Det må ha vært andre juledag, for mor og far var i kirken og jeg lå i sengen og grudde meg. Det var dagen for juletrefesten. En blanding av gammelt laken og nattkjole hang på skapet og ga seg ut for å være engleklær, og jeg hadde så inderlig vondt i øret. Jeg skjønte slett ikke hvordan jeg skulle kunne klare å stå opp.

Tanken på å ikke komme på juletrefesten streifet meg overhodet ikke.

Alle gikk på juletrefesten. Dette var den første julen den ikke var på Gimle, men i gymsalen på ungdomsskolen, men ellers var alt slik juletrefester skulle være.

Store og små kom i stappfulle biler fra alle grender og gårder.

Det var nisseposer med mandarin og rosineske. Så klart var det skuffkake og kaffe og julebrus med bollesmuler. Selvfølgelig var det gang rundt juletreet med syv avlange krokete ringer. De ytterste klint inntil ribbeveggen. De innerste med granbar daskende i fjeset.

Og så var det tid for julespill. Alle klasser hadde øvd inn hver sin fremføring. Vi sto i en stor hvitkledd ring på scenen og proklamerte hver vår bit av juleevangeliet. Det ble min tur, øret var rødt, hodet suste, og jeg var så merkelig rar da jeg trådte frem på scenekanten.

Det neste jeg husker er at jeg lå på benken utenfor skoletannlegen som hadde kontor på baksiden av gymsalen. Noen sa, «jeg går i forveien, så får vi sett hva dette er med en gang.»

Det må ha vært alles gode venn doktor Lunchien, for rett etter ble jeg båret inn på kontoret hans og undersøkt både her og der.

Så sprakk trommehinnen og alt ble nesten bra. Da fikk jeg historien, jeg hadde besvimt ned fra scenen, blitt reddet av far til Ingeborg rett før jeg traff gulvet og slik sørget for gode minner og drama for lang tid fremover. For alle andre, jeg husker jo ingen ting.

Men dette husker jeg, så trygt det er å bli tatt vare på, reddet og båret og hjulpet.Og så deilig det var å sove seg frisk etterpå, det ble en god jul.

Juletrefestene derimot, de ble heldigvis aldri så spennende noen gang siden.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi skriver og i år funderer vi på dette med å minner og tradisjoner og sånn.

Vi sparket til skolen. Vi bygde snømann i friminuttet. Vi øvde til julespill. Alt var som det skulle være i min barndoms perfekte dal.

Det var bare det at julespillet var så vanskelig. Den ene hyrden etter den andre måtte ha ekstra oppmuntring. Vismennene så meget spørrende ut. Ingen av oss hadde noen tro på at sambygdingene ville bli særlig imponert av oppførelsen på julefesten på Gimle.

Aller minst jeg. Først på aller siste øving oppdaget frøken alt som ikke var gjort og snudde seg oppgitt til meg. Du, Solveig, du klarer sikkert å lære deg denne sangen selv? Og når du har sunget skal du jo bare sitte der?

Jeg skulle være Maria, jeg skulle synge Marias vuggesang. Jeg var altfor snill og alt for redd for ikke å være flink nok til å si at nei, niåringer lærer seg ikke nye sanger selv.

Så ble det juleferie. Jeg hadde såvidt begynt å spille piano, men melodien var helt umulig å få til. Jeg spilte blokkfløyte også, men det hørtes ikke særlig idyllisk ut. Sant og si klarte jeg overhodet ikke å finne ut av det.

Jeg grudde meg, jeg grudde meg noe så inderlig. Hele julen var ødelagt tenkte jeg, først med å grue seg og så med å skjemmes over å ødelegge for hele klassen.

Så kom tante Grete på julebesøk. Satte seg på sengekanten og skulle be aftenbønn. Hun var jo lærer selv og skjønte at det var noe jeg bar på. Sakte fikk hun lirket det utav meg.

Har du noter? Sa hun. De lå under puta så de fant jeg fort. Enn om jeg ser om jeg kan lære den og så kan du følge med sa hun. Sakte sang hun, takt for takt, som om det var hun som skulle lære den, og lot seg ikke merke med at jeg apte etter, gang etter gang. Så, uten at jeg visste hvordan, kunne vi den plutselig.

Og den var nydelig.

På tredje juledag sang jeg, helt alene, det gikk fint og ganske riktig resten av spillet satt jeg bare der, jeg ødela ikke for noen og ingen visste hvor nær det hadde vært.

Faktisk er det ingen som husker denne innsatsen idet hele tatt. Det de husker er neste jul da jeg besvimte ned fra scenekanten og virkelig ble en dalende engel- men det er en annen historie!

Jeg minner meg selv om denne historien mange ganger, hver gang jeg sier ja før jeg tenker meg om, hver gang jeg ikke tør å be om hjelp og hver gang jeg tenker at alle andre får til alt. Ingen av oss gjør ikke det, det er godt å få hjelp.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med juleminner og litt til.

Det var en jul for lenge siden.

Endelig hadde legene noen svar på hvorfor lillesøsteren vår ikke utviklet seg som alle andre. Jeg var ikke i humør til å lage jul, sa mor etterpå.

Det var denne julen for lenge siden.

Hele høsten hadde lillebroren vår hatt krupp, gjennom lange netter hadde mor båret ham rundt. Holdt ham over dampende vann, åpnet vinduer og fortsatt vandringen, mens han hev etter pusten. Jeg hadde ingen krefter til å lage jul, sa mor siden.

Ja, det var denne julen for lenge siden at hele familien var forkjølet. Vi støvet rundt i tøfler og pysj. Ingen vasket, ingen ryddet. Jeg hadde ikke tid til å lage jul, sa mor alltid, hver gang når hun i årene som kom fortalte om den julen hun ikke trodde det skulle bli noe av.

Det kom ingen magiske feer og vasket til huset skinte, nei, det var så skittent som det aldri hadde vært før.

Det kom heller ingen trivelige nabokoner med kurver fulle av mat, nei, hyllene i matboden var nesten tomme helt til en rask runde på lille juleaften fylte opp det aller nødvendigste.

Selvfølgelig kom ikke julenissen med magiske festligheter heller, nei, vi har fått høre at det var det året det var pysjer og gensere til alle.

For det er det rare, her gikk vi, seks barn og to voksne, midt i en jul som etter alle gamle tradisjoner, glitrende minner og gode ambisjoner, slett ikke skulle vært, og ingen av oss merket noen ting.

Det ble jo jul på et vis, sa mor alltid siden.

For dette måtte hun fortelle oss ofte, vi var midt idet og hadde slett ikke merket at julen hadde vært anderledes. Vi frydet og gledet oss som vanlig, og ingen av oss har noen gang trodd på det når mor fortalte, at en gang, en jul for lenge siden, var det bare så vidt det var jul.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Det var den høsten ingen ting var som de skulle være. I all mine seks år frem til da hadde det vært en viss orden på ting. Ikke minst hadde det vært  snø. Mye snø. Kald snø. Lenge før jul.

Dette året hadde vi flyttet. Til en liten, trang dal mellom høye fjell på Mørekysten. Og det regnet.

Dette året hadde jeg begynt på skolen. Der snakket folk rart og skrev på noe som het nynorsk.

Dette året var vi den største klassen i skolens historie. For å få stort nok rom til oss satt alle 16 i en kjeller. Langt der oppe, iallefall for den som var liten, var det små vinduer på murveggen.

Og inne satt vi og limte julelenker. Jeg kan ennå kjenne motløsheten, dypt i magen. Hva var vitsen, på dette triste, våte stedet kunne det vel ikke bli jul?

Så satt vi der, med klissete lim, med julelys i en potet med sølvpapir, det mørknet allerede. Da kom en av oss inn «fra turen i gården» og stoppet opp, stille, med åpen munn. Han gikk ikke til plassen sin, men bort mot vindusveggen og nesten strakte seg opp mot vinduet. Alle snudde seg etter ham, og så var stillheten slutt. Vi jublet, vi sprang, vi lo og ropte. Snø!

Mest av alt jeg, tenker jeg nå, denne fremmede, engstelige nykommeren som bare ønsket at alt skulle være som det skulle være.

Det ble jul, såklart ble det jul.

Julene siden har det ikke vært så nøye, snø eller ikke snø, her eller der, men akkurat den julen trengte jeg snøen, og så kom den.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med juleminner og litt til.

Og så er julen der. Dagene går på sitt vanlige uperfekte vis. Det blir ikke lest bøker. Det blir ikke noe av å stå tidlig opp. Det blir alltid for få selskaper, men for mye spising. Men så kommer også juledagene i all sin perfekte glede, det blir musikk, det blir fint, vi får sett både venner og familie, vi får kjent på julefreden og mysteriet i gudtjenestene.

I et helt menneskelig, samfunnsperspektiv er julen også en gave. Det er noe stort i det at vi alle tar et hvileskjær samtidig, at vi alle minnes på drømmen og lengselen etter fred, at vi alle blir pirket såpass i samvittigheten at vi gjør litt sterkere innsats neste år for å dele mer av gleder og goder.

Idag har vi kommet dit at vi gjør som en klok dame jeg kjenner sier, gi rom for reaksjonen. Ikke bare ras videre, men gi deg selv tid til å stoppe opp og ta deg igjen. Det er sterk kuling og snø ute, vi to og hunden er alene på hytta, peisbålet har knitret helt siden en sen frokost. Vi lager ikke mat, vi tar oss en matbit sammen. Vi hører på musikk og spiser sandkaker. Ingenting haster.

Om elleve måneder er det kanskje tid for julefrydkalender igjen, kanskje det er på tide å skriveom julepynt? Til da ønskes helårs fryd og glede.

Trygve og Solveig

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

Det er natt til juleaften. Peisbålet har snart brent ned. Huset er rent og ryddig. Koret fra King’s College synger om julens egentlige gave. Juletreet stråler. I den store kurven som har rommet tre av våre fire barn ligger gavene klare.

Men hvorfor det? Jeg startet denne adventsbloggen med hvorfor, kan hende har vi kommet litt nærmere. Jeg lurer fremdeles på  logikken her: Universets skaper og konge blir en av oss for at vi skal kunne bli hans bror. Han som har danset med engler gir seg selv som et hjelpeløst barn. Derfor skal vi springe rundt og kjøpe ting? Derfor skal vi gi litt av det vi har til dem som ikke har noe? Det henger ikke helt sammen.

Kanskje er det slik, tenker jeg. Julens gave setter alle mennesker likt. Vi som har mye har ingenting vi ikke  er gitt for å dele. Vi eier jorden sammen.

Alle små og store ting vi gir til kjente og ukjente, til familie og venner, er ikke gaver, det er pant på at vi hører sammen og kan regne med hverandre. Vi gir ikke av vårt eget, men gir slipp på noe vi selv har fått, i erkjennelse av at vi hører sammen.

Julegaver har  altså kanskje ingen ting med jul å gjøre. Vi kan ikke med våre smågaver gjøre det miraklet større.

Julegavene har derimot alt med livet å gjøre. Om fellesskap, samhørighet og tilhørighet, og først av alt om kjærlighet. Så har det vel med julen å gjøre likevel. Det blir ikke jul av å gi gaver, men det blir et godt liv av å våge å gi, å dele, å ta imot.

Julen gjør kjærlighetens mirakel mulig. Ikke bare mellom Gud og mennesker. Men mellom oss.

God jul!

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.