges ekstra merke til, reflekteres, speiles og forstørres.

Nå er vel ikke sølv en farge, sølv er alle farger, speilet og gjort klarere som himmelen som speiles i havet.

Tenk om det var sant da, at himmelen fikk speile seg i måten vi pyntet til jul på!

I Narnia står det en lykt og lyser for seg selv, midt i den mørkeste, kaldeste forheksede vinter. Lykten har stått der fra skapelsens morgen og lyst gjennom alle verdens omskiftelser- og også når vi kommer inn i historien, når fortvilelsen er på det dypeste.

Den står der og forteller om skaperkraft som alltid er til stede og om lys som aldri slukner.

Så når jeg ser en enslig skinnende lykt, eller så vidt ser et vindu som lyser når alt annet er svart, når jeg setter julelys på bordet, når det henger en gul stjerne i vinduet, så er det ikke bare fordi det blir lysere jeg synes det er vakkert. For meg er det en påminnelse om ham som kommer, og som lyser sterkt og klart inn i et hvert mørke.

For meg er denne dagen, 15.desember, den dagen jeg i mange år har stoppet opp nettopp ved dette. Ser jeg lyset som skinner på min vei? Husker jeg hvilken skaperkraft det kommer fra? Har jeg pusset glasset på min lykt så lyset, dette lille lyset mitt, som vi synger, kan skinne klart?