På barneskolen så vi bildebånd. Lysbilder på rull med lydbånd til. To lærere måtte til, en til lyd og en til bilde. Jeg husker  da vi satt målløse og så en tegner gi liv til fuglene på Dovrefjell. Se så fort han tegner, han er god! Få se en gang til! Vips, noen streker og der var fuglen. Vi hadde ikke begrep om at det skjedde noe mellom bildene.

Så trente vi på å tegne katter, det var lettest. Den som tegnet fortest måtte tegne samme katt i alle minnebøker, å så flink! De som ikke hadde trent, skjønte slett ikke hvor mange rare katter som var tegnet før streken satt.

Da jeg begynte å quilte spurte jeg mine quiltevenninner, hva er trikset, hvordan får dere det til? De så rart på meg: det er ikke noe triks, du må bare gjøre det om og om igjen. Jeg vet det nå, ingen ting som er verdt å gjøre er fort gjort. Ingen som vil skape noe som er verdt å ha tryller det frem ved et vips.

Lenge trodde jeg at alle ville bli glad for å få hjemmelagde gaver. Jeg tenkte alle skjønte hvor mange gode tanker du rekker å tenke om mottakkeren mens du strikker en sokk. Jeg var sikker på at alle følte seg sett og verdsatt ved å få noe jeg hadde designet og skapt selv.

Det er ikke slik. Jeg vet nå at den som ikke selv møysommelig har utviklet evner og bygd opp kompetanse og kunnskap på et felt ikke har mulighet til å forstå hva som skal til.

Det er helt greit.

Den som tror at en hjemmelaget gave er en lettvint og billig måte å komme unna gaveforpliktelsen på skal slippe å få en. Den som tror det føler seg nemlig ikke verdsatt ved en gave som de tenker er «fort gjort».

Og det er vel det handler om? Når jeg gir sier jeg ikke se på meg så flink jeg er!
Jeg håper at mottakeren skal se at gaven sier: Jeg ser deg og bryr meg om deg!

Da får jeg heller kjøpe noe, selv om det skulle være fort gjort.

Og det er bra, for da får jeg tid til å glede meg selv med å lage noe som er svært langsomt og langt fra fort gjort. Finner jeg den rette mottakeren kan det til og med hende at jeg gir det bort, men ikke til denne julen. Så fort gjort er det ikke.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Så fint juletre! I det jeg tenker det snur det seg rundt og stråler mot oss. Ungene flokker seg rundt, treet kaster godteri og ler.

Jeg kan mer enn å være tre, sier treet og strør kunstig snø over alle i nærheten:

Jeg kan snø!

Jeg kan komme hjem til deg og steke gås!

Jeg kan ta oppvasken!

Og klokken seks skal jeg være et snøfnugg!

Kom og se!

Så overraskende, så anderledes, så julete og så gledelig.

Montro hva som skjer om vi gir av oss selv like intenst og fantasifullt?

I dag ristet jeg kunstig snø ut av håret, gleden jeg ble gitt skal ikke ristes bort.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Det er så koselig med hobbiter…..det er bare en rar ting, de gir gavene sine videre. Går det an det da? blir ikke folk fornærmet?

Idag fikk jeg en fin blomsteroppsats i jobbsammenheng, og ble veldig glad. Men så skal jeg ut og reise og gav den videre med det samme.

Det hadde jeg jo aldri gjort med noe jeg hadde fått fra mannen min, fra barna, fra familien, fra venner…ja hvor går grensen?

Det rare er i grunnen at vi synes det er rart. De som tenker og forsker og undersøker sånt har nemlig slått fast at i mange såkalt primitive kulturer skal gaver gis videre. Det som er skikkelig Fy-fy er å beholde en gave uten å dele, uten å la andre ta del i den.

Selve delingen og videreformidlingen har ulike former. Bronislaw Malinowski forteller om Massim folket som har to gaver, armskjell og skjellhalsbånd. De gis bort etter Kula reglene: Damer bærer halsbånd, disse skal gis videre med solen og byttes i en armring. Herrer bærer armringer som altså skal gis motsols i bytte med halsbånd  Og det er ingen ringdans på samme slette vi snakker om. Nei her padles det avgårde i kano, over lange strekninger, til angitte landsbyer som er din gavekrets.Du kan bruke gaven en stund, men det er utrolig smålig å beholde den.

Dette folket holdes altså sammen av en rekke nesten verdiløse, brukte ting som stadig sirkuleres og som mottas med stor takk? Eller de holdes sammen av et stadig fornyet pant på gjensidig forpliktelse og vissheten om at de andre  er der for meg.

De første europeerne som etablerte seg i USA fikk gaver av indianerne. Så flott, den vil jeg ha og kanskje sende hjem til England tenkte de. Indianerne derimot ble urolige, når skulle de får gaven til bake? Hva slags gjerrige folk var det som hadde kommet til dem, som beholdt gaver?

Så gikk de og sa ifra. Kremt, kremt, er det ikke på tide at du gir oss gaven tilbake?

Det er vel ikke mer å vente av primitive, de forstår ikke eiendomsretten, sa nybyggerne, ristet på hodet og kaller det fremdeles en Indian gift, når noen venter gjengjeld.

Her er det mye å fundere på, men jeg undres. Hva trenger vi som samfunn mest, gaver som skal vise at noen har mye, eller gaver som understreker at vi er avhengige av hverandre?

Så tenker jeg at vi har gitt et individuelt og materielt perspektiv på gavegivningen.Vi kan lett tro at prisen sier noe om hvor glade vi er i hverandre. Det «å bli gitt noe» mister egenverdien. Om å gi var det viktigste kunne tingen bare være et symbol, kunne det ikke? Når det nå er sånn at vi har alt vi trenger?

Har vi blitt så fattige og selvopptatte at vi bare skjønner det som kan telles?

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Det er lettest å gi julegaver til dem som har det like bra som meg. Da kan jeg kjøpe eller lage eller tenke ut noe symbolsk. Og så vet vi at den andre ikke er avhengig av oss for å ha det bra.

Gaven handler om samhold, fellesskap, tilhørighet og ja, da er det den tanken som teller. Gaven er ikke nødvendigvis så verdifull, men det at jeg gir betyr at jeg ønsker mottakeren skal ha en relasjon til meg. Det er bare fintenkningen som er vanskelig, hvis tanken teller bør jo mottakeren kunne skjønne hva jeg har tenkt.

Men så er det de gavene som gjør en forskjell. De gavene som jeg har en moralsk forpliktelse og et fellesmenneskelig ansvar for å gi. Det er vanskelig. Da er det ikke så nøye med tankene. Jeg kan tenke sinte tanker, glade tanker, gjerrige tanker og rause tanker. Betyr ingen ting. Jeg tror ikke engang det er så viktig for den som er i nød hvor mye jeg tenker meg om, bare jeg deler.

Kan hende det er derfor det er så vanskelig å vite hva som er den rette gaven. Når det ikke handler om en lik relasjon, da er det kanskje ikke julegaver vi snakker om lenger men om at vi tviholder på noe som er for mye for oss, som hvis verden var rettferdig ikke var vårt i det heletatt. En ting er de store sosiale forskjellene, men hva med alt vi har som er mer enn nok?

Dele, fordele, forvalte og gi videre som en nødvendig konsekvens av å ha. En relasjon der verken takknemlighet eller gjengjeld har noe å si.

Da er det ikke lenger tanken som teller, likevel tenker jeg på det, uten å dele ut «halvdelen av alt jeg eier». Rart det.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Skal gaver være oppdragende?

Da vi bodde i Nederland møtte vi Sinter Klaas. Ettersom vi ikke hadde noen egne tradisjoner om det valgte vi å ta opp de gamle definisjonene. Selv om Sinter Klaas feiringen nå er like full av gaver som vår jul var det en gang de aller snilleste barna kunne håpe på «noe godt å spise, noe å lese og noe rart» i treskoen sin på morgenen den 5. desember. Så vi gjør det slik, det er morsomt å prøve å finne på noe begrenset av de kriteriene.

Hver jul er det noen som sier at nå, nå har gavehysteriet tatt overhånd, det er alt for mye. Jeg vet at om noen av dem fikk se oppi de eskene jeg pakkker bort på bildet her så ville de tenke at jeg har alt for mye. For ikke å snakke om hvis de så all julepynten og ja, alle de rare tingene som lå oppi de 17 eskene vi hadde med fra Amerika. Men skal vi oppdra hverandre ved å si at du har så mye at du trenger ikke mer? Jeg vil ikke gi deg gaver for du trenger ingen ting?

Jeg undres om ikke giveren er den som er overvunnet av materialisme da. Hvis det må være en ting som er en gave. Jeg tenker vi alltid skal være lydhøre for hverandres behov og gjerne gi ting om det trengs, men jeg tror ikke vi gir hverandre julegaver fordi vi trenger det, men fordi vi trenger hverandre.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Må en gave være ny?

Jeg ønsker meg glass til jul, nevnte jeg. Glass? Hva slags glass? Det er ikke så nøye, bare de er gamle, fra familien, sa jeg.

Det er på grensen til nedverdigende å gi de fattige brukte gaver til jul leser jeg i Vårt Lands verdidebatt idag. Da handler det om å pakke inn noe brukt og forvente at noen andre skal dele det ut som en gave. Jeg er intuitivt enig og samtidig spørrende. Hvorfor? Jeg gir bort brukte ting hele året og kjøper brukte ting selv. Jeg ønsker meg brukte gaver også….nei ikke helt, det jeg har sagt jeg ønsker meg er gaver med en historie, jeg ønsker meg noe mer enn det alle kan kjøpe, noe som understreker relasjonen, tradisjonen og fellesskapet.

For jeg trenger ikke glass. Ikke noe annet heller. Likevel vil jeg gi gaver og jeg vil at jeg skal få gaver fra alle jeg bryr meg om. Det handler ikke om å dekke materielle behov. At vi gir og får gaver til og fra de samme hvert år, handler om jevnbyrdighet, om samhørighet, gaven er et pant på at vi er til for hverandre og regner med hverandre.

De fleste julegavene vi gir er seremonielle og følger stammekulturens underforståtte ritualer,men vi gir alltid det som har verdi for både mottager og giver.

Hvis min varme genser er for liten, kan den fremdeles varme en annen. Å gi den bort er ikke spesielt raust, tvert imot er det fornuftig og selvfølgelig. Å beholde den er meningsløst. Å gi den er ingen gave.

For giveren er den verdiløs. For mottageren har den nytteverdi, men ikke gaveverdi. Den sier: det er for ille at du fryser. Men den sier ikke: du er verdt det samme som meg, til og med en ny genser. En brukt gave forsterker den rikes makt til å definere en makt og avhengighetsrelasjon.

 Er det derfor vi gir gaver?

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.