15.desember- er håpet ute?

siste-solglimtJeg skynder meg ut i skumringen, tenker å komme ned til havet før restene av solnedgang er borte. Jeg rekker det akkurat idet vinternatten overtar. Da hører jeg tonene: en ensom saksofon jubler ut i det blå: tenn lys! Først tror jeg det må være noen som spiller inne i et hus, kanskje det skal være konsert? Så tenker jeg, det er ikke mange som spiller slik, montro om det er et kirketårn i nærheten? Jeg går etter lyden, roter litt med retningen, men det er godt å gå mot en god tone.

Så er jeg der, stille og tar imot, den ene sangen etter den andre.Fra øverst i tårnet, der det lyser. Jeg kjente igjen tonen. Jeg kjenner ikke musikeren, Tore Ljøkjel, men jeg har delt musikken hans med mange. Jeg leste engang at han sa han egentlig var utdannet blokkfløytespiller, men etterhvert kjente han at det ikke uttrykte dybden i livets smerte og glede. Han lette etter en ny stemme og fant saksofonen. Siden har han spilt ut fra kirketårn i hele Norge. I julebyen Kristiansand spiller han fra domkirketårnet i adventen.saksofonkirke Musikken er sterk, levende. For meg en påminning om at alt ikke kan sies med samme stemme, det er verdt å lete etter en sterkere, dypere, klarere tone når vi kjenner at det vi sier er for spinkelt. I går bar jeg med meg bildet av innbyggerne i Aleppo ut i kvelden. Håpet er ute, leste jeg. FN er uten virkemidler. Verdens stemme har vært for spinkel. Våre demokratiske verktøy har vært for svake. Våre politiske prosesser har vært for veike. Jeg kan håpe at det finnes en løsning, jeg håper at vi har mot til å lete etter sterkere stemmer og andre instrumenter. Mest av alt håper jeg på stemmene som kan gi verden fred. Jeg fikk stå og kjenne hvordan saksofonstemmen roet ned bypulsen og spredte harmoni.  I krig er ikke saksofoner nok, hva trenger vi da, vi har vel ikke gitt opp å lete?

tore-ljokjel

Julefryd er adventskalenderbloggen for oss som gleder oss over julefryd og julefred. I år er det sjette året Trygve og Solveig skriver sammen. I år skriver vi om håp. Bildene er fra min vandring i Kristiansand i går kveld. Bildet av Tore Ljøkjel er fra denne artikkelen i Vårt Land

Advertisements

9.desember- håpet om tid

desember-7Mandag morgen og drosjen står klar rett før fem. Nok en dag med program slag i slag ligger foran meg.

Jeg elsker rolige adventstunder, målet er aldri å bli “ferdig til jul”men å bli ferdig før jul, skape seg et rom av tid uten forpliktelser, bare tente lys og glede. I år blir det verken det ene eller det andre tenker jeg.

Merkelig nok er flyet i rute, bussen står klar og jeg er på Strandkaien i Bergen nesten en time før båten går videre. Jeg kunne stått og fundert på synet av Bryggen i tåke, men så ser jeg at en liten kafé er åpen. Midt i den tiden jeg ikke trodde jeg hadde, nyter jeg julemusikk, croissant og kaffe.

Underveis til møtet letter tåka, på den siste biletappen er vi i et forunderlig landskap med hav, tåkedis og svakt morgenlys.En opplevelse midt i det travle. På vei hjem flyr vi over Hardangervidda i måneskinn, et eventyr. Jeg sitter takknemlig og undrer meg over alle den gode tiden jeg har hatt i en dag som egentlig var helt uten tid til overs. Det er vel det, håpet om å få tid blir oppfylt når vi slutter å vente på tiden, vi har jo tid, vi er midt i den hele tiden, det gjelder bare å være der.

7-desember-2

Dette er sjette året Trygve og jeg, Solveig, skriver adventsbloggen julefryd sammen. I år skriver vi om håp.Bildene i dag er fra ettermiddagsflyet over Hardangervidda og fra morgenstund med kaffe i Bergen.

7.desember – håp om orden

orden

“Aillt som itte e støli ell’ oppbrent, det kjem att”, sa oldemor, og det stemmer jo, men når? Når kommer det tilbake?

Sist lørdag satt hele familien og drakk kaffe og pratet om gamle dager, den gangen da barna var små. Montro om en kan se noe nytt om seg selv når en ser bilder fra gamle dager lurte vi på? Kan vi kjenne oss igjen som personer?  Vi lurte og neste spørsmål var selvfølgelig ,hvor er egentlig albumene hen, mamma? I skapet såklart, der jeg satte dem! Vel, i skapet sto svigermors gamle album, men hvor var de andre? Jeg åpnet en skapdør til, og der, fint i en fin skuff, på rekke og rad, lå hanskene mine! Skikkelig ordentlig altså, men de hadde vært borte lenge!

Jeg har nemlig ryddet litt for grundig i år. Jeg gikk en måneds tid og ventet på en operasjon, og min måte å håndtere tankekrøll og kaos på er å rydde. Når selve livet står på spill er det for dumt å bruke tiden på å lete etter sokkepar tenker jeg, og så gjør jeg det jeg kan for å skape orden og harmoni, forutsigbarhet og oversikt der det er mulig. Jeg var igjennom det meste, gamle papirer, klær, julepynt, syrom og kjellerboder. Det hjelper selvfølgelig, på samme måte som mestring gir selvtillit ellers i livet, gir orden på de håndterbare tingene tillit til at det er mulig å få orden på de store.

Jeg tror det er derfor jeg liker at det er ryddig til jul også. På småtingene altså, sakser og regninger og hansker og nøkler, og altså album. Da håper jeg nemlig det blir lettere å få plass til det rotet jeg liker! Kreativt rot, med garn og stoff og blomster. Matlagingsrot, med mange i sving på en gang. Selskapsrot, der venner og familie fyller huset til bristepunktet og alle har rom og plass i livet til å være sammen.

Vi fant albumene til slutt, de sto selvfølgelig der jeg egentlig hadde satt dem. Vi satt en lang kveld og så på oss selv og hverandre gjennom år sammen. Vi så forbi rare moter og sære hårfrisyrer. Bildene ble ikke bare et minne om opplevelser, men et speil vi så i sammen, kan vi kjenne igjen tankene vi ser i ansiktene våre fra den gangen? Vi så at vi ikke bare hadde minner om et godt liv sammen, men at vi også kunne se på oss selv at vi hadde hatt det godt, midt oppe i alt bildene minnet oss om av sorg og glede.

Når jeg får tenkt litt, tenker jeg det er det innerste håpet om orden, håpet om  at ikke detaljer og småtteri skal ta over livet. Særlig til jul og særlig i adventen, etterhvert har jeg funnet ut at den virkelige juleryddingen er å få vekk det som er mas og gi rom til det frydefulle. Det håper jeg på!

3.desember- håpet i en rød duk

I en mørk leilighet i første etasje, i en slitt bygård satt Gunther på gulvet. Hver dag, hele dagen. Det skjedde lite, men det som skjedde var en fanfare til håpet. Hver formiddag og hver kveld åpnet et vindu seg langt oppe i gården. Ut flagret en stor, lystig, rødrutet duk. Så ble duken tatt inn, vinduet ble lukket og så var det bare å vente til neste gang. Alt var ikke grått, alt var ikke mørkt, det fantes noe som var fullt av liv og røde ruter!

Jeg leste den sanne historien om Gunther for 30 år siden. Dette skjedde i nazi Tyskland, Gunther er handikappet, resten av historien er trist. Lysglimtene som holder Gunther oppe er minnet om dette håpefulle flagget som flagret mot de grå murveggene. Gunther blir heldigvis tatt vare på etterhvert. Han overlever så han kan fortelle historien, for de fleste rundt ham var det motsatt.

Jeg tenkte da, som jeg tenker nå, julefeiring og pynting er mitt flagrende, rødrutete, håpsflagg.

Kan hende kommer det en dag for noen i familien, venner, noen jeg har møtt, noen jeg arbeider sammen med, hvor minnet om at det finnes noe vakkert, vissheten om at gleden har vært til stede engang,kan være den lille gnisten som gir håp?

Jeg vet iallefall at det gjelder for meg. Jeg har et sted i hjertet der vakre minner lever, klar til å flagre forbi når jeg trenger dem som mest.

Bildet idag er optimistene som lager snøslott i en snøtom by, et vakkert syn, som snart er borte. Verden blir ikke bedre av et snøslott, men kanskje vi blir istand til å møte den bedre?

1.Desember -lys og nåtidshåp

Skriv om lys, sa en klok venninne da vi satt og strikket og snakket om julefryd, blogging og hva som betyr mest i førjulstiden.

Jeg trenger bare lys for at det skal bli jul sa en annen.

La oss kjøre og se på lysgaten alle snakker om sa vi. Vi hadde sett mange juleutstillinger, mange fantastiske lysshow, mange ubeskrivelige måter å lyse opp huset på, men dette hadde vi ikke sett. Det var vinterskumring i Lafayette. Ikke nattsvart kveld men lillablå himmel det stjernene så vidt kunne anes. Lysene ble stadig tydeligere, mens mørket ble dypere, skimrende svake, levende lys i papirlykter. Tett i tett langs fortauet, noen på verandaer på de gamle husene, noen i de eldgamle frukttrærne.

Bare lys, ikke noe mer. Men så klart, mye mer enn vakre, skimrende lys. Hvorfor er lys fremdeles så viktig for oss nå som vi alltid kan ha det lyst nok om vi vil? Hvorfor er egentlig stearinlys så koselig?

Jeg tenner lys for å minne meg selv om håpet på nåtiden.

Ikke et håp om at det skal bli lysere tider, nei, jeg tenner lyset for å vise at akkurat nå, akkurat her hvor jeg er, vil selv den minste flamme være synlig i mørket. Jeg tenner lys for å leve akkurat nå, der lyset er.

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. Bildene i dag er tatt i Slottsparken i Oslo 30.november og i Gamla Stan i Stockholm 9.november iår.

24.desember- akkurat nå er det jul

estenstad

Jeg telte akkurat. Jeg har feiret jul på 17 forskjellige steder. Da blir faktisk mye forskjellig.

Det har vært juler med besteforeldre og tanter, med gjester. Med små barn og store barn. Med hunder og katter. Med sykdom og helse. Med jobb og med fri. Med håp for det neste året. Med usikkerhet for det neste året. Med uro, med glede, med sorg og med savn. Med varm sol og med snøstorm. Med sprengkulde og med nyutsprungne roser i hagen. Det høres ikke ut som det samme.

Og likevel, på underlig vis har hver av oss med oss øyeblikk vi søker å gjenskape. Tidsglimt vi ønsker å se igjen for å kunne si, nå er det virkelig jul!

Fort gjort å kave så mye med å rekreere fortiden at nåtiden mister sin glans.

Jeg lurer på om hyrdene fra marken prøvde å gjøre alt akkurat likt hvert år rundt fødselsøyeblikket for å se om ikke de ble like begeistret? Kan hende var de mer opptatt av hva det de hadde vært med på betydde i hver dag de levde siden?

Jeg tror juleøyeblikk blir evige når vi er tilstede i den julen som er akkurat nå, slik den er og slik livet er. Det er jo akkurat likt faktisk, alltid kan julen gi glimt av glede og  håp som holder, det gjelder bare å være til stede, nå, og ta imot. Ikke bare se tilbake på det øyeblikket vi levde engang før.

Da jeg pyntet treet i år slo det meg hvor mye av min pynt som er av glass. Gammeldagse prismer, munnblåste og krystallslipte kuler. Hver kule rammer inn et lite øyeblikk, fanger nuet og ikler det fortiden, tilsammen blir det nå, det evige nå som gjør jul på nytt og på nytt. Helt forskjellig, og alltid likt.

transparent

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

22.desember- julegavenatt

vottestrikk

Jeg lagde gaver på skolen så klart, og av og til ble det noe fint utav det.

Jeg lagde gaver rundt kjøkkenbordet hjemme også, og noen ganger lykkes det å lage noe rett foran øynene på de andre uten at de så det.

Som liten var jeg på julegavehandletur til samvirkelaget, der hadde de skatter, i en egen gavehylle, ting ingen ante at de skulle trenge.

Siden har jeg laget gaver på juleverksted. Jeg  har laget gaver med venninner mens vi prater og drikker kaffe. Jeg har laget gaver mens jeg har sett på fjernsyn og mens jeg har snakket i telefonen. Jeg har har handlet og handlet, sammen med barn og venninner og ektefelle.

Så klart håper jeg det har blitt noen hyggelige gaver utav dette.

Men de ordentlige julegavene, de lager jeg i ro, når huset har stilnet, når peisbålet knitrer.  Fargespill og fargevalg, teksturer og materialer blir ikke forstyrret av noe, alt er fredelig fryd og glede. Det kan bli sent, det kan bli alt for sent på natt, ikke fordi det haster, men fordi det gleder. Bare en rad til, bare noen masker, så skal jeg legge meg!

Julegavenetter er førjulsvinterens store glede, for meg, det er nemlig ikke så mange som får hjemmelagde gaver. Det handler  ikke om produksjon, eller gavelister. Jeg lager det som går an å lage i slike fredfylte timer.

En ukes tid før jul rydder jeg bort, det ble som det ble, jeg vil ikke gi bort noe som hastet. Gjennom mange år har jeg bygd opp en indre bank av skaperglede som jeg alltid kan hente gode minner og glede fra, et rom jeg kan ta med meg.

I høst har jeg tatt ut av banken og fått dobbelt tilbake. Flere ettermiddager og stadig mørkere kvelder, hver uke, har jeg sittet i fly. Ikke spesielt morsomt, men kjedelig, slitsomt og tidkrevende, som så mye annet vi bare må gjøre. Men også en gave. Fordi jeg har så mange helt rolige julegavenetter i kroppen, kan jeg lage mitt eget lille rom når hendene kjenner strikketøyet.  En pustepause, en minigavenatt, min egen lille boble med rødt og hvitt gammelgarn, tankeflukt og fred. Og jammen ble det noen gaver til andre av det også.

Da jeg satt som tiåring i gyngestolen i sene desembernetter og broderte juleløper til mormor visste jeg ikke at jeg egentlig var i gang med en gave til meg selv. Julegavemagi gjennom et helt livs julegavenetter.

 

 

 

 

Julefryd er adventskalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.