3. desember – Tid for å være flink

desember 3, 2015 av Trygve Skogrand

julepynt

Tradisjonene og skikkene omkring jul og juleforberedelser endrer seg jo gjennom årene. En ganske ny juleskikk nå er at juletradisjoner er noe man slett ikke behøver å følge. I stedet for å føle seg forpliktet til å krysse av hvert minste lille punkt på tradisjonenes kravspesifikasjon for den perfekte jul, så skal man nå se juletradisjonene mer som en slags konfekteske – plukk det du liker, det som betyr noe for deg – og dropp resten.

Og alle vi som har sittet igjen med et fjell av småkaker til langt utpå nyåret, som har kastet det nesten urørte innholdet i nøtteskåla rundt sankthans vet at jo, – det er absolutt noe i dette. Jul blir det i alle fall, og om man velger å stryke og legger på bare én juleduk eller om man heller vil finne fram et dusin duker, løpere, klokkestrenger (og selvsagt stuegardiner, kjøkkengardiner og julehåndklær på alle bad) – så gjør det i bunn og grunn liten forskjell for julehyggen.

Men det frie valget av juletradisjoner er jo også en skikk som man kan velge å forholde seg til eller ikke. For har du ikke kjent prestasjonskravet innenfor dette også? Hvor vellykkede venninner ser ned på dine forsøk på juleribbe og surkål, din nisselandsby og ditt julevindu med spraysnø, for de har da selvsagt fristilt seg fra tradisjonene og gjort det SÅ lettvint! 7 sorters kaker? Nei, vi gidder ikke å være så flinke og tradisjonsbunde, vi kjøper bare deilig konfekt og ost. Ribbe, surkål? Nei vi er så fri, så vi har and og champagne til julemat, det er så lettvint – og MYE bedre også!

Det er jo absolutt ganske vittig at man kan konkurrere om hvem som er flinkest til å ikke være «flink» til jul, men sånn er menneskene. Er du flink til å ikke være flink, flink til å være flink – eller gjør du bare som du og familien din syns er koseligst?

23. desember – Det eneste gaven som teller

desember 23, 2014 av Trygve Skogrand

Selv om det stort sett er en hyggelig skikk å gi julegaver, er det ikke alltid det er så bra å gi. Vi mennesker er jo rare skapninger, og kan fort lage en del problemer – også rundt dette:

Det å gi kan bli et krav, en slags pietistisk selvutslettelse: du skal gi og gi og gi, det blir aldri bra nok, men allikevel må du fortsette å gi. Og gi.

Det å gi kan bli et maktimiddel, en måte å demonstrere ulikhet. Den som gir står over den som får. Jeg har, du har ikke, værsågod!

Det kan også ligge noe kremmeraktig, middelklasseaktig beregnende, i det å gi: Man gir for å få. For å få takknemlighet. For å få gode følelser selv. For å regnes som god i menneskers og Guds øyne. Og i sine egne.

En av de julesangene jeg synes er aller vakrest, er den engelske julesangen «In the Bleak Mid-winter». Poetisk og vis tekst, og vakker melodi til. Den handler også om å gi. I et av versene beskrives et barn som har fulgt med till stallen. Barnet ser at gjeterne gir et lam, kongene gir sine rike gaver – men hva skal barnet gi? Hun har heller ingenting, så hun gir hjertet sitt istedet.

Jeg tror ikke dette er viktoriansk sentimentalitet, jeg tror det er stor livsvisdom. Det er kanskje det eneste vi kan gi som er virkelig meningsfullt å dele med andre. Det er når jeg bidrar med meg selv, mitt nærvær, mitt fokus, min kjærlighet at jeg gir noe som virkelig betyr noe både for den som tar imot – og for meg selv.

Jeg tror faktisk at det å dele av sin kjærlighet, jobbe for mer kjærlighet, hjelpe andre til å slippe sin kjærlighet fram – dette er ikke bare meningen med julen. Det er faktisk meningen med livet.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

20. desember – Bortreist til jul

desember 20, 2014 av Trygve Skogrand

Det er kanskje bare jeg som har det slik, men jeg har en mistanke om at det er fler av oss: Jeg synes ikke jeg er helt til stede i mitt eget liv. Det er jo synd, synes jeg – livet er kort og om jeg ikke en gang følger med så jeg får opplevd det, så virker det jo veldig bortkastet.

Sånn på daglig basis så tror jeg at jeg har samlet på meg to irriterende uvaner, som bidrar til å dra meg bort fra virkeligheten.

Den første «synderen» er to-do-listen min. I hodet mitt spinner jeg på en evig lang liste over alt som jeg SKAL gjøre, alt som jeg BURDE gjøre, alt som jeg VIL gjøre. Det blir jo aldri slutt – stadig er det noe som bare skal gjøres unna i en fei, så jeg kan gjøre neste ting på lista i en fei og sove i en fei så jeg kan stå opp og begynne igjen. Det regnes jo gjerne som bra å være effektiv, men jeg vet ikke helt om det er noen særlig kvalitet. For hva er vitsen, om jeg ikke henger med selv, om jeg nesten ikke får tid til venner og familie om jeg ikke kan legge dem inn på lista som enda en ting som skal «gjøres»?

Svært mye av alt det som står på denne listen min, er ting som skjer gjennom en dataskjerm. Hele dagene sitter jeg i det blåhvite lyset og flikker på noe som ligger i den abstrakte tankeverdenen der inne i maskinen. Er det noe rart man blir litt fjern?

Og hva gjør jeg når jeg legger bort listen over alt som skal fikses og gjøres, og endelig slår av datamaskinen? Da tar jeg fram uvane nr 2: representert ved telefonen eller ipaden, og sitter flipp-flipp-flipp og blar meg med fingeren gjennom facebook, instagram, nyheter, værmelding og begynner så på facebook igjen. HELT meningsløst, totalt uvirkelig, men veldig vanedannende – i all fall for meg. Og imens tikker time etter time, dag etter dag ut av livet mitt.

Denne bloggen handler jo i år om det å gi. Og det jeg har bestemt meg for å gi til meg selv som julegave, som jeg inderlig håper vil vare langt ut i det nye året, som jeg håper vil bli til glede for både meg selv og de rundt meg, er: NÆRVÆR.

Og kanskje litt fravær fra Facebook og Instagram?

12. Desember – Om å både gi og få

desember 12, 2014 av Trygve Skogrand

Hva er egentlig best – å gi eller å få? Men egentlig er jo både å gi og å få deler av den samme handling. Uten at noen får, kan du jo ikke gi. De to ordene henger sammen, verbet burde neste hete «å gi-få».Det er en slags dans, eller samspill. Og en essensiell del i alle medmenneskelige relasjoner. Jeg tenker da selvsagt ikke på ting pakket inn i julepapir, men hele den daglige utveksling av tjenester, oppmerksomhet, samtaler, kjærlighet. Men for at det skal fungere, må «gi-få» kompletteres av «få-gi». Om jeg hele tiden gir og gir uten å åpne meg opp for å ta imot, så går jeg tom, og det gjør også de rundt meg som vil gi –men ikke får lov av meg.

Jeg har lenge hatt som livstrategi å gi. En ganske uheldig strategi egentlig, som jeg i etterkant har oppdaget har frustrert alle rundt meg. Men allikevel har jeg gitt. Og gitt. For det er jo lettest sånn.

Det er lettere å kjenne seg fram til hva andre trenger, og gi dem det så de kanskje blir glade, enn å risikere å stille seg sårbar ved å erkjenne hva man selv trenger. Det er lettere å gi andre oppmerksomhet og interesse, enn å blottstille sine egne tanker og meninger. Det er lettere å gjøre tjenester for andre og håpe på at det skal skape takknemlighet, enn å ta imot det andre vil gjøre for meg eller hjelpe meg med. Det er lettere å gi kjærlighet på alle disse måtene, enn faktisk våge ekte voksen kjærlighet ved å gi og få – begge veier.

Men kanskje en gang?

11. Desember – Å gi eller å få?

desember 11, 2014 av Trygve Skogrand

Det skal visst være mye bedre å gi enn å få. Den som gir er snill, god, gavmild, edel! Mens den som gjerne får er grådig, materialistisk og i grunnen litt simpel.

Jeg syns alltid det er interessant å ta utgangspunkt i etablerte tanker å si – stemmer dette? – enn om man tenker anderledes? – enn om man tenker motsatt? Kan man da finne ut noe mer?

Selv har jeg alltid syntes det var mye lettere å gi enn å få, og da jeg var yngre tenkte jeg nok av og til i mitt stille sinn: da er jeg nok antakelig ganske snill og god! Men nå tenker jeg: Kanskje det var derfor jeg ville gi, for å kunne tenke nettopp dette om meg selv? For når det gjelder sine egne motiver for hvordan man gjør slik eller så, er det jo alltid nyttig å titte saken litt nøyere etter i sømmene.

Det å foretrekke å gi er ikke nødvendigvis særlig positivt. Kanskje det like godt kan bunne i et ønske om å sette andre i takknemlighetsgjeld, eller bygge opp sitt eget bilde av at man er en god person? Det at man ikke liker å få, er det fordi man kanskje egentlig er litt utakknemlig? Eller for at man er infleksibel og har vanskeligere å for å ta inn andres ideer og tanker enn sine egne? At det i bunn og grunn bunner i manglende kjærlighet?

Det er nemlig ikke alltid så lett å få – det krever at man skal ta imot, ikke bare gaven i seg selv, men giveren og hans/hennes omtanke – eller mangel på sådanne.

Kreves det større kjærlighet for å gi enn å få? Kanskje ikke alltid.

10. Desember – Trommer du?

desember 10, 2014 av Trygve Skogrand

Det er to engelske julesanger som handler å gi. Ja, – det er sikkert mange fler, gaver og jul har jo hørt sammen svært lenge, men det er to som jeg har bitt meg merke i. Ingen av sangene handler om vanlige, fysiske gaver, men siden de handler om å gi på to helt ulike nivåer, så det får bli to ulike bloggposter.

Den første sangen «The Little Drummer Boy» handler som du sikkert vet om en liten gutt som følger de tre hellige konger til krybben. Kongene har som kjent meget fine gaver med seg, men gutten har ingenting. Alt han kan bidra med er å spille det beste han kan på trommen sin. Og i julesangen er det bra nok.

Det er interessant med gamle tekster. De er en slags kulturelle tidskapsler, hvor verdier og tanker fra tidligere tider er innbakt. Tanker og verdier vi selv kanskje har mindre fokus på.

Slik idealene er i vår kultur for tiden, må gutten for å være en virkelig vellykket trommespiller helst spille inn en trommespillevideo som går viral på youtube, slik at han skal bli verdensberømt og kunne fly i privatjet mellom sine trommespillekonserter. Eller i alle fall skal han tromme på TV og i utsolgte førjulstrommekonserter landet rundt. Og være i artikler i ukeblad om hvordan trommingen gjorde ham frisk, gi ut tromme-dietten-bok og helst tromme åpningsmelodien på OL. Og selvsagt: bli rik av det. Da er det vellykket og meningsfullt.

Det å istedet bare det å tromme som en gave til den man trommer for – å tromme bare fordi man liker det og får det til, det er det mindre fokus på. Selv om det kanskje er bedre.

Selv har jeg begynt å tenke dette først nå i år. At de tingene jeg har evner for, skal jeg utvikle og dele med andre. Om andre kan få nytte av det eller ikke behøver jeg ikke tenke på, jeg skal bare gjøre det tilgjengelig. Jeg trenger heller ikke selv vurdere om det er bra nok eller ikke, jeg får bare gjøre mitt beste, – kanskje blir det OK og kanskje blir det bedre neste gang? Jeg har ikke noe spesiell tro på at dette skal gjøre meg hverken rik eller berømt, men jeg tror allikevel at det er en av tingene jeg skal gjøre her på jorden. Så da trommer jeg forsiktig på mitt eget vis, som best jeg kan.

Hvordan går det med din helt egen, helt spesielle tromme? Står den og støver ned i en krok? Kanskje du skulle ta den fram, og tromme ivei – så støvet fyker?

9. desember – Om mange ting og tang

desember 9, 2014 av Trygve Skogrand

«Hva ønsker du deg til jul?», begynner den snille familien min å spørre – i midten av oktober. Som Solveig har nevnt, så er jo julegaveutvekslingen egentlig en symbolsk måte å markere kjærlighet og tilhørlighet. Men …

Etterhvert som jeg er blitt eldre, og vi har fått leiligheten vår stadig fullere av ting, så skulle jeg ønske meg at vi fant andre måter å utrykke dette på, også til jul. For jeg har allerede nok. Mer enn nok: Jeg drukner i ting! Hva ønsker jeg meg til jul? Et loppemarked! En søppelcontainer! Vi har nok av vakre og hyggelige ting på hver hylle, i hver krik og krok, kjellerboden er full til randene, skapene renner over, – jeg har ikke tid til å passe på alt dette.

Jeg har prøvd flere ulike alternative ønsker, en stund sa jeg: jeg ønsker meg ting som kan forandre livet, dvs: kloke bøker. Det var selvsagt ikke så lett å finne. Så ønsket jeg meg ting jeg kunne spise opp eller drikke opp – dvs ting som ga hygge, men forsvant etter en stund. Men egentlig så trenger jeg jo ikke det heller. Det jeg behøver og ønsker meg til jul er: å være sammen. Å besøke hverandre oftere, å ha mere kontakt. Å sitte og prate sammen over en kopp te, og spille et spill, å gå en tur sammen.

Og kanskje jeg også trenger en oversvømmelse i kjellerboden, så jeg kan kaste hele haugen – med god samvittighet.

6. desember – Da Hufsa kom til byen

desember 6, 2014 av Trygve Skogrand

Det blir stadig flere av dem, her i byen jeg bor. EU-migranter heter de vist for tiden her i Sverige hvor jeg bor, men det er visstnok de samme som het rom-folk isted. På gatehjørner, utenfor butikker, på fortauet utenfor kirkene – der sitter sitter de i sine fargerike klær og rekker ut sine hender og pappbegre. Ser på oss med bedende øyne. Sier «Pleeeease» og «Help me».

Og vi som hadde det så koselig!

Vi er jo kommet litt utav det med fattigdom her i Skandinavia. I andre land er de jo vant med tiggere, og har lagt inn det å gi almisser som en del av kulturen eller religionen sin. Her oppe på vår lille halvøy har vi lullet oss inn i en liten boble hvor vi er vant til at alle er så godt som like, og tenker ganske likt, og har ganske likt med penger. Og her har vi det sannelig fint! Verdens beste land å leve i! Og så kommer plutselig Hufsa – tusenvis av hufser! – og setter seg midt i byene våre og ser på oss med bedende hundeøyne. Ubehagelig! Pinlig! De er sikkert skurker alle sammen!

Jeg har i mitt stille indre tenkt: det hjelper ikke å gi dem penger, da kommer det bare fler! Det er systemet som er feil, systemet må endres! Politikerne lokalt, nasjonalt, i Brussel må løse det – feilen ligger allerede i Romania – det er DER det må løses! Har jeg tenkt, og sagt, og gått forbi tiggerne med lukkede hender. Kanskje kulda driver dem hjem snart?

Men nå når det ble advent, kom jeg plutselig på Scrooge i «A Christmas Carol». I første kapittel kommer det noen innom kontoret hans og vil samle inn penger til de fattige. Scrooge er, som du kan tenke deg, lite rundhåndet og sier – har de ikke fattighus å gå til? Er det ingen fenglser som kan ta imot dem? Scrooge betaler sine skatter, sier han, det offentlige får ta vare på sine fattige. Det er systemet sitt problem, ikke mitt, sier Scrooge … jeg tenker altså akkurat som Scrooge!

Nå kan jeg ikke regne med at Marleys spøkelse skal komme i natten og få meg på bedre og klokere tanker, så jeg får prøve å tenke meg om for egen maskin. For selv om jeg for å være alldeles ærlig føler at det hadde jo vært deiligst om de hadde pellet seg hjem til Romania og vært fattige der istedet, så er det faktisk her de er. Og fryser. Og mangler mat og klær og hus. Og det er faktisk meg de tigger av.

Jeg kan godt tenke at systemet må endres så de kan ha det godt hjemme istedet for å bo i pappkasser i byen min. Men fram til det er endret da? Skal vi ikke hjelpe dem?

24. desember – Julegaven til meg selv

desember 24, 2013 av Trygve Skogrand

Jeg har gått noen dager og spekulert på hva i alle dager jeg skulle skrive i advenstkalenderen for selveste Julaften! Ikke det at det er vanskelig å finne noe å skrive om, for er det en dag som er fulle av gaver på alle tenkelige vis, så er det jo denne vidunderlige dagen!

Skulle jeg skrive om barnas forventing over pakkene under treet, så spennende julevidunderlig det var å vente hele dagen, og så fabelaktig med alt det utrolige man fikk? Skulle jeg heller skrive om hvordan man vokser fra den barnlige gavegleden, og hvordan man kan glede seg alikevel? Skulle jeg skrive om selve julen som en gave? Om tiden hvor alle prøver så godt de kan i hele julen å gi hverandre gavene glede og hygge? Eller skulle jeg våge fra mitt teologisk mangelfulle ståsted å skrive om den utrolige, mystiske gaven i julenatten – Gud som blir menneske, for å berge oss fra vår mangelfullhet inn til himmelsk fryd og glede?

Jeg har valgt en annen gave å skrive om.

Husker dere Scrooge? Med besøket fra åndene fra fortidens jul, nåtidens jul og framtidens jul? I mange år var jeg opptatt av fortidens jul. Kunne den gjenskapes? Kunne jeg få tent gnisten av barndommens julestemning hos meg selv, hos de som er rundt meg? Kan man som 45 åring føle som en 5-åring? Vel.

Denne julen velger jeg å følge ånden fra nåtidens jul. Og gir meg selv denne julegaven: å feire jul, akkurat denne julen. Her og nå. Jeg skal slå av Facebook. Logge ut av Instagram. Ikke tenke på hva som skulle eller kunne vært gjort eller ugjort. Slippe hverdagen, og være tilstede i denne julen vi år nå i år. Glede meg over julen slik den blir gitt meg, og gjøre den så gledelig jeg kan for de som er rundt meg. Gi meg selv tid og leve i julen og nået. For det er nå det er jul på ordentlig, det er nå vi får den som gave.

Gledelig jul, alle sammen!

22. desember – Gaven jeg hadde det for travelt for

desember 22, 2013 av Trygve Skogrand

Theodor Kittelsen Soria Moria

For noen år siden var jeg så heldig å kræsje rett inn i en formidabel midtlivskrise. Ja, heldig – for selv om det var forholdsvis slitsomt der og da, viste det seg på sikt å være veldig konstruktivt for å få livet bedre.

Men.

Som der kanskje har lagt merke til, er det en stor greie for tiden at man skal finne «drømmen» sin. Grav i din barndom! Snakk med dem som står deg nær! Finn deg en mentor! Alt for å finne ut hva du egentlig vil, dypt, dypt der nede. Når du så har funnet drømmen, skal du bestemme deg veldig fast, sikkert og konkret for å følge den – og HEY PRESTO! Universet selv kaster seg rundt for din ære, slår kolbøtte og danser for deg! Alt legger seg til rette på underlig vis – du får drømmen din, blir lykkelig, blir rik, berømt, alt dette og mere til.

Min midlivskrise var på 90-tallet, og i den lett suppete new-age-inspirerte selvhjelpsbølgen som startet sin herjing da, var budskapet om drømmen på sterk frammarsj. Jeg kjøpte bøker, og kjøpte bøker igjen. Selvhjelp skal hjelpe meg, og jeg leste og leste, fylte ut skjemaer, gjorde mentale øvelser og i det hele tatt dedikerte meg til overnevnte drømmefinning. Og sannelig – jeg fant jo ut det jeg hadde visst hele tiden, men ikke helt trodd på, at jeg syns det er morsommere å jobbe med form og farge og kunst, enn å lage digitale kart for offentlig sektor. Vel og bra, og enda bedre når jeg faktisk har fått snudd om livet så det er blitt adskillig morsommere og mer kreativt.

Men – enda har jeg ikke helt funnet DRØMMEN! Jeg skulle jo SKREVET bøker, ikke laget bøker for andre! Jeg skulle jo laget min helt egen KUNST, ikke bare gjort design for kunder! Univers – hopp, er du snill? Og om jeg får dette, har jeg da kommet fram? Vil jeg ha ingenting å angre på dødsleiet?

Problemet med denne drømmefinne-selvhjelpe-greia er selvsagt: det blir aldri bra nok. Man havner midt i middelklassens evige forbannelse – livet er formbart, fleksibelt og risikabelt, så om det skal bli noe ut av deg og livet ditt så får du sannelig se til å kjempe på!

Livet er blitt en kamp.

I det siste har det slått meg: Men om jeg ikke går med på at livet skal være en kamp? Tenk om jeg istedet aksepterer livet som den gaven det er? Hva da?

Julefryd

– adventstanker om julefryd og glede

Forfatterarkiv: Trygve Skogrand