15.desember- er håpet ute?

siste-solglimtJeg skynder meg ut i skumringen, tenker å komme ned til havet før restene av solnedgang er borte. Jeg rekker det akkurat idet vinternatten overtar. Da hører jeg tonene: en ensom saksofon jubler ut i det blå: tenn lys! Først tror jeg det må være noen som spiller inne i et hus, kanskje det skal være konsert? Så tenker jeg, det er ikke mange som spiller slik, montro om det er et kirketårn i nærheten? Jeg går etter lyden, roter litt med retningen, men det er godt å gå mot en god tone.

Så er jeg der, stille og tar imot, den ene sangen etter den andre.Fra øverst i tårnet, der det lyser. Jeg kjente igjen tonen. Jeg kjenner ikke musikeren, Tore Ljøkjel, men jeg har delt musikken hans med mange. Jeg leste engang at han sa han egentlig var utdannet blokkfløytespiller, men etterhvert kjente han at det ikke uttrykte dybden i livets smerte og glede. Han lette etter en ny stemme og fant saksofonen. Siden har han spilt ut fra kirketårn i hele Norge. I julebyen Kristiansand spiller han fra domkirketårnet i adventen.saksofonkirke Musikken er sterk, levende. For meg en påminning om at alt ikke kan sies med samme stemme, det er verdt å lete etter en sterkere, dypere, klarere tone når vi kjenner at det vi sier er for spinkelt. I går bar jeg med meg bildet av innbyggerne i Aleppo ut i kvelden. Håpet er ute, leste jeg. FN er uten virkemidler. Verdens stemme har vært for spinkel. Våre demokratiske verktøy har vært for svake. Våre politiske prosesser har vært for veike. Jeg kan håpe at det finnes en løsning, jeg håper at vi har mot til å lete etter sterkere stemmer og andre instrumenter. Mest av alt håper jeg på stemmene som kan gi verden fred. Jeg fikk stå og kjenne hvordan saksofonstemmen roet ned bypulsen og spredte harmoni.  I krig er ikke saksofoner nok, hva trenger vi da, vi har vel ikke gitt opp å lete?

tore-ljokjel

Julefryd er adventskalenderbloggen for oss som gleder oss over julefryd og julefred. I år er det sjette året Trygve og Solveig skriver sammen. I år skriver vi om håp. Bildene er fra min vandring i Kristiansand i går kveld. Bildet av Tore Ljøkjel er fra denne artikkelen i Vårt Land

9.desember- håpet om tid

desember-7Mandag morgen og drosjen står klar rett før fem. Nok en dag med program slag i slag ligger foran meg.

Jeg elsker rolige adventstunder, målet er aldri å bli “ferdig til jul”men å bli ferdig før jul, skape seg et rom av tid uten forpliktelser, bare tente lys og glede. I år blir det verken det ene eller det andre tenker jeg.

Merkelig nok er flyet i rute, bussen står klar og jeg er på Strandkaien i Bergen nesten en time før båten går videre. Jeg kunne stått og fundert på synet av Bryggen i tåke, men så ser jeg at en liten kafé er åpen. Midt i den tiden jeg ikke trodde jeg hadde, nyter jeg julemusikk, croissant og kaffe.

Underveis til møtet letter tåka, på den siste biletappen er vi i et forunderlig landskap med hav, tåkedis og svakt morgenlys.En opplevelse midt i det travle. På vei hjem flyr vi over Hardangervidda i måneskinn, et eventyr. Jeg sitter takknemlig og undrer meg over alle den gode tiden jeg har hatt i en dag som egentlig var helt uten tid til overs. Det er vel det, håpet om å få tid blir oppfylt når vi slutter å vente på tiden, vi har jo tid, vi er midt i den hele tiden, det gjelder bare å være der.

7-desember-2

Dette er sjette året Trygve og jeg, Solveig, skriver adventsbloggen julefryd sammen. I år skriver vi om håp.Bildene i dag er fra ettermiddagsflyet over Hardangervidda og fra morgenstund med kaffe i Bergen.

7.desember – håp om orden

orden

“Aillt som itte e støli ell’ oppbrent, det kjem att”, sa oldemor, og det stemmer jo, men når? Når kommer det tilbake?

Sist lørdag satt hele familien og drakk kaffe og pratet om gamle dager, den gangen da barna var små. Montro om en kan se noe nytt om seg selv når en ser bilder fra gamle dager lurte vi på? Kan vi kjenne oss igjen som personer?  Vi lurte og neste spørsmål var selvfølgelig ,hvor er egentlig albumene hen, mamma? I skapet såklart, der jeg satte dem! Vel, i skapet sto svigermors gamle album, men hvor var de andre? Jeg åpnet en skapdør til, og der, fint i en fin skuff, på rekke og rad, lå hanskene mine! Skikkelig ordentlig altså, men de hadde vært borte lenge!

Jeg har nemlig ryddet litt for grundig i år. Jeg gikk en måneds tid og ventet på en operasjon, og min måte å håndtere tankekrøll og kaos på er å rydde. Når selve livet står på spill er det for dumt å bruke tiden på å lete etter sokkepar tenker jeg, og så gjør jeg det jeg kan for å skape orden og harmoni, forutsigbarhet og oversikt der det er mulig. Jeg var igjennom det meste, gamle papirer, klær, julepynt, syrom og kjellerboder. Det hjelper selvfølgelig, på samme måte som mestring gir selvtillit ellers i livet, gir orden på de håndterbare tingene tillit til at det er mulig å få orden på de store.

Jeg tror det er derfor jeg liker at det er ryddig til jul også. På småtingene altså, sakser og regninger og hansker og nøkler, og altså album. Da håper jeg nemlig det blir lettere å få plass til det rotet jeg liker! Kreativt rot, med garn og stoff og blomster. Matlagingsrot, med mange i sving på en gang. Selskapsrot, der venner og familie fyller huset til bristepunktet og alle har rom og plass i livet til å være sammen.

Vi fant albumene til slutt, de sto selvfølgelig der jeg egentlig hadde satt dem. Vi satt en lang kveld og så på oss selv og hverandre gjennom år sammen. Vi så forbi rare moter og sære hårfrisyrer. Bildene ble ikke bare et minne om opplevelser, men et speil vi så i sammen, kan vi kjenne igjen tankene vi ser i ansiktene våre fra den gangen? Vi så at vi ikke bare hadde minner om et godt liv sammen, men at vi også kunne se på oss selv at vi hadde hatt det godt, midt oppe i alt bildene minnet oss om av sorg og glede.

Når jeg får tenkt litt, tenker jeg det er det innerste håpet om orden, håpet om  at ikke detaljer og småtteri skal ta over livet. Særlig til jul og særlig i adventen, etterhvert har jeg funnet ut at den virkelige juleryddingen er å få vekk det som er mas og gi rom til det frydefulle. Det håper jeg på!

3.desember- håpet i en rød duk

I en mørk leilighet i første etasje, i en slitt bygård satt Gunther på gulvet. Hver dag, hele dagen. Det skjedde lite, men det som skjedde var en fanfare til håpet. Hver formiddag og hver kveld åpnet et vindu seg langt oppe i gården. Ut flagret en stor, lystig, rødrutet duk. Så ble duken tatt inn, vinduet ble lukket og så var det bare å vente til neste gang. Alt var ikke grått, alt var ikke mørkt, det fantes noe som var fullt av liv og røde ruter!

Jeg leste den sanne historien om Gunther for 30 år siden. Dette skjedde i nazi Tyskland, Gunther er handikappet, resten av historien er trist. Lysglimtene som holder Gunther oppe er minnet om dette håpefulle flagget som flagret mot de grå murveggene. Gunther blir heldigvis tatt vare på etterhvert. Han overlever så han kan fortelle historien, for de fleste rundt ham var det motsatt.

Jeg tenkte da, som jeg tenker nå, julefeiring og pynting er mitt flagrende, rødrutete, håpsflagg.

Kan hende kommer det en dag for noen i familien, venner, noen jeg har møtt, noen jeg arbeider sammen med, hvor minnet om at det finnes noe vakkert, vissheten om at gleden har vært til stede engang,kan være den lille gnisten som gir håp?

Jeg vet iallefall at det gjelder for meg. Jeg har et sted i hjertet der vakre minner lever, klar til å flagre forbi når jeg trenger dem som mest.

Bildet idag er optimistene som lager snøslott i en snøtom by, et vakkert syn, som snart er borte. Verden blir ikke bedre av et snøslott, men kanskje vi blir istand til å møte den bedre?

1.Desember -lys og nåtidshåp

Skriv om lys, sa en klok venninne da vi satt og strikket og snakket om julefryd, blogging og hva som betyr mest i førjulstiden.

Jeg trenger bare lys for at det skal bli jul sa en annen.

La oss kjøre og se på lysgaten alle snakker om sa vi. Vi hadde sett mange juleutstillinger, mange fantastiske lysshow, mange ubeskrivelige måter å lyse opp huset på, men dette hadde vi ikke sett. Det var vinterskumring i Lafayette. Ikke nattsvart kveld men lillablå himmel det stjernene så vidt kunne anes. Lysene ble stadig tydeligere, mens mørket ble dypere, skimrende svake, levende lys i papirlykter. Tett i tett langs fortauet, noen på verandaer på de gamle husene, noen i de eldgamle frukttrærne.

Bare lys, ikke noe mer. Men så klart, mye mer enn vakre, skimrende lys. Hvorfor er lys fremdeles så viktig for oss nå som vi alltid kan ha det lyst nok om vi vil? Hvorfor er egentlig stearinlys så koselig?

Jeg tenner lys for å minne meg selv om håpet på nåtiden.

Ikke et håp om at det skal bli lysere tider, nei, jeg tenner lyset for å vise at akkurat nå, akkurat her hvor jeg er, vil selv den minste flamme være synlig i mørket. Jeg tenner lys for å leve akkurat nå, der lyset er.

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. Bildene i dag er tatt i Slottsparken i Oslo 30.november og i Gamla Stan i Stockholm 9.november iår.

24.desember- akkurat nå er det jul

estenstad

Jeg telte akkurat. Jeg har feiret jul på 17 forskjellige steder. Da blir faktisk mye forskjellig.

Det har vært juler med besteforeldre og tanter, med gjester. Med små barn og store barn. Med hunder og katter. Med sykdom og helse. Med jobb og med fri. Med håp for det neste året. Med usikkerhet for det neste året. Med uro, med glede, med sorg og med savn. Med varm sol og med snøstorm. Med sprengkulde og med nyutsprungne roser i hagen. Det høres ikke ut som det samme.

Og likevel, på underlig vis har hver av oss med oss øyeblikk vi søker å gjenskape. Tidsglimt vi ønsker å se igjen for å kunne si, nå er det virkelig jul!

Fort gjort å kave så mye med å rekreere fortiden at nåtiden mister sin glans.

Jeg lurer på om hyrdene fra marken prøvde å gjøre alt akkurat likt hvert år rundt fødselsøyeblikket for å se om ikke de ble like begeistret? Kan hende var de mer opptatt av hva det de hadde vært med på betydde i hver dag de levde siden?

Jeg tror juleøyeblikk blir evige når vi er tilstede i den julen som er akkurat nå, slik den er og slik livet er. Det er jo akkurat likt faktisk, alltid kan julen gi glimt av glede og  håp som holder, det gjelder bare å være til stede, nå, og ta imot. Ikke bare se tilbake på det øyeblikket vi levde engang før.

Da jeg pyntet treet i år slo det meg hvor mye av min pynt som er av glass. Gammeldagse prismer, munnblåste og krystallslipte kuler. Hver kule rammer inn et lite øyeblikk, fanger nuet og ikler det fortiden, tilsammen blir det nå, det evige nå som gjør jul på nytt og på nytt. Helt forskjellig, og alltid likt.

transparent

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

22.desember- julegavenatt

vottestrikk

Jeg lagde gaver på skolen så klart, og av og til ble det noe fint utav det.

Jeg lagde gaver rundt kjøkkenbordet hjemme også, og noen ganger lykkes det å lage noe rett foran øynene på de andre uten at de så det.

Som liten var jeg på julegavehandletur til samvirkelaget, der hadde de skatter, i en egen gavehylle, ting ingen ante at de skulle trenge.

Siden har jeg laget gaver på juleverksted. Jeg  har laget gaver med venninner mens vi prater og drikker kaffe. Jeg har laget gaver mens jeg har sett på fjernsyn og mens jeg har snakket i telefonen. Jeg har har handlet og handlet, sammen med barn og venninner og ektefelle.

Så klart håper jeg det har blitt noen hyggelige gaver utav dette.

Men de ordentlige julegavene, de lager jeg i ro, når huset har stilnet, når peisbålet knitrer.  Fargespill og fargevalg, teksturer og materialer blir ikke forstyrret av noe, alt er fredelig fryd og glede. Det kan bli sent, det kan bli alt for sent på natt, ikke fordi det haster, men fordi det gleder. Bare en rad til, bare noen masker, så skal jeg legge meg!

Julegavenetter er førjulsvinterens store glede, for meg, det er nemlig ikke så mange som får hjemmelagde gaver. Det handler  ikke om produksjon, eller gavelister. Jeg lager det som går an å lage i slike fredfylte timer.

En ukes tid før jul rydder jeg bort, det ble som det ble, jeg vil ikke gi bort noe som hastet. Gjennom mange år har jeg bygd opp en indre bank av skaperglede som jeg alltid kan hente gode minner og glede fra, et rom jeg kan ta med meg.

I høst har jeg tatt ut av banken og fått dobbelt tilbake. Flere ettermiddager og stadig mørkere kvelder, hver uke, har jeg sittet i fly. Ikke spesielt morsomt, men kjedelig, slitsomt og tidkrevende, som så mye annet vi bare må gjøre. Men også en gave. Fordi jeg har så mange helt rolige julegavenetter i kroppen, kan jeg lage mitt eget lille rom når hendene kjenner strikketøyet.  En pustepause, en minigavenatt, min egen lille boble med rødt og hvitt gammelgarn, tankeflukt og fred. Og jammen ble det noen gaver til andre av det også.

Da jeg satt som tiåring i gyngestolen i sene desembernetter og broderte juleløper til mormor visste jeg ikke at jeg egentlig var i gang med en gave til meg selv. Julegavemagi gjennom et helt livs julegavenetter.

 

 

 

 

Julefryd er adventskalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

19.desember- julesykkel

 

vintersykkel

 

Noen ganger er julen som å kjøre fra Lillehammer til Gjøvik.

Glimt av idylliske gårder ned mot Mjøsa. Rask titt på ranke grantrær. Vide utsyn over innsjøenes dronning, i forbifarten. Jeg har alltid kameraet på setet ved siden av meg. På denne strekningen ser jeg mange glimt av skjønnhet, jeg verker etter å fange øyeblikkene, vise fram min barndoms rike.

Men, jeg har til dags dato ikke funnet et sted å stoppe. Alle rasteplasser er rammet inn av en mur med grantrær.

Neste gang skal jeg sykle sier jeg til meg selv.

I dag har jeg gjort juleærender mens solen sto opp på Tiller. De gråeste veier ble gylne.

Solen steg, og fant slør av tåke som gjemte seg over jordene ved Okstadbakken. Plogfurene var kobberbrune med rimfrost i jordklumpene. Grantrærne hadde sølvkåpe på. Men hvor skulle jeg stoppe å ta bilder? Jeg skulle ha syklet rundt på en rød sykkel med julemusikk på ringeklokken tenkte jeg.

Hjemme har sviblene såvidt åpnet seg. Et sølvbrett står klart med alle lysestaker ferdig pusset. Juletresjokoladekaken kjøles ned på kakeristen. Lammerullen trekker i gryta. Den gamle babykurven fylles av gaver. Kranser med lys er på plass. Dukene er strøket og ligger klar i oldemors dragkiste. Julekrybbene er stilt opp, bare Jesusbarna ligger gjemt, klar til juleaften. Skjønnhet klar til å spres utover i julehjemmet.

Men så kommer julen, og vips så er den over. Alt det vakre skimtes i øyekroken mens det spises og ryddes og leves, alt for fort , altfor rasende fort, synes jeg, for hvor er stoppepunktet, hvor er rasteplassene med utsikt og vidsyn? Av og til kjennes det ut som jeg ser julen fra bilvinduet.

Men i år, i år har jeg tenkt å sykle gjennom julen.

 

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

18.desember- finn fisken

julestue bergen

For 30 år siden hadde jeg nok ikke latt den ligge der.

Hele dagen hadde jeg sprunget opp og ned trapper ut og inn dører og frem og tilbake mellom stue og kjøkken. For første gang skulle vi ha stort juleselskap, i vårt eget nye hus.

Selvfølgelig skulle gjestene føle seg så velkomne som ingen gang før.

Og så klart skulle alle kjenne seg sett og ivaretatt med god mat og gjennompyntet hus.

Den nedarvede sjekklisten var sjekket. Barn og hus var rent, pyntet og striglet. Alle duker var nystrøket. Alle staker hadde nye lys. Alle bøker sto pent i hyllen sin. Ingen leker og ikke noe rot lå fremme. Lyktene var tent på trappen.

Maten var klar. Helstekt fisk, juleskinke og hjemmelaget sild. Juletrekaker og pepperkakebamser. Frukt og sjokolade.

Bare et siste raskt sveip over gulvene så var jeg klar.

Og gjestene kom, og de spiste og sang, og lo og pratet. Riktig langt ute på kvelden gikk de hjem. Vi ryddet det grøvste og skulle slappe av litt i det julefine huset vårt. Da så jeg det, under kjøkken benken lå det noe med store ikke-glitrende øyne. Lett å se når du først satte deg ned. Det eneste punktet min mors sjekkeliste ikke hadde tenkt på å ta med, “hvor er fisken?”

For der lå hodet til laksen, rett under kjøkkenbenken.

Først ble jeg lei meg. Alt hadde jo vært så perfekt! Så ble jeg glad, det hadde jo fremdeles vært en flott kveld, selv med fisk i kroken.

Siden har jeg tenkt, hvorfor sa ingen fra? Enten var det ingen som så det, eller så synes de ikke det gjorde noe eller så synes de igrunnen det var helt normalt. Ikke vet jeg, jeg har iallefall lært at både til jul og går det lettere om jeg er raus nok til å gi meg selv litt slingringsmonn, med rom for et fiskehode.

Både i mitt eget liv og i andres kan det gjøre seg å finne fisken og så si, hva så?

Eller kanskje,  jeg hadde nok nå også plukket opp fisken….hvis ikke Ruffy fant den først. Det er nok av andre ting som viser at julelivet leves midt i det vanlige livet.

 

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

17. desember – Hvor blir det av julestemningen?

ACHR1051_country-christmas_800px

Julestemningen er litt som en vårforelskelse. En herlig varm følelse, men flyktig som en sommerfugl. Plutselig faller følelsene i det rette sporet, slik at alt med ett føles helt riktig og fantastisk.

Men i motsetning til vårforelskelsen, som vi lar dukke overraskende opp ut av intet, så skal og juleforelskelsen være på plass til den 24. desember, enten den vil det eller ikke! Nå er det jo jul, og da skal det sannelig føles at det er jul også!

Det er i juleminnenes skattkammer at julestemningen vokser fram. Gjennom jul etter jul har det lagret seg juleminne på juleminne som forteller: Akkurat slik er det når det er jul. Men det er ikke alltid så lett å vite hvilket minne som vil virke som et trylleord akkurat i år, akkurat for deg, og vekke denne flyktige, vidunderlige følelsen. Følelser bygger ofte på ubevisste ting, og tenker man for mye på saken, så kommer det slett ikke noen stemning eller følelse. Og kanskje er det bare en liten detalj av et minne som egentlig gir følelsen – en duft av surkål som varmes, et par akkorder i en julesang, den svake klirringen fra julepynten i granen?

Sånn at vi kan være så sikre som mulig på at julestemningen inntrer, finner vi derfor fram så mange juleminner og stemningsreferanser som vi bare kan. Vi vil jo så gjerne kjenne på den elskede julestemningen igjen, føle oss hjemme og velkommen inn i julens inderlige favn. Så vi graver i kistene med julesymboler, og dynger på. Tar i bruk tradisjon etter tradisjon, setter den samme pynten på samme sted, lager den samme maten så de samme dufter og smaker kommer til rett tid, spiller den samme musikken – og DER kom julestemningen og SÅ ble det jul! Forhåpentligvis. Men som med følelser flest kan man jo aldri være helt sikker. Kanskje ble det ikke noen særlig julestemning alikevel? Vil alt rakne da?

Det er jo dessverre slik at når vi prøver å vekke de samme følelsene på akkurat samme vis, gang etter gang, så minsker faktisk sannsynligheten for at vi skal lykkes. Når det gjelder følelser, så kan faktisk den stadig gjentatte stimulansen føre til at de følelsesmessige reaksjonene svekkes istedet for å styrkes. Kanskje det er derfor mange voksne sier at julen ikke betyr noe for dem, – kanskje de bare ganske enkelt har “brukt opp” de kjente stimulansene? Gravingene i de gamle juleminnenes skattkiste har mistet sin effekt som stemningsskaper, man reagerer ganske enkelt ikke på disse stimulansene lenger. Er julen slutt for deg da?

Men – det var ikke alltid sånn! Da man var barn, hadde man ingen forutatte meninger om hvordan julen skulle være. Alt tok man imot akkurat slik det var, og man lot julen vokste fram i all sin magiske skjønnhet fra dag til dag, fra time til time. Julen bestod ikke av bleke juleminner som man skulle prøve å blåse liv i, men derimot av friske, skinnende nye juleopplevelser.

Det er vel sånn, at det faktisk er opplevelser som skaper minner? Ikke motsatt?

I år har det blitt slik at vi må feire en jul helt uten tilgang på de vanlige julereferansene våre. Vi er i utlandet, i en fremmed og nøytral leilighet, og har ikke tilgang til hverken vår kjære julepynt, julematen vi bruker å spise, eller julemusikken vi bruker å høre på. Vi kan selvsagt prøve å gjenskape en liten avglans av vår vanlige jul her nede, lete etter noe ribbeaktig i butikkene, finne julemusikken “vår” på spotify eller noe sånt. Men – kanskje vi ikke skal det? Kanskje vi skal ta mot til oss og gå inn i en jul som vi slett ikke kjenner? En ny, ukjent jul?

Tør vi det, da?