Det er natt til juleaften. Peisbålet har snart brent ned. Huset er rent og ryddig. Koret fra King’s College synger om julens egentlige gave. Juletreet stråler. I den store kurven som har rommet tre av våre fire barn ligger gavene klare.

Men hvorfor det? Jeg startet denne adventsbloggen med hvorfor, kan hende har vi kommet litt nærmere. Jeg lurer fremdeles på  logikken her: Universets skaper og konge blir en av oss for at vi skal kunne bli hans bror. Han som har danset med engler gir seg selv som et hjelpeløst barn. Derfor skal vi springe rundt og kjøpe ting? Derfor skal vi gi litt av det vi har til dem som ikke har noe? Det henger ikke helt sammen.

Kanskje er det slik, tenker jeg. Julens gave setter alle mennesker likt. Vi som har mye har ingenting vi ikke  er gitt for å dele. Vi eier jorden sammen.

Alle små og store ting vi gir til kjente og ukjente, til familie og venner, er ikke gaver, det er pant på at vi hører sammen og kan regne med hverandre. Vi gir ikke av vårt eget, men gir slipp på noe vi selv har fått, i erkjennelse av at vi hører sammen.

Julegaver har  altså kanskje ingen ting med jul å gjøre. Vi kan ikke med våre smågaver gjøre det miraklet større.

Julegavene har derimot alt med livet å gjøre. Om fellesskap, samhørighet og tilhørighet, og først av alt om kjærlighet. Så har det vel med julen å gjøre likevel. Det blir ikke jul av å gi gaver, men det blir et godt liv av å våge å gi, å dele, å ta imot.

Julen gjør kjærlighetens mirakel mulig. Ikke bare mellom Gud og mennesker. Men mellom oss.

God jul!

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Selv om det stort sett er en hyggelig skikk å gi julegaver, er det ikke alltid det er så bra å gi. Vi mennesker er jo rare skapninger, og kan fort lage en del problemer – også rundt dette:

Det å gi kan bli et krav, en slags pietistisk selvutslettelse: du skal gi og gi og gi, det blir aldri bra nok, men allikevel må du fortsette å gi. Og gi.

Det å gi kan bli et maktimiddel, en måte å demonstrere ulikhet. Den som gir står over den som får.  Jeg har, du har ikke, værsågod!

Det kan også ligge noe kremmeraktig, middelklasseaktig beregnende, i det å gi: Man gir for å få. For å få takknemlighet. For å få gode følelser selv. For å regnes som god i menneskers og Guds øyne. Og i sine egne.

En av de julesangene jeg synes er aller vakrest, er den engelske julesangen «In the Bleak Mid-winter». Poetisk og vis tekst, og vakker melodi til. Den handler også om å gi. I et av versene beskrives et barn som har fulgt med till stallen. Barnet ser at gjeterne gir et lam, kongene gir sine rike gaver – men hva skal barnet gi? Hun har heller ingenting, så hun gir hjertet sitt istedet.

Jeg tror ikke dette er viktoriansk sentimentalitet, jeg tror det er stor livsvisdom. Det er kanskje det eneste vi kan gi som er virkelig meningsfullt å dele med andre. Det er når jeg bidrar med meg selv, mitt nærvær, mitt fokus, min kjærlighet at jeg gir noe som virkelig betyr noe både for den som tar imot – og for meg selv.

Jeg tror faktisk at det å dele av sin kjærlighet, jobbe for mer kjærlighet, hjelpe andre til å slippe sin kjærlighet fram – dette er ikke bare meningen med julen. Det er faktisk meningen med livet.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

 Idag kunne jeg såvidt skimte naboens julestjerne gjennom snøen og greinene. Tenk så ofte det er slik i hverdagen, tenkte jeg. Det som er viktig er så vanskelig å få øye på i virvar og kav.

 Jeg tror jeg har tenkt på denne posten hele adventen, gavene vi skal la lyse, gavene vi er begavet med. Hva med dem?

Vi er godt oppdradd. Ikke noe lek med gavene før takkebrevet var skrevet. Stå stille ved pulten når skoledagen var over, synge Ha takk o Gud for dagen, takke læreren for dagen. Ja vi takket borte og takket hjemme, å si takk fikk vi aldri glemme.

Det eneste vi ikke lærte å takke for var oss selv. Takke for de gavene Gud har gitt i form av talenter, muligheter og evner. Ikke bare takke for selve livet og alle gode ting andre gir oss, men rett og slett takke for det vi er utrustet til å få være. For oss selv, for andre, for Gud, for verden.

Jeg tenker det fort blir som tjeneren i Bibelen, han som gravde ned det han fikk ansvar for å forvalte, for han visste at han hadde en streng herre, som det står. Det er ikke særlig fromt å ikke vedkjenne seg gaven. Er vi redde for å skryte? Fremheve oss selv?

Dette er den vanskeligste posten å skrive, fordi den er den vanskeligste å leve.

Det handler om selverkjennelse. Dette har jeg fått, dette har jeg ansvar for å utvikle, forvalte og dele så jeg kan gi mer videre.

Det handler om anerkjennelse. Når jeg skjønner at det som faller lett for meg er en gave, kan jeg lettere anerkjenne at andre har andre gaver. Hvis ikke, kan jeg iallefall lett bli arrogant og tenke alle må klare det jeg klarer. Jeg ser altså verken min egen eller andres gave.

Det handler om rettferdighet. Gaver som skal deles så alle får.

Det handler om trygghet og ro. Å være den jeg er, der jeg er, møte oppgaver og mennesker med det jeg har fått.

Noen har storslåtte gaver, sangere, malere, forfattere, håndverkere, vitenskapsmenn. Vi trenger at de utvikler og forvalter sine gaver.

Noen av oss har mer stillferdige gaver. Et godt humør, et lyttende øre, et stille sinn. Det betyr at det er noen som trenger et smil der vi går, noen som lytter, noen som er.

Alle gaver kan skusles bort og ødelegges. Alle gaver kan tas imot, utvikles og deles.

Jeg blir den jeg skal være når jeg tør å takke for det jeg har fått. Små stjerner skinner også i mørket.

Av og til er det akkurat det som trengs.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Vi møttes til kaffe i byen, tre gode venninner som akkurat nå hadde hver sine helseutfordinger. Vi orket ikke så mye, men vi hadde planlagt å se en kunstutstilling sammen, godt å ha noen nye impulser og nye vakre ting å tenke på.

Vi kjenner galleristen så vidt og får høre om hennes livsutfordringer, om det som er vondt og uhåndterlig.

Vi får ikke forhåndstrene på livet noen av oss. Så ser vi en serie av Kristian Finborud. Om folk som strever og sliter, med titler som dette, Født med ski på beina. De er jo ikke det. Vi ser godt hvordan de kaver, kjenner oss igjen.

Jeg liker godt å gå på ski jeg, men når det blir bratte utforbakker blir jeg så inderlig redd for å falle. Jeg gidder ikke late som det er moro lenger, så jeg tar skiene på skulderen og går ned jeg. Da gir jeg meg selv gaven å nyte turen, jeg gir noen en god latter, og jeg gir noen lettelse, da kan de også velge bort nedoverbakken.

Det er så mye som er definert av andre på forhånd, slik skal det være. Særlig når det gjelder tradisjoner og kulturelle stereotyper, vi går på ski og vi gjør sånn og sånn til jul. Må vi det? Når det butter mot og vi kjenner på at det ikke er godt å skulle leve opp til andres krav eller forventninger, klarer vi da å spenne av skiene og si, nei, slik orker jeg ikke å gjøre, jeg gjør det sånn jeg.

Det hjelper å være tre venner sammen da. Som sammen kan spasere ned bakken med skiene på skulderen og si at så lenge vi er venner så blir det jul, det blir det.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Så snart det var advent var jeg igang med å henge ut eviggrønn pynt og lys i trærne. Det er så deilig å komme gående hjem i desember og se lysene i hagen ønske oss velkommen hjem. Det glitrer så fint på busker og hekker, rundt dører og vinduer langs hele gata.

Først av at hang jeg ut dørkransen som skal ønske alle velkommen til oss. Rik på symboler, det eviggrønne minner om det evige liv og om det som kan vokse selv når alt rundt er kaldt og dødt. Lysene forteller om håp i mørketid og kransens form sier oss at noe varer evig. Nå ja, fint det. Dagen etter skulle jeg gå inn den samme døren. Jeg lette etterdørhåndtaket, fikk ikke ordentlig fatt på det og plutselig datt kransen ned.

Det er vel ikke sånn ellers? At vi pynter og styrer så mye at gjestene ikke kan finne veien inn uten å ødelegge. Lager vi kulisser? Eller er symboler og tradisjoner livskraftige og står for en støyt?

I boken «The Gift» leser jeg at for mange kulturer blir en gave ødelagt av å holdes for seg selv. Vi husker jo hvordan det går med Askeladden og de gode hjelperne, og med gutten med brød og fisker i Bibelen. Det er den som deler som både får hjelp og blir til velsignelse. Et underlig Bibelsitat (Forkynneren 11,1)sier det slik: Kast ditt brød på vannet, og det kommer igjen. Gaver er ikke gitt for å hamstres, men for å deles.

Montro om forskjellen er der, det er meningen å gi så mye vi kan, og litt til, hele året og også til jul, uten å tenke for hardt på nytten. Mens vi ofte tenker på hvordan gaven blir tatt imot, eller som Trygve skrev tidligere, vi tenker etter om mottakeren kan nyttiggjøre seg gaven. Det er ikke vår oppgave. Vår jobb er å gi. Som å kaste brød på vannet, selv når vi ikke ser nytten i det? Eller som i julesangen:

«Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste, gi til du blir rik og varm, rikest på det siste»

 Det er bare så vanskelig å dele gjennom en dør som ikke kan åpnes, selv om den er julefin.

Nå har jeg flyttet kransen til veggen, og laget girlander til døra. Da oppdaget jeg at det blokkerte for avisboksen så det ble vanskelig å ta inn nytt fra verden, men det er en annen historie. Foreløbig har jeg nok med å trene på å gi, uten tanke på annet enn å gi og å dele.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

På barneskolen så vi bildebånd. Lysbilder på rull med lydbånd til. To lærere måtte til, en til lyd og en til bilde. Jeg husker  da vi satt målløse og så en tegner gi liv til fuglene på Dovrefjell. Se så fort han tegner, han er god! Få se en gang til! Vips, noen streker og der var fuglen. Vi hadde ikke begrep om at det skjedde noe mellom bildene.

Så trente vi på å tegne katter, det var lettest. Den som tegnet fortest måtte tegne samme katt i alle minnebøker, å så flink! De som ikke hadde trent, skjønte slett ikke hvor mange rare katter som var tegnet før streken satt.

Da jeg begynte å quilte spurte jeg mine quiltevenninner, hva er trikset, hvordan får dere det til? De så rart på meg: det er ikke noe triks, du må bare gjøre det om og om igjen. Jeg vet det nå, ingen ting som er verdt å gjøre er fort gjort. Ingen som vil skape noe som er verdt å ha tryller det frem ved et vips.

Lenge trodde jeg at alle ville bli glad for å få hjemmelagde gaver. Jeg tenkte alle skjønte hvor mange gode tanker du rekker å tenke om mottakkeren mens du strikker en sokk. Jeg var sikker på at alle følte seg sett og verdsatt ved å få noe jeg hadde designet og skapt selv.

Det er ikke slik. Jeg vet nå at den som ikke selv møysommelig har utviklet evner og bygd opp kompetanse og kunnskap på et felt ikke har mulighet til å forstå hva som skal til.

Det er helt greit.

Den som tror at en hjemmelaget gave er en lettvint og billig måte å komme unna gaveforpliktelsen på skal slippe å få en. Den som tror det føler seg nemlig ikke verdsatt ved en gave som de tenker er «fort gjort».

Og det er vel det handler om? Når jeg gir sier jeg ikke se på meg så flink jeg er!
Jeg håper at mottakeren skal se at gaven sier: Jeg ser deg og bryr meg om deg!

Da får jeg heller kjøpe noe, selv om det skulle være fort gjort.

Og det er bra, for da får jeg tid til å glede meg selv med å lage noe som er svært langsomt og langt fra fort gjort. Finner jeg den rette mottakeren kan det til og med hende at jeg gir det bort, men ikke til denne julen. Så fort gjort er det ikke.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.