Det var mange ting som var mye viktigere før i tiden. Sølvtøy for eksempel, det var viktig. Mye viktigere enn nå, når sølvtøy ikke er viktig i det hele tatt for nesten alle, bortsett fra for noen få gamle tanter som har det bortgjemt på et hemmelig sted i en skuff fordi de synes at det er altfor viktig til å brukes.

Men da jeg var liten, var sølvtøy noe av det viktigste vi hadde. Dro vi på ferie på hytta, var det alltid en stor prosess omkring hvor sølvtøyet skulle gjemmes, slik at tyvene (som helt sikkert kom mens vi var borte) ikke fant det, samme hvor lure de var. Mamma var selvsagt lurere, og hvert år pønsket hun ut en nytt og ugjennomskuelig gjemmested for dyrebarhetene. Etter hytteferien ble det en like stor – eller gjerne enda større prosess å prøve å finne sølvtøyet igjen, – for hvor VAR det nå mamma hadde gjemt det?

Bortsett fra sine korte sommerlige utflukter til hemmelige gjemmesteder på loft eller i kjeller, lå det viktige sølvtøyet og dormet i skuffen sin, og ventet til det skulle bli brukt.

For brukt ble det! Til jul, til bursdager, på påskedag – og selvsagt til barnedåper, konfirmasjoner og desslike store markeringer. Det var nesten som et kjennemerke, at om bunadene ble funnet fram eller flagget heist – da kunne man regne med at det glitret sølvblankt på spisebordet.

I julen var sølvtøyet viktigere enn noen gang. Selvsagt skulle det brukes! Og man trengte MYE. Alle måltider måtte spises med sølvbestikk, serveres med sølvredskaper, kaffen måtte helles opp av sølvkaffekannen, selvsagt måtte sølvfløtemugge og sølvsukkerskål alltid settes fram på kaffebordet! Hvordan kan det bli jul ellers? Og en ting var det når familien på 8 personer var samlet rundt julemåltidene, når de store juleselskapene skulle gjennomføres steg hele sølvglitteret til et nytt og blendende nivå. Hver minste lille sølvskje ble presset inn i tjeneste, om de passet i mønsteret eller ikke. En skje med stavkirke og inngravert “Hilsen fra menigheten”? Finn den fram? Teskjeer kjøpt med som minner fra utlandet med inngraverte severdigheter, én skje i odde mønster fått i  konfirmasjonsgave, en skje som søsteren min vant som premie i en svømmekonkurranse? Perfekt – da har vi akkurat nok!

Alt sølvet som skulle på bordet i selveste julen måtte selvsagt være nypusset og skinnende blankt. Hvordan skulle det ellers gå? Så i ukene før jul ble dermed sølvpuss nesten enda viktigere enn noe annet. Skjønt, det er nok ikke rett, for da jeg var liten og vi lagde jul på den store prestegården på landet, var ALLE ting viktige i ukene før jul. Alle mulige juleforberedelser måtte selvsagt unnagjøres innen kvelden på lillejulaften kom, og det var slitsomme uker for de voksne og en morsom og fantastisk tid for oss barna.

Men altså: Sølvpuss! Det var vi barna som ble satt til denne viktige jobben, og arbeidet startet med grundige forberedelser: Har vi nok gamle laken? Nok flasker med sølvpussemiddel? Alle hver sitt gamle tefat å ha middelet i? Vi rigget oss til ved det store malte trebordet på prestegårdskjøkkenet. Og så kom det viktigste: finne fram sølvtøyet! En ting var jo å hente det som lå i sølvtøysskuffen, men i tillegg måtte man i andre skap, andre skuffer og finne serveringsfat, sukkerskåler, kaffekannen, sukkerklype, sitrongafler, posteiskrape, potetskjeer, sauseøser – og så i tillegg jakten på alle de odde skjeene nevnt litt lenger opp på siden. Tilslutt lå hele herligheten pent dandert utover kjøkkenbordet, og så var det bare å sette i gang. I et normalår var ikke hele sølvtøyet blitt brukt siden forrige jul, så det var en stor og gnukkete jobb å forvandle hver brunflekkete og svartskimrende del til et speilblank og skinnende verdig  bidrag til prestegårdens julefeiring!

Blir det ikke fint? sier vi til mamma som titter innom arbeidsbordet vårt på vei mellom en julegardin og en sylterull. Dere har jo ikke pusset mellom gaffeltinnene – se! sier hun. Og det hadde vi jo ikke. Så da var det bare å gyve løs igjen, til det verket i pussefingrene og den minste påleggsgaffel glitret!  Stolte så vi utover bordet med det nypussede, skinnende sølvtøyet, det så ut som en glitrende alladinhule, en glitrende skatt! Nå kunne det bli jul, også hos oss prestegården, tenkte vi, og syntes resultatet var vel verdt at fingrene var ugjenkallelig svarte og at man gikk med sølvpussemiddelsmak i munnen i flere dager.

De går glipp av mye, de som bare vasker stålbestikket sitt i oppvaskmaskinen.

Jeg har selvsagt vært like flink som alle dere andre til å ikke være flink. Kastet juletradisjon etter juletradisjon overbord i jakten på den riktige balansen mellom stemningskapende tiltak og selvbekreftende frihet. Nøtter? Nei takk! Julevindu, nisselandsby, julegardiner, sju sorters kaker, hjemmelagde julepålegg? Nei, behøves slett ikke! Gradvis har en ny jul vokst fram, hvor antallet påkrevde flyttekasser fulle med julepynt som skal spres utover alle flater er blitt minsket fra sju til én. Om andre syns jeg trenger egne nisseslips om halsen eller julestjerner i vinduet, så kan de jo synes hva de vil om det.

Men juletradisjoner er jo slett ikke bare krav fra andre som skal oppfylles, og heller ikke «bare» stemningskapende markører for deg selv, som gir det alle signaler på at «nå er det jul». Og nei, jeg tenker ikke nå på at de en minner om julens egentlige innhold og budskap. For juletradisjonene er også noe mer.

På søndag var det 1. søndag i advent, og jeg var ute i et lite skogholt bak huset vårt og plukket inn et knippe med tette og fine grankvister til adventskransen vår. Langt der nede ved fjorden så jeg det nye hjemmet vårt, omgitt av det storslagne og fremmedartede landskapet her i Lofoten. Om kvelden satt jeg inne på det gammeldagse lofotkjøkkenet vårt og surret fast grankvistene til den runde adventskransen av smijern. Denne kransen har fulgt med meg helt siden jeg var barn, da jeg satt kvelden før adventssøndagen og så på hvordan mamma surret fast kvister til den og pyntet den med lilla pynt og engler . Det var denne kransen som stod på bordet i barndomshjemmet vårt hele adventstiden, som vi samlet oss rundt hver adventssøndag, tente et nytt lilla lys og sang et nytt vers i adventssangen «Det første lys vi tenner». Da jeg var barn syntes jeg at denne adventskransen og seremoniene med den var det vakreste i hele adventtiden.

Nå får jeg ha med meg denne kransen og tradisjonene videre, inn i vårt eget lille hjem. Og da jeg satt på kjøkkenet nå på søndag og pyntet den gamle kransen så godt jeg kunne, så skjønte jeg at juletradisjoner slett ikke bare er stemning og hygge. De er en påminnelse om de som har båret tradisjonene før oss: Mamma gjorde dette, nå er det min tur. Og kanskje enda mer blir tradisjonen også en bekreftelse på hva som er viktig for akkurat meg: Dette opplever jeg som viktig, å pynte adventkrans er en brikke av hvem jeg er. Dette vil jeg fortsette med, – hver advent.